I dokumentaren «Same mot same» følger Ellen-Astri Lundby rettsoppgjøret om reindriftsrettighetene og lar oss møte menneskene på begge sider av en bitter konflikt som splitter den samiske befolkningen. – Filmen har stor relevans langt utenfor det samiske miljøet, mener filmskaperen som slipper filmen først under TIFF neste uke.
Portrettfoto av Ellen-Astri Lundby er tatt av Bente Geving.
– Dette skjer flere steder i Sápmi: Samene blir nødt til å gå mot hverandre i stedet for å stå sammen.
Under årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) er det verdenspremiere på Same mot same, Ellen-Astri Lundbys helaftens-dokumentar om en konflikt om reindrift og beite i Vapsten i Nord-Sverige.
For over 100 år siden ble en gruppe nordsamer tvangsflyttet fra Troms og det nordlige Lappland til Vapsten ved Østersjøen. På 1970-tallet avgjorde svenske myndigheter at det var de tilflyttede samene som hadde rettigheter til reindrift i området, og ikke sørsamene som hadde bodd der i generasjoner.
I 2020 stevnet sørsamene nordsamene og oppgjøret om rettighetene har vært prøvd i flere rettsinstanser. Det er denne prosessen Lundby følger, og lar oss samtidig bli kjent med samene på hver side.
Finnmark i flammer
Alle stillbilder fra filmen er tatt av Nils Petter Lotherington
Filmskaperen fikk sitt gjennombrudd med å vinne Gullstolen i Grimstad for kortfilmen To tette og en badehette i 1989. Tjue år senere gransket hun sin egen samiske filmhistorie med Min mors hemmelighet (2009).
– Moren min kommer fra Finnmark. Jeg visste ikke at hun var same før jeg ble voksen.
Under oppveksten på Lambertseter visste «alle» at moren til Ellen-Astri var same, bortsett fra Ellen-Astri selv.
– Det var litt spesielt. Derfor har jeg forsket: Jeg lagde film om min mor, Min mors hemmelighet. Deretter snudde jeg øynene nordover og har lett etter muligheter til ulike filmer. Brennende minnerhandler om de som ble sendt sørover under frigjøringen av Finnmark mot slutten av andre verdenskrig. Den tyske hæren begynte å brenne alle husene deres, moren min så sitt eget hjem i flammer da hun ble fraktet bort i båt.
Kanskje det var tilfeldig at det ble film om den innfløkte konflikten i Vapsten? Fra midten av 2010-tallet begynte samiske kunstnere å gjøre seg bemerket internasjonalt.Lundby fattet interesse for denne bølgen og ønsket å lage en film om den. Men så møtte hun Thomas Colbengtson
– Han er samisk kunstner med base i Stockholm, men kommer egentlig fra Tärnaby i Vesterbotten. Han fortalte meg om en konflikt fra hjemstedet som gjorde meg veldig nysgjerrig. Jeg begynte å nøste opp i den. To samegrupper som stod mot hverandre? Dette rimte jo ikke med slik jeg tenkte. Hva var dette, hvorfor kunne de ikke holde sammen?
Urettferdig behandling
Lundby fikk være med på forberedelsene til saken og traff nordsamiske Inger-Ann Omma i Stockholm. Omma skulle senere bli en av hovedpersonene i filmen.
– Hun er en sterk dame og har embetseksamen i jus. Hun kunne ha ført rettssaken selv. Da rettssaken endelig skulle starte hadde jeg fått penger til å begynne å filme.
Filmskaperen tok med seg fotograf Nils Petter Lotherington til tingretten i Lycksele, administrasjonssenteret i Vapsten.
– Vapsten er et stort område som begynner ved norskegrensen og ender ved Østersjøen. Nå er det riktignok hakket opp av veier og gruver, så reinen kan går ikke like fritt.
Her ble hun kjent med Erik Östergren – sørsamenes representant.
– Slekten hans har bodd der i mange generasjoner og har følt seg urettferdig behandlet.
Det virker som reindrift er en viktig del av identiteten til Erik, at det er ødeleggende for ham når han fratas alle muligheter til å drive med rein.
– Han er vokst opp med at besteforeldrene hadde rein. Så ble neste generasjon bremset av et nytt regelverk: Da reindriften skulle moderniseres i Sverige ble det en reform som favoriserte nordsamene. Erik sier selv at familien har hatt rein til alle tider.
Ulike verdensbilder
Same mot same tegner et sammensatt bilde av en kompleks konflikt og filmen har forståelse for begge parter.
– Vi skjønte at vi måtte følge begge gruppene og det var veldig viktig å bli kjent med begge sidene av saken, og å vise dem.
De to partene har ulike forståelser av striden:
– Da nordsamene kom til området, var det ikke skrevet i stein at de skulle bli der. Men det er krevende å reise langt med rein og jeg har forståelse for at de ble værende i området – og at det ble godkjent av myndighetene.
– Sørsamene får ikke lov til å slippe reinen sin ut på marken. Dyrene må gå i innhegninger og det er en stor sorg både for eierne og for reinen selv. Det gjør noe med deg å se reinen stå gjerdet inn. De har prøvd å få gehør for argumentene sine, men får ikke gjennomslag. Dermed gikk de til sak fordi de mente bestemmelsene truet eksistensen deres, at de ville slutte å eksistere hvis de ikke kjempet for sin rett.
Skiftende sympatier
Hvordan påvirkes lokalmiljøet av denne tvisten?
– Partene snakker bare med hverandre gjennom rettssaker.
Produksjonen måtte følgelig holde kortene tett til brystet under opptaksperioden.
– Den ene gruppen kunne ikke få vite hva den andre fortalte. Det måtte være vanntette skott, hvis ikke ville vi mistet muligheten til å filme. Vi kunne ikke ha favoritter, men har sett hvordan saken har påvirket begge parter. Hvor vondt det er for dem. Vi har dokumentert det som har skjedd og fått deres historier.
Tanken er å la publikums sympati pendle mellom partene, sier Lundby.
– Vi skal gå fra å holde med sørsamene til å holde med nordsamene og hele tiden skifte.
Konstant enig med siste taler, liksom? Slik hadde jeg det underveis.
– Ja, det er der vi også har vært, klipperne inkludert. Nordsamene vant, men det er synd at de ikke fant en felles løsning. Det handler om kulturen deres, men også penger. Det er big business når du forvalter 6000 rein.
– Jeg håper at filmen vil gi publikum noe å tenke på! Filmen har stor relevans langt utenfor det samiske miljøet. Når staten har brukt splitt-og-hersk-teknikker, og samtidig forholder seg taus når samer mot samer må stå i endeløse rettssaker, så er det menneskene som rammes. Ikke myndighetene! Dette er mekanismer vi kjenner igjen fra en rekke konflikter verden over. Det oppsiktsvekkende er at dette ikke bare er historie, men noe som fortsatt skjer i dag – i vår egen bakgård.
Fakta om Same mot Same:
For over 100 år siden tvangsflyttet den norske og svenske staten nordsamer til sørsamisk territorium. Dette førte til en 100 år lang konflikt. I dag kjemper 3. generasjons etterkommere Erik (sørsame) og Inger Ann (nordsame) i retten om land, reindrift og retten til å være samisk. Denne historiske filmen viser hvordan statlige handlinger fortsatt splitter et folk, og hvordan fortiden fremdeles former framtiden deres. Spørsmålet er: Hvem har retten til landet?
Sjanger: Dokumentar / Regi: Ellen-Astri Lundby / Produsenter: Johanna Dorothea Raita, Mette Cheng Munthe-Kaas /Medvirkende: Inger Ann Omma, Erik Östergren, Tomas Colbengtson /Nasjonalitet: Sverige / Norge /Lengde: 80 / 55 min / Språk: Svensk og samisk / Produksjonsår: 2026 / Klipp: Erland Edenholm, Josefine LaBelle / Colorist: Joachim Møller Nilsen /Foto: Nils Petter Lotherington /Selskap: Ten Thousand Images / Distributør: North Film Distribution.
Same mot same vises på TIFF 22. og 23. og 25.januar (for billetter: se her). Ordinær distribusjon kommer senere.
I dokumentaren «Same mot same» følger Ellen-Astri Lundby rettsoppgjøret om reindriftsrettighetene og lar oss møte menneskene på begge sider av en bitter konflikt som splitter den samiske befolkningen. – Filmen har stor relevans langt utenfor det samiske miljøet, mener filmskaperen som slipper filmen først under TIFF neste uke.
Portrettfoto av Ellen-Astri Lundby er tatt av Bente Geving.
– Dette skjer flere steder i Sápmi: Samene blir nødt til å gå mot hverandre i stedet for å stå sammen.
Under årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) er det verdenspremiere på Same mot same, Ellen-Astri Lundbys helaftens-dokumentar om en konflikt om reindrift og beite i Vapsten i Nord-Sverige.
For over 100 år siden ble en gruppe nordsamer tvangsflyttet fra Troms og det nordlige Lappland til Vapsten ved Østersjøen. På 1970-tallet avgjorde svenske myndigheter at det var de tilflyttede samene som hadde rettigheter til reindrift i området, og ikke sørsamene som hadde bodd der i generasjoner.
I 2020 stevnet sørsamene nordsamene og oppgjøret om rettighetene har vært prøvd i flere rettsinstanser. Det er denne prosessen Lundby følger, og lar oss samtidig bli kjent med samene på hver side.
Finnmark i flammer
Alle stillbilder fra filmen er tatt av Nils Petter Lotherington
Filmskaperen fikk sitt gjennombrudd med å vinne Gullstolen i Grimstad for kortfilmen To tette og en badehette i 1989. Tjue år senere gransket hun sin egen samiske filmhistorie med Min mors hemmelighet (2009).
– Moren min kommer fra Finnmark. Jeg visste ikke at hun var same før jeg ble voksen.
Under oppveksten på Lambertseter visste «alle» at moren til Ellen-Astri var same, bortsett fra Ellen-Astri selv.
– Det var litt spesielt. Derfor har jeg forsket: Jeg lagde film om min mor, Min mors hemmelighet. Deretter snudde jeg øynene nordover og har lett etter muligheter til ulike filmer. Brennende minnerhandler om de som ble sendt sørover under frigjøringen av Finnmark mot slutten av andre verdenskrig. Den tyske hæren begynte å brenne alle husene deres, moren min så sitt eget hjem i flammer da hun ble fraktet bort i båt.
Kanskje det var tilfeldig at det ble film om den innfløkte konflikten i Vapsten? Fra midten av 2010-tallet begynte samiske kunstnere å gjøre seg bemerket internasjonalt.Lundby fattet interesse for denne bølgen og ønsket å lage en film om den. Men så møtte hun Thomas Colbengtson
– Han er samisk kunstner med base i Stockholm, men kommer egentlig fra Tärnaby i Vesterbotten. Han fortalte meg om en konflikt fra hjemstedet som gjorde meg veldig nysgjerrig. Jeg begynte å nøste opp i den. To samegrupper som stod mot hverandre? Dette rimte jo ikke med slik jeg tenkte. Hva var dette, hvorfor kunne de ikke holde sammen?
Urettferdig behandling
Lundby fikk være med på forberedelsene til saken og traff nordsamiske Inger-Ann Omma i Stockholm. Omma skulle senere bli en av hovedpersonene i filmen.
– Hun er en sterk dame og har embetseksamen i jus. Hun kunne ha ført rettssaken selv. Da rettssaken endelig skulle starte hadde jeg fått penger til å begynne å filme.
Filmskaperen tok med seg fotograf Nils Petter Lotherington til tingretten i Lycksele, administrasjonssenteret i Vapsten.
– Vapsten er et stort område som begynner ved norskegrensen og ender ved Østersjøen. Nå er det riktignok hakket opp av veier og gruver, så reinen kan går ikke like fritt.
Her ble hun kjent med Erik Östergren – sørsamenes representant.
– Slekten hans har bodd der i mange generasjoner og har følt seg urettferdig behandlet.
Det virker som reindrift er en viktig del av identiteten til Erik, at det er ødeleggende for ham når han fratas alle muligheter til å drive med rein.
– Han er vokst opp med at besteforeldrene hadde rein. Så ble neste generasjon bremset av et nytt regelverk: Da reindriften skulle moderniseres i Sverige ble det en reform som favoriserte nordsamene. Erik sier selv at familien har hatt rein til alle tider.
Ulike verdensbilder
Same mot same tegner et sammensatt bilde av en kompleks konflikt og filmen har forståelse for begge parter.
– Vi skjønte at vi måtte følge begge gruppene og det var veldig viktig å bli kjent med begge sidene av saken, og å vise dem.
De to partene har ulike forståelser av striden:
– Da nordsamene kom til området, var det ikke skrevet i stein at de skulle bli der. Men det er krevende å reise langt med rein og jeg har forståelse for at de ble værende i området – og at det ble godkjent av myndighetene.
– Sørsamene får ikke lov til å slippe reinen sin ut på marken. Dyrene må gå i innhegninger og det er en stor sorg både for eierne og for reinen selv. Det gjør noe med deg å se reinen stå gjerdet inn. De har prøvd å få gehør for argumentene sine, men får ikke gjennomslag. Dermed gikk de til sak fordi de mente bestemmelsene truet eksistensen deres, at de ville slutte å eksistere hvis de ikke kjempet for sin rett.
Skiftende sympatier
Hvordan påvirkes lokalmiljøet av denne tvisten?
– Partene snakker bare med hverandre gjennom rettssaker.
Produksjonen måtte følgelig holde kortene tett til brystet under opptaksperioden.
– Den ene gruppen kunne ikke få vite hva den andre fortalte. Det måtte være vanntette skott, hvis ikke ville vi mistet muligheten til å filme. Vi kunne ikke ha favoritter, men har sett hvordan saken har påvirket begge parter. Hvor vondt det er for dem. Vi har dokumentert det som har skjedd og fått deres historier.
Tanken er å la publikums sympati pendle mellom partene, sier Lundby.
– Vi skal gå fra å holde med sørsamene til å holde med nordsamene og hele tiden skifte.
Konstant enig med siste taler, liksom? Slik hadde jeg det underveis.
– Ja, det er der vi også har vært, klipperne inkludert. Nordsamene vant, men det er synd at de ikke fant en felles løsning. Det handler om kulturen deres, men også penger. Det er big business når du forvalter 6000 rein.
– Jeg håper at filmen vil gi publikum noe å tenke på! Filmen har stor relevans langt utenfor det samiske miljøet. Når staten har brukt splitt-og-hersk-teknikker, og samtidig forholder seg taus når samer mot samer må stå i endeløse rettssaker, så er det menneskene som rammes. Ikke myndighetene! Dette er mekanismer vi kjenner igjen fra en rekke konflikter verden over. Det oppsiktsvekkende er at dette ikke bare er historie, men noe som fortsatt skjer i dag – i vår egen bakgård.
Fakta om Same mot Same:
For over 100 år siden tvangsflyttet den norske og svenske staten nordsamer til sørsamisk territorium. Dette førte til en 100 år lang konflikt. I dag kjemper 3. generasjons etterkommere Erik (sørsame) og Inger Ann (nordsame) i retten om land, reindrift og retten til å være samisk. Denne historiske filmen viser hvordan statlige handlinger fortsatt splitter et folk, og hvordan fortiden fremdeles former framtiden deres. Spørsmålet er: Hvem har retten til landet?
Sjanger: Dokumentar / Regi: Ellen-Astri Lundby / Produsenter: Johanna Dorothea Raita, Mette Cheng Munthe-Kaas /Medvirkende: Inger Ann Omma, Erik Östergren, Tomas Colbengtson /Nasjonalitet: Sverige / Norge /Lengde: 80 / 55 min / Språk: Svensk og samisk / Produksjonsår: 2026 / Klipp: Erland Edenholm, Josefine LaBelle / Colorist: Joachim Møller Nilsen /Foto: Nils Petter Lotherington /Selskap: Ten Thousand Images / Distributør: North Film Distribution.
Same mot same vises på TIFF 22. og 23. og 25.januar (for billetter: se her). Ordinær distribusjon kommer senere.