Foto fra den norske filmen «iHuman» som tematiserer KI.

I kampen for å avsløre KI-skrevne tekster, brukes KI til å analysere disse. Det ligger en form for ironi i dette. Man bruker anklageren til å felle en dom over den anklagede. Som anklaget har man nærmest ingen mulighet til å bevise sin uskyld.

Jeg er manusforfatter og tilstår at jeg har brukt KI siden den ble allment tilgjengelig. Helt fra starten har jeg stresstestet den på mange ulike oppgaver. Noe jeg fortsatt gjør. Jeg har gått mange runder med meg selv for å finne hva jeg mener er etisk bruk av den og til hvilke formål. Jeg har også fulgt nøye med offentlige diskusjoner, debatter i fagfora og endringer i lovgivninger.

En viktig diskusjon jeg har sett lite av, er om bruken av KI-programmer til å avsløre om KI har skrevet tekster og/eller er plagiat. Studenter har blitt tatt i juks på grunn av KI-bruk. Advokater og offentlige instanser har vært lite nøye med å sjekke om KI har hallusinert og henvist til ikke-eksisterende forhold. Forfattere faller i vanære. Journalister har heller ikke gått fri og avpubliseres.

Jeg har gjort noen stikkprøver på flere av disse KI-programmene. Disse har bestått av tekster KI har skrevet med utgangspunkt i mitt innhold, tekster som jeg har redigert kraftig og tekster som er 100% av meg. Konklusjonene varierer sterkt. Det samme er graden av treffsikkerhet.

Et av programmene som hevdes å være ett av de beste, var det som bommet helt. Jeg testet det nylig ut på kreative tekster som er 100% skrevet av meg. KI har ikke vært i nærheten av dem. De har heller ikke vært kjørt gjennom korrekturprogrammer. Den første teksten ble først analysert til å være en akademisk tekst; den neste som essay. Programmet bommet allerede på genre. Tekstene var rent kreative. En av teksten var et treatment, den andre var fra et filmmanus. Tekstene ble henholdsvis bedømt til å være 91% og 95% skrevet av KI. Påstanden om andel plagiat var også skremmende høy. Et par andre programmer traff imidlertid riktig og konkluderte at tekstene var 100% skrevet av et menneske med ingen innslag av plagiat.

Hva skjer om en av mine oppdragsgivere eller bevilgende myndigheter kjører tekster gjennom KI-programmer for å se om jeg har jukset til meg honorar eller tilskudd for noe KI har skrevet – men som jeg selv har skrevet? Jeg har ingen mulighet til å bevise at det er feil. 

Denne teksten er 100% skrevet av meg, et beviselig menneske av kjøtt og blod. Jeg har slengt inn små elementer i tekstene som jeg vet er typisk for KI for å avlede, men som jeg alltid har brukt sparsomt. (og som jeg er livredd for å bruke nå.)

KI-programmet som analyserte denne mener at den er 97% skrevet av KI. Det er 93% risiko for at innholdet er plagiat.

Jeg er visstnok KI. 

Linda May Kallestein er manusforfatter.