Brennende minner (2018) er Ellen-Astri Lundbys fjerde dokumentar og hennes første helaftens dokumentar. Den handler om krigsminner fra bombing og flukt, om sykdom, død og savn, om overvintring og det å bli utestengt, men også om lek, godteri og barmhjertighet.

I fem ulike historier viser regissøren hvordan slike minner brenner seg inn i hukommelsen til de som har opplevd krig, enten det handler om finnmarkinger som ble tvangsevakuert som barn under andre verdenskrig eller dagens flyktningbarn. I filmen bringer Lundby fortid og nåtid sammen og fletter inn det personlige med det sosiale, kvinne- og barneperspektivet med et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

Det er en utbredt forestilling om at kvinnelige kunstnere bruker det nære og det personlige i en større grad enn deres mannlige kolleger. Det har også vært en utbredt oppfatning at kvinneerfaring og kunst som regel er en dårlig kombinasjon: ”for nært”, ”for personlig”, ”for lite bearbeidet”, ”for intimt”, ”altfor ubetydelig”, ”for emosjonell”, ”for kroppslig”.

Kvinnelige filmskapere som bruker seg selv og sine nære foran kameraet er klar over disse ”farene” ved selvmediering. Til tross for det er det stadig flere kvinner i Norden som velger å lage filmer om seg selv og sine. Ellen-Astri Lundby er en av dem.

I 2009 laget Lundby Min mors hemmelighet (2009), en film der hun undersøker sine samiske røtter ved å grave i fortiden til sin da demente mor som aldri hadde fortalt om sin samiske bakgrunn. Fem år seinere, i Joikefeber, følger Lundby sin datter Ylvas søken etter det samiske når Ylva bestemmer seg for å lære å joike. Jeg hadde møtt Lundby før i forbindelse med min bok Exposing Vulnerability, der et av kapitlene ser nærmere på hvordan hun framkaller sin samiskhet i konkret og abstrakt betydning.

Jeg møter Lundby igjen, denne gangen for å snakke om hennes nyeste film, Brennende minner, som gjenspeiler en annen retning i hennes filmkarriere: Filmen setter fokus på minnene til seks finnmarkinger som opplevde tvangsevakueringen av Finnmark som barn. Videre blir disse minnene fra andre verdenskrig koplet til fortellinger av flerkulturelle barn i dagens Norge, derav flere barn som flyktet fra krigsherjede land som Syria og Sudan.

Jeg spør om hvor hun fikk ideen til filmen.

– Det handler om mamma dette her også. Moren min var 19 da hun opplevde tvangsevakueringen. Hun reiste sammen med familien ut fra Store Lerresfjord i Vest Finnmark. De måtte avlive dyrene. De så at husene deres ble brent. Det må ha vært veldig traumatisk. Moren min fortalte om tvangsevakueringen bare én gang. Den ene gangen kom det hulter til bulter, akkurat som man hadde en trykkoker på, så plutselig tok hun av lokket og det kom masse ut. Jeg ble veldig forskrekket og skjønte det var noe som var veldig opprivende for henne, så var lokket på igjen.

Barneperspektivet

I Min mors hemmelighet ser vi Lundbys mor rammet av Alzheimers. Hun har ikke lenger minner eller språk, men filmen antyder at hennes kropp husker det samiske hun i løpet av sitt voksne liv hadde prøvd så hardt å gjemme. Da hun får høre på en samisk barnesang, ryster hun av glede og nynner med, en reaksjon som motsier den ellers apatiske tilstanden moren befinner seg i. Jakten etter morens minner fra da hun hadde bodd i Finnmark og fortsatt var samisk (”Hun ble norsk i det øyeblikket hun forlot Nord-Norge”, sier hennes bror), driver fortellingen videre i Min mors hemmelighet. I Brennende minner er igjen morens minner fra tiden i Nord-Norge viktige, men denne gangen som en igangsettende faktor og kun implisitt i fortellingen.

Krigen og det samiske var et dobbelttraume for moren og Lundby følte hun burde ta tak i det samiske først.

– Det var lettere, på en måte mer positivt å fortelle denne historien først. Jeg har alltid hatt en fasinasjon overfor det samiske [selv da hun ikke visste hun hadde samiske røtter]. Mitt drag mot det samiske gjør den samiske historien mer positiv. Krigen var så forferdelig. Den var så tung.

Barneperspektivet er viktig i Brennende minner. Igjen kommer Lundby tilbake til sin mor.

– Min mor var 19 år da tvangsevakueringen skjedde. Hun opplevde hendelsen som en ung voksendame og med litt av barnet i seg. Barneperspektivet var inne i prosjektet helt fra starten. Først hadde jeg tenkt at det skulle være norske barn som spilte, som bodde i landsdelen og at det ville vært interessant for dem. Men så kom denne voldsomme flyktningekatastrofen rundt 2015. Jeg ble berørt av det som skjedde. På et tidspunkt tenkte jeg: Hvorfor kan ikke flyktningbarn spille, kanskje jeg kan bruke de barna?

Dette grepet øker filmens aktualitet. Det er ikke lenger snakk om en krig for lenge siden, men om kriger som pågår. Fortid og nåtid blir bundet sammen på en dynamisk måte: Krigsminnene til datidens barn resonnerer med minnene til nåtidens flyktningbarn.

Etiske hensyn

Barneperspektivet gjør også at filmen fikk finansiering fra Forsvarsdepartementet i siste øyeblikk. Det trengs dokumentering av andre verdenskrig fra kvinne- og barneperspektivet, hadde Lundby fått tips om. Pengestøtten gjør at Brennende minner i det hele tatt blir til.

Jeg konfronterer Lundby med måten hun bruker barna i filmen på. Noen brukes for å gi stemme til minnene til de voksne, som da 18-årige Ari Faraj, opprinnelig fra Tyrkia, forteller historien til Randolf Josefsen. Noen andre barn forteller også om sine egne krigsminner, som da 7-årige Noor Tabbal fra Syria forteller om hvordan hennes bestefar ble drept. Samme jente og hennes søsken brukes i tillegg som skuespillere i en rekonstruksjon av et minne Hilde Kopstad har av bombingen av Alta. Hvilke etiske betraktninger har Lundby gjort seg i arbeidet med disse ungdommene og barna?

Hun forteller hun strevde for å gjøre det klart at Ari fortalte Randolfs historie, ikke sin egen.

– Da jeg laget sekvensen med de to sammen, så ble det en kreativ forstyrrelse: I starten tenker man kanskje at Ari er flyktning. Folk begynner å tro at han forteller sin historie. Men i dokumentaren skal du ikke forlede folk heller. Når Ari forteller at ”det var bare vi som bodde sånn”, ser man et historisk bilde fra andre verdenskrig. Da skjønner man det.

Jeg vil vite mer om samarbeidet med lille Noor. Skjønte hun hva hun var med på? Hvordan foregikk kommunikasjonen mellom regissør og de mindre barna? Lundby brukte tid på å bli kjent med familiene. Pappaen til Noor satt ved siden av henne mens de gjorde opptak.

– Egentlig hadde jeg ikke tenkt at barna skulle fortelle sin egen historie. På et tidspunkt begynte de gamle og de unge å snakke sammen. Det var en naturlig utvikling da de kom sammen og ble trygge på hverandre. Da tenkte jeg at det var greit at Noor kunne fortelle, svarer Lundby.

Å utnytte det uventede

– Tilfeldighetene er våre venner, det trekker Lundby fram flere ganger i løpet av intervjuet.

For eksempel var det ved en tilfeldighet at hun ble kjent med Johs Røde, en av de seks tidsvitnene i filmen. Han slo henne umiddelbart som en utrolig god forteller. Hans historie om hvordan han som barn ble møtt med en kald skulder og stygge kommentarer sørpå, er kjempeviktig, mener regissøren.

– Jeg liker ikke at ting blir for rene. Man bør være åpen for det som byr seg, understreker hun.

De gode og uventede sammentreffene har spilt en viktig rolle i tilblivelsen av Brennende minner. Men dette er langt fra en tilfeldig ”kvinnefilm”, ”for personlig”, ”for lite bearbeidet”, ”for emosjonell”. Den er heller ikke ”overforklart og forvirrende”, slik filmkonsulenten begrunnet det da Lundby fikk avslag fra Norsk filminstitutt.

Morens minner spiller en sentral rolle. Barne- og kvinneperspektivet står i fokus. Samtidig vil filmen nå flere enn som så, mener hun. Den skal kunne treffe publikummere på tvers av kjønn, alder eller etnisk bakgrunn. For eksempler er to av de seks finnmarkingene som forteller menn, mens to av historiene gir oss innblikk i hvordan samene opplevde og håndterte tvangsevakueringen av Finnmark.

Lundby forteller om reaksjonen til en samisk kvinne som så Brennende minner på en visning i Lakselv.

– Hun hadde ikke tenkt på flyktninger på denne måten før. Hun var mer åpen for flyktninger da hun gikk derfra.

Brennende minner er en film som kan bevege oss mot hverandre, slik denne samiske damen erfarte, men Lundby er ikke naiv. Hun tilføyer med det samme:

– Jeg vet jo ikke hvor lenge det varer.

Noen minner brenner seg inn i hukommelsen, mens andre passerer forbi. Lundbys film er en oppfordring om at vi ikke skal la datidens og nåtidens brennende krigsminner passere oss forbi. De minnene bør vi kunne lære av

Adriana Margareta Dancus er førsteamanuensis i film og litteratur ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hennes bok «Exposing Vulnerability. Self-Mediation in Scandinavian Films by Women» kommer ut i juni i 2019 på Intellect books.