Tarek Zayat og Pia Tjelta  i «Se meg» (foto: The Global Ensemble Drama)

– Fra starten har jeg sagt at jeg har lyst til å lage en kontroversiell film, en vanskelig film om en kompleks kvinnekarakter. Og da vi gikk i gang med castingen av hovedrollen, fikk jeg bekreftet at dette er litt touchy og kontroversielt, sier regissør og manusforfatter Nina Knag.

Rushprint møter henne sammen med hovedrolleinnehaver Pia Tjelta på filmfestivalen i Karlovy Vary, der Knags spillefilmdebut Se meg hadde sin internasjonale premiere i hovedprogrammet Crystal Globe Competition (intervjuet ble publisert første gang 11. juli 2025). Filmen, som har internasjonal tittel Don’t Call Me Mama og er produsert av The Global Ensemble Drama ved Eleonore Anselme og Ingrid Skagestad, følger etter Elskling og svensk-norske Hypnosen som har deltatt i den samme hovedkonkurransen de to siste årene, og har blitt varmt mottatt på den prestisjefylte festivalen.

I Se meg spiller Tjelta en populær videregåendelærer som er gift med ordføreren (Kristoffer Joner) i en mindre by på Vestlandet. Her engasjerer hun seg i arbeidet med asylsøkerne som kommer til stedet, og innleder etter hvert et forhold til den nyankomne asylsøkeren Amir (Tarek Zayat). Med det settes svært mye på spill for hovedkarakteren Eva, samtidig som hun står i en åpenbart ujevn maktposisjon overfor sin unge elsker.

– I utgangspunktet tenkte jeg at Pia så litt ung ut for rollen, og tok først kontakt med noen litt eldre skuespillere. Jeg regnet med at dette ville være en attraktiv, kompleks kvinnerolle, men fikk en del reaksjoner om at rollen var spennende, men ikke noe for dem. Jeg følte nok at noen av dem dømte karakteren og var redd for temaet, siden det handlet om en voksen kvinne og en ung asylsøker. Og så var noen naturligvis redd for de intime scenene, noe jeg har full forståelse for, sier Knag, som selv har vært castingansvarlig på filmen sammen med Camilla Glaister.

– Så snakket vi om Pia, som etter min mening er den beste skuespilleren vi har i Norge, og sendte henne prosjektbeskrivelsen. Og hun var ikke redd.

– Jeg tenkte vel det motsatte av de andre du hadde kontaktet. Når man kjenner at det er et eller annet i et prosjekt som burde ha gjort meg redd, så er det tiltrekkende. Og det var nettopp at det er en karakter som et vis har et så stort fall og ikke nødvendigvis er udelt sympatisk. Jeg ville egentlig at det skulle være så brutalt som mulig, sier Tjelta.

– Særlig når det gjelder kvinneroller, opplever jeg at man ofte er opptatt av at man skal bli glad i karakteren. Mens det at en karakter heller skal få lov til å være menneskelig, har vært noe jeg har kjempet for. At man ikke nødvendigvis må bli så glad i hovedkarakteren. Det skal ikke være så lett for publikum å ha det komfortabelt med karakteren i denne filmen, til tider er det ukomfortabelt å følge henne. Og det er selvfølgelig aller mest spennende å få spille en karakter med så store motsetninger i seg, utdyper hun.

Går over grenser

Er sympati noe du forholder deg til som skuespiller når du går inn i en rolle?

– Overhodet ikke. Jeg tenker ikke på det ytre blikket på henne, som sympati er. Min oppgave er verken å dømme eller rettferdiggjøre henne, jeg forholder meg til å forstå hennes «cracks». Alle de sårbare sidene, som kanskje er grunnen til at hun er blitt som hun er. Og jeg er kanskje mest opptatt av hva hun skjuler. Hva hun er god til å skjule, og hvorfor hun har blitt god til det. Hva er de mest kritiske punktene i livet hennes, som har gjort at det på et vis finnes noen hull i henne? Og så har jeg vært opptatt av at ingen av scenene skal føles helt trygg for henne, hun skal hele tiden være på litt vaklende grunn, svarer Tjelta.

Eva er en karakter som på flere vis velger å gå langt. Nina, hvordan tenkte du at publikum skal forholde seg til henne? Hvor langt skal de heie på og være med henne? 

– Ideen til filmen kom da jeg gjorde research til en dramaserie jeg jobbet med om afghanske flyktninger, og leste en del saker der norske kvinner innledet forhold til unge menn på asylmottak. Jeg ble først sjokkert, og inntok en dømmende holdning til disse kvinnene. Jeg tenkte at de sikkert var stakkarslige og desperate, og kunne ikke relatere meg til det i det hele tatt, men syntes det var en spennende tematikk å lage noe om. Det mest interessante for meg var disse kvinnene og hvem de var. Og for å kunne skrive en karakter, kan jo ikke jeg heller dømme karakteren, men må prøve å sette meg selv inn i henne.

– Da ble det viktig å skape en karakter man kan relatere seg til. Ikke en sånn «needy» kvinnekarakter, men en sterk kvinne som har mye gående. Men som har noen sår, slik Pia peker på. Ut ifra det skal vi være med på en reise hvor hun går over noen grenser som man kanskje ikke forventer. Om vi relaterer oss til henne fra starten, er det mye mer interessant å se henne falle fra stupet. Men det er hele tiden en balansegang mellom hennes ulike menneskelige sider, ikke ett sted der hun forandrer seg, sier regissøren.

Makt, idealisme og løgner

For Knag var det et poeng å framstille alle karakterene i filmen på nyansert vis, der ingen er ensidig gode eller onde.

Amir er heller ingen fullstendig uskyldig part i det som skjer?

– Nei, og det tror jeg man må tørre å vise. For ham er det å få bli i Norge et spørsmål om liv og død. Samtidig får han en relasjon og en reell «connection» med Eva. Men man vet aldri helt hva som er hva – er det attraksjon, kjærlighet, vennskap? For meg handler det universelle i denne filmen om at alle – både Eva, Amir og Evas ektemann Jostein – på et dypt menneskelig plan egentlig bare trenger en tilknytning til et annet menneske. Eva og Jostein savner dette i forholder sitt. Eva får en oppvåkning når hun treffer Amir, som gjør at hun føler seg sett. Men hun ser også ham som mye mer enn bare en asylsøker, forteller hun.

– Filmen utspiller seg på et vis i spennet mellom makt, begjær og skam, hvor man ikke nødvendigvis vet hva som er hva, sier Tjelta.

Knag viser til en testvisning der en tilskuer beskrev filmen som en kjærlighetshistorie, mens en annen var sterkt uenig og mente at det som skildres ikke har noe som helst med kjærlighet å gjøre.

– Jeg elsker når folk blir engasjert og provosert på den måten. Jeg håper at dette er en film som kan skape litt diskusjon og refleksjon rundt noen vanskelige temaer, og som stiller noen utfordrende spørsmål om makt, lidenskap og begjær. Uten at jeg vil gi noen klare svar med filmen.

Kan man også si at hovedkarakteren Eva bruker offerrollen i forholdet til ektemannen?

– Jeg ser det ikke sånn. Men hun er på mange måter manipulativ, fordi hun har så mye å tape. Det gjør henne jævlig god til å lyve. Det var i grunn nytt for meg å spille en karakter som er kapabel til å bare velge å lyve om ting, og som nesten trives i løgnen, siden hun mestrer det så godt, svarer Tjelta.

– Det handler også mye om hvordan mange mennesker lever i spennet mellom sannhet og fasade, tilføyer Knag.

– Og hva som skjer når du ikke er i stand til å leve opp til hvem du trodde du var. Å bli konfrontert med at alle idealene kastes under bussen «when the shit hits the fan», sier Tjelta.

– Både Eva og Jostein er idealistiske mennesker, som vil åpne opp hjemmene sine og hjelpe asylsøkere. Men jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at selv om vi vil være gode og vil hjelpe, ønsker vi det ikke lenger om det kommer for nært og går for mye utover våre privilegerte liv. Underliggende stiller filmen spørsmål om idealisme og kynisme, og retter søkelys på hvordan vi egentlig behandler mennesker på flukt, sier Knag.

– Vi er alle liksom drevet av «the greater good» og det store fellesskapet. Men om det går utover vårt eget rykte eller vår egen posisjon, er vi villige til å gjøre nesten hva som helst for å redde det. Jeg tror det er nødvendig å konfronteres med det ubehaget også, sier Tjelta.

Erfaringene med intimitetskoordinator

Se meg inneholder flere intime scener med spesielt Pia Tjelta og Tarek Zayat, og under arbeidet med filmen benyttet de seg av intimitetskoordinator.

– Jeg ønsker absolutt intimitetskoordinatorer velkommen i vår bransje. Etter mitt syn kan det sidestilles med stunt- og våpenkoordinatorer, som man alltid har hatt på sett. Intime scener må øves på og utføres i kontrollerte former, og så skal man få dem til å se så sanne ut som mulig. Da er samspillet med kameraet ekstremt viktig. Hva kameraet skal fange og ikke fange, sier Tjelta om å arbeide med denne koordinatorfunksjonen.

– Som skuespillere kan vi være redde for å virke feige eller ikke leve opp til en forventning. Spesielt yngre og ferskere skuespillere kan være opptatt av å bare si ja, ingenting er liksom et problem. Så det er kjempeviktig at det finnes noen som sørger for at ens egne grenser er ivaretatt, fortsetter skuespilleren.

– Jeg har mange ulike erfaringer med slike scener, og Kristoffer og jeg er på et vis av den gamle skolen. Og Kristoffer er litt sånn: ‘Nei nei nei, Pia og jeg har holdt på med dette i tredve år, vi bare går inn og så gjør vi det. Ikke snakk til meg om den jævla suspen!’, legger hun lattermildt til – og påpeker at dette stod i en viss kontrast til å skulle spille inn scenene med den langt yngre skuespilleren Zayat.   

Regissør Knag fremhever at hun ikke ville ha laget denne filmen uten intimitetskoordinator.

– Det har ikke å gjøre med at jeg er debuterende spillefilmregissør, men kanskje særlig temaet filmen fokuserer på, om en voksen kvinne og en ung mann. I scenene mellom Pia og Tarek var det veldig viktig at begge var komfortable. Vi øvde på scenene sammen med fotograf Alvilde Horjen Naterstad og Camilla Glaister som var intimitetskoordinator, og snakket detaljert om hvordan vi kan filme og hvor man kan berøre og så videre. Jeg husker at jeg ble overrasket da vi skulle spille inn den første intime scenen, som gikk veldig fort. Alt det praktiske var så grundig planlagt at jeg også følte at dere som skuespillere kunne være helt frie, sier Knag.

– Intimitetskoordinatorens arbeid dreier seg i stor grad om forarbeid og å snakke privat med skuespillerne. For meg var det et poeng at en annen enn meg gjorde det. Som regissør er man også i en slags ubalansert maktposisjon i forhold til skuespilleren. Som Pia sier, er det ikke sikkert at en ung skuespiller, som ønsker å stille opp så mye som mulig for deg og filmen, tør å være helt ærlig om sine grenser. Men alle skuespillere har jo noen grenser for hva som er greit og ikke, særlig i intime scener, utdyper hun.

– Noen mener at det er regissørens rolle å ta de samtalene med skuespillerne. Jeg mener derimot at det er akkurat det det ikke er. Det er jeg som regisserte scenene, jeg som vet hva jeg vil ha. Men det er fint å ikke måtte diskutere og stå i fare for å pushe skuespillerne til noe de ikke vil, som kan bli grenseoverskridende.

Utover de intime scenene gjorde de ikke mange prøver i forkant, til tross for at filmen kun hadde 20 innspillingsdager.

– Vi ble enige om at vi ikke ville øve ihjel spesielt scenene mellom Pia og Tarek, for å beholde den naturlige spenningen mellom dem, sier regissøren.

– Ja, vi ville holde materialet friskt, og heller se hva som oppstår, istemmer Tjelta.

– Mot slutten av manusprosessen tok jeg inn Kathrine Valen Zeiner, som først hadde vært dramaturg på prosjektet, som medforfatter. Pia deltok mye i de siste manusdiskusjonene, og jeg hadde også mange samtaler med Kristoffer om hans karakter. For meg var det gull å få den tilbakemeldingen fra skuespillerne, og opplevde at mye var ferdig snakka da vi skulle i gang med innspillingen. Det var veldig deilig å føle at jeg som regissør bare kunne stole på at Pia og jeg forstod hverandre, uten at jeg hele tiden var nødt til å si noe smart, ler Knag.

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert 11. juli 2025.