Foto fra Tommy Wirkolas Netflixdrama «Thrash».

«Trenger vi virkelig de seriene?» André Bazin, 1958 

Så reiste «vi» rundt månen da. Lasso rundt fru Luna, a Harsh Mistress. Grå og fargerik. Jordoppgang. Menneskelig beskrivelse. Uendelighetens bane rundt jord og måne, et åttetall i kosmisk kursiv, i en dans med utstrakte himmellegemer. Og krig her nede, si. 

Kinoaktuelle robinsonade og romsonate Project Hail Mary (Phil Lord og Christopher Miller) tematiserer noe som må fylles med mening, prikk prikk prikk –  . . .  – svarte småhull, en slags mørk materie i flytende bevegelser, med lærer Ryan Gosling romsterende som turnusgenialt naut, type astro, i en stein speisa film, hvor han spør seg selv «Where am I?», «Am I smart?» og skriver «Who am I?». 

Videre eksistens avhenger kanskje av vann og sol, eller fins liv postvann, postsol? Filmens first contact søtmøter med et annet vesen kretser om kommunikasjon og kos, som i en ganske god Star Trek–episode eller -film, i en relativt vellykket, men inte stellar, fantasi for fans av E.T., Cast Away, Wall-E og The Martian.

Steinkommunikasjon og klatring skjer også på denne kloden. Dokumentarserien The Dark Wizard (HBO Max) skildrer i fire deler opp og hopp som mainstream og motkultur, klatring eller kast med mot i betydninger mer som egenskap og dit man vil hen, heller enn det man klatrer eller kaster seg vekk fra. 

Dedikerte og dypt deprimerte, tidvis ravnende gale, Dean Potter – drevet av en mørk barndsomsdrøm om å falle – klatrer rett opp eller skrått bakoppover, på stein, deretter bølgebalanserende eller tåstrak bortover luft, på slakk eller stram line, før han kaster seg ut fra topper og knaus med vinger og fallskjerm. «Who am I trying to impress?» skriver han i dagboka. «Første gang», jevnfør Wergeland, gir her både små og store ting rang. Men når blir det enough snuff?

Sjelen får spons av Patagonia, før klatring på en Delicate Arch. Basehopp, Yosemite, så – plutselig – jyplingen Alex Honnold, en langt sterkere klatrer. Free base, Eiger, strev, forstyrret frykthåndtering, El Cap, før en levende La Linea på kinesisk TV, i dirrende balanse på streken og bønnløs strigråt ved enden av livlinen. Med vingedrakt og hund på ryggen flyr han til sist for nær fjellet.

Kulp Fiction – Thrash 

«It’s just a little bit of weather.» Haien kommer! Lite er mer imponerende enn kraften til vann. Og vi har jaggu flere norske auteurer i og med suksess i Hollywood enn bejublete Joachim Trier og lett omstridte Kristoffer Borgli. Den nye norske flodbølgen skyller også inn gatelangs og -tvers manusforfatter og regissør Tommy Wirkola, som skritter nær tørrskodd fra sjark til shark, og fra «Ein Zwei Die!» som sin vidunderlig tagline for Død snø, til i plaskende Thrash (Netflix) smeltet rødt vann og (kanskje, i lignende åndedrag) «American Die!». Troverdighet? Pytt, pytt.

Storm med utsikt til syndeflod. Knirk og brist i båtfortøyninger, brygger og bygninger. Land blir også vann. I åpningen av Thrash stiftes karakterer effektivt på kartet før terrenget fylles av både vann og hai, blant annet en ung, sorg- og angstfull kvinne som bor alene, tre fosterbarn som først lekent slynger seg mot lynet og ut i vannet, men så blir hentet av fæle «omsorgspersoner» (noen for fortellingen å miste til og mose i fleksete tenner), og en høygravid kvinne, som tilsynelatende kan få sin drøm om undervannsfødsel oppfylt. 

Hun blir da også – haifinnealert, du-du-du-du – vannklemt lynstraks fødende i en dobbeltseng oppunder soveromshimlingen, lyttende til sin rolige spillelistes «A Thousand Miles», og bløtbakser i filmens aller mest dramatiske øyeblikk alene i det forløsningsblodige haivannet med sin bittelille nyfødte, med melodramaet skrudd opp til ellevte potens. We’re gonna need a bigger shark. Great white shark trash.

Thrash er både skremmende, spennende, morsom og rørende, og tross meget sjangertro inneholder filmen en rekke originale scener, som for eksempel da et stuevindu ligner et midlertidig akvariumsglass, før det snart knuses ved en viss høydestigning. Med etter hvert selve skjermen som halvfylt akvarium gjør tjommi Wirkola med vadebukser oss en stor strømmetjeneste. Thrash er klassisk filmfortelling av meget godt merke. Til og med den aller mest brukte replikken i filmhistorien fikser han. «Let’s get the fuck outta here.»

Kort innpå – LOL, Ligaen, Spillet og Oneohtrix Point Never

Siden sist har jeg også sett svenske og danske LOL (Prime Video), som i likhet med den norske og britiske er fantastisk morsomme. Komikere og skuespillere som inviteres til uhøytidelig konkurranse om å være gøyale og holde maska – faktisk utøve talentet og yrket sitt i ren form – er mer uvanlig enn man kunne ønske. For eksempel har danske LOL: Den der ler sidst sesong tre, episode fire en helt hysterisk ventilerende – lekent og uventet for en tilskuer overlegen og lettet – sekvens om en mann, karakteren Rolf Arnakke (spilt av deltaker Esben Pretzmann), som lett stotrende, men stolt hevder han har en særlig evne til – men likevel viser seg å slite veldig med – å se forskjellen på hest og menneske.  

Ligaen (TV2 Play) har fortsatt en del artige øyeblikk, mens vårens sesong av Spillet (TV2 Play) er et ganske kjølig skjelett sammenlignet med varmt kjøttfulle tidligere sesonger. Det snakkes jo nå ikke om noe annet enn «spillet». Her må det inviteres mer karismatiske kjendiser eller vanlige folk og lages noen flere vrier (Hva med et loft i tillegg til kjelleren? Flere muligheter til å stemme ut?) til neste runde. Mer må stå på spill. Alle vet jo nå at mange kommer opp igjen fra en kjeller eller et annet hus. Alle vet jo nå hvordan klippingen forsøker å finte oss. Gisp er blitt gjesp. 

Ellers – og nå kommer ei assosiasjonsrekke som skal lande oss hos Zendaya, The Drama og Euphoria – minnet min siste ukes påbegynte lesning av Ben Lerners roman Transcription, om en mobiltelefon og dens opptaksmuligheter glippet ned i vann før et viktig intervju, konsert med det fabelaktige folkrockbandet Big Thief på Sentrum Scene og infløkt überhippe Oneohtrix Point Never (med Freeka Tets videokunst) på Munch meg på et litt mer lavkulturelt «Dance Party» i Askim i 1996, da jeg glemte å skru på rec og play under mine ettermiddagsintervjuer med blant annet det nederlandske bandet 2 Brothers on the 4th Floor, og påfølgende retur slukøret hjem til lokalradioen. 

CD-teknokunstner og filmkomponist Oneohtrix Point Never, AKA Daniel Lopatin, har blant annet laget musikk til Safdie-brødrenes filmer og poplåter med Abel «The Weeknd» Tesfaye, som igjen i samrøre med Euphorias Sam Levinson (van)skapte skrekkelige The Idol for noen somre siden. 

Og med Levinson-koblingen Zendaya er vi framme ved Kristoffer Borgli.

Verdens verste menneske? – Zendaya og The Drama

Hva er det verste jeg/du har gjort? Eller tenkt? Planlagt? The Aller Værste! Ei dame i ufritt stup? Bare på norsk er ærlighet en overveldende del av ordet kjærlighet.

Metamodern lovers. Jeg vet ikke hvor Borgli har sine «Dr»-titler fra – Lynchs Mulholland Dr.? – men både Drib, Dream Scenario og The Drama deler denne detaljen. Mon tro om det betyr noe? Kinoaktuelle, ambisiøst ironisk titulerte The Drama er i hvert fall One Battle, Over and Over. Dramaet i bestemt form. 

I forestillingsevnerike Borglis kort- og langfilmografi hittil kan det se ut til at den etter hvert forventede, men likevel ofte overraskende vendingen kommer tidligere og tidligere. Inn i «kom fort»-sonen. I den (est)etiske hårete kniven The Drama kommer twisten tidlig, som et moralsk merrabitt, et marerittscenario om å miste mislikevekten.

Meet shoot. Hennes – halvt hørende Emma (Zendaya) – forhistorie har en horribel hemmelighet (og dermed kanskje også flere). Men en innrømmelse med såpass brede gråsoner at diskusjonene varer ut i kinofoajeen, til kafeene, kritikkene og kronikkene. Borgli har box office mojo. Godt og blandet, søtt, salt og syrlig. På førpremieren jeg overvar på Vega Scene var det godlodden stemning, uten unison latter i salen, men heller enkelte spredte sprutlatterbyger, med tydelig delte oppfatninger, mellom og innad hos den enkelte tilskuer. «Hun burde ha gjennomført det», «tullet» noen.

«When you get to know me better, you’ll learn to love me less», synger Paddy McAloon i Prefab Sprout, og The Drama utforsker særlig gråsonesympatistrukturer, med Borgli tråkkende mudder opp i straks ikke lenger glassklart vann. Er det (den mørke) tanken som teller? Planleggingen? Hemmeligholdet?

Mye av det vi har inni oss (tvi)holder vi der av en grunn. Ting vi kanskje skriver, men sletter. Ting vi gjør i smug. I don’t like Tuesday through Sunday. Men Emma klarer ikke å la livsløgnen ligge. Så selv om det er åpenbare åndsfrender i blant andre Bergman (En Passion-plakat og scener før et ekteskap), Allen (hei, «romantisk» DN-essay fra 2012, med Borgli-buksene delvis dratt ned), Trier (åpningsreprisene, kjerneordet «worst») og Østlund (kleine forsamlinger, her kanskje en av de aller verste, et bryllup, parposeringshelvetet; sjekk for eksempel ut musiker Jens Lekman og David Levithans bok Songs for Other People’s Weddings: A Novel), er en kanskje mer overraskende, men klar kobling til komiker og indiefilmskaper Bobcat Goldthwaits Sleeping Dogs Lie (2006), som (jeg vil tippe Borgli har sett og) har et ganske så lignende premiss som i The Drama. Det spørres da også her ublu om en hund er blitt knullet.

Uhørt. Filmen begynner på nytt, og første søtmøte blir straks en reprise, og The Dramas postvakre avslutningsforsoning blir frampekt og levert med et rimelig tydelig budskap om aksept og tilgivelse. Borglis skarpt snertne filmhåndverk er gjennomgående eminent og formfullendt, fra iscenesettelse og kinematografi til frekke krøssklipp i tid og rom og drøm, og lydbølger som suser eller spraker lett som ei lunte eller en LP, ulmende ofte snar klar for smell eller rift. 

Kom igjen – Zendaya og Euphoria, og André Bazin om TV-serier

Skuespilleren Zendaya har komisk og dramatisk talent, og har tilsynetalende uten for mange varige mén klart overgangen fra barne- til voksenstjerne, fra Disney-situasjonskomedier som Shake it up (Disney+, 2010-13) og Spider-Man til HBO-drama, Emmy, Dune og indiefilm. TV- og filmografien og alt utenom har skapt en superstjerne som framstår glamorøs uten å være glatt. Og det motsatte av glatt må jo være ru. Karakterhomonymet Rue er friksjon. 

I begynnelsen av Euphorias tredje sesongs første episode «Andale» (som betyr «kom igjen») – etter et ultranært bilde av Zendayas øyne, som kunne vært hentet fra Dune – spinner først et hjul friksjonsløst i sin egen kvartsirkelbunn i en bibelsk westernsjangers ørkengjørme, under en bil som må dyttes igang av en rekke menn for takknemlig villstyring Rue i førersetet, som trives best i åpne landskap og straks frikjører som vinden, for stadig inspirert av Trier bruker Levinson, lik i Verdens verste menneske, Christopher Cross’ «Ride Like the Wind», som du for øvrig straks også kan høre live på Sentrum Scene i Oslo. 

Men midt i det tilsynelatende fri fins murer. Bom, stopp. Med ett befinner Rue seg hevet, balansert i grenselandets toppunkt midt oppå muren, i en tidlig syltynn cliffhanger dinglende i bilen som dumphuskevektstang mellom to verdener, med juv og avgrunn i begge retninger, lik en høydeforfulgt Road Ru(e)nner – med signal om at karakterene i Euphoria også er tegnefilmfigurer, jagede skikkelser som strever med omgivelsene, men kanskje til og med også kan omforme dem etter eget forgodtbefinnende.

Å sitte på gjerdet kan i hvert fall være alt annet enn behagelig og trygt, og være et standpunkt like godt – eller vondt – som noe. Men hun må vekk. Rue forsøker ørkesløst å rikke bilens vippepunkt, klamrende til karosseriet i stekheten. Tegnefilmfysikk truet av ekte gravitasjonskraft. Som i tidligere sesonger, en følelsesmessig realisme. 

Åpningen er en aldeles briljant komponert (in)actionscene, nyinnprentete Kodak Moments mer enn verdt ventetiden. En TV-serie med stor F for Film. Nå mens Tarantino ikke gjør noe, gjør ingen dette bedre. Levinson er her på høyde med Paul Thomas Anderson. One Battle on Top of Another. Og den som opplever at store deler av filmfotograf Marcell Révs bilder ofte er «tomme» bør kanskje tenke over hva det er i blikket som ikke evner å se noe. No Country for Young Women.

Rue kræsjer i en låve på en kultkristen gård, som tilbyr melk, et måltid og de ti bud. I denne Euphoria: The Return, laget etter Lynchs død, i et postcovid-USA lik i Eddington, skysses Rue til bussen hjemover av en tilsynelatende «uskyldig» jente som aldri har vært på internett, men som Rue forteller hun ville byttet med på hjerteslaget – så sidescrollende, levende lysbilder bussvindusinnrammet innenfra Rues Greyhound-reise omkranset av immigranters halventusiastiske «USA! USA! USA!», til en slange slynger seg under California-skiltet, i klisjeikonografi slik Fanden både leser, skriver og maler Bibelen på veggen og skjermen.

Med en maurs enorme bærekraft aksler Rue en bag nær like stor som sitt vevre selv, inn til Marsha (Paula Marshall) som ser svarthvit western på TV, Have Gun – Will Travel (CBS, 1957-1963), episoden «The Great Mojave Chase» (S1E3, skrevet av senere Star Trek-skaper Gene Roddenberry), hvor karakteren Old Timer i klippet sier blant annet: «A fat lot of good that will do you. Well, you’re going to be out on the Mojave, Mister, where the sun is so bright, you can see it with your eyes shut… so dry your tongue swells up, and so hot it boils water out of your body.» Selv lukkete øyelokk slipper lyset inn. Og Rue er allerede en karakter som myser selv i mørket, ømfintlig og herdet på samme tid. Før øynene ble øyne var de hud.

Have Gun – Will Travel er en type (western)serie fra sent femtitall den sengeliggende franske filmtenker André Bazin rakk å skrive om før han døde sent i 1958. Seriene Brave Eagle (CBS, 1955-1956) og The Adventures of Rin-Tin-Tin (ABC, 1954-1959) nevnes i hans korte Radio-Cinéma-Télévision-artikkel «Do We Really Need Those Serials?» fra 13. april 1958, oversatt fra fransk («Faut-il des feuilletons à la T.V.? Intoxication et crétinisme») til engelsk i antologien Andre Bazin’s New Media (2014)(redigert av Dudley Andrew). 

Noen måneder før han døde leverte altså Bazin dette sitt lille seriesukk, særlig på vegne av den oppvoksne slekt, inkludert sønnen og hele husholdningens psyke. TV-seriers fascinasjonsmakt beskrives som hjernedop som beruser forestillingsevnen, gjennom et behov skapt fra frustrasjonen over avbrutte fortellinger. Enkelte formuleringer ligner kritikk som stadig framføres i dag:

It seems that TV cannot do without the serial. All the opinion polls and all the fan mail from viewers prove this. But must the public be obeyed on this matter? What good does it do for the state to refuse to authorize private networks if its own channel proposes the same programming?

You will doubtless ask, by what right do I presume to appoint myself censor of the majority and criticize the appetite for daily serials that a huge number of TV viewers share? I have no such right, I admit—except that of a certain good sense. Everybody knows that the popularity of the serial is based on how it intoxicates the imagination. It does so by creating a need that arises from frustration: the interrupted story. Of course this method turned out well for Scheherazade, thanks to whom we have One Thousand and One Nights. So it is not the method itself that is condemnable: [to see the problem] you have to bring in genre and subject matter.

While I agree that the serial can serve literature (Balzac himself . . . ), it poses an additional danger on TV. Do we not reproach the small screen for its power to fascinate? The psychological problem, then, is not so much to attract spectators by automatizing their daily habits, but rather to liberate them from their fixations so as to turn them into receptive and lucid viewers, people who choose the programs they watch at convenient times. Must we add the risks of habit and reflex to the enslavement already inherent with TV? The smoker’s tobacco already makes him a slave of pleasure; must we blend it with some opiate that turns him into an addict who, at set hours, feels an uncontrollable need for his drug? 

These are awfully big words for a small vice, you will say. Do the dreadful Westerns that are sliced up at the hands of French TV deserve to be compared to narcotics of the mind? I would acknowledge that this comparison would work in their favor if their targeted victims weren’t children. You can quarrel with my earlier argument, but only insofar as it doesn’t concern children. Everyone is in agreement that in their case, TV poses a problem of household psychology, indeed of psychology period. Most serious is not so much the serial in itself as the fact that it is addressed foremost to children, just by the choice of films shown. 

But here again the vice might be balanced by the quality of the show. And since we’re dealing with habits, so much the better if the habits in question are good ones! God knows that I have nothing against the Western and even less against animals! But Brave Eagle and Rin-Tin-Tin truly represent the worst types of the genres they “illustrate.” The silly and jingoist moralism of these wretched Z-series productions brings no naïve charm in compensation. This category of American films possesses all the defects of Hollywood without any of its better qualities. They confuse the spirit of childhood with sociological cretinism. 

I might forgive TV for complicating my family life by magnetizing my son’s powers of attention at set hours, if I weren’t ashamed of the thing that holds the attention it has so violently conscripted. Do we really need serials? I would say not, even were I to go against Gallup himself. But if they are forced on us, then let’s pray they do not contribute to the moronic state of our offspring. 

Så, trenger vi Euphoria? (T)ja. De to første sesongene er umistelige, blant de beste seriesesongene noen sinne. Den tredje gjenstår å se. (Jeg er som alle andre vanlige seere bare gitt anledning til å se én episode.)

For etter det briljante åpningskvarteret synker kvaliteten og intensiteten noe. Smugle-Rue har stor gjeld å deale med, og mer enn stolthet må svelges forbi brekningspunktet, livsfarlig kroppspakking som i Maria Full of Grace eller Lucy, til promp og bæsj og Rues sarkastiske overstemme som sier at «and that, ladies and gentlemen, is how Fentanyl is smuggled into The United States». På si kjører hun også Uber, blant annet med «Batman» som passasjer. Smugle. Smuglatter. Euphoria er også en komedie.

Lexi (Maude Apatow) jobber nå på nattsåpen L.A. Nights, under Sharon Stone, som sier i en motivasjonstale Levinson nok vil være enig i: «Writers are the engineers of the human soul. People underestimate the power of entertainment. What you see on television directly impacts the way we see one another.» Så, hva får vi se i resten av første episode?

Blant annet det stadig ultradysfunksjonelle paret Cassie (Sydney Sweeney) og Nate (Jacob Elordi). Nate jobbstrever. Cassie vil kle av seg på OnlyFans. «Isn’t that porn?» Den som på alvor mener at Euphoria er pornografisk bør for øvrig sjekke ut resten av filmografien til Chloe Cherry, som spiller wingwoman Faye. 

Vi møter også så vidt igjen nå influenser- og kjendisagent Maddy (Alexa Demie) og gode sponsor Ali Muhammad (Colman Domingo), i en kjærlig konfronterende booth på Frank’s Restaurant, som i den første spesialepisoden av serien, «Trouble Don’t Last Always» (min favoritt det året). Replikker som rake pucker. Tonalt og stilistisk ligner også noe av langsomheten i «Andale» denne episoden. Rue er flere år senere stadig søkende, nå etter tro, i det minste som en håpefull, utstrakt bønn, med drøm om nåde. Søken etter tro kan kanskje for mange være vanskelig å tro på, men den fins, og Rue sier at hun velger å tro, og setter seg fore å lese hele Bibelen for å bli bibeltro. Hun legger første CD fra lydboka i bilspilleren. Let there be lightning. Wow. 

«Anyone can reinvent themselves», gjentas det mot slutten av episoden. Et eple på hodet. Show, don’t Wilhelm Tell. 

Kjennetegn på enkelte gode serier er at de endrer karakter. På vei inn i solnedgangen utnytter Euphoria både horisont og skumring. Serien har alltid vært en feberdrøm og -mareritt, sprinklet med rus og neon, nedover motorvei A24. Men er Sam Levinson den nye Richard Kelly, som etter Donnie Darko, vel… I første episode virker han, lik karakterene, litt lost. Men jeg har trua. Sju lange timer igjen.