Jon Inge Faldalen anbefaler særlig «My Undesirable Friends» på Human-festivalen, men også Oscarfavoritten «The Secret Agent», Calle Hellevang-Larsens «Agent Tørr», kinofilmene «Pillion», «Hamnet» og «Min første kjærlighet». Og han ler så han griner av den britiske versjonen av «Den som ler sist».
Foto fra «The Secret Agent» som er nominert til fire Oscarpriser.
En av 2025s fremste filmer, Renoir, har førpremiere på Vega scene i Oslo 10. mars. Og en av fjorårets sterkeste anbefalinger fra min side, Kristin Vollsets vidunderlige eventyrmusikal Robin in the Hood (les min tidligere omtale), vises flere ganger på stort lerret den kommende tiden, på Tønsberg Filmfestival fredag 27. februar, på Dublin International Film Festival 1. mars og Irish Film Berlin 14. mars, og på «Jack presenterer» på Vega Scene i Oslo 10. mars.
Kinoaktuelle Mari Storsteins (les Aleksander Husers intervju med filmskaperen) meget severdige, antiableistiske debutfilm Min første kjærlighet er et kritisk romantisk drama, om en ung kvinnes funksjonsnedsatte frihet og blant annet «dette med» BPA, brukerstyrt personlig assistent, og institusjonsliv på godt og vondt. Manus er er ved Storstein og Tomas Myklebost, som også er filmens fotograf.
Hjemmefraflyttende Ella, strålende spilt av Marie Flaatten, blir gjerne snakket for og om, mer enn til og med, men finner på et vis sin plass – og det resiproke blikket til en svært forelsket ung mann, Oliver (Niels Skåber) – på studiene under fadderuka på Lillehammer, med dating, euforisk dans, kyss og sex. «Du kan ikke knuse meg», sier Ella til Oliver. Vakkert.
Min første kjærlighet er en varm film om inkludering og utenforskap, som evner å kombinere samfunnskritikk med sosialrealistisk kjærlighet. Kudos.
Det absurd skeptiske ordet nieu er et annet sted mellom ja og nei enn nja. En tvilsom tvil, også klemt mellom ny og nå. Nuvel. Komiker Sivert Eimhjellen, som ikke har alt på stell, i følge ham selv en «lassaron» med «mangel på orden i sysakene», får forsøksvis En Nieu start (VGTV) av Morten Ramm (serieskaper sammen med Markus Indrebø-Langlo) i denne særegne dokumentarserien om livsmestring og humor, en tragikomisk skildring av en relativt ung manns surring. Målet er show på Sentrum scene 20. mars. Da må han stå opp.
Stopp pressen! Nok en av det siste årets sterkeste filmer, Del 1 – Del 2, om eksil, kommer snart – av russiskamerikanske Julia Loktevs nærværende dokumentarfilm My Undesirable Friends, skutt stort sett på iPhone, vises på Human-festivalen. Filmens første del, på om lag hele fem og en halv time, skildrer nær minutt for minutt tiden i månedene fram mot invasjonen av Ukraina. Med en hverdagslig intensitet mer dirrende enn i de fleste fiksjoner.
Demokratiet dør, eller drepes, også i rampelyset, og kanalen TV Rain er televisjon i opposisjon. Journalistikk som såkalt statsmakt er et anker for samfunnet, men et liv stemplet som «utenlandske agenter» krever nær umulig «selvangivelse».
Men frykt møtes av mye humor. «Let’s work. Let’s dance.» Diskusjon om hva slags undertøy som er mest passende for razzia (som her høres ut som Russia). Overvåking. Trussland. Uklare anklager. Ransaking. Anholdelse. Særlig unge i protest, men også veteraner fra Sovjet-tiden.
Totalitære regimer er genialt nok nettopp ikke totale i sin undertrykkelse. Mange mennesker slipper – bevisst eller ubevisst – unna i tilsynelatende normale liv, velstand eller luksus, og kan nesten ikke forestille seg alt det forferdelige som i virkeligheten skjer med enkelte andre. Det ville krevd et nytt syn.
Referansene i My Undesirable Friends viser en herlig bredde, fra fotojournalisthelter som Kapa, via opposisjonelle intellektuelle som Solzjenitsyn, Nemtsov, Politkovskaja og Navalny, til tenkere som Foucault, Agamben og Zizek, James Bond, Snopp Dogg, Emily in Paris, I Love Dick, Stranger Things, Corpse Bride, Taylor Swift og Baal. De unge journalistene beskriver følelsen av å leve i Harry Potter eller en TV-serie – eller Nord-Korea, for den saks skyld.
Så, invasjonen av Ukraina. Et forventet sjokk. Ordbruk. Omtale. Omskriving av invasjon og krig som «spesialoperasjon». Nytale. Falsk tale. Et presseetisk sannhetskriterium knust av et politisk løgnkriterium. Russland ved enden av alfabetet, Z. Nye arrestasjoner. Latter og tårer. Hva preger situasjonen? «Bare totalt fravær av nærvær», som en advokats bestefar pleide å si. Ta deg tid til My Undesirable Friends, de er verdt det.
Avstandsnærvær preger Human-festivalens Past Future Continuous (Firouzeh Khosrovani, Morteza Ahmadvand; begge regissører gjester festivalen), som undersøker (kombinert med bilder fra familiens filmarkiv) hvordan overvåkning, å våke over, kan være omsorg, for et eldre foreledrepar i en leilighet i Teheran, med små bevegelser, men også dans, i ellers tomme rom og en stillevende bildedannelse.
Flukt for søk. Grensefullt. Selvfilmet og animerte A Fox Under a Pink Moon (Mehrdad Oskouei, Soraya Akhlaghi; begge regissører gjester også festivalen) handler om afghanske tenåring Sorayas flerforsøkte flukter fra Iran til mor i Østerrike, smerten og kunsten skapt og forlatt underveis. Malerier og skulptur-retur. Å krysse grenser ulovlig blir omtalt som å «spille et spill». Sprengfulle kjøretøy. Lange vandringer. Opprørt sjø. Sterke saker.
Eugene Jareckis The Six Billion Dollar Man skildrer Julian Assange og WikiLeaks, Elon Musk Unveiled – The Tesla Experiment (Andreas Pichler) avslører Teslas selvstyrte biler, og Håvard Bustnes’ kortdokumentar My AI Election følger en 2020-valgfornekter som ble langt mindre skeptisk etter at Trump vant i 2024. AI-stemmen han stadig stiller spørsmål til framstår kanskje som klokest.
Human-festivalen viser også helt andre typer dokumentarfilmer, som det tanke- og fargerike essayet Memory, eller snurrige The Golden Spurtle, som verken smyger grøten ned i skreppa eller går rundt den.
Hvordan finne seg? Hva kan man finne seg i? Hva kan hengivelse være? Knallhard kjærlek? Harry Lightons lærheite dramakomedie Pillion åpner med en mørk motorvei i natten, hvor en mann på motorsykkel forbikjører en mann i baksetet av en bil, så firstemt juleacapella på gaybar, inkludert den sårbare mannen fra bilen. Bikeren, spilt av ultrahunk Alexander Skarsgård – som også spiller Satie og leser Knausgård – i beste mannlige homorolle, smyger seg inn i et nærbilde ved baren.
Dragning, drift. Kuk løftes ut av lærsmekk til smugsug, suck session og støvelslikk, i sort sex som maktspill, i et så skeivt forhold at det ikke bare under bryting bikker til stillingskrig og -fred over og under. Pillion er slik en underdannelsesreise, nederst først, men også en tydelig og subtil påminnelse om alle erotiske og emosjonelle forholds (gj)ensidighet. Et «arrangement» bunnet i evne til «devotion». En bottom til tjeneste. Eller som det spørres i Tre nøtter til Askepott: «Har du husket halsbåndet ditt?»
Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Shakespeare in Glove, del to: Shakespeare in Sorrow. Kinoaktuelle Hamnet er ikke Shakespeare, akkurat. Shakespear, skrevet slik Agnar Mykle gjorde det (uten e-en til slutt), kanskje for å fremheve spydspissen i lyden av navnet, stikker langt dypere enn byttet av l til n i Chloé Zhaos filtrerte fan fiction Hamnet, basert på Maggie O’Farrells bok, produsert av Spielberg et al, som åpner med en kvinne foldet i fosterstilling ved eksponerte røtter til et enormt tre.
Kunst gnidd inntil annen kunst blir ikke alltid stor kunst. Og Hamnets fremste egenskaper er kanskje verdensbyggingen, fra naturlig og teatral produksjonsdesign og kostymer til sterkt skuespill (utenom hastig castete «Hamlet» til slutt, som ikke overbeviser) og kameraarbeid. Et slags åndholdt kamera – som hos Dara van Dusen i A Prayer for the Dying – overvåker tidvis litt nysgjerrig, men nær likegyldig, statisk eller langsomt panorerende, menneskenes lodd. Buckley vinner sikkert Oscar for en fin prestasjon med store følelser saklig formidlet, også i frontalt flate innstillinger.
«Something that moves you», som hennes karakter Agnes sier, blir det likevel ikke alltid. Hauk og duet. Heksekunst. Hanske. Gjenfortalt Orfeus og Evrydike. Sex. Skogfødsel. Tårepers. Dødfødsel. Sykdom. Mer død. Switcheroo med Døden. «To be or not to be.» Slik-Ble-Det-Til-Liksom.
Det fins uhøytidelige «dansetagninger» blant outtakes fra innspillingen, som mer ligner Mona Fastvolds The Testament of Ann Lee. Kanskje dette lettere materialet kunne blitt inkludert i – og sluppet mer lys og liv inn i – tragedien? Familiemedlemmer møtes til sist i Hamnet som i Affeksjonsverdi i og gjennom kunsten, men her med en dramatisk sentimentalitet vår samtid ofte ikke evner unngå å ikle fortiden.
Hele verden er ikke scener. Les heller boka. Hamlet, altså. Kanskje det beste noen sinne skrevet. «The rest is silence.» Resten er stillhet. Eller dårligere, eventuelt bedre, oversatt: Hvilen er stille.
«If You Leave Me Now». Regissør Kleber Mendonça Filhos kinoaktuelle The Secret Agent kan ses som en langsom One Battle After Another, også med en jaget mann ofte fortvilt ved telefonen. Filmens grunnleggende tematikk omhandler i følge filmskaperen selv minne og historie, men kanskje mest av alt glemsel, fra tiden med militærdiktatur, her i 1977, da filmskaperen selv var 9 år.
The Secret Agent åpner med et stillferdig sjokk. Etter en rekke svarthvittstillbilder og sambamusikk kjører en gul bil inn på Esso, i en etableringskjøring mot høyre som raskt avdekker to føtter på en åpenbart død kropp dekket til av papp og stein, liggende på bakken ved bensinstasjonen, skutt «forrige søndag», forteller den relativt uberørte innehaveren, om liket omsurret av fluer og glefsende hunder. Trafikkpoliti med ferskt blod på skjorta dukker også opp, og vår mann må gi bort sine siste sigaretter.
Kan filmen leve opp til denne smygende intense åpningsscenen? Ja, faktisk.
The Secret Agents særegne kombinasjon av drama, thriller og gangsterfilm har tre deler, «Guttens mareritt», «Folkeregisteret» og «Blodoverføring». Like etter den skarpt komponerte åpningssekvensen kommer en ny, sterk scene. På Institutt for havforskning ligger en revnet hai med en menneskebein stikkende ut av buken, også omkranset av fluer, politi og forskere. Haien forblir et motiv gjennom filmen, fra Haisommer på kino og Skippern på TV, hengende over glefsende haitenner, til en ung gutts kjærlige barnetegninger til sin far.
«Er dette en politistasjon?» Vår mann – en forsker spilt av Wagner Moura, tvunget ut i en «dukkert i det private» – er hele veien truet utenfra, fra trafikkpolitiet, via en utkledd karnevalsfigur, til barn som spruter vann på bilen. Og snart, et (fram)leiemord.
Filmen er full av elegante detaljer, som vedvarende småristende bilbevring, fotball med mango, en katt med to ansikter og blikk i flere retninger samtidig, et hårete bein på skrekkfilmjakt, knirkende lærjakker, «kontor» med skrivemaskinperkusjon uten papir, telefon og telegram, og en svett kinomaskinist som kjøler seg på vinden fra filmruller som spoles.
Udo Kier er kul som tyske Hans, og særlig Tânia Maria som Dona Sebastiana imponerer. En rekke «flyktninger» skjules av henne, like gammel som århundret, 77, hvis fingre lukker munnen som en glidelås. Hun sier også at det er tre ting hun ikke vil fortelle om fra krigen.
Rec og Play. I vår nåtid lytter noen unge kvinner på opptak fra den gang, til sist samlet på en bitteliten minnepinne. The Secret Agent er en svært god film, en blodbank, med renters renter, engasjerende på et helt eget sett, om de levende menneskene bak ikke lenger glemte, sprakende kassettopptak og på kornete avisfotografier av åsteder.
Dokumentarserien I tjeneste for Norge (NRK) omhandler norsk krigshistorie fra Tysklandsbrigaden, via det militære feltsykehuset NORMASH (Korea), som behandlet 90000 pasienter, forsøksvis fredsbevarende styrker UNEF (Gaza), ONUC (Kongo), UNIFIL (Libanon) og UNPROFOR (Balkan), til Somalia, Afghanistan og Libya.
I tjeneste for Norge lar en rekke norske veteraner, aktører og øyenvitner fra etterkrigstiden og fram til i dag politikere – samt politikere som Godal, Vollebæk, Bondevik, Solhjell, Petersen og Stoltenberg – fortelle om sine opplevelser av krig. Oppdrag, oppgave, innsats, valg, øyeblikk, strid, trefninger, redsel. Død, skader og senskader, fysiske og mentale. FNs rolle uklar og mer og mer maktesløs.
Med en manns tarmer i sine hender. Splint i ryggraden. «Hils min kone» som siste ord. «Ondskap fins, og den må bekjempes», er rådet vi gis. I tjeneste for Norge er veldig informativ, men kunne vært styrket av innspill fra historikere og militærhistorikere spesielt.
Kamp mot vindmøller. Samtidens imøtegåelse. Energi kan ikke oppstå eller forsvinne. Spenning er lik motstand ganger strøm. En langt fra forløst uro preger kinoaktuelle Vi som solgte landet, en fascinerende og frustrerende dokumentarfilm, som heller enn med journalistisk balanse vektlegger til dels konspiratoriske tanker og følelser, om fjordkloden og de som bygdelandet. Sivil ulyd fra spurver mot ørn.
Utnytte og utbygge er ord som kanskje kan være verdinøytrale, men kanskje ikke likevel. Vindkraft, mineraler, gruvedrift, datasentre. Vern. Landskaping.
Blikk er også bruk, ønsket om utsikt til et landskap, betrakte og utnyte fra et estetisk bestemmende menneskelig standpunkt. Mestre. Til en viss grad skyves dyr og planter, trær, jord og fjell foran, men det er vi mennesker som vil ha noe pent å se på, og gå tur i vakre omgivelser, der naturens verdi i seg selv er både uinteressant og uvurderlig, og vi for den uvedkommende og i verste fall uvelkommen. Dette synet er jo nettopp den moderne sivilisasjonens privilegium. Ja, vi elsker dette landskapet, men nei, vi elsker ikke dette.
Bærekraft mot slippekraft. Utenlandske eiere er usynlige som vinden, og frykt for det farlige oppleves tidvis som paranoid angst for endring og urbanisering, vel så mye som saklig motstand mot forurensning.
Høste vinden, ploge himmelen.
Mens vi venter på ny sesong av norske LOL: Den som ler sist (Prime Video) i slutten av mars, blant annet med tidenes morsomste nordmann, teatersporty Harald Eia, vil jeg varmt anbefale britiske LOL: Last One Laughing UK (Prime Video).
En tørr Vegar Tryggeseid-gag i første sesong av Ikke lov å le på hytta (VGTV), Mads Hansen sin norske coverversjon, var at det ikke kom til å bli noe problem for ham ikke å le, siden det ikke var noen britiske komikere der. Det er det derimot til gagns i LOL: Last One Laughing UK, der Jimmy Carr leder et kobbel komikere, blant annet briljante Richard Ayoade, absurde Joe Wilkinson, frekke Lou Sanders, og veteran Bob Mortimer. Jeg ler så jeg griner. Britene kan det. BBCs Celebrity Traitors var også knall.
NRKs nye komiserie Agent Tørr er enkel moro, som evner å ta noe bokstavelig. Det er bedre å spille på slurva enn å slurve i spillet, si. Og selv tekstplakater på skjermen akkompagneres av artig munnspill skapt av tunge og lepper, skulle man formode. Lyden ligner en Calle Hellevang-Larsen laget tilbake i Thomas Giertsen: Helt perfekt, sesong 4, da som narr av trikotkledte Ines camel toe på en Peter Pan-plakat.
Crazykomedien Agent Tørr lykkes nesten som spoof, en absurd Naked Gun, som også ligner suverene Angie Tribeca, til og med i enkelte helt lignende scener, som liks øyenlokk forsøkt lukket uten hell. Ellers er serien også absurd slik Magnus (kan ses på nrk) var, med et lignende premiss med en elendig etterforsker, som snubler seg til relativ suksess, her med en stadig nypensjonert og gjeninnhentet etterforsker.
Calle er blant landets aller morsomste, og med paradoksalt deadpan gummitryne leverer han tørre replikker om mørklagt underliggjørelse av noe så enkelt som en trapp, spill på kommunikasjonsordet «over» under søken etter en kjeller, eller med en kjempelang røyk i munnen.
Ellers velger han ofte mest motstands vei med kroppen kveilet i vanskelige vinkler. Agent Tørr veksler mellom mørk humor og fjollete bruk av fotballkarakternavn, som Karl-Petter Løken, Hege Riise, Geirmund Brendesæter, Frank Strandli, Ronny Johnsen, Lars Gaute Bø og Egil Olsen. Så dumt, og så gøy. Wingwoman Ellen Bendu er ellers meget god som kompetent agent.
Jon Inge Faldalen anbefaler særlig «My Undesirable Friends» på Human-festivalen, men også Oscarfavoritten «The Secret Agent», Calle Hellevang-Larsens «Agent Tørr», kinofilmene «Pillion», «Hamnet» og «Min første kjærlighet». Og han ler så han griner av den britiske versjonen av «Den som ler sist».
Foto fra «The Secret Agent» som er nominert til fire Oscarpriser.
En av 2025s fremste filmer, Renoir, har førpremiere på Vega scene i Oslo 10. mars. Og en av fjorårets sterkeste anbefalinger fra min side, Kristin Vollsets vidunderlige eventyrmusikal Robin in the Hood (les min tidligere omtale), vises flere ganger på stort lerret den kommende tiden, på Tønsberg Filmfestival fredag 27. februar, på Dublin International Film Festival 1. mars og Irish Film Berlin 14. mars, og på «Jack presenterer» på Vega Scene i Oslo 10. mars.
Kinoaktuelle Mari Storsteins (les Aleksander Husers intervju med filmskaperen) meget severdige, antiableistiske debutfilm Min første kjærlighet er et kritisk romantisk drama, om en ung kvinnes funksjonsnedsatte frihet og blant annet «dette med» BPA, brukerstyrt personlig assistent, og institusjonsliv på godt og vondt. Manus er er ved Storstein og Tomas Myklebost, som også er filmens fotograf.
Hjemmefraflyttende Ella, strålende spilt av Marie Flaatten, blir gjerne snakket for og om, mer enn til og med, men finner på et vis sin plass – og det resiproke blikket til en svært forelsket ung mann, Oliver (Niels Skåber) – på studiene under fadderuka på Lillehammer, med dating, euforisk dans, kyss og sex. «Du kan ikke knuse meg», sier Ella til Oliver. Vakkert.
Min første kjærlighet er en varm film om inkludering og utenforskap, som evner å kombinere samfunnskritikk med sosialrealistisk kjærlighet. Kudos.
Det absurd skeptiske ordet nieu er et annet sted mellom ja og nei enn nja. En tvilsom tvil, også klemt mellom ny og nå. Nuvel. Komiker Sivert Eimhjellen, som ikke har alt på stell, i følge ham selv en «lassaron» med «mangel på orden i sysakene», får forsøksvis En Nieu start (VGTV) av Morten Ramm (serieskaper sammen med Markus Indrebø-Langlo) i denne særegne dokumentarserien om livsmestring og humor, en tragikomisk skildring av en relativt ung manns surring. Målet er show på Sentrum scene 20. mars. Da må han stå opp.
Stopp pressen! Nok en av det siste årets sterkeste filmer, Del 1 – Del 2, om eksil, kommer snart – av russiskamerikanske Julia Loktevs nærværende dokumentarfilm My Undesirable Friends, skutt stort sett på iPhone, vises på Human-festivalen. Filmens første del, på om lag hele fem og en halv time, skildrer nær minutt for minutt tiden i månedene fram mot invasjonen av Ukraina. Med en hverdagslig intensitet mer dirrende enn i de fleste fiksjoner.
Demokratiet dør, eller drepes, også i rampelyset, og kanalen TV Rain er televisjon i opposisjon. Journalistikk som såkalt statsmakt er et anker for samfunnet, men et liv stemplet som «utenlandske agenter» krever nær umulig «selvangivelse».
Men frykt møtes av mye humor. «Let’s work. Let’s dance.» Diskusjon om hva slags undertøy som er mest passende for razzia (som her høres ut som Russia). Overvåking. Trussland. Uklare anklager. Ransaking. Anholdelse. Særlig unge i protest, men også veteraner fra Sovjet-tiden.
Totalitære regimer er genialt nok nettopp ikke totale i sin undertrykkelse. Mange mennesker slipper – bevisst eller ubevisst – unna i tilsynelatende normale liv, velstand eller luksus, og kan nesten ikke forestille seg alt det forferdelige som i virkeligheten skjer med enkelte andre. Det ville krevd et nytt syn.
Referansene i My Undesirable Friends viser en herlig bredde, fra fotojournalisthelter som Kapa, via opposisjonelle intellektuelle som Solzjenitsyn, Nemtsov, Politkovskaja og Navalny, til tenkere som Foucault, Agamben og Zizek, James Bond, Snopp Dogg, Emily in Paris, I Love Dick, Stranger Things, Corpse Bride, Taylor Swift og Baal. De unge journalistene beskriver følelsen av å leve i Harry Potter eller en TV-serie – eller Nord-Korea, for den saks skyld.
Så, invasjonen av Ukraina. Et forventet sjokk. Ordbruk. Omtale. Omskriving av invasjon og krig som «spesialoperasjon». Nytale. Falsk tale. Et presseetisk sannhetskriterium knust av et politisk løgnkriterium. Russland ved enden av alfabetet, Z. Nye arrestasjoner. Latter og tårer. Hva preger situasjonen? «Bare totalt fravær av nærvær», som en advokats bestefar pleide å si. Ta deg tid til My Undesirable Friends, de er verdt det.
Avstandsnærvær preger Human-festivalens Past Future Continuous (Firouzeh Khosrovani, Morteza Ahmadvand; begge regissører gjester festivalen), som undersøker (kombinert med bilder fra familiens filmarkiv) hvordan overvåkning, å våke over, kan være omsorg, for et eldre foreledrepar i en leilighet i Teheran, med små bevegelser, men også dans, i ellers tomme rom og en stillevende bildedannelse.
Flukt for søk. Grensefullt. Selvfilmet og animerte A Fox Under a Pink Moon (Mehrdad Oskouei, Soraya Akhlaghi; begge regissører gjester også festivalen) handler om afghanske tenåring Sorayas flerforsøkte flukter fra Iran til mor i Østerrike, smerten og kunsten skapt og forlatt underveis. Malerier og skulptur-retur. Å krysse grenser ulovlig blir omtalt som å «spille et spill». Sprengfulle kjøretøy. Lange vandringer. Opprørt sjø. Sterke saker.
Eugene Jareckis The Six Billion Dollar Man skildrer Julian Assange og WikiLeaks, Elon Musk Unveiled – The Tesla Experiment (Andreas Pichler) avslører Teslas selvstyrte biler, og Håvard Bustnes’ kortdokumentar My AI Election følger en 2020-valgfornekter som ble langt mindre skeptisk etter at Trump vant i 2024. AI-stemmen han stadig stiller spørsmål til framstår kanskje som klokest.
Human-festivalen viser også helt andre typer dokumentarfilmer, som det tanke- og fargerike essayet Memory, eller snurrige The Golden Spurtle, som verken smyger grøten ned i skreppa eller går rundt den.
Hvordan finne seg? Hva kan man finne seg i? Hva kan hengivelse være? Knallhard kjærlek? Harry Lightons lærheite dramakomedie Pillion åpner med en mørk motorvei i natten, hvor en mann på motorsykkel forbikjører en mann i baksetet av en bil, så firstemt juleacapella på gaybar, inkludert den sårbare mannen fra bilen. Bikeren, spilt av ultrahunk Alexander Skarsgård – som også spiller Satie og leser Knausgård – i beste mannlige homorolle, smyger seg inn i et nærbilde ved baren.
Dragning, drift. Kuk løftes ut av lærsmekk til smugsug, suck session og støvelslikk, i sort sex som maktspill, i et så skeivt forhold at det ikke bare under bryting bikker til stillingskrig og -fred over og under. Pillion er slik en underdannelsesreise, nederst først, men også en tydelig og subtil påminnelse om alle erotiske og emosjonelle forholds (gj)ensidighet. Et «arrangement» bunnet i evne til «devotion». En bottom til tjeneste. Eller som det spørres i Tre nøtter til Askepott: «Har du husket halsbåndet ditt?»
Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Shakespeare in Glove, del to: Shakespeare in Sorrow. Kinoaktuelle Hamnet er ikke Shakespeare, akkurat. Shakespear, skrevet slik Agnar Mykle gjorde det (uten e-en til slutt), kanskje for å fremheve spydspissen i lyden av navnet, stikker langt dypere enn byttet av l til n i Chloé Zhaos filtrerte fan fiction Hamnet, basert på Maggie O’Farrells bok, produsert av Spielberg et al, som åpner med en kvinne foldet i fosterstilling ved eksponerte røtter til et enormt tre.
Kunst gnidd inntil annen kunst blir ikke alltid stor kunst. Og Hamnets fremste egenskaper er kanskje verdensbyggingen, fra naturlig og teatral produksjonsdesign og kostymer til sterkt skuespill (utenom hastig castete «Hamlet» til slutt, som ikke overbeviser) og kameraarbeid. Et slags åndholdt kamera – som hos Dara van Dusen i A Prayer for the Dying – overvåker tidvis litt nysgjerrig, men nær likegyldig, statisk eller langsomt panorerende, menneskenes lodd. Buckley vinner sikkert Oscar for en fin prestasjon med store følelser saklig formidlet, også i frontalt flate innstillinger.
«Something that moves you», som hennes karakter Agnes sier, blir det likevel ikke alltid. Hauk og duet. Heksekunst. Hanske. Gjenfortalt Orfeus og Evrydike. Sex. Skogfødsel. Tårepers. Dødfødsel. Sykdom. Mer død. Switcheroo med Døden. «To be or not to be.» Slik-Ble-Det-Til-Liksom.
Det fins uhøytidelige «dansetagninger» blant outtakes fra innspillingen, som mer ligner Mona Fastvolds The Testament of Ann Lee. Kanskje dette lettere materialet kunne blitt inkludert i – og sluppet mer lys og liv inn i – tragedien? Familiemedlemmer møtes til sist i Hamnet som i Affeksjonsverdi i og gjennom kunsten, men her med en dramatisk sentimentalitet vår samtid ofte ikke evner unngå å ikle fortiden.
Hele verden er ikke scener. Les heller boka. Hamlet, altså. Kanskje det beste noen sinne skrevet. «The rest is silence.» Resten er stillhet. Eller dårligere, eventuelt bedre, oversatt: Hvilen er stille.
«If You Leave Me Now». Regissør Kleber Mendonça Filhos kinoaktuelle The Secret Agent kan ses som en langsom One Battle After Another, også med en jaget mann ofte fortvilt ved telefonen. Filmens grunnleggende tematikk omhandler i følge filmskaperen selv minne og historie, men kanskje mest av alt glemsel, fra tiden med militærdiktatur, her i 1977, da filmskaperen selv var 9 år.
The Secret Agent åpner med et stillferdig sjokk. Etter en rekke svarthvittstillbilder og sambamusikk kjører en gul bil inn på Esso, i en etableringskjøring mot høyre som raskt avdekker to føtter på en åpenbart død kropp dekket til av papp og stein, liggende på bakken ved bensinstasjonen, skutt «forrige søndag», forteller den relativt uberørte innehaveren, om liket omsurret av fluer og glefsende hunder. Trafikkpoliti med ferskt blod på skjorta dukker også opp, og vår mann må gi bort sine siste sigaretter.
Kan filmen leve opp til denne smygende intense åpningsscenen? Ja, faktisk.
The Secret Agents særegne kombinasjon av drama, thriller og gangsterfilm har tre deler, «Guttens mareritt», «Folkeregisteret» og «Blodoverføring». Like etter den skarpt komponerte åpningssekvensen kommer en ny, sterk scene. På Institutt for havforskning ligger en revnet hai med en menneskebein stikkende ut av buken, også omkranset av fluer, politi og forskere. Haien forblir et motiv gjennom filmen, fra Haisommer på kino og Skippern på TV, hengende over glefsende haitenner, til en ung gutts kjærlige barnetegninger til sin far.
«Er dette en politistasjon?» Vår mann – en forsker spilt av Wagner Moura, tvunget ut i en «dukkert i det private» – er hele veien truet utenfra, fra trafikkpolitiet, via en utkledd karnevalsfigur, til barn som spruter vann på bilen. Og snart, et (fram)leiemord.
Filmen er full av elegante detaljer, som vedvarende småristende bilbevring, fotball med mango, en katt med to ansikter og blikk i flere retninger samtidig, et hårete bein på skrekkfilmjakt, knirkende lærjakker, «kontor» med skrivemaskinperkusjon uten papir, telefon og telegram, og en svett kinomaskinist som kjøler seg på vinden fra filmruller som spoles.
Udo Kier er kul som tyske Hans, og særlig Tânia Maria som Dona Sebastiana imponerer. En rekke «flyktninger» skjules av henne, like gammel som århundret, 77, hvis fingre lukker munnen som en glidelås. Hun sier også at det er tre ting hun ikke vil fortelle om fra krigen.
Rec og Play. I vår nåtid lytter noen unge kvinner på opptak fra den gang, til sist samlet på en bitteliten minnepinne. The Secret Agent er en svært god film, en blodbank, med renters renter, engasjerende på et helt eget sett, om de levende menneskene bak ikke lenger glemte, sprakende kassettopptak og på kornete avisfotografier av åsteder.
Dokumentarserien I tjeneste for Norge (NRK) omhandler norsk krigshistorie fra Tysklandsbrigaden, via det militære feltsykehuset NORMASH (Korea), som behandlet 90000 pasienter, forsøksvis fredsbevarende styrker UNEF (Gaza), ONUC (Kongo), UNIFIL (Libanon) og UNPROFOR (Balkan), til Somalia, Afghanistan og Libya.
I tjeneste for Norge lar en rekke norske veteraner, aktører og øyenvitner fra etterkrigstiden og fram til i dag politikere – samt politikere som Godal, Vollebæk, Bondevik, Solhjell, Petersen og Stoltenberg – fortelle om sine opplevelser av krig. Oppdrag, oppgave, innsats, valg, øyeblikk, strid, trefninger, redsel. Død, skader og senskader, fysiske og mentale. FNs rolle uklar og mer og mer maktesløs.
Med en manns tarmer i sine hender. Splint i ryggraden. «Hils min kone» som siste ord. «Ondskap fins, og den må bekjempes», er rådet vi gis. I tjeneste for Norge er veldig informativ, men kunne vært styrket av innspill fra historikere og militærhistorikere spesielt.
Kamp mot vindmøller. Samtidens imøtegåelse. Energi kan ikke oppstå eller forsvinne. Spenning er lik motstand ganger strøm. En langt fra forløst uro preger kinoaktuelle Vi som solgte landet, en fascinerende og frustrerende dokumentarfilm, som heller enn med journalistisk balanse vektlegger til dels konspiratoriske tanker og følelser, om fjordkloden og de som bygdelandet. Sivil ulyd fra spurver mot ørn.
Utnytte og utbygge er ord som kanskje kan være verdinøytrale, men kanskje ikke likevel. Vindkraft, mineraler, gruvedrift, datasentre. Vern. Landskaping.
Blikk er også bruk, ønsket om utsikt til et landskap, betrakte og utnyte fra et estetisk bestemmende menneskelig standpunkt. Mestre. Til en viss grad skyves dyr og planter, trær, jord og fjell foran, men det er vi mennesker som vil ha noe pent å se på, og gå tur i vakre omgivelser, der naturens verdi i seg selv er både uinteressant og uvurderlig, og vi for den uvedkommende og i verste fall uvelkommen. Dette synet er jo nettopp den moderne sivilisasjonens privilegium. Ja, vi elsker dette landskapet, men nei, vi elsker ikke dette.
Bærekraft mot slippekraft. Utenlandske eiere er usynlige som vinden, og frykt for det farlige oppleves tidvis som paranoid angst for endring og urbanisering, vel så mye som saklig motstand mot forurensning.
Høste vinden, ploge himmelen.
Mens vi venter på ny sesong av norske LOL: Den som ler sist (Prime Video) i slutten av mars, blant annet med tidenes morsomste nordmann, teatersporty Harald Eia, vil jeg varmt anbefale britiske LOL: Last One Laughing UK (Prime Video).
En tørr Vegar Tryggeseid-gag i første sesong av Ikke lov å le på hytta (VGTV), Mads Hansen sin norske coverversjon, var at det ikke kom til å bli noe problem for ham ikke å le, siden det ikke var noen britiske komikere der. Det er det derimot til gagns i LOL: Last One Laughing UK, der Jimmy Carr leder et kobbel komikere, blant annet briljante Richard Ayoade, absurde Joe Wilkinson, frekke Lou Sanders, og veteran Bob Mortimer. Jeg ler så jeg griner. Britene kan det. BBCs Celebrity Traitors var også knall.
NRKs nye komiserie Agent Tørr er enkel moro, som evner å ta noe bokstavelig. Det er bedre å spille på slurva enn å slurve i spillet, si. Og selv tekstplakater på skjermen akkompagneres av artig munnspill skapt av tunge og lepper, skulle man formode. Lyden ligner en Calle Hellevang-Larsen laget tilbake i Thomas Giertsen: Helt perfekt, sesong 4, da som narr av trikotkledte Ines camel toe på en Peter Pan-plakat.
Crazykomedien Agent Tørr lykkes nesten som spoof, en absurd Naked Gun, som også ligner suverene Angie Tribeca, til og med i enkelte helt lignende scener, som liks øyenlokk forsøkt lukket uten hell. Ellers er serien også absurd slik Magnus (kan ses på nrk) var, med et lignende premiss med en elendig etterforsker, som snubler seg til relativ suksess, her med en stadig nypensjonert og gjeninnhentet etterforsker.
Calle er blant landets aller morsomste, og med paradoksalt deadpan gummitryne leverer han tørre replikker om mørklagt underliggjørelse av noe så enkelt som en trapp, spill på kommunikasjonsordet «over» under søken etter en kjeller, eller med en kjempelang røyk i munnen.
Ellers velger han ofte mest motstands vei med kroppen kveilet i vanskelige vinkler. Agent Tørr veksler mellom mørk humor og fjollete bruk av fotballkarakternavn, som Karl-Petter Løken, Hege Riise, Geirmund Brendesæter, Frank Strandli, Ronny Johnsen, Lars Gaute Bø og Egil Olsen. Så dumt, og så gøy. Wingwoman Ellen Bendu er ellers meget god som kompetent agent.
