Foto: De er gamle, hvite og ensomme. Motivet er fra Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet».

Filmanmelder i Aftenposten, Ingrid Åbergsjord, rettet nylig kritikk av det hun anser som mangel på mangfold i Joachims Triers film Affeksjonsverdi. Samtidig får Norsk filminstitutt (NFI) drøye 15 millioner kroner i støtte fra Digitaliseringsdirektoratets medfinansieringsordning til utvikling av KI-genererte søknadsløsninger og saksbehandlinger. Begge deler gir grunn til bekymring. Det gjør meg også bekymret at ingen ser ut til å bry seg nevneverdig om den forståelsen som er i ferd med å innta standard prosedyre for støtte til filmmanus og filmproduksjon. 

Åbergsjord er kritisk til Triers kunst – hun inkluderer også de andre filmene hans – fordi den/de bare omhandler mennesker som bor på Oslos vestkant. Hun anerkjenner kvaliteten, men stiller altså spørsmålstegn ved det rendyrkede sosiokulturelle utgangspunktet for historiene. Filmene til Trier har blitt suksesser både hjemme og i utlandet. Ikke minst fordi de representerer mer, mye mer, enn den «snevre» rammen historiene tar utgangspunkt i. Men grunnen til at filmene «reiser» godt, er jo nettopp fordi mangfoldet dypest sett ligger i det historiene representerer, ikke om de er foregår i Finnmark, Oslo øst eller vest, eller alt på en gang.

Åbergsjord skriver også at hun kontaktet NFI for å se søknaden om produksjonsstøtte til Affeksjonsverdi. Hun ville se hvilke inkluderingsbokser som var huket av, men ble nektet innsyn med begrunnelse i at filmen ikke hadde hatt norsk premiere. Hun fikk altså ikke sjekket om informasjonen om mangfold var overholdt og kunne spores i den ferdige filmen, i overensstemmelse med søknaden og dens «kontrakt» med NFI.

For ca. et år siden skrev jeg innlegget «Kunst på idealtid» (Morgenbladet 17/10 – 2024). Jeg valgte å publisere innlegget et annet sted enn i Rushprint fordi jeg ser denne dreiningen mot kontroll av innhold mest som en generell, og ikke minst global, tendens som gjelder all offentlig støttet kunst. Jeg var nok også litt redd for at innlegget ville bli sett på som et forsvarsskrift for egne filmer – de med hvite, eldre, ensomme menn – noe det jo ikke var ment som. Innlegget er fortsatt ment som et standpunkt for at kunstnerisk frihet i skaperprosessen må ses som et prinsipp i ytringsfriheten, og ikke som et politisk prosjekt, uansett hvor «edelt» dette prosjektet kan framstå. En frihet som nå står for fall i institusjoner i landet vi ofte likte å sammenlikne oss med og strekke oss etter. 

Norsk filminstitutt ønsker å bli en pionér i bruken av kunstig intelligens i søknadsprosessene, forteller strategidirektør Jørgen Risvik-Jellum i NFI. Han sier videre at NFI har latt seg inspirere av Skatteetaten: «Å kunne få en ferdig utfylt selvangivelse var jo en forlokkende ide. Men vi kommer til å være tydelige på at vi ikke skal skrive søknaden for tilskuddsmottakerne, det ville vært å gå for langt. Det er de som er ansvarlige for søknaden, men vi skal gi dem assistanse på veien». Det var jo betryggende!

Vi får ikke katten tilbake i sekken igjen, og i kjølvannet av alle mulighetene KI kan gi oss må vi ta viktige valg. Jeg går ut fra at Åbergsjord fortsatt vil ha levende filmkritikere av kjøtt og blod, selv om KI-genererte kritikere med tilgang til NFI’s «mangfoldighetsgarn» sikkert vil kunne nøste opp en rekke mismatcher mellom system og et skapende menneske på rekordtid.  

Rigorøst skjemavelde

For noen år siden ble vårt vesle land nok engang hjemsøkt av den gode viljen. Denne gangen pyntet som en funklende mangfoldsplan på filmdukens stjernehimmel. Den tilfredse majoritet er målet, og Mangfoldsplanen til Norsk Filminstitutt (NFI) er siktestjernen. 

Mangfoldsplanen til NFI, initiert av Kultur- og likestillingsdepartementet, skal – gjennom inkludering av ulike kjønn, etnisitet, urfolk, nasjonale minoriteter, alder, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, geografisk tilknytning, funksjonsevne og sosial bakgrunn – garantere at historiene vi forteller gjennom offentlig støttet film, ivaretas på en korrekt måte. Gjennom vektlegging av mangfoldsplanens innhold, skal kvaliteten i et filmprosjekt komme til syne for en langfilmkonsulent hvis hovedmandat er å støtte «prosjekter med høy kunstnerisk kvalitet og kulturell verdi».

For å komme i betraktning når man søker produksjonsstøtte for en langfilm hos NFI, skal altså konsulenten vurdere prosjektets kunstneriske potensial, mens han samtidig skal vektlegge innholdet i mangfoldsplanen. Vurderingene gjelder alle sider av prosjektet: Manus, produksjon, skuespillere, stab og distribusjon. 

Det er hovedprodusenten for et filmprosjekt som søker produksjonsstøtte hos NFI gjennom et rigorøst søknadsskjema i deres portal. I tillegg til krav om høyst relevante vedlegg – som manus, budsjett, finansieringsplan, reginotat, produsentnotat, stab, roller/skuespillere etc. – inneholder skjemaet en mengde spørsmål om hvordan prosjektet sikrer diversitet iht mangfoldsplanen: 

Sikrer prosjektet diversitet i hovedtema eller hovedfortelling; etnisitet, alder, seksuell orientering/kjønnsidentitet, geografisk tilhørighet, funksjonsevne og sosial bakgrunn.

Sikrer prosjektet diversitet uten direkte tilknytning til hovedfortellingen – perifere karakterer, statister og miljø. Det skal også redegjøres for diversitet i sekundære temaer, narrativ eller sekundære karakterer.

Beskrivelse av diversitet i hovedrollene; etnisitet, alder, seksuell orientering/ kjønnsidentitet, geografisk tilhørighet, funksjonsevne og sosial bakgrunn.

Sikrer prosjektet diversitet i narrativt miljø – regioner eller deler av samfunnet som er underrepresentert på film.

Sikrer prosjektet diversitet i sentrale funksjoner, i øvrig stab, bruk av lærlinger, trainee eller mentorprogram. etnisitet, alder, seksuell orientering/kjønnsidentitet, geografisk tilhørighet, funksjonsevne og sosial bakgrunn.

Det skal redegjøres for underrepresenterte grupper, tilgjengeliggjøring for nye publikumsgrupper, personer med nedsatt funksjonsevne, lanseringstiltak for spesifikke regioner utenfor Oslo og om det er inngått strategisk partnerskap med interesseorganisasjoner/kompetansemiljøer etc. for å nå nye publikumsgrupper. 

Foreligger det strategi for hvordan filmen kan oppleves som relevant for underrepresenterte publikumsgrupper. Osv. 

Bjørnetjeneste

Huker man av i JA-boksen, kommer en ny og større boks opp. Her skal det forklares hvordan og hvorfor det man har huket av for har relevans i prosjektet. Bare det å vite hva man har i vente når man skal søke støtte hos NFI, spesielt for en manusforfatter, men også for en produsent, er neppe et konstruktivt insitament som vil få fram de «beste» prosjektene med høyest kunstnerisk kvalitet. 

Det generelle, sosiale prosjektet, der alle grupper i samfunnet skal ha samme muligheter, er en fin og nødvendig tanke med reelle muligheter for innfrielse i et rikt, transparent og demokratisk samfunn som vårt. Men at de samme utsatte gruppene – både foran kamera, bak kamera og ikke minst i historiene vi vil fortelle – samlet sett skal være poengbærende i et hvert kunstnerisk langfilmfilmprosjekt, er for meg vanskelig å forstå verdien av. Dette fører hverken til fugl eller fisk, og kan i sin ytterste konsekvens like godt ivaretas av og videreføres med KI-genererte uttrykk.

De norske støttesystemene for film har opp gjennom årene fått mye ris og lite ros av oss i bransjen, men har etter min mening, totalt sett, vært bedre enn de fleste sammenlignbare støttesystemer i utlandet. Jeg mener at det var et riktig valg da NFI gikk fra en modell der et utvalg skulle enes om hvilke filmer som skulle få støtte, til å benytte seg av individuelle konsulenter som sitter på åremål. Det vil alltid bli en diskusjon om langfilmkonsulentene hos NFI er godt nok egnet for jobben, men prinsippet om å la en konsulent velge hvilke filmer han vil støtte, fremfor et utvalg som ofte kunne ende opp med en film ingen av dem hadde særlig tro på, er etter min mening bedre. Det var et skritt bort fra den tilfredse (eller utilfredse) majoritets åk. 

Konsulentordningen har bestått i mer enn tretti år, men mandatet er endret. Nå visker mangfoldighetsplanen effektivt ut konturene av det genuine og personlige i de søknadsberettigede prosjektene, nettopp det en god konsulent skal oppdage og ivareta. Planen som i utgangspunktet var ment som en bjørneklem, har blitt til en politisk korrekt bjørnetjeneste. 

De gode intensjonenes svakheter

Å forstå og vektlegge mangfold i et økonomistyrt og strømlinjeformet samfunn er et viktig skritt på veien mot et inkluderende samfunn. Men gode intensjoner kan også ha svakheter i formalisering og utøvelse, svakheter som ofte er vanskelig å påpeke uten at man blir stemplet som uforstående og krenkende. Film er en særlig kostnadskrevende kunstart, men som i utgangspunktet retter seg mot det samme publikummet som f.eks. litteratur og malerkunst. Og da både filmproduksjon, litteratur og billedkunst mottar støtte gjennom offentlige ordninger, kan man jo spørre seg om de samme mangfoldskrav burde ligge til grunn for all offentlig støttet kunst? Gadd vite hva som da hadde skjedd med Dag Solstads frustrerte, middelaldrende, hvite menn. De som ankommer små norske byer iført frakk og med alt sitt jordiske gods i en bærbar koffert? Eller Lars Saabye Christensens Frognerbaserte historier, for den saks skyld? 

Det er de personlige historiene, de som kan være ytterst lokale og samtidig universelle, som vil stå igjen etter oss. Historiene en verden utenfor Norge kan oppfatte som eksotiske og samtidig kjenne seg igjen i. Filmer fortalt av filmskapere av ulikt kjønn, etnisitet, urfolk, nasjonale minoriteter, aldre, seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk, geografisk tilknytning, funksjonsevne og sosial bakgrunn. Historiene som nettopp ivaretar diversiteten framfor å vanne ut prosessen fra idé til distribusjon til et minste felles multiplum i alle ledd. 

I Roy Jacobsens roman Seierherrene, arrangeres det årlige terrengløpet på fagforeningen Jord og Steins sommerleir i Oslofjorden. Når lederen for løpet oppdager at sønnen hans ikke kan vinne, innfører han der og da «idealtid». Gutta fra Årvoll løper det de er gode for og vinner. Men taper. Årvollguttene, som aldri har hørt om idealtid, blir rasende og ødelegger lederens Volvo Amazon. 

Tankegangen til lederen i Roy Jacobsens roman står for meg bredbent forankret i dagens mangfoldighetsplan, og dette innlegget får duge som dagens Volvo Amazon. 

Som en oppsummering av kunstens kanskje viktigste forutsetning, mener jeg den franske forfatteren Emil Zolas tidløse definisjon av et kunstverk fortsatt er noe vi bør strekke oss etter: «Et hjørne av virkeligheten sett gjennom et temperament».

Bent Hamer er filmregissør.