Foto fra NRKs sykehusdrama «LIS».

«I wish somebody would swaddle me» Robby, The Pitt

Re: Publikk. Stakkars lille rikets pike. Først, frem fra glemselen, kanskje et gjensyn, et første påskefilmtips til Mette-Marit, Märtha Louise, Melania, Madeleine, Victoria, Silvia, Sonja og alle oss andre. En lystig romanse mellom Anne og Georg, et royalt boblesprang i drømmelandet Skandinavia. 

Tidløst frampekende skandalesatire Hennes meget kongelige høyhet (1968) fins i den nye bunken Norske filmklassikere på blu-ray, en film som også strømmes blant annet hos SF Anytime og Apple TV. Skrevet, regissert og klippet (tidvis leken, lik Reprise) av Arnljot Berg. Foto av Knut Gløersen. Norsk nybølge. 

En Romeo og Julie-forestilling, applaus, en skuespiller på scenen der nede, en prinsesse på «scenen» der oppe. Rike barn reker best. Christina Schollin som Prinsesse Anne går forbi festen, til sitt eget værelse på slottet, ser (på) seg selv, og (på) oss, i speilet, og snakker sarkastisk i en halvdialog om at de spiser kaker til revolusjonen kommer, og om alt annet hun kunne bli deretter. 

Det arbeides med en informasjonsfilm, et rolleintervju, om representasjon, skolebesøk, speideren, lotteforbundet, «vår alles prinsesse» i en hverdag, «bak kulissene», der hun blant annet innimellom er vertinne for et «lite, festlig lag» (pass på å huske kommaet der), en «enkel og liketil» billedhugger (kunstner, lik Sonja), «ikke for folkelig», opptatt av plikt og boklesning (lik Mette-Marit), beskrevet av propagandaens overstemme som «enkel, verdig, høyreist og vakker», styrt av «fire nøkkelord: flid, forstand, formsans og folkekjær». Et umulig glansbilde å leve opp til. Hun er i tillegg dyrevenn, «en av oss», men også «en av livets vinnere», drevet av devisen «vi tjener bestandig». Særlig. 

Vår kanskje fremste skuespiller, Toralv Maurstad, gnistrer som Georg Stander, som fremviser og snakker både pedagogisk og lett ironisk om skuespillerkunsten, Shakespeare, Hitler og Tsjekhov, hvorpå Anne beskriver at hun bor inne i en «glasskule». Georg sier senere at han «gir faen i fedrelandet», i en meget severdig film om troverdig strevsom flørting og kurtisering. «Jeg elsker deg, for faen!». 

Henki Kolstad er ellers Kongen, og Lillebil Ibsen tante Augusta. Hennes meget kongelige høyhet er skarp politisk, kongelig og mediesatire, som i besynderlig grad har tålt tidens tann, med talentrike instruktør Berg som intellektuell hoffnarr.

Returisme – Alexander Kluge, Paradis og Agnes mot verden

Den tyske filmskaper og tenker Alexander Kluge, født ett år etter Berg, levde helt til forrige uke. Kluges siste film, Primitive Diversity (2025), var et essay om og med KI. Kluges karriere fulgte tidlig en tysk nybølge, med blant annet Abschied von Gestern (1966) og Die Artisten in der Zirkuskuppel: ratlos (1968) som høydepunkt. Her tror jeg en lengre Kluge-tekst må være på sin plass ved en senere anledning. Da jeg for en del år siden satt ved siden av Raoul Peck på en festivalmiddag, anbefalte han særlig én filmskaper, sin gamle lærer: Kluge. 

En rekke Frederick Wiseman-filmer fins for øvrig nå hos Mubi, og kunstnerportrettet Adnan Being and Time (Marie Regan) vises snart på Kunstnernes Hus. 

Konkurransereality Ligaen, Spillet (TV2 Play) og mockumentar The Comeback (HBO Max) holder ellers koken. «How’s that?» Opptakspausemusikken «Everybody dance now» minner om hvordan «Everybody laugh now» er sitkomens slagord. 

Straks kommer også sesong 3 av Euphoria (HBO Max), og tjenerinneoppfølgeren The Testaments (Disney+).

Filmer som Paradis, Agnes mot verden, Gjenoppstandelse, Project Hail Mary, No Other Choice og Father Mother Sister Brother er å finne på kino. Hjelp, vi må på ferie til flyktningkrisen! Maria Sødahls uhyggelige politiske drama Paradis tar oss med på tur med en kjernefamilie, til vann og strand, med katter og avføring på solsengene, middag, vin, avbrutt sex, bilsang og bading, en påkjørsel og en flyktning. Turistfly tas også dit flyktningbåter ankommer. Litt Seidl, Østlund og The White Lotus. Lost i paradis. Returisme.

Livet rundt Oslo S. Kinoaktuell er også David B. Bergets Agnes mot verden, en både humørfylt og røff skildring av to skikkelser i hovedstadens rusmiljø, med Marie Blokhus og Nader Khademi som heroin(e) og hero, teltende, syklende og traskende i tospann, i en film om avhengihet og sykdom, sorg og savn, med mål om å møte en datter, nykter. Påsken skal vel være særlig tid for barmhjertighet og nåde, herbergets høytid og alt det der. La oss håpe. Ulik Oslo. Susanne Sundførs «Fade Away» over ettertekstene.

 Hvor skal naboskapet stå? – Neighbors

Nabolagssannkrim Murder in GlitterBall City (HBO Max) skildrer ei gammal gate beskrevet slik: «It’s a neat, dangerous place, that’s full of happy, sad people». Et lik gravd ned under kjelleren. Uhyggelige saker.

 Living next door to malice. Love thy neighbor as thyself? Hva om man hater seg selv? Helvete er i hvert fall de andre. Dokumentarkomedieserien Neighbors (HBO Max) krangler så dustene fyker om metaforiske og faktiske gjerder og murer mellom amerikanske naboer. 

Alle trenger gode naboer, sang den gamle introlåta til den australske såpen Neighbours. Men det finner du ikke her. Sjenanse, støy, hester, overvåking. Hat, hevn, bitterhet. En kvinne har tidligere gjørmebrytt med Andy Kaufman. Ulike kommer sjelden alene.

Særlig episode seks, «Yellow Thong Bikini», har svært høy severdighetsgrad. Skildringen av en nestennudist når nær nivået til Nathan Fielder og John Wilson, ved nysgjerrig å stikke nesen inn i nisjen, hvor en eldre mann søker selskap, og en yngre kvinne søker en sugar daddy, a match made – viser det seg – on earth, i et langsomt hysterisk sammensurium av ekte og falskt, gøy og trist, sterkt og sårt. Folk er rare. 

En heim i mitt sykehus – LIS og The Pitt

Sykehuset Utlandet. Noah Wyles Robby strever stadig mer med sin mentale helse mot slutten av andre sesong av The Pitt (HBO Max), den suverent beste tv-serien for tiden. Tårene har flere veier å ta ut fra øyekroken til Wyle, som synes å ha knepet så strengt at rynkene renner ut i ei vifte. I skifttime 13 knakk jeg overraskende av den enkle pasientreplikken «You’re doing a really good job», og av litt tough love fra en oftere både irritert og irriterende Robby. Men han søker jo bare et svøp: «I wish somebody would swaddle me.» Mon tror hva tredje skift vil gi. 

Norge kan også lage sykeshusserie, om enn noe mindre intens. Det drypper blod på klokkeren når turnusleger er på (natte)vakt i sykehusdramaserien LIS (NRK, premiere 11. april), en forkortelse for det som nå heter «lege i spesialisering» – med konsept av serieskaper Karianne Lund og Nicolai Moland, episodeforfatter Hege Gaarder Nordlie, konseptuerende regissør Eirik Svensson, episoderegissører André Chocron og Ida Sagmo Tvedte – en serie som med selvtillit spiller Susanne Sundførs «blómi» som tittelspor, og følger Petra (Elpida Stojcevska) på første nattevakt på Sykehuset Innlandet. 

«Så lenge ingen dør, så går det greit», flåser en mer dreven kollega. Sammen med Petra jobber også ferske Kissy (Sofia Tjelta), Samuel (Taume Dery) og Joakim (Deniz Kaya), med Anders Baasmo, Thomas Gullestad, Cathrine Frost, Hannah Haslie, Kenneth Homstad og Andreas Stoltenberg Granerud i andre roller. Stojcevska er svært sterk i den bærende hovedrollen, i skvis mellom karakterens uerfarne iver og tvil – hvordan være avgjørende? – og de andres erfarne, men resignerte skinnskråsikkerhet.

Petra omplasserer en eldre kvinne, en ruset mann har falt, en kroppsdel manipuleres på plass, så stans, hastige kompresjoner, støt, sjokk, vekslet med kollegial kjekling og krangling, feilvurderinger, avvik, lungebetennelse, vask, verdighet, en bilulykke, en suicidal, hopp eller fall fra egen og annen høyde, chrons, stomi, dugnad, press, glemt kompress, hovedpulsåre, død, voldtekt, trøst, en hjemløs, et brent barn, rumpetafsing, behov for, men ikke tid til, debrief, tårer, et dikt, ei «inste grind», «en heim i mitt hus», hjerteinfarkt – puh – iblandet sterke mellommenneskelige relasjoner, gamle, gryende eller i skjul. «Fix You»? 

Petra og de andre blir (for) følelsesmessig involvert, midt blant motpoler som å redde og å miste, pasient og pårørende, privat og profesjonell, privat og offentlig, budsjett og regnskap, ledelse og mellomledelse.

LIS har en troverdig tilstedeværelse hos og med sine karakterer, og er i sin første sesong også et drivende drama med skikkelig spenning, der liv og død står på spill, skildret med sjokk og støt, samt rørende slik bare Makta, Pørni og SKAM har maktet det siste tiåret. 

Se gjerne også Margreth Olins Dei mjuke hendene, tilgjengelig på filmarkivet.no. 

Pieces of silver screen – dette er Jesu film

Boka er bedre. The greatest story never told right. Figurer på en flanellograf på søndagsskolen. Spikre og heng ham ikke (opp), vent til jeg kommer. Endetidens ettertid.

Frykt ikke, det fins mange fine Jesus-skildringer på film. Alice Guys La vie du Christ (1907) (se her) og Cecil B. DeMilles The King of Kings (1927) er tidlige høydepunkt. Mesterverk fins kun blant tangerende filmmirakler som Carl Th. Dreyers Ordet (1955), en type lavmælt film som aldri vil skape stor oppstandelse. 

Med mannens helt egne eiendomspronomen (selv ikke Elvi ‘68 comeback special sier vi) er Jesu siste måltid påskekinoaktuell, Mauro Borrellis ferske filmatisering av Jesu Kristi endetid. Ikke nok en gang? Ikke nok, nok en gang. Det fins tretten på dusinet slike Jesus-filmer og -serier. 

Blasfemi og blasmacho. For mer kjøtt omkring knoklene er stadig Mel Gibsons The Passion of the Christ (2004, på Netflix fram til 14. april) kraftigst. Gibson fornekter seg ikke, og hans fortelling ligner ikke de andre Jesu film, om en nær imploderende og til sist oppspikret sinnasnekker ettertrykkelig såret og knust, for oss. Jesus som den første John Wick. Filmen ibor også dagens galskap, brennpunktet midtøstenreligionene skaper, for en påstått himmelsk ring- og tronekamp.

En skikkelse skjelver i skogens månelys, brosteinsklirr av sølv for svik, klipp på måne og pisk, slangen i hagen, slomo, telenærbilder, overtekst, lignelse, lidelse, lideparade, smerte, død, oppstandelse med håndhull.

Gjensynet med filmen sjokkerte meg med en tanke om en tilsynelatende suicidal gud, som en brutal beretning om da gud rett og slett tok sitt eget liv, sitt eneste. Jesu selvmord.

Godt at påsken handler om mer enn Jesus. 

Plystreren – haikerens guide til påskekrim

En detektime kan vare langt lenger. Og plystring kan være tonsatt hyperventilering. Ti år gammel så jeg en påskekrim som satte mørke spor, forfulgt som en mare i lang, lang tid, med på enhver gå- eller joggetur, på sti eller vei, i skumring eller mørke, i mange, mange år. Lystre frykten. 

En plystrer, Plystreren, til og med. En parykk. Ei hodelykt. Grøss! Detektiv Dalgliesh. Devices and Desires (1991), i disse dager tilsynelatende kun tilgjengelig på dvd. Etter P.D. James’ bok Intriger og begjær. Jeg så den sammen med mor og søster på et høyfjellshotell, blant festende fjols, som blant annet lærte meg den halvnorske glosen sølibat, som stod skrevet på et ark sarkastisk hengt opp på ei hotelldør. Frykt kan man også være alene om.

Inntrenger i sikkerhet, i trygghet. En subjektiv innstilling på en skogssti i et smalt opplyst mørke. Etablering av plystring, med minimal melodi, monoton. Klipp til et høylytt diskotek. «Love shack». Ei ung jente på 16 år må komme seg hjem selv. Hun får et sykke haik med to eldre damer. En hund. Så. Tilsynelatende en kvinne gående med kåpe, sett bakfra. Men raskt snur seg en mann, med frakk, og blendeskarp hodelykt. Skrik! Klipp til dagslys og en mann med bart og skinnjakke. Den trygge etterforsker. 

Scenen ga meg også gys ved gjensynet nå 35 år etter. Men marerittene er borte, og jeg snur meg ikke lenger bakover. I hvert fall ikke så ofte. I bokas norske oversettelse (av Aud Greiff) beskrives scenene slik:

… det var underlig stille der hun gikk, de lette skrittene hennes lød unaturlig høye, en ny og snikende nervøsitet grep henne, og hun kjente de første ilinger av frykt. Da hun var blitt klar over den, vokste den ubønnhørlig til panikk.

En bil kom kjørende, et symbol på det trygge og normale, men også en trussel. Alle visste at Plystreren måtte ha bil. Hvordan kunne han ellers begå drap på vidt spredte steder i landsdelen og komme seg vekk etter udåden? Hun stilte seg i ly av buskene, grepet av en ny skrekk. Et brus av lyd, kattøyene i veidekket lyste opp, bilen suste forbi med et vindgufs. Så var hun alene igjen i mørket og stillheten. Men var hun det?

…. Valerie holdt på å kaste seg mot den ventende ryggen. Da snudde kvinnen seg langsomt. Det ble et sekunds total, lammende skrekk. Hun så et blekt, spent ansikt som ikke var en kvinnes, et dumt, innbydende, nesten unnskyldende smil og et par skinnende, nådeløse øyne. Hun åpnet munnen for å skrike, men det fikk hun ikke sjanse til, og skrekken hadde gjort henne stum. 

Nyinnspillingen Inspektør Dalgliesh fins hos TV2 Play, og «Intriger og begjær» (2024) kan ses som sesongs 3s episode 3 der. Åpningsdrapet er ikke like fryktinngytende skildret her, etter min ydmyke mening.

Tidevannets fyrste song. Blant årets nye påskekrim – ta det med ro, Poirot fins stadig hos NRK (se her) – er svartvåte Under Salt Marsh (SkyShowtime) blant de aller sterkeste. Miniserien foregår i landsbyen Morfa Halen i Nord-Wales, i en krimfortelling skapt av Claire Oakley, med Kelly Reilly og Rafe Spall i hovedrollene. En ung gutt blir funnet død i en bløt grøft. Og en stigende vannstand truer med å drukne dem alle.  

Hole in nine. Min streets. Påskens Harry-handling skjer på Netflix, der blodoperaen Harry Hole endelig samkjører karakter, kamera og klipp, til en umiddelbar åpningsbiljakt, et lite, stort actionmesterstykke, som krasjer på tvers av t-banen. Du har kanskje allerede sett den. Nesbø kneler ved sitt eget alter ego. Ni hardkokte påskeegg. En ikonisk karakter har endelig fått serien han fortjener. 

Når du vil fylle hullet etter Harry kan du kose deg med Mord i Sogn (TV2 Play). Ellers vil jeg varmt anbefale en dukkert eller dypdykk i NRKs gull- og kullgruve, som stadig strømmer eksempelvis Taxi (1969) (se her), Blindpassasjer (1978) (se her) og Marerittet (1989) (se her).  

Eller hva med Scandis on a plane? SK 917 har nettopp landet (NRK, 1983) (se her), med manus av Michael Grundt Spang og Kjell Syversen og regi av Kent Nilssen, omhandler et narkodrap og en returnerende transatlantisk f(l)ight, med passasjerer som Lasse Kolstad og videoforhandler Martiniussen, med suspekt dialekt og fancy klokke, spilt av Rolv Wesenlund. The Third Man vises på flykinoen, mens flere passasjerer møter sitt endelikt. Det hele er kantete og delvis datert, men likevel overraskende spennende. Hvem er morderen?

Bergenstoget plyndret i natt kan ellers ses på filmarkivet.no.

Påskekom

I tillegg til tradisjonen påskekrim, gjerne norsk eller britisk, veletablert, men sjelden min kopp cyanid, la oss innføre påskekom, gjerne norsk eller britisk. Tidenes kanskje aller morsomste film, Monty Python’s Life of Brian, er jo en åpenbar kandidat. Blasfemi. Harselas. Salige er de som for andre til å le. Bergsprekken. Eric Idle holder snart show på Folketeateret.

Hvor hangry var vel ikke Jesus da han forbannet fikentreet? «Aldri mer skal noen spise frukt av deg!» Haha. 

Andre påskekomkandidater er seriene Righteous Gemstones (HBO Max) og Presten (NRK). Men det må jo ikke handle om påske eller kristen tro, slik påskekrim sjelder heller gjør. 

Jeg har for eksempel sett mye gammel britisk humor i det siste, fra Cook til Cooper og Coogan og Carr (det er så mange på C). Sketsjeprogrammet Not Only… But Also… (episodene som har overlevd gammel slettepraksis er utgitt på dvd) er blant det aller, aller morsomste som er laget. R’s blowing off. En sciencefictionspoof av en annen verden. Litt jazz og så flere sketsjer.

Javisst gjør det vondt når man ikke får briste. Både norske og svenske LOL er veldig kul, og sesong to av LOL: Last One Laughing UK (Prime Video) har sluppet sine siste episoder. Det er ikke lett å holde latteren tilbake. Lek, spill, uegennytelse, dikt og promp ved Diane Morgan (Dylan Thomas her, som med Karin Boye i svenske LOL sesong tre), rap, absurde utsagn og minifortellinger, trykkokeren som til sist må ventilere, og dampspruter ut som tårer og gutturale lyder, risting og rødt ansikt, trigget av sang, dueller eller servering av hårete kjeks.

Til sist, to sceneshow anbefalt. «So I stood up…», sier Jeff Ross, som kunne hett Jeff Roast, i spesialen Jeff Ross: Take a Banana for the Ride (Netflix), og absurde Julio Torres’ forestilling Color Theories (HBO Max). 

God påske!