Jeg har sett Caroline Glomnes’ mikrodrama 21 Dager på NRK TV. Egentlig burde jeg kanskje ha sett den på mobilen. Mikrodrama er tross alt laget for korte episoder på en vertikal skjerm, med et publikum som når som helst kan sveipe videre. Men 21 Dager ligger også på NRK TV. Dermed må serien fungere begge steder.

Den moderne vertikale mikrodramaformen vokste fram i Kina rundt 2018. De første seriene var ofte korte komedier eller serialiserte nettvideoer (for eksempel iQIYIs Ugh! Life! fra 2018 og Arg Director fra 2019). Under pandemien skjøt formatet fart, og etter hvert fikk den mer melodramatiske varianten et kraftig overtak: hevn, sjalusi, skjulte identiteter, plutselig rikdom, ydmykelse og oppreisning – gjerne med en cliffhanger som dro seeren videre til neste episode (for eksempel Deflation Made Me a Tycoon fra 2023). Siden har mikrodrama vokst til en milliardindustri.

Glomnes har bakgrunn som musikalartist, film- og TV-skuespiller, manusforfatter og serieskaper, og står bak tre sesonger av Cammo (2023–25), regissert av Martin Sofiedal. I januar regidebuterte hun selv med mikrodramaserien Kaos, laget som branded entertainment for Rema 1000 og kun vist på TikTok. Deretter fulgte NRKs 21 Dager, som kan ses samlet på NRK TV og episodevis på TikTok og Instagram.

Mikrodrama er ikke bare TV hakket opp i småbiter. Historiene må fortelles etter en annen rytme, der seeren skal fanges nærmest umiddelbart. Det får konsekvenser for manus, klipp, bildekomposisjon, casting og skuespill. På TikTok kommer enda et premiss på toppen: sensuren. Sex, alkohol, røyking, banning, blod, sår og vold er no go. Kunstnerisk kveling – eller en inspirerende utfordring?

Jeg møter Caroline Glomnes på en kafé i Oslo. Bare dager senere skal hun i opptak med sitt tredje mikrodrama, Bottom 5, denne gangen for Google Play og det amerikanske markedet.

Hva inspirerer deg med mikrodrama?

–  Jeg liker at man kan fortelle en god historie folk kan se på telefonen. Mikrodrama konkurrerer ikke med TV-drama. Det konkurrerer med feeden, med kattevideoer, mat-influensere og fitness-influensere. Vi fra film- og TV-industrien bør være glade for at det åpner seg en ny plattform.

Hvordan kom du selv inn i formatet?

– Jeg ble kontaktet av The Oslo Company, som skulle lage en mikrodramaserie for Rema 1000. Det skulle ikke være tradisjonell reklame, men branded entertainment: Man pusher ikke et produkt, men lager underholdning som bygger merkevaren. Jeg syntes det hørtes ut som en sykt god utfordring. Jeg var på kontrakt hos NRK, men fikk permisjon i to måneder for å skrive og regissere. Kaos ble min debut som regissør.

Hva slags serie har det blitt?

– Jeg fikk beskjed om at den skulle handle om et kollektiv, med tematikken «det  enkle er ofte det beste». Utover det var det veldig åpent. Jeg synes det er inspirerende å måtte forholde meg til et premiss. Hovedhistorien følger Sebastian, spilt av Jonatan Husøy, som ikke har vært ute av leiligheten på over et år. 

Litt sånn hikikomori-aktig?

– Hva er det?

Det er et japansk ord for mennesker som trekker seg tilbake fra omverdenen, dropper skole, arbeid og sosialt liv og stort sett holder seg hjemme. I Japan anslås det at rundt 1,46 millioner mellom 15 og 64 år – omtrent én av 50 – lever sånn.

– Kanskje? Sebastian, som nok lider av sterk sosial angst, har i alle fall skapt den perfekte unnskyldningen for å holde seg hjemme: Han fant en skadet kråke han kaller Hafez, og skylder på at den ikke er klar til å gå ut. Rundt det ligger mindre historier om menneskene i kollektivet. Fra manusskriving til ferdig serie gikk det to måneder. 

Var det noe ved «Kaos» som fikk deg til å ville fortsette med mikrodrama?

– Jeg liker at man kommer rett inn i historien. Og så blir jeg gira av at det er så nytt. Formen er ikke helt satt ennå. Jeg får lov til å leke og teste. Mens jeg laget «Kaos», visste jeg også at jeg skulle pitche et mikrodrama for NRK. Det ble «21 Dager».

Hva handler den om?

– Om June, spilt av Hedda Gundersen Gullikstad, som får vite at hun bare har tre uker igjen å leve. Etter et par uker viser det seg at det var en feil. Vi begynner midt i historien og spoler tilbake. Tematikken er: Hvor mye frihet er du villig til å ofre for å være trygg? Og hvor mye trygghet er du villig til å ofre for å være fri? Det gjelder jobb, kjærlighet og små og store valg. Du velger kanskje en annen kjæreste hvis du tror du har tre uker igjen å leve enn hvis du skal leve til du er 90. Kanskje vi skal leve litt mer i nået og tenke litt mindre på konsekvenser?

Bruker du mye fra eget liv?

– Absolutt! Den grusomme keramikklæreren i 21 Dager, spilt av Anne Krigsvoll er for eksempel hentet rett fra min egen oppvekst. Jeg hadde en kunst- og håndverkslærer som ikke likte meg, som jeg mener at straffet meg ved å ikke la meg få gjøre keramikk. Det traume har jeg melket for alt det er verdt og gitt videre til June. 

Hva skjer med dramaturgien når seeren kan sveipe videre når som helst?

– Du har kanskje ett eller to sekunder før du blir valgt bort i feeden. Så det må være en hook. Og så sier man at brukere på TikTok vurderer om de skal bli eller gå omtrent hvert syvende sekund. Det betyr at noe bør skje – et temposkifte, en vending eller en annen klipperytme. Men det er også gøy å utfordre disse uskrevne reglene. I 21 Dager har vi en episode på 34 sekunder som er en one-take. 

Hvor komprimerte blir manusene?

– I en vanlig tv-serie eller spillefilm regner man ofte én side manus som ett minutt sendetid. I mikrodrama trenger du flere vendinger og scener som tar opp mer plass i manus. Kaos var 28 sider og ble 17 minutter, mens 21 Dager var 60 sider og ble rundt 37 minutter. Vi vet ikke om folk begynner på episode én eller episode sju, derfor må enkelte ting gjentas, som premisset. I 21 Dager er det for eksempel viktig at seeren i hver episode skjønner at June tror hun skal dø.

Hvor mye styrer TikTok-sensuren hva du kan fortelle?

– TikTok er superkonservativt. Hvis vi hadde vist blod, f.eks., kunne vi blitt shadowbannet. Begrensningene kan være frustrerende, men de kan også gjøre en mer kreativ. Man må finne andre løsninger. Da kan man spørre: Hvis jeg ikke klarer å skrive en god historie uten vold, sex, alkohol, banning, røyk eller blod – er historien god nok? Keramikklæreren skulle egentlig røyke i hver scene. Det kunne hun ikke. Da kom ideen om at hun i stedet skulle spise epler med kniv, litt mafia-aktig. Eplet ble etter hvert et symbol på liv og død som vi integrerte med et eple skåret ut til en hodeskalle. Som endte med å bli symbolet for hele serien. 

Hva gjør mobilskjermen med bildespråket?

– Du plukker bildene annerledes. Skuespillerne må for eksempel ofte stå tettere enn det som føles naturlig. Casting kan handle om hvordan å bygge et vertikalt bilde, gjerne med ulik høyde på skuespillerne. På TikTok kommer det også captions og annen informasjon under, over og på siden av bildet, så det viktige må inn på et lite område i midten. Store etableringsbilder, som viser hvor og når handlingen foregår, er heller ikke så interessante på en telefon. Den emosjonelle reisen blir viktigst, derfor skyter vi mest nærbilder. 

Hva gjorde dere for at 21 Dager skulle fungere både på TV og SoMe påmobilen?

– Det var komplisert. Hadde den bare vært laget for TikTok, ville det vært lettere. Med et stort budsjett kunne vi skutt én versjon i breddeformat og én vertikalt, men det hadde vi ikke. Vi landet på å frame for 4:5. Da er den verken i vanlig breddeformat eller helt i høydeformat, men vi håper det fungerer begge steder. I NRK TV ligger hele serien ute, mens på TikTok får du episodene gjennom feeden. NRK vil treffe unge mennesker som ikke er på NRK, og få dem inn i spilleren igjen – altså på NRK nett tv.

Hvorfor kommer humoren så ofte inn i historiene dine?

– Jeg vet ikke om jeg egentlig er så opptatt av humor. Jeg er opptatt av gode historier og jeg ser nok mye humor i ting som også er tragiske. Jeg synes det er mye som er morsomt rundt meg. Jeg liker også at man kan få fram et budskap med humor. Vi kan le av et godt poeng fordi det er poengtert, ikke nødvendigvis fordi det er en vits. 

Krever mikrodrama noe annet av skuespillerne?

 –  De må være umiddelbare. Du har ikke en episode på førti minutter på å etablere karakteren, i mikrodrama har du bare noen sekunder på å varme opp seeren. Da trenger man x-faktoren. Den hadde Hedda! Hun er sjarmerende med ekstremt god komisk timing. Men jeg ville ikke at hun skulle gå rundt og kødde. Hun måtte ta historien på alvor. Jeg sa: «Du skal aldri prøve å være morsom, for du er morsom.» 

Er det rom for improvisasjon når alt går så fort?

– Jeg er veldig manustro. Det gjelder ikke bare mikrodrama – det var jeg på Cammo også. En replikk må sies på en bestemt måte fordi en annen karakter skal bruke de samme ordene i episode seks. f.eks. Man er del av et større bilde. Det kan være kjempegøy å improvisere på sett, men det betyr ikke nødvendigvis at det fungerer i klippen. 

Hvordan adskiller mikrodrama seg fra TV-drama-produksjoner?

– Det er lavere budsjetter og ekstremt kort tid. Kaos var enklest å lage av de to, fordi alt foregikk i en leilighet. I 21 Dager var det 60 sider manus på sju opptaksdager, med mange locations og mye forflytning. Da blir forarbeidet ekstremt viktig. Jeg lar klipperen lese manus før vi låser det. Hvis vi vet at vi ikke kommer til å bruke noe, skal vi heller ikke bruke tid på å filme det. På den måten får du etterarbeidet inn i forarbeidet. Klippere er geniale dramaturger. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere gjør det på den måten. 

Har du et mikrodrama å anbefale? Og hva slags rom ser du for formatet i Norge?

– Mye av mikrodramaet som finnes internasjonalt er ikke helt min kopp te. Jeg føler at det finnes et hull i markedet. Og det er det som inspirerer meg til å lage det jeg lager. Hva er vårt skandinaviske eller norske take på mikrodrama? Hvordan kan vi fortelle gode historier med vårt preg på denne plattformen? Jeg er opptatt av karakter og historie. En kollega sa en gang at vi som lager historier er «empatimaskiner». Man kan få folk til å sette seg inn i et annet menneskes liv og se ting fra et perspektiv de ellers ikke ville fått. Dette har jeg lyst å etablere også i denne sjangeren. Mikrodrama er en gøy måte å fortelle historier på, men det har ikke kommet for å erstatte TV eller film. Heller ikke for meg.