På begynnelsen av 1960-tallet var dokumentarfilmen i ferd med å gå gjennom en drastisk endring internasjonalt sett. Et knippe dokumentarer om amerikansk politikk og politikere vakte oppsikt, og de bidro til at den nye cinema vérité-formen ble toneangivende i mange tiår. Mest sentrale var de filmene Robert Drew og Richard Leacock lagde om John F. Kennedy, med Primary (1960) som mest kjente eksempel.

Drew og Leacock fulgte i denne filmen primærvalget i Wisconsin, og skildret demokratenes toppkandidater Hubert Humphrey og John F. Kennedy når de kjempet om velgernes gunst. Det var det tette perspektivet som var det nyskapende. Filmskaperne befant seg bak kulissene, og fanget inn alle de små detaljene når Humphrey og Kennedy møtte velgere eller slappet av på hotellrommet mellom slagene. Primary endret skildringen av politikk og politikere, ikke minst ved å fokusere på menneskene og ikke bare politikk, slagord, retorikk og talekunst.

To perspektiver var avgjørende i Primary og andre filmer om Kennedy eller kjendiser som Drew-Leacock teamet lagde i disse årene. Perspektiver som inspirerte en helt ny type dokumentarfilm verden over. Det første var ønsket om å gå bak kulissene, og å fange inn kjendisen så å si med alle forsvarsmekanismer nede. Om kjendisen kunne filmes med buksene nede, noen ganger rent bokstavelig, ville det være det aller beste. Målet var komme så tett inn på et menneske som mulig, og få muligheten til å bli litt kjent med mennesket bak den offentlige masken.

Det andre perspektivet lå i valget av tidspunkt. Når filmskaperen begynte å filme var avgjørende. Dokumentarfilmforskeren Stephen Mamber kalte i sin tid det fremste grepet i disse filmene for et fokus på et crisis moment; et øyeblikk av krise. Det var når politikerne eller de andre kjente personene som ble filmet sto overfor et dramatisk vendepunkt i livet, eller befant seg i en slags kritisk situasjon, at filmskaperne lot kamera og mikrofonen gå. Da ble resultatet mest spennende også. Det var ikke den mer kjedelige hverdagen Drew og Leacock og Maysles-brødrene ville filme, men hvordan politikerne håndterte en krise. I Primary ser vi for eksempel hvordan Kennedy og Humphrey takler den dramatiske situasjonen de er oppe i på svært forskjellige måter. Vi ser også hvordan den unge senatoren John F. Kennedy fanger velgermassene med sin karisma.

Disse to perspektivene er interessante innganger til Håvard Bustnes’ nye kinodokumentar Trond Giske – makta rår, som nylig har blitt vist på flere festivaler og som har fått adskillig forhåndsomtale. Bustnes’ skildring av Trond Giske er veldig forskjellig fra måten Kennedy filmes i Primary, og Trond Giske – makta rår er nesten så langt fra cinema vérité som mulig, men felles er at filmene skildrer et øyeblikk av krise for å se hvordan en politiker håndterer dette kritiske øyeblikket. Når det gjelder det andre perspektivet lykkes vel Bustnes aldri å nå langt inn bak Giskes velregisserte maske, så tilskueren sitter igjen med flere spørsmål enn svar, men dette er avgjørende for Bustnes’ ærlige tilnærming til sitt motiv. Det gjør Trond Giske – makta rår til en bedre film også.

Trond Giske – makta rår er en kompleks og sammensatt film. At filmen er så mangefasettert bidrar til at den fungerer så godt og er så verdifull. For det er en usedvanlig vellykket film. Kjernen i filmen er anklagene om seksuell trakassering som feller selve kronprinsen i Arbeiderpartiet, men selv om filmen først og fremst handler om politisk ukultur, varsling, #metoo og de mest problematiske sidene ved gubbeveldet i norsk politikk, blir kjønnsperspektivet også supplert med spennende skildringer av politisk håndverk, maktkampen i et stort politisk parti, og det som gjerne kalles image control.

Når Trond Giske opplever den ene krisen etter den andre, er målet alltid å gjenopprette tapt tillit. Han vil skape et bilde av seg selv som en politiker som kommer fra og representerer selve grasrota i Norge. Gang på gang forsøker han å ta tilbake makten han har i partiet, men gang på gang fører nye avsløringer til at forsøket på å gjenopprette tilliten mislykkes. Håvard Bustnes er til stede og skildrer det som skjer på en forsiktig og nøktern, men samtidig overbevisende og moden måte.

Filmen om Trond Giske er ikke Håvard Bustnes’ første film om politiske temaer. Etter helaftensdebuten med Blod & ære i 2008, et spennende portrett av bokseren Ole «Lukkøye» Klemetsen og hans far John, foretok Bustnes et mer hardtslående oppgjør med det norske helsevesenet og mange års helsereformer med Helsefabrikken (2010). I lys av pandemien er dette en film som med hell kan tas fram igjen. Den gir oss et perspektiv på hvilke konsekvenser de mange helsereformene har hatt for det norske helsevesenet de siste tiårene. Dessverre har den ikke mistet sin aktualitet.

Opprørske oldemødre (2013) var en lunere og mer humoristisk film, som likefullt handlet om viktige politiske spørsmål. Skildringen av bestemødrene Shirley og Hinda fra Seattle og aktivistorganisasjonen Raging Grannies var en måte Bustnes kunne stille avgjørende spørsmål om vår tids senkapitalisme på, og hvorvidt økonomisk vekst leder inn i himmelen eller ned i et klimahelvete. I Opprørske oldemødre viste Bustnes både hvordan han var inspirert av gravedokumentarister som Nick Broomfield og Michael Moore, men også hvordan han selv var rykket opp i den internasjonale dokumentarfilmens eliteserie.

Dette ble bekreftet i Hatets vugge i 2018, hvor Bustnes fulgte opp sitt internasjonale engasjement med en bitende og sterk skildring av innsiden av det høyreekstreme politiske partiet Gyllent Daggry i Hellas. Når noen av de sentrale politikerne i dette partiet ender i fengsel for hatspråk, tar kvinnene over og fører kampen videre. Bustnes er midt oppe i det hele, og stiller forsiktig det ene spørsmålet etter det andre. Han vil vise fram menneskene bak avisoverskriftene, men også avsløre og vise fram det ny-fascistiske tankegodset som ligger bak den høyreekstreme politiske kulturen som hadde så stor framgang i et kriserammet Hellas. Mange av de grepene som Bustnes så vellykket brukte i Hatets vugge føres videre i den nye filmen.

At Håvard Bustnes nå har valgt å vende tilbake til norsk politikk er ekstra gledelig. Og som trønder kjenner han Trond Giskes karriere bedre enn de fleste. I filmen forteller han at han som ung filmskaper tok kontakt med Giske. Den gangen var han sikker på at Giske ville bli statsminister, og han ville lage en film som fulgte Giske fram til han nådde dette politiske målet. Giske svarte ikke på hans henvendelse den gangen for tjue år siden, men da Bustnes tok kontakt igjen våren 2018 fikk han positivt svar. I august 2018 møtte han Giske første gangen, og det er også på det tidspunktet filmen begynner.

Kronprinsens fall

«Kan du si noe om hvorfor du er med på denne filmen?» Regissør Håvard Bustnes sitter i baksetet og stiller spørsmål mens Trond Giske er på politisk turné. Med en rødmalt campingvogn på slep reiser Giske rundt i Trøndelag for å møte partifeller og prate politikk i forkant av kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2018. Giske framstår som en engasjert, men likefullt enkel og likefram person. Han er grasrotas mann. Han møter venner i det store nettverket han har bygget opp gjennom mange tiår som toppolitiker, og får støtte fra gamle partiveteraner og nye partifeller.

Men det er noe som skurrer. Giske har falt fra maktens topp. Han vil tilbake, han vil gjenopprette tapt tillit, og han vil ha tilbake sin posisjon som en av Arbeiderpartiets viktigste menn. Kronprinsens fall har imidlertid vært for langt, og tilliten er vanskelig å gjenopprette. Og han vet ikke riktig hva han skal svare på regissørens spørsmål. Han nøler. Han vil bare gjøre jobben sin. Å bli med på en film strider mot hans natur, svarer han. Slik forsøker han å overta jobben som filmens regissør også.

I begynnelsen av Trond Giske – makta rår viser filmen på en forsiktig, men likefullt tydelig måte hvordan Giske forsøker å bruke Bustnes som et redskap for å vinne tilbake sin posisjon i det politiske partiet han har kjempet for i over tretti år. Bustnes er ingen nøytral flue på veggen. Han sitter midt i den politiske suppa og stiller viktige spørsmål. Noen klare svar fra Giske får han ikke, politikeren viker unna i sitt forsøk på å skape et bilde av seg selv som en folkets mann, men spørsmålene regissøren stiller får også oss tilskuere til å stille spørsmål. Det er avgjørende og viktige spørsmål om makt, språk, definisjoner, ukultur og image control.

Håvard Bustnes er ingen provokatør eller klovn, som bevisst tråkker i salaten for å avsløre ideologier eller maktforhold. Han har en mer forsiktig og tilbaketrukket holdning enn for eksempel kollegaer som Nick Broomfield og Michael Moore, men grepet er langt på vei det samme. Regissøren blir vår representant i dette politiske spillet om virkelighetsforståelser og fortellinger, og Bustnes’ eget nærvær foran kamera, med mikrofonstativet klart, lar oss aldri glemme hva slags spill som foregår. Giske vil bruke Bustnes for å skape en ny fortelling, et nytt bilde av hvem han er som politiker og menneske, slik at han kan gjøre comeback i partiet, men Bustnes gjør forsiktig motstand.

På mange måter er portrettet av Trond Giske en klassisk historie om en maktpersons oppgang og fall. Bustnes tar da også etter det innledende anslaget et steg tilbake og presenterer bakgrunnen for Giskes tilsynelatende enkle og folkelige turné sommeren 2018. Høsten 2017 får avsløringene om seksuell trakassering og upassende oppførsel overfor yngre kvinnelige partifeller til at Giske mister posisjonen først som finanspolitisk talsperson og senere også som nestleder i partiet. Glansbildet av en kronprins falmer mer og mer ettersom varslerne blir stadig flere, og Giskes image som partyminister blir stadig mer problematisk og belastende. Det topper seg i første omgang i desember 2017 da Giske ber offentlig om unnskyldning for sin oppførsel i beste sendetid på fjernsynet.

Historien er imidlertid ikke enkel. Det politiske dramaet er sammensatt. Giske har ikke bare venner i partiet, men også mektige fiender. Er han selv et offer? Angripes han av en hovedstadsorientert partielite, fordi han er en politiker som representerer bygda og periferien? Er det Hadia Tadjik som har dolket ham i ryggen? Styrte lekkasjer til pressen, medieoppslag med fabrikkerte sitater, og en bitter maktkamp i toppledelsen av Arbeiderpartiet, skaper forvirring omkring hva det egentlig er snakk om. Kanskje er Giske på vei tilbake?

Noe av det som gjør Håvard Bustnes’ film så vellykket er at han våger å framstille historien om Giskes framgang og fall så mangefasettert og komplisert. Det gjør at han også understreker hvordan en dokumentarfilm aldri uproblematisk kan representere virkeligheten. Først framstår Trond Giske – makta rår som en kombinasjon av et kritisk portrett og et forsøk på å skape en human interest story. Hvem er Trond Giske egentlig, spør filmen innledningsvis, hvem er mannen bak de mange avisoverskriftene? Og har han blitt utsatt for et slags politisk attentat? Både bakgrunnen til Giske og detaljene i saken bidrar til en rik og sammensatt fortelling.

En forsiktig politisk analyse gjennom en skildring av Giskes karriere, og et forsøk på å se hvordan politikk blir til i skjæringspunktet mellom makt og medier, fylles langsomt ut av et ønske om å framstille Giske mer i helfigur i filmen. Hvem er partyministeren egentlig? Kan det være noe i mediesakene, men hvorfor er alle ute etter ham? På den ene siden viser filmen fram noe av det mest kyniske og rå i dagens politiske kultur, der man aldri er bedre enn det mediebildet man til enhver tid som politiker har, og på den andre siden blir vi vitne til forsøkene på å styre og forme bildet vi har av Giske.

Lojale partifeller bidrar ivrig, men kanskje ikke alltid på en god måte. «Jeg kjenner ikke Jonas Gahr Støre», sier en ordfører, og bygger opp om Giske som folkets mann. «Det er du som gråter», sier samboeren Haddy Njie, og følger opp med gode råd. «Du må passe på hele tiden, alt du sier», sier hun, og maner om at han skal ta det rolig. «Ligg lavt!», sier hun. Men når noen av gubbene trøster ham og bagatelliserer det som har hendt, og overbærende sier at alle har da noen svin på skogen, da avsløres det som langsomt blir mer og mer tydelig i Bustnes’ film.

#Metoo-perspektivet på Giskes fall, og avsløringen av en større ukultur i partiet, blir etter hvert mer og mer viktig i filmen. Det er avgjørende at Bustnes lar en av varslerne selv komme til orde, i form av en filmet tale mot slutten av filmen, som blir en viktig kontrast til alle forsøkene på å kontrollere mediefortellingene og virkelighetsbildene rundt Giske. Kryssklippingen mellom varsleren og Giske i Tromsø på et pressearrangement som nettopp diskuterer #metoo blir filmens emblematiske øyeblikk der mye faller på plass. To versjoner av hendelsene og holdningene står mot hverandre, men det er aldri noen tvil om hvem som sitter med makten.

Selv om Trond Giske – makta rår er en film om det politiske spillet rundt Giske, og hans mange forsøk på å styre og regissere mediefortellingen om ham for å muliggjøre et politisk comeback, er det kjønnsperspektivet som er den egentlige kjernen i filmen og fortellingen om Giske. Det ser en stund ut som om dette havner i bakgrunnen i Bustnes’ film, men han våger å la både saksforhold og utviklingstrekk i denne historien forbli sammensatte og kompliserte, uten at det skygger for hva det egentlig handler om.

Kjønn og makt

Tidlig i filmen sier Trond Giske at politikk til syvende og sist handler om å gjøre verden til et bedre sted. Dette er den idealistiske siden av saken, som passer i mange sammenhenger, men Bustnes’ film viser hvordan gapet mellom virkeligheten og slagordene, mellom liv og lære, er stor i Giskes tilfelle. De mange varslerne peker ikke bare på de mange upassende øyeblikkene da Giske opptrer uetisk og forsøker å utnytte sin maktposisjon overfor yngre kvinner, men de viser også tydelig at Giske er en del av en giftig maskulin politisk ukultur. At dette ikke er unikt for Arbeiderpartiet er åpenbart, men det er ekstra drepende i tilfellet med folkets eget parti.

En viktig scene tidlig i filmen viser Giske i samtale med Olav Huseby i Orkland AP. Han er en av støttespillerne til Giske, og de sitter sammen i campingvognen til Giske. Huseby slår fast at «Alle har vi gjennom livet gjort en eller annen ting som ikke har vært 100 % etter boka». Og han følger opp med å peke på at det å være «litt pågående» mot en dame ikke betyr så mye. Med slike venner trenger ikke Giske så mange fiender. En giftig gubbekultur avsløres så å si for åpent kamera.

Det er interessant å sammenligne Trond Giske – makta rår med Aslaug Holms portrett av Jens Stoltenberg i Oljeberget (2006). I begge filmene følger en regissør en sentral Arbeiderparti-politiker over en periode på flere år. I Aslaug Holms dokumentar (som man kan lese mer om her) framstår Stoltenberg som en folkelig nettverksbygger på samme måte som Trond Giske. Stoltenberg reiser land og strand rundt i forkant av valget som gjør ham til statsminister i 2005. Han møter de mange viktige støttespillerne i partiet, og han møter folk flest. Vi kommer tett inn på Stoltenberg, som aldri framstår som noe annet enn bunnærlig, både som politiker og som menneske. Også Stoltenberg er selvsagt bevisst på at Holms film er en viktig del av en politisk image building, og glemmer neppe at Holm er til stede med sitt kamera, men filmen avslører ikke noe gap mellom mannen og masken. Politikeren og mannen smelter bokstavelig talt sammen.

I filmen til Håvard Bustnes blir det imidlertid stadig mer og mer sannsynlig at Giske er en som bruker sin makt på en upassende måte på utallige fester og nachspiel, etter at den politiske samtalen er over for dagen. Det handler om dobbeltmoral og om hvordan makt kan korrumpere. Mot slutten er det ingen tvil tilbake, og da har mange av kommentarene til Giskes støttespillere i 2018 og 2019 revet sløret brutalt til side og avslørt en dypt rotfestet politisk ukultur.

At kjønnsperspektivet på politikk og makt er noe av det mest slående og viktige ved Trond Giske – makta rår er ikke noe som bare vil bli klart etter premieren. Filmen har jo allerede vært vist for mange skoleelever som en del av prosjektet Den kulturelle skolesekken, og både i avisene og på fjernsynet har unge mennesker fortalt om hvordan filmen har åpnet deres øyne for sammenhengene mellom kjønn og makt. Regissøren selv har i intervjuer pekt på at hovedtemaet er makt og hvordan makt skaper muligheter for maktmisbruk. I et intervju sa Bustnes: «For meg handler dette om hvordan makt gjør blind, hvordan enkelte menn har levd i en boble der det er andre regler enn ellers i samfunnet».

Vitnesbyrd fra flere varslere blir avgjørende i filmen, og de peker utover enkeltsaker der Giske har opptrådt upassende eller trakassert unge kvinner. Vitnesbyrdene peker like mye på en fryktkultur og gutteklubbukultur som får spesielt unge kvinner til å enten trekke seg fra politikken eller bare å gjøre som menn sier. Underveis i det tidsforløpet som filmen skildrer blir det klart at #metoo har hatt en viktig rolle og umiddelbar effekt. Ikke minst blir dette tydelig da AUFs delegasjon på fylkesårsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti velger å forlate salen i stum protest da Giske gikk på talerstolen i august 2020. Det blir også Giskes siste fall. Om dette er et generasjonsskifte i politikken og i Arbeiderpartiet gjenstår å se, men Giskes fall viser at noe er i ferd med å skje.

Et av spørsmålene som henger igjen er selvsagt hvorfor Giske ikke ble avslørt tidligere, eller hvorfor Arbeiderpartiet ikke tidligere har anerkjent at dette er et problem for partiet og i samfunnet ellers. Menn har mest makt, og menn misbruker makten oftest. Det er nesten en selvfølgelighet, men hvorfor har ikke dette ført til et oppgjør med denne ukulturen tidligere? Dette er et av mange spørsmål som også stilles i Bustnes’ film, og som det er opp til oss tilskuere å besvare.

Medier og definisjonsmakt

«Har jeg ødelagt filmen din nå?», spør Trond Giske helt på slutten av Håvard Bustnes’ film. Ved å ta farvel med politikken har han på nytt forsøkt å ta kontroll, og han har endret slutten på filmen. Dette peker på at regissørens eget nærvær i filmen er helt avgjørende for framstillingen. I Trond Giske – makta rår blir vi med på en heseblesende reise der regissøren selv spiller en helt avgjørende rolle. Det er noe helt annet enn observasjonell cinema vérité vi får servert. Håvard Bustnes trekker seg ikke tilbake og filmer diskret i bakgrunnen, og gir heller ikke inntrykk av at virkeligheten og sannheten lett eller automatisk kan fanges på film, men i stedet for å være en flue på veggen befinner han seg midt i den dramatiske suppa. Det er også en grunn til at filmen er så vellykket.

I forhold til Trond Giske er regissøren både medspiller og motspiller. Selv om han alltid er skeptisk til hvorfor Giske lar ham være med på det som er ment som et politisk comeback, synes han først å være mer sympatisk innstilt overfor politikeren. Parallelt med at Bustnes filmer Giske rulles bakgrunnen for fallet opp, ikke minst med hjelp av kloke politiske kommentatorer som gir gode perspektiver på ulike sider av Giske-saken.

Regissøren er gjennom hele filmen til stede som en slags personlig forteller. Vi både ser og hører Bustnes. Han stiller spørsmål, han undrer seg, han nøler, og han er også mer og mer sikker på Giskes uetiske oppførsel. I tillegg til å være så tydelig til stede i filmen, lar Bustnes oss ikke glemme at dette er film. Spesielt viktige blir de scenene hvor vi bokstavelig talt får innsikt i hvordan filmer blir laget. Han inkluderer noen scener der vi ser hvordan intervjuene med politiske kommentatorer blir filmet, slik at vi ikke glemmer at dette er en konstruksjon, en påstand om virkeligheten, en film. Medvirkningsavtaler og en forsiktig oppfordring om å bruke hele setninger gir et viktig perspektiv på selve prosessen det er å lage en slik film. Til slutt står han imidlertid alene igjen. Forlatt av Giske, som bare kan spørre om filmen er ødelagt.

Dette selvrefleksive grepet passer godt, og ble utnyttet på en like god måte i Hatets vugge, fordi forholdet mellom mediene og politikken er et så viktig tema i disse filmene. Hvordan aviser, fjernsynet og nettaviser ikke bare er til stede og rapporterer om politiske saker, men bidrar til å skape dem gjennom tendensiøse uttalelser, lekkasjer og utro vitnemål, vinklinger som selger aviser og klikk på nettet, og fabrikkerte sitater skaper også et bilde av en usunn mediekultur. Hva offentligheten har krav på av fakta og opplysninger, hvordan en sak vinkles og formes, og hvordan en politiker kan bygges opp eller felles gjennom reportasjer og bilder i media, er avgjørende spørsmål som også stilles i denne filmen. Til syvende og sist er det symbiotiske forholdet mellom media og politikk i ferd med å bli et problem, antyder Bustnes i sin film. Det er også en grunn til at filmen er så sammensatt og så vellykket.

Den selvrefleksive åpenheten om hvordan Bustnes’ egen film er skrudd sammen, bidrar på en effektiv måte å sette søkelyset på hvordan media skaper fortellinger og virkelighetsbilder. I den sammenhengen framstår kanskje Jonas Colstrups musikk som litt for pågående og emosjonelt understrekende. Det starter så å si helt i begynnelsen, som et truende pulsslag som vokser til en dyster musikkulisse. Vekslingen mellom et pianotema som nærmest framstår som en nedtelling til fallet gjennom sin tikkende trussel, og et større musikalsk tema, er litt for overveldende i filmen. Noen ganger er et annet pianotema mer lystig. Alt i alt framstår bruken av musikk som litt av en liten sprekk i en ellers nesten perfekt film.

Politikk og dokumentarfilm

Politikk og dokumentarfilm har mye til felles. Det handler om makt, virkelighetsforståelse, påvirkning og innflytelse. Det handler også om retorikk og fortelling. Både politikeren og dokumentarfilmskaperen vil overtale oss som ser og hører. Ord og bilder er våpen og redskaper i et forsøk på å overtale oss og skape én større sammenhengende fortelling. Noen ganger er retorikken mild, andre ganger på grensen til det etisk forsvarlige.

Håvard Bustnes analyserer makt i sin film. Han setter makten inn i et viktig kjønnsperspektiv og bruker Giske-saken og kronprinsens fall til å antyde noe om giftige strukturer som gjør det mulig for menn å misbruke sine maktposisjoner. Filmen viser også at #metoo-kampanjen har vært viktig og fremdeles kan bidra til å rokke ved den ujevne maktbalansen og endre usunne maktstrukturer.

Det er slående når man tenker på norsk dokumentarfilmhistorie at så få helaftens dokumentarer har vært laget om politikk og politisk håndverk. Aslaug Holms Oljeberget og fjorårets Generasjon Utøya er blant de få eksemplene fra de siste ti årene, og Kari Anne Moes Til ungdommen kan også trekkes inn. Men bortsett fra disse finnes det få filmer som eksplisitt skildrer politikk, politikere og politisk arbeid. Kanskje er det den intense politiske dokumentarfilmen fra den perioden som ble rammet inn av Oddvar Einarsons to filmer Kampen om Mardøla (1972) og Prognose Innerdalen (1981) som fremdeles kaster en skygge inn over norsk dokumentar.

Dette er synd. Håvard Bustnes har i sine filmer Helsefabrikken, Opprørske oldemødre, Hatets vugge og nå med Trond Giske – makta rår vist at dokumentarfilmer kan gi viktige og spennende perspektiv på nasjonal og internasjonale politikk. Med et bredere lerret og mer tid kan en dokumentarfilm gå hinsides den hastige nyhetsreportasjen og gi en bredere bakgrunn for de sakene som bidrar til å forme vårt samfunn og vår hverdag. Dokumentarfilmen kan også stille andre spørsmål enn dagsjournalistikken, og minne oss på hvordan medier og makt er umulig å skille ad i dag. At Håvard Bustnes trekker inn et viktig kjønnsperspektiv på norsk politikk gjør filmen ekstra verdifull.

Omtrent halvveis i Trond Giske – makta rår får ikke politikeren sin bil til å starte. Regissøren sitter i baksetet og fanger inn ulyd fra motoren og kommentarer fra Giske. Hans fotograf filmer imidlertid så hvordan Giske får start på bilen igjen. Dette har han gjort før, forstår vi. Dette er ikke noe nytt, og han klarer det. Litt triumferende overvinner Giske et midlertidig tilbakeslag. Scenen er plassert på et sted hvor historien om Giskes fall når et nytt kritisk punkt. Den famøse selfie-videoen fra et barbesøk blir et endelig grunnstøt for hans første og altfor hastige forsøk på politisk comeback.

Giske klarer å få bilen i gang igjen, men karrieren er i ferd med å ta slutt. For partiet har hans adferd blitt en altfor stor belastning. Partiledelsen tar avstand fra ham. Ungdommen vil ikke ha menn som ham. Krisen har toppet seg, selv om han tror at han nok en gang kan få fart på karrieren igjen. Det er gjennom å bruke slike scener, et tilfeldig øyeblikk fra virkeligheten fanget inn nærmest i forbifarten, at Håvard Bustnes viser hvilken dokumentarist har er. På en elegant og effektiv måte illustrerer han mange av de viktige elementene i sin spennende diskusjon av kronprinsens fall.

Dette er artikkel nummer 91 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan leses her.