Gjensyn med Cecilia.

Gjensyn med Cecilia.

«Cecilia» fra 1954 var den første norske filmen med en tydelig lesbisk karakter. Men hvem var den unge kvinnen som spilte hovedrollen? Da Jan Erik Holst nylig skulle være med å vise filmen i Lübeck fikk han endelig sporet henne opp.

En av årets store opplevelser under de nordiske filmdagene i Lübeck for undertegnede i november var denne norske, ganske så ukjente filmen fra 1954. Jeg hadde aldri sett Cecilia før, men hadde hørt om den fra Vigdis Lian som beskrev filmen som den første norske filmen med en tydelig lesbisk karakter. Kurator Jörg Schöning, som leder den retrospektive delen av filmdagene, skrev til meg tidligere på året og nevnte en masteroppgave fra Tromsø: Jennifer Britt Lundberg Hanse: «Queer Norwegian Cinema Doesn’t Exist. An explanatory critique of Norsk filmhistorie: spillefilmen 1911-2011».

Dette, sammen med to utmerkede artikler av Gunnar Iversen her på rushprint.no om filmskaperen Solvejg Eriksen (les dem her og her), gav meg inspirasjon til å se filmen på Nasjonalbiblioteket. Og jeg ble fascinert, såpass at jeg skrev til Schöning og sa at denne må vi ha med!

Så gav jeg meg i kast med å lage engelske tekster, da filmen kun eksisterte i utekstede 35mm-kopier som NB hadde trukket en dvd fra. Etter hvert i arbeidet slo det meg at hovedrolleinnehaveren, den pur unge Anne May Nilsen, var en dame jeg husket fra min formannstid i Norsk filmforbund. Levde hun ennå?

Jeg googlet og fant henne. Hun hadde vært mangeårig leder av Det Åpne Teater i Oslo, tidligere opptatt med film og teater i USA og medarbeider i Wam & Vennerøds Mefisto film. Jeg ringt og hun kom, frisk og livsglad. Om hun ville være med til Lübeck? Selvsagt! Hun husket filmen godt og var oppsatt på å fortelle. Etter vårt første møte kom hun på døra med en klipp-mappe med bilder fra filmen og sin egen bok Å ri en tiger – en selvbiografisk teaterhistorie fra USA til Det åpne Teater (Kolofon Forlag 2009).

Ingeborg Skorhaug (til venstre) og Anne May Nilsen.

Handlingen i Cecilia er hentet fra Oslo i filmens samtid på 50-tallet. Den er bygget opp uten tradisjonell kronologi, med lange passasjer uten dialog, og med et utmerket og stilsikkert foto av Gunnar Syvertsen. Cecilia (Nilsen) vokser opp i en klassisk arbeiderfamilie med mor, far og tre brødre. Hun blir kjent med den noe eldre Tore (Ingeborg Skorhaug) som går i gutteklær, har kort hårsveis og ertes for dette. De to innleder et vennskap, senere kanskje også et kjærlighetsforhold. Men Cecilia jages også av en kollega, godt spilt av datidens storsjarmør Atle Merton. Og hun hundses av sin far, noe som er med på å prege tankene og følelsene hos den unge jenta. Filmen har flere parallelle handlingsforløp og dramatiske sluttbilder som legges i begynnelsen, som et spenningsskapende anslag

Under visningen med innledning og diskusjon i Lübeck postulerte jeg at filmen skiller seg markant fra samtidens norske produksjoner. Den kan ha noen likhetstrekk med den sovjetiske «mønsterfilmen» på 30-tallet. Nilsen selv påpekte regissørens påvirkning fra Neo-realismen, i særlig grad Sykkeltyvene (Vittorio de Sica, 1948). Flere historikere i salen, blant annet fra det parallelle forskerseminaret som følger opp den retrospektive serien hvert år, trakk linjer til Weimartiden i tysk film og spesielt til klassikeren Kuhle Wampe (Slatan Dudow, 1932, med manus av Bertolt Brecht og Ernst Ottwalt, musikk av Hans Eisler). Så det er nok tydelig at regissøren Solvejg Eriksen kunne sin filmhistorie.

Ingeborg Skorhaug (til venstre) og Anne May Nilsen.

Denne regissøren ble dessverre en engangsregissør i den norske filmfloraen, selv om hun hadde solid bakgrunn som journalist og forfatter, blant annet av teaterstykker og flere bøker. Hvorfor det ble slik er en forskeroppgave for fremtidens studenter! Cecilia var skrevet, regissert, produsert og klippet av henne selv. Hun var datter til sognepresten og stortingsmannen Alfred Eriksen, som satt for Arbeiderpartiet fra 1903 til 1921, og hun ble senere journalist i Tidens tegn og i Morgenposten under pseudonymet Smaaen.

Filmen var en gjennomført «amatørproduksjon». Cecilias mor i filmen er hennes mor i virkeligheten, etter at de begge ble castet på trikken i hovedstaden. Mange locations er ekte arbeiderleiligheter og den psykiatriske institusjonen i filmen er Gaustad sykehus.

Den fikk en blandet kritikermottakelse da den kom, alt fra Axel Kiellands slakt i Dagbladet til Aud Thagaards positive anmeldelse i Morgenposten. Det underlige er at filmen har ligget bortgjemt i så mange år, kun med noen enkeltstående visninger under Skeive filmer på Cinemateket har den sett dagens lys. Og det er synd: den burde snarest komme i en ny samleutgave av ukjente, sentrale filmverk i den norske filmhistorien.

Anne May Nilsen i dag.

Gjensyn med Cecilia.

Gjensyn med Cecilia.

«Cecilia» fra 1954 var den første norske filmen med en tydelig lesbisk karakter. Men hvem var den unge kvinnen som spilte hovedrollen? Da Jan Erik Holst nylig skulle være med å vise filmen i Lübeck fikk han endelig sporet henne opp.

En av årets store opplevelser under de nordiske filmdagene i Lübeck for undertegnede i november var denne norske, ganske så ukjente filmen fra 1954. Jeg hadde aldri sett Cecilia før, men hadde hørt om den fra Vigdis Lian som beskrev filmen som den første norske filmen med en tydelig lesbisk karakter. Kurator Jörg Schöning, som leder den retrospektive delen av filmdagene, skrev til meg tidligere på året og nevnte en masteroppgave fra Tromsø: Jennifer Britt Lundberg Hanse: «Queer Norwegian Cinema Doesn’t Exist. An explanatory critique of Norsk filmhistorie: spillefilmen 1911-2011».

Dette, sammen med to utmerkede artikler av Gunnar Iversen her på rushprint.no om filmskaperen Solvejg Eriksen (les dem her og her), gav meg inspirasjon til å se filmen på Nasjonalbiblioteket. Og jeg ble fascinert, såpass at jeg skrev til Schöning og sa at denne må vi ha med!

Så gav jeg meg i kast med å lage engelske tekster, da filmen kun eksisterte i utekstede 35mm-kopier som NB hadde trukket en dvd fra. Etter hvert i arbeidet slo det meg at hovedrolleinnehaveren, den pur unge Anne May Nilsen, var en dame jeg husket fra min formannstid i Norsk filmforbund. Levde hun ennå?

Jeg googlet og fant henne. Hun hadde vært mangeårig leder av Det Åpne Teater i Oslo, tidligere opptatt med film og teater i USA og medarbeider i Wam & Vennerøds Mefisto film. Jeg ringt og hun kom, frisk og livsglad. Om hun ville være med til Lübeck? Selvsagt! Hun husket filmen godt og var oppsatt på å fortelle. Etter vårt første møte kom hun på døra med en klipp-mappe med bilder fra filmen og sin egen bok Å ri en tiger – en selvbiografisk teaterhistorie fra USA til Det åpne Teater (Kolofon Forlag 2009).

Ingeborg Skorhaug (til venstre) og Anne May Nilsen.

Handlingen i Cecilia er hentet fra Oslo i filmens samtid på 50-tallet. Den er bygget opp uten tradisjonell kronologi, med lange passasjer uten dialog, og med et utmerket og stilsikkert foto av Gunnar Syvertsen. Cecilia (Nilsen) vokser opp i en klassisk arbeiderfamilie med mor, far og tre brødre. Hun blir kjent med den noe eldre Tore (Ingeborg Skorhaug) som går i gutteklær, har kort hårsveis og ertes for dette. De to innleder et vennskap, senere kanskje også et kjærlighetsforhold. Men Cecilia jages også av en kollega, godt spilt av datidens storsjarmør Atle Merton. Og hun hundses av sin far, noe som er med på å prege tankene og følelsene hos den unge jenta. Filmen har flere parallelle handlingsforløp og dramatiske sluttbilder som legges i begynnelsen, som et spenningsskapende anslag

Under visningen med innledning og diskusjon i Lübeck postulerte jeg at filmen skiller seg markant fra samtidens norske produksjoner. Den kan ha noen likhetstrekk med den sovjetiske «mønsterfilmen» på 30-tallet. Nilsen selv påpekte regissørens påvirkning fra Neo-realismen, i særlig grad Sykkeltyvene (Vittorio de Sica, 1948). Flere historikere i salen, blant annet fra det parallelle forskerseminaret som følger opp den retrospektive serien hvert år, trakk linjer til Weimartiden i tysk film og spesielt til klassikeren Kuhle Wampe (Slatan Dudow, 1932, med manus av Bertolt Brecht og Ernst Ottwalt, musikk av Hans Eisler). Så det er nok tydelig at regissøren Solvejg Eriksen kunne sin filmhistorie.

Ingeborg Skorhaug (til venstre) og Anne May Nilsen.

Denne regissøren ble dessverre en engangsregissør i den norske filmfloraen, selv om hun hadde solid bakgrunn som journalist og forfatter, blant annet av teaterstykker og flere bøker. Hvorfor det ble slik er en forskeroppgave for fremtidens studenter! Cecilia var skrevet, regissert, produsert og klippet av henne selv. Hun var datter til sognepresten og stortingsmannen Alfred Eriksen, som satt for Arbeiderpartiet fra 1903 til 1921, og hun ble senere journalist i Tidens tegn og i Morgenposten under pseudonymet Smaaen.

Filmen var en gjennomført «amatørproduksjon». Cecilias mor i filmen er hennes mor i virkeligheten, etter at de begge ble castet på trikken i hovedstaden. Mange locations er ekte arbeiderleiligheter og den psykiatriske institusjonen i filmen er Gaustad sykehus.

Den fikk en blandet kritikermottakelse da den kom, alt fra Axel Kiellands slakt i Dagbladet til Aud Thagaards positive anmeldelse i Morgenposten. Det underlige er at filmen har ligget bortgjemt i så mange år, kun med noen enkeltstående visninger under Skeive filmer på Cinemateket har den sett dagens lys. Og det er synd: den burde snarest komme i en ny samleutgave av ukjente, sentrale filmverk i den norske filmhistorien.

Anne May Nilsen i dag.

MENY