En vakker historie om diplomati.

En vakker historie om diplomati.

Den kalde krigens maktspillere blir levende ved hjelp av satire og kunstig intelligens i kinoklare «Helsinkieffekten». – Den viser et diplomati der folk følger en form for spilleregler, i kontrast til dagens situasjon, sier den norske produsenten Thorvald Nilsen. – Filmen gir et glimt av håp, mener regissør Arthur Franck.

Internasjonal politikk var ikke nødvendigvis enklere i gamledager, men partene verdsatte dialog: I 1975, etter omfattende forarbeid og diplomatiske fiksfakserier, møttes den kalde krigens tyngste sluggere hverandre i Helsinki for å få i stand avtaler om grensesuverenitet, menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Tanken var å tine opp den kjølige konflikten mellom Vesten og østblokk-landene. Resultatet var Helsingfors-erklæringen, et dokument som muligens inspirerte bevegelsene som senere skulle føre til jernteppets og Sovjetunionens fall femten år senere.

Kinoaktuelle Helsinkieffekten tar for seg hendelsene utelukkende ved hjelp av et mildt sagt omfattende arkivmateriale. På like mengder slentrende, satirisk og oppriktig vis, gjør regissør Arthur Franck blytungt byråkrati til noe festlig og lettbent – med langt mer respekt for de historiske hendelsene enn for politikerne som spilte hovedrollene i dem.

Utgangspunktet for Helsinkieffekten var å kunne fortelle en historie uten å filme, sier Franck, som er i Oslo i forbindelse med norgespremieren. 

 – Jeg var desillusjonert av å måtte tilrettelegge for opptak, jeg ville lage noe som utelukkende brukte arkiv. Jeg så etter noe som kunne gi meg et stort materiale – og har alltid vært interessert i den kalde krigen. Jeg ble klar over at ingen hadde laget film om Helsinkikonferansen i 1975, men selv visste jeg ikke helt hva den dreide seg om. Jeg fant masse materiale og leste meg opp på hva som stod på spill. Da oppdaget jeg det jeg mente var en vakker historie om diplomati. 

Franck brukte til sammen fire år på produksjonen. 

 – Først handlet alt om å se gjennom materialet; fra YLE-arkivet og andre kilder. Jeg fant også transkripsjoner med utrolige førstehåndssitater fra Kissinger og Bresjnev, om hva de tenkte om utviklingen i konferansen. Det var tusenvis av sider med avklassifiserte dokumenter fra det amerikanske utenriksdepartementet – de åpnet for å fortelle om alt som ikke ble sagt offentlig i 1975. 

Arthur Franck: – Da jeg var ung og sint filmskaper for 20 år siden lovet jeg å aldri bruke min egen stemme i en film.

KI-autensitet

Dermed kunne regissøren kombinere offisielle bilder med konfidensielle uttalelser. Men hvordan skulle den komplekse handlingen formidles? 

 – Jeg innså at historien trengte en form for lim – noe som holdt alt sammen. Da jeg var ung og sint filmskaper for 20 år siden lovet jeg å aldri bruke min egen stemme i en film. Det måtte jeg gi slipp på, jeg måtte gjennom en kreativ frigjøring. Det var nøkkelen til å fortelle det jeg ville og til å sette riktig tone for filmen. Med fortellerstemmen kunne jeg fungere som en guide samtidig som jeg fikk formidlet mine egne perspektiver om konferansen. 

Og så bruker du jo KI til å lage dialog med de gjenskapte stemmene til Bresjnev og Kissinger. Hadde du etiske betenkeligheter? 

– Jeg er liberal. Hvis det funker med kunstig intelligens, er det bra. Men jeg ønsker jo at vi som et samfunn diskuterer og tenker over KI. Det avgjørende var å gjøre seeren klar over at det vi hører er kunstige gjenskapninger av uttalelser. Det var en interessant måte å adressere autensitet og historieformidling på. Underteksten i filmen handler jo om hvordan man tenker rundt slike temaer. Det er opptil seeren å vurdere hvordan det funker. I andre tilfeller ville det ikke vært riktig å bruke KI – ofte er det svært problematisk. Men det følte jeg ikke her.

Den norske samprodusenten, Thorvald Nilsen i Indie Film Bergen, forteller om grundige vurderinger på forhånd. Produksjonen tok i bruk en KI-generator for å gjenskape stemmene og uttalelsene til Kissinger og Bresjnev, basert på arkivmateriale og skrevne kilder.

– Filmen er veldig tydelig på at det er gjort ved hjelp av kunstig intelligens, det var viktig å få publikum til å bli med på det. At de ikke føler de blir lurt – at de ikke tror dette er dialoger som virkelig har funnet sted.

Alt av lyd- og bildeetterarbeid ble gjort i Bergen. I forkant reiste Bergenslegenden  Yngve Leidulf Sætre til Helsinki for å henge med regissør Franck i noen dager før han begynte på lydarbeidet.

– Han ville bli kjent med ham for å få en god start på samarbeidet.

Thorvald Nilsen: – «Makta» viste jo at vi lever i en tid som er klar for satirisk behandling av det vi tidligere har opplevd som alvorstungt.

Glad revisjonisme

Den glade revisjonismen i filmen, inkludert dvelingen ved tungrodd søttitallspolitikk (og alt det innebærer av askebegre, teleks-maskiner, hornbriller, usmarte sideskill) og den nysgjerrige utforskningen av diplomatisk håndverk gjør det fristende å karakterisere Helsinkieffekten som en slags hybrid av hjemlige fenomener som Makta og Stoltenberg: Facing War.

Produsent Thorvald Nilsen bifaller sammenligningen:

– Makta viste jo at vi lever i en tid som er klar for satirisk behandling av det vi tidligere har opplevd som alvorstungt. Nå går det an å ha det gøy med tematikk vi før møtte med ærbødighet.

Det var under CPH:FORUM i 2024 at Nilsen fattet interesse for et av prosjektene som ble pitchet. En finsk samarbeidspartner av Indie Film koblet sammen Nilsen og Franck. Produsenten skaffet finansiering fra Norsk filminstitutt, Vestnorsk filmsenter og Fritt ord. Indie Film og Nilsens begeistring for prosjektet førte til en tidlig beslutning om at den måtte opp på norske kinoer.

– Det er litt kult. Med internasjonale dokumentarer er det vanskelig å nå et norsk publikum på tv.

Hvordan samarbeidet du og regissør Franck underveis?

– Nye samarbeid er alltid spennende. Slike prosesser kan være sårbare og i dette tilfellet jobbet regissøren under tidspress: Filmen måtte i ut til konferansens 50-årsjubileum i 2025. Den ble laget på rekordtid, med tanke på at den ble pitchet på CPH:DOX i 2024 og hadde premiere året etter på samme festival.

– Selv om det var en stresset regissør, var han veldig raus og fin å jobbe med. Vi har samarbeidet godt med hele det finske teamet.

– Filmen viser et velfungerende diplomati. Dermed blir filmen sterkere og mer relevant på grunn av tiden vi lever i nå

Interessant timing

Helsinkieffekten viser politikere som kjemper for at landegrenser skal være ukrenkelige, for ytringsfrihet og demokratiske rettigheter på en måte som gjør det umulig å ikke tenke på dagens nyhetsbilde. Men visjonen ved filmen var ikke nødvendigvis å speile 2020-tallsvirkeligheten, forteller Nilsen.

– Arbeidet med filmen startet før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Ideen sprang ikke ut fra tanker om den geopolitiske situasjonen i Europa, den kom mer fra et ønske om å gjøre noe på denne konferansen. Men det ble jo en interessant timing; først kom invasjonen av Ukraina, så ble Trump president.

– Filmen viser et velfungerende diplomati. Folk snakker sammen og følger en form for spilleregler. Dermed blir filmen sterkere og mer relevant på grunn av tiden vi lever i nå. Og det var jo en tanke underveis: «Ok, denne filmen blir mer og mer aktuell».

Nilsen kommer til å fortsette samarbeidet med Franck og selskapet hans, det jobbes blant annet med finsk medfinansiering av kommende Indie Film Bergen-titler.

– Dessuten håper jeg å produsere flere av Arthurs filmer. Nå har han et nytt prosjekt jeg tror blir enda mer spennende. Det er mindre finsk og mer universelt.

Et av blinkskuddene av Bresjnev.

Kilder og tidsånden

Helsinkieffekten har gjort det godt på finske kinoer og ble nominert til Nordisk Råds filmpris. Den har deltatt på festivaler verden over og er vist på fransk og tysk fjernsyn.

Hvordan har responsen fra publikum, kritikere og historikere vært så langt? Noen overraskelser?

– Kanskje at den har møtt lite motstand? Det har vært en unisont positiv mottagelse. Jeg tror folk ser at denne måten å formidle på er nyttig, at en humoristisk inngang kan aktualisere viktige historiske hendelser. Dette er unikt med Arthur: Han er en historienerd som har humor. Filmen er definitivt ikke gjort med venstre hånd – det er lagt ned et enormt kildearbeid. Filmen er laget med historiske kilder og grundig arbeid – og er fortalt med et skråblikk.

Nilsen ser altså en klar parallell til hvordan Makta traff tidsånden:

– Vi er i en tid med mer aksept for bearbeiding av historisk materiale. Også de som forvalter disse hendelsene har vært positive. Det går an å tenke seg at man ville vært mer skeptiske for ti-femten år siden. At historikere og diplomater ville vært mer kritiske til et slikt humoristisk blikk. For det som tas opp er jo veldig seriøst.

Franck håper filmen gir publikum et glimt av håp om hvordan verdens utfordringer kan løses. 

 – Jeg ønsker å vise verdien av diplomatiske prosesser, at folk ser potensialet i at politikere fra ulike land snakker med hverandre. Diplomati krever at partene handler i god tro, i en sivilisert og rolig tone. Hvis det ikke er tilfellet, blir alt bare et machiavellisk maktspill – den type forhandlinger Putin og Trump åpenbart foretrekker. Hvor de mektigste dikterer de andre. Men en slik fremgangsmåte skaper bitterhet og kan legge til rette for fremtidige konflikter. Den saktegående, komplekse og kompliserte metoden, der alle inkluderes i diskusjonen og alle blir lyttet til, er en vanskeligere vei å gå. Men det er den eneste måten man kan skape bærekraftige endringer og en bedre fremtid.


Helsinkieffekten har norsk kinopremiere fredag 16. januar.


 

En vakker historie om diplomati.

En vakker historie om diplomati.

Den kalde krigens maktspillere blir levende ved hjelp av satire og kunstig intelligens i kinoklare «Helsinkieffekten». – Den viser et diplomati der folk følger en form for spilleregler, i kontrast til dagens situasjon, sier den norske produsenten Thorvald Nilsen. – Filmen gir et glimt av håp, mener regissør Arthur Franck.

Internasjonal politikk var ikke nødvendigvis enklere i gamledager, men partene verdsatte dialog: I 1975, etter omfattende forarbeid og diplomatiske fiksfakserier, møttes den kalde krigens tyngste sluggere hverandre i Helsinki for å få i stand avtaler om grensesuverenitet, menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Tanken var å tine opp den kjølige konflikten mellom Vesten og østblokk-landene. Resultatet var Helsingfors-erklæringen, et dokument som muligens inspirerte bevegelsene som senere skulle føre til jernteppets og Sovjetunionens fall femten år senere.

Kinoaktuelle Helsinkieffekten tar for seg hendelsene utelukkende ved hjelp av et mildt sagt omfattende arkivmateriale. På like mengder slentrende, satirisk og oppriktig vis, gjør regissør Arthur Franck blytungt byråkrati til noe festlig og lettbent – med langt mer respekt for de historiske hendelsene enn for politikerne som spilte hovedrollene i dem.

Utgangspunktet for Helsinkieffekten var å kunne fortelle en historie uten å filme, sier Franck, som er i Oslo i forbindelse med norgespremieren. 

 – Jeg var desillusjonert av å måtte tilrettelegge for opptak, jeg ville lage noe som utelukkende brukte arkiv. Jeg så etter noe som kunne gi meg et stort materiale – og har alltid vært interessert i den kalde krigen. Jeg ble klar over at ingen hadde laget film om Helsinkikonferansen i 1975, men selv visste jeg ikke helt hva den dreide seg om. Jeg fant masse materiale og leste meg opp på hva som stod på spill. Da oppdaget jeg det jeg mente var en vakker historie om diplomati. 

Franck brukte til sammen fire år på produksjonen. 

 – Først handlet alt om å se gjennom materialet; fra YLE-arkivet og andre kilder. Jeg fant også transkripsjoner med utrolige førstehåndssitater fra Kissinger og Bresjnev, om hva de tenkte om utviklingen i konferansen. Det var tusenvis av sider med avklassifiserte dokumenter fra det amerikanske utenriksdepartementet – de åpnet for å fortelle om alt som ikke ble sagt offentlig i 1975. 

Arthur Franck: – Da jeg var ung og sint filmskaper for 20 år siden lovet jeg å aldri bruke min egen stemme i en film.

KI-autensitet

Dermed kunne regissøren kombinere offisielle bilder med konfidensielle uttalelser. Men hvordan skulle den komplekse handlingen formidles? 

 – Jeg innså at historien trengte en form for lim – noe som holdt alt sammen. Da jeg var ung og sint filmskaper for 20 år siden lovet jeg å aldri bruke min egen stemme i en film. Det måtte jeg gi slipp på, jeg måtte gjennom en kreativ frigjøring. Det var nøkkelen til å fortelle det jeg ville og til å sette riktig tone for filmen. Med fortellerstemmen kunne jeg fungere som en guide samtidig som jeg fikk formidlet mine egne perspektiver om konferansen. 

Og så bruker du jo KI til å lage dialog med de gjenskapte stemmene til Bresjnev og Kissinger. Hadde du etiske betenkeligheter? 

– Jeg er liberal. Hvis det funker med kunstig intelligens, er det bra. Men jeg ønsker jo at vi som et samfunn diskuterer og tenker over KI. Det avgjørende var å gjøre seeren klar over at det vi hører er kunstige gjenskapninger av uttalelser. Det var en interessant måte å adressere autensitet og historieformidling på. Underteksten i filmen handler jo om hvordan man tenker rundt slike temaer. Det er opptil seeren å vurdere hvordan det funker. I andre tilfeller ville det ikke vært riktig å bruke KI – ofte er det svært problematisk. Men det følte jeg ikke her.

Den norske samprodusenten, Thorvald Nilsen i Indie Film Bergen, forteller om grundige vurderinger på forhånd. Produksjonen tok i bruk en KI-generator for å gjenskape stemmene og uttalelsene til Kissinger og Bresjnev, basert på arkivmateriale og skrevne kilder.

– Filmen er veldig tydelig på at det er gjort ved hjelp av kunstig intelligens, det var viktig å få publikum til å bli med på det. At de ikke føler de blir lurt – at de ikke tror dette er dialoger som virkelig har funnet sted.

Alt av lyd- og bildeetterarbeid ble gjort i Bergen. I forkant reiste Bergenslegenden  Yngve Leidulf Sætre til Helsinki for å henge med regissør Franck i noen dager før han begynte på lydarbeidet.

– Han ville bli kjent med ham for å få en god start på samarbeidet.

Thorvald Nilsen: – «Makta» viste jo at vi lever i en tid som er klar for satirisk behandling av det vi tidligere har opplevd som alvorstungt.

Glad revisjonisme

Den glade revisjonismen i filmen, inkludert dvelingen ved tungrodd søttitallspolitikk (og alt det innebærer av askebegre, teleks-maskiner, hornbriller, usmarte sideskill) og den nysgjerrige utforskningen av diplomatisk håndverk gjør det fristende å karakterisere Helsinkieffekten som en slags hybrid av hjemlige fenomener som Makta og Stoltenberg: Facing War.

Produsent Thorvald Nilsen bifaller sammenligningen:

– Makta viste jo at vi lever i en tid som er klar for satirisk behandling av det vi tidligere har opplevd som alvorstungt. Nå går det an å ha det gøy med tematikk vi før møtte med ærbødighet.

Det var under CPH:FORUM i 2024 at Nilsen fattet interesse for et av prosjektene som ble pitchet. En finsk samarbeidspartner av Indie Film koblet sammen Nilsen og Franck. Produsenten skaffet finansiering fra Norsk filminstitutt, Vestnorsk filmsenter og Fritt ord. Indie Film og Nilsens begeistring for prosjektet førte til en tidlig beslutning om at den måtte opp på norske kinoer.

– Det er litt kult. Med internasjonale dokumentarer er det vanskelig å nå et norsk publikum på tv.

Hvordan samarbeidet du og regissør Franck underveis?

– Nye samarbeid er alltid spennende. Slike prosesser kan være sårbare og i dette tilfellet jobbet regissøren under tidspress: Filmen måtte i ut til konferansens 50-årsjubileum i 2025. Den ble laget på rekordtid, med tanke på at den ble pitchet på CPH:DOX i 2024 og hadde premiere året etter på samme festival.

– Selv om det var en stresset regissør, var han veldig raus og fin å jobbe med. Vi har samarbeidet godt med hele det finske teamet.

– Filmen viser et velfungerende diplomati. Dermed blir filmen sterkere og mer relevant på grunn av tiden vi lever i nå

Interessant timing

Helsinkieffekten viser politikere som kjemper for at landegrenser skal være ukrenkelige, for ytringsfrihet og demokratiske rettigheter på en måte som gjør det umulig å ikke tenke på dagens nyhetsbilde. Men visjonen ved filmen var ikke nødvendigvis å speile 2020-tallsvirkeligheten, forteller Nilsen.

– Arbeidet med filmen startet før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Ideen sprang ikke ut fra tanker om den geopolitiske situasjonen i Europa, den kom mer fra et ønske om å gjøre noe på denne konferansen. Men det ble jo en interessant timing; først kom invasjonen av Ukraina, så ble Trump president.

– Filmen viser et velfungerende diplomati. Folk snakker sammen og følger en form for spilleregler. Dermed blir filmen sterkere og mer relevant på grunn av tiden vi lever i nå. Og det var jo en tanke underveis: «Ok, denne filmen blir mer og mer aktuell».

Nilsen kommer til å fortsette samarbeidet med Franck og selskapet hans, det jobbes blant annet med finsk medfinansiering av kommende Indie Film Bergen-titler.

– Dessuten håper jeg å produsere flere av Arthurs filmer. Nå har han et nytt prosjekt jeg tror blir enda mer spennende. Det er mindre finsk og mer universelt.

Et av blinkskuddene av Bresjnev.

Kilder og tidsånden

Helsinkieffekten har gjort det godt på finske kinoer og ble nominert til Nordisk Råds filmpris. Den har deltatt på festivaler verden over og er vist på fransk og tysk fjernsyn.

Hvordan har responsen fra publikum, kritikere og historikere vært så langt? Noen overraskelser?

– Kanskje at den har møtt lite motstand? Det har vært en unisont positiv mottagelse. Jeg tror folk ser at denne måten å formidle på er nyttig, at en humoristisk inngang kan aktualisere viktige historiske hendelser. Dette er unikt med Arthur: Han er en historienerd som har humor. Filmen er definitivt ikke gjort med venstre hånd – det er lagt ned et enormt kildearbeid. Filmen er laget med historiske kilder og grundig arbeid – og er fortalt med et skråblikk.

Nilsen ser altså en klar parallell til hvordan Makta traff tidsånden:

– Vi er i en tid med mer aksept for bearbeiding av historisk materiale. Også de som forvalter disse hendelsene har vært positive. Det går an å tenke seg at man ville vært mer skeptiske for ti-femten år siden. At historikere og diplomater ville vært mer kritiske til et slikt humoristisk blikk. For det som tas opp er jo veldig seriøst.

Franck håper filmen gir publikum et glimt av håp om hvordan verdens utfordringer kan løses. 

 – Jeg ønsker å vise verdien av diplomatiske prosesser, at folk ser potensialet i at politikere fra ulike land snakker med hverandre. Diplomati krever at partene handler i god tro, i en sivilisert og rolig tone. Hvis det ikke er tilfellet, blir alt bare et machiavellisk maktspill – den type forhandlinger Putin og Trump åpenbart foretrekker. Hvor de mektigste dikterer de andre. Men en slik fremgangsmåte skaper bitterhet og kan legge til rette for fremtidige konflikter. Den saktegående, komplekse og kompliserte metoden, der alle inkluderes i diskusjonen og alle blir lyttet til, er en vanskeligere vei å gå. Men det er den eneste måten man kan skape bærekraftige endringer og en bedre fremtid.


Helsinkieffekten har norsk kinopremiere fredag 16. januar.


 

MENY