Hva gjør du som filmskaper om du vil gjenoppvekke Dogmefilmen fra dens 30-årige slumrende tilstand? Med andre ord: du vil sparke liv i opprøret mot den generiske og konvensjonelle filmen. Jo, du søker selvsagt hjelp fra den fremste garantisten for den generiske filmen i dag: Netflix. På filmfestivalen i Cannes kunne Dogme 25 denne uken melde om at Netflix skal være med å finansiere de varslede fem spillefilmene. De fem filmskaperne har sammen inngått et nytt kyskhetsløfte bestående av ti nye dogmer. Målet er «å beskytte den kunstneriske integriteten til spillefilmen og skape rom for kompromissløs filmfortelling».

Hva dogmets grunnleggere, von Trier og Vinterberg, måtte mene om det, er ikke viktig. Sannsynligvis ville de gjort det samme. For er det én ting som er sikkert på markedet i Cannes, så er det at prinsipper for tiden koster uforholdsmessig mye. The winner takes it all, er årets mantra, melder Variety. Og ingen behersker dette spillet bedre enn Netlix akkurat nå, selv om selskapet i tolvte time hoppet av budrunden om Warner. Men også det kan vise seg å være smart – i hvert fall på kort sikt. I Cannes tilskrives den labre aktiviteten i markedet blant annet det faktum at studioene sitter på gjerdet mens den krevende fusjonen mellom Paramount og Warner går sin gang. Dermed er det større spillerom for Netflix.

I mellomtiden forsøker filmprodusentene å gjøre seg attraktive for begge sider av disse frontlinjene. På ene siden lover Paramount å respektere kinovinduet, mens selskapet utøver sensur av nyhetsdivisjonen sin og har slaktet deler av organsiasjonen. På andre siden bedyrer Netflix at de gjerne vil samarbeide mer med kinoene, selv om det strider mot forretningsmodellen deres.

Disse motsetningene og paradoksene har vært med på å forme markedet i Cannes i noen år nå. Det er den nye normalen. Det gamle systemet har for lengst kollapset, men ingen greier å se klart hva som holder på å erstatte det. Festivalens marked har alltid vært en tumleplass for miserable lykkejegere. Og nå er de mer miserable enn noen gang.

Det er kanskje ikke så rart at serieskaper Mike White har valgt Cannes og festivalen som location for neste sesongen av White Lotus. Ingen annen serie har utlevert de privilegertes narsissisme med samme underholdende respektløshet. Under årets filmfestival vil det pågå innspilling i Cannes av den nye sesongen som i hovedsak skal kretse rundt byen og festivalen. Serieskaperen har lovet en heidundrande harselas med filmbransjen, med skråblikk på Cannessirkuset med røde løpere og store egoer. En ekstra bonus er det jo at byen også er stappfull av oligarker, konferanse-hustlere og steinrike eiendomsmeglere.

Denne sesongens sentrale premiss handler om to rivaliserende filmteam som ankommer Cannes med filmer i konkurranse – det ene innlosjert på et prangende hotell på Croisetten, det andre i et skjulested på en høyde – noe som legger opp til «en satire over filmbransjen, berømmelse og hvem som får verdens oppmerksomhet», heter det i omtalen.

Slik Apple finansierte den råflotte harseleringen med en kinobransje i fritt fall i The Studio, vil HBO Max (som er eid av Warner) garantere for seriefesten i Cannes. Ryktene om innspillingen har spredt seg og det spekuleres i om casten på et tidspunkt vil dukke opp på den røde løperen. 

Men foreløpig har Cannes nok med seg selv. Det skal mer til å gjøre inntrykk på en aldrende diva som har sett det meste. Men at det er strømmegigantene som står bak de mest kostbare og giftige dramatiseringene av den tradisjonelle filmindustrien, er neppe tilfeldig. Cannes har glamour, rød løper og legendene, mens White Lotus har det Cannesfilmene så desperat trenger mer av: majoritetens oppmerksomhet. 

Slik danser strømmeaktørene på graven til kinofilmen slik vi kjenner den. Den frekkeste trollingen sto kanskje Netflix-sjef Ted Sarandos for i The Studio da han  (i rollen som seg selv) ga Seth Rogens kinoelskende studioesjef en leksjon i hvordan man håndterer sine filmskapere. Montro hva Mike White kan finne på? Mye tyder på at den snobbete filmdivaen i Cannes kommer til å få gjennomgå.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.