– Jeg tror ikke KI kommer til å overta.

– Jeg tror ikke KI kommer til å overta.

Messing i London og orgel i Nidarosdomen: Troll 2-budsjettet tillot komponist Johannes Ringen å slå på stortromma. – Det gjelder å lage musikken som gjør filmen best, sier Ringen som opplever at filmmusikken har endret seg noe med strømmetjenestene.

Foto fra legendariske AIR Studios i London (foto: Roar Uthaug).

 – Jeg har alltid holdt på musikk – vært i band, dratt på turne, spilt inn plater. 

Johannes Ringen har stått for musikken til titler som Skjelvet, Mordene i Kongo, Vikingane, Børning, Blücher og Troll-filmene, men planla aldri en karriere som filmkomponist. 

 – På et tidspunkt spurte en kompis om jeg kunne lage musikk til en kortfilm. Jeg sa ja. Og ble frelst, da var det ingen vei tilbake. 

Flatere struktur i Norge 

Kortfilmen var Lars Joakim Ringoms Brødre, som ble vist i Grimstad i 2010. 

 – Derfra og utover er det en lang historie videre med kortfilmer, tv og reklame. Jeg har hatt en ordentlig sånn walk the ranks-karriere. Jeg har gjort absolutt alt. Og så ballet det på seg. Jeg har vært heldig som har fått jobbe på store produksjoner i Los Angeles og her hjemme: Masse kule greier. 

Ringen bodde i USA i en lengre periode, men flyttet nylig tilbake.

 – Norge er nok et bedre sted å bo for barn. Det er ganske stor forskjell

Hvordan var det å jobbe på produksjoner i Fast & The Furious og Avengers-seriene? 

 – De er Hollywood-blockbustere på godt og vondt. Det er moro å se det fra bak gardina. Det er jo akkurat det samme som vi holder på med her, med at man prøver seg frem, feiler litt, prøver å finne formen. En stor forskjell er at Hollywood er mer produsentdrevet. Det er mer «politikk» – med testvisninger og investorer som plutselig kommer inn og mener ting. Det er et vanskeligere felt å manøvrere i sånn sett. I Norge tar man en telefon og finner ut av det, hvis du skjønner. Vi har flatere struktur, mens man i USA må følge tjenestevei og vite hvem du kan snakke med. Det er en konsekvens av at det er mer corporate.

AIR Studios i London (foto: Roar Uthaug).

Tillitsforhold med regissøren

For Ringen begynner komponerings-prosessen med å sette noen begrensninger. 

 – Det beste er å lage en disposisjon; at man finner temaer, harmonier, lyder og kanskje instrumentering. Man jobber litt overordna for å få en palett.  Det er viktig at man gjør et godt arbeid i denne fasen. Lager man denne paletten, har man en firkant å jobbe innenfor. Av og til må man ut av den, men den er et utgangspunkt å jobbe ut fra, det gjør det veldig mye lettere kreativt. 

Hvordan kan et norsk oppdrag fortone seg? 

 – Jeg kan jo ta Troll som eksempel. Først måtte vi finne et konsept for musikken. Roar hadde en del tanker, jeg hadde noen ideer og så prøver vi oss frem. Det blir en prosess hvor vi tar hele filmen og jobber oss igjennom den. 

Scene for scene og stemning for stemning, liksom? 

 – Vi har en god prat før vi kommer der hvor vi brekker det ned og tar det del for del. Roar står i en amerikansk fortellertradisjon, men dette ville vi gjøre litt norsk. Så vi tok med nordiske instrumenter; hardingfele, nøkkelharpe og sånne ting. I den første filmen lånte vi litt av Grieg, her brukte vi Trollmors vuggesang. Inne i alt dette har vi et konsept. 

Hvordan foregår disse tidlige samtalene? Sitter dere i et møterom? Over en kaffe på kafé? 

 – Jeg har jobba med Roar en stund og vi er veldig komfortable. Nå funker det sånn at vi møtes i studio der jeg prøver å spille ut det vi snakker om. Da får jeg en rask tilbakemelding på om jeg er inne på noe. 

 – En annen metode er å spille inn, sende til regissøren og få merknader tilbake. Ulempen er at det tar lang tid. Det er en utrolig befriende arbeidsform å bare kunne workshoppe og få rask respons. Men det er jævla flaut hvis man ikke kjenner hverandre. Å sitte der og spille på et så tidlig stadium i en grov prosess. Det fordrer at man har et godt tillitsforhold. 

Og det får man vel kanskje av å lage oppfølgere? 

 – Ja, nå var vi jo på den andre filmen og det var bare fint å sitte og jobbe sammen. Jeg hadde ikke turt med noen andre – hvis jeg hadde vært litt utrygg og ikke kjente den jeg skulle jobbe med. Det ville vært ganske mye verre. 

– «Troll» lener seg veldig mot et hollywoodsk uttrykk – med veldig mye musikk.

Messing i London og orgel i Nidarosdomen

Hvor stor forskjell er det mellom norske regissører med tanke på arbeidsmetoder og kommunikasjonsformer? 

 – Det er stor forskjell. Det handler litt om regissøren og litt om hva slags type film det er. Troll lener seg veldig mot et hollywoodsk uttrykk – med veldig mye musikk. Det er musikk gjennom nesten hele filmene.  

 – Realisme er et veldig viktig begrep å forholde seg til. Når det er mer dokumentarisk, er man gjerne mye mer sparsommelig på musikkfronten. Man må være litt mer forsiktig. Hvor mye musikk det skal være, hvor ledende skal den være? Det er stor forskjell på Troll og Blücher. 

Forskjellene gjelder også budsjettene. Troll 2-musikken ble – blant annet – spilt inn med messingblåsere i London og på orgel i Nidarosdomen. 

 – Jeg er alltid med selv. Under innspillingene har jeg litt den samme rollen som en regissør, jeg gir tilbakemeldinger til musikerne. I London kunne jeg sitte kontrollrommet og be om sterkere messing i takt 43. Jeg sitter med partituret og leder innspillingen. 

Nidarosdomen (privat foto).

Filmen er alltid sjefen

I den første filmen var altså Grieg og Dovregubbens hall en del av utgangspunktet – denne gangen varieres det over Trollmors vuggesang. Kikket dere andre steder for inspirasjon? 

 – Egentlig ikke. Roar kommer ikke med referanser, jeg tror ikke han har nevnt en annen komponist noen gang. Roar er veldig fin å jobbe med – det går på hva slags type stemning vi er ute etter. Hva musikken skal si i de ulike scenene. Det handler bare om historiefortelling – han er lite konkret på hvordan det skal høres ut. 

Hva med andre arbeidsgivere? 

 – I reklamesammenheng er det vanligere med slike klare referanser. Og kanskje litt med yngre regissører? Jeg opplever at jo flinkere regissørene er – jo mer opptatt er de av å få egenart. Noe eget. Men at the end of the day, gjelder det å finne musikken som passer filmen best. Filmen er alltid sjefen. Hva er det den trenger, hva blir den best av? Resten kommer i andre rekke.

Hender det at det blir skjæringer mellom deg og filmskapere? 

 – Det kan jo hende at mine instinkter er forskjellige fra regissørens. Men nå har jeg holdt på lenge nok til å skjønne at det er veldig lurt å prøve det regissøren ønsker. Iblant tar man feil. Noen ganger må man – litt motvillig – gå den derre ekstra runden og prøve ut et forslag man ikke har tro på. Og overraskende mange ganger finner man ut at det var den riktige tingen å gjøre. 

– Før hadde man jo alltid opening titles, men Netflix og sånn har jo kuttet det ut.

Filmmusikk i endring

Hvordan har filmmusikken utviklet seg? Er det bare meg, eller var det mer emblematiske hovedtemaer og ledemotiv før? 

 – Man har kanskje hatt en liten endring: I John Williams Spielberg-filmer var det veldig tydelige karakter-temaer, som med Darh Vader. En sånn tilnærming i dag ville nok bli oppfattet som on the nose. Som litt humor – og det brukes nok mer i komedie. Men kanskje det var en kvalitet de var mer bevisste på den gangen? At de var tydeligere på det? Og at dette fungerer som en pendel – at de klare karaktertemaene kommer tilbake? At det er en tapt kunst som bør gjenoppstå? 

Strømmetjenestene endrer også måten filmmusikken forvaltes på, sier Ringen. 

 – Før hadde man jo alltid opening titles, men Netflix og sånn har jo kuttet det ut. Jeg tror det er fordi de har så gode målinger. I den algoritmestyrte medievirkeligheten i dag vet man mye om når folk spoler videre.  

Kollegialt 

Komponisten omtaler seg selv om «mer fagnerd enn fanboy» og har ingen klare forbilder innen filmmusikk.  

 – Men jeg synes jo det lages mye bra. Interstellar-musikken til Hans Zimmer har jeg alltid likt. Det er kanskje ikke veldig originalt å nevne Hans Zimmer, men han er flink til å lage gode og nye konsepter til filmer, det skal han ha. Han kommer opp med nye ideer. Mens med John Williams er det alltid det samme orkesteret. 

 – Det kan være ett og annet score jeg synes har noe i seg, men ellers prøver jeg å høre så lite på filmmusikk som mulig. Jeg hører heller på andre ting – man kommer jo i en sånn filmmusikk-boble enten man vil eller ikke. Sånn sett er det bedre å høre på musikk utenfor denne bobla, som populærmusikk. 

Hva slags forhold har norske filmkomponister til hverandre? Er det det kollegial stemning? 

 – Det opplever jeg absolutt. Det er mange jeg snakker med – det kan være at vi ringer hverandre med faglige spørsmål. Det er god stemning filmkomponistene imellom. 

AIR Studios i London (foto: Roar Uthaug).

KI har ikke den rette presisjonsgraden

Som resten av bransjen merker også komponistene at det produseres mindre. 

 – Jeg kjenner jo helt klart at det er roligere tider – det har vært mer trøkk tidligere, hvor jeg har vært booka i kanskje et år i forveien. Heldigvis har jeg et par prosjekter jeg håper skal materialisere seg. 

Hvordan påvirkes jobben din av kunstig intelligens? 

 – Det er det store spørsmålet. Det er ikke noe som brukes per nå, og det handler nok mye om det rettighetsmessige. Det er jo ikke vanskelig å se for seg at det kunne vært brukt i reklame eller noe sånt, men så vidt jeg kjenner til, er det ikke det. Det blir spennende å se hvordan det kommer til å bli. I Danmark saksøkte nylig KODA, som tilsvarer TONO, KI-tjenesten Suno for tyveri av musikk. Og det er flere søksmål rundt omkring. Alle kortene er litt oppe i lufta om dagen, man vet ikke helt hvordan det kommer til å materialisere seg. 

Det frister ikke veldig å se en film hvor en maskin har laget musikken. Og KI spiller vel bare videre på hva mennesker har laget  – de er ikke nyskapende sånn sett. 

 – Jeg er ikke bekymret med tanke på spillefilm. KI kan sikkert lage masse, men de har ikke den riktige presisjonsgraden – for eksempel når musikken skal forandre seg. Jeg tror ikke KI kommer til å overta. 

– Jeg tror ikke KI kommer til å overta.

– Jeg tror ikke KI kommer til å overta.

Messing i London og orgel i Nidarosdomen: Troll 2-budsjettet tillot komponist Johannes Ringen å slå på stortromma. – Det gjelder å lage musikken som gjør filmen best, sier Ringen som opplever at filmmusikken har endret seg noe med strømmetjenestene.

Foto fra legendariske AIR Studios i London (foto: Roar Uthaug).

 – Jeg har alltid holdt på musikk – vært i band, dratt på turne, spilt inn plater. 

Johannes Ringen har stått for musikken til titler som Skjelvet, Mordene i Kongo, Vikingane, Børning, Blücher og Troll-filmene, men planla aldri en karriere som filmkomponist. 

 – På et tidspunkt spurte en kompis om jeg kunne lage musikk til en kortfilm. Jeg sa ja. Og ble frelst, da var det ingen vei tilbake. 

Flatere struktur i Norge 

Kortfilmen var Lars Joakim Ringoms Brødre, som ble vist i Grimstad i 2010. 

 – Derfra og utover er det en lang historie videre med kortfilmer, tv og reklame. Jeg har hatt en ordentlig sånn walk the ranks-karriere. Jeg har gjort absolutt alt. Og så ballet det på seg. Jeg har vært heldig som har fått jobbe på store produksjoner i Los Angeles og her hjemme: Masse kule greier. 

Ringen bodde i USA i en lengre periode, men flyttet nylig tilbake.

 – Norge er nok et bedre sted å bo for barn. Det er ganske stor forskjell

Hvordan var det å jobbe på produksjoner i Fast & The Furious og Avengers-seriene? 

 – De er Hollywood-blockbustere på godt og vondt. Det er moro å se det fra bak gardina. Det er jo akkurat det samme som vi holder på med her, med at man prøver seg frem, feiler litt, prøver å finne formen. En stor forskjell er at Hollywood er mer produsentdrevet. Det er mer «politikk» – med testvisninger og investorer som plutselig kommer inn og mener ting. Det er et vanskeligere felt å manøvrere i sånn sett. I Norge tar man en telefon og finner ut av det, hvis du skjønner. Vi har flatere struktur, mens man i USA må følge tjenestevei og vite hvem du kan snakke med. Det er en konsekvens av at det er mer corporate.

AIR Studios i London (foto: Roar Uthaug).

Tillitsforhold med regissøren

For Ringen begynner komponerings-prosessen med å sette noen begrensninger. 

 – Det beste er å lage en disposisjon; at man finner temaer, harmonier, lyder og kanskje instrumentering. Man jobber litt overordna for å få en palett.  Det er viktig at man gjør et godt arbeid i denne fasen. Lager man denne paletten, har man en firkant å jobbe innenfor. Av og til må man ut av den, men den er et utgangspunkt å jobbe ut fra, det gjør det veldig mye lettere kreativt. 

Hvordan kan et norsk oppdrag fortone seg? 

 – Jeg kan jo ta Troll som eksempel. Først måtte vi finne et konsept for musikken. Roar hadde en del tanker, jeg hadde noen ideer og så prøver vi oss frem. Det blir en prosess hvor vi tar hele filmen og jobber oss igjennom den. 

Scene for scene og stemning for stemning, liksom? 

 – Vi har en god prat før vi kommer der hvor vi brekker det ned og tar det del for del. Roar står i en amerikansk fortellertradisjon, men dette ville vi gjøre litt norsk. Så vi tok med nordiske instrumenter; hardingfele, nøkkelharpe og sånne ting. I den første filmen lånte vi litt av Grieg, her brukte vi Trollmors vuggesang. Inne i alt dette har vi et konsept. 

Hvordan foregår disse tidlige samtalene? Sitter dere i et møterom? Over en kaffe på kafé? 

 – Jeg har jobba med Roar en stund og vi er veldig komfortable. Nå funker det sånn at vi møtes i studio der jeg prøver å spille ut det vi snakker om. Da får jeg en rask tilbakemelding på om jeg er inne på noe. 

 – En annen metode er å spille inn, sende til regissøren og få merknader tilbake. Ulempen er at det tar lang tid. Det er en utrolig befriende arbeidsform å bare kunne workshoppe og få rask respons. Men det er jævla flaut hvis man ikke kjenner hverandre. Å sitte der og spille på et så tidlig stadium i en grov prosess. Det fordrer at man har et godt tillitsforhold. 

Og det får man vel kanskje av å lage oppfølgere? 

 – Ja, nå var vi jo på den andre filmen og det var bare fint å sitte og jobbe sammen. Jeg hadde ikke turt med noen andre – hvis jeg hadde vært litt utrygg og ikke kjente den jeg skulle jobbe med. Det ville vært ganske mye verre. 

– «Troll» lener seg veldig mot et hollywoodsk uttrykk – med veldig mye musikk.

Messing i London og orgel i Nidarosdomen

Hvor stor forskjell er det mellom norske regissører med tanke på arbeidsmetoder og kommunikasjonsformer? 

 – Det er stor forskjell. Det handler litt om regissøren og litt om hva slags type film det er. Troll lener seg veldig mot et hollywoodsk uttrykk – med veldig mye musikk. Det er musikk gjennom nesten hele filmene.  

 – Realisme er et veldig viktig begrep å forholde seg til. Når det er mer dokumentarisk, er man gjerne mye mer sparsommelig på musikkfronten. Man må være litt mer forsiktig. Hvor mye musikk det skal være, hvor ledende skal den være? Det er stor forskjell på Troll og Blücher. 

Forskjellene gjelder også budsjettene. Troll 2-musikken ble – blant annet – spilt inn med messingblåsere i London og på orgel i Nidarosdomen. 

 – Jeg er alltid med selv. Under innspillingene har jeg litt den samme rollen som en regissør, jeg gir tilbakemeldinger til musikerne. I London kunne jeg sitte kontrollrommet og be om sterkere messing i takt 43. Jeg sitter med partituret og leder innspillingen. 

Nidarosdomen (privat foto).

Filmen er alltid sjefen

I den første filmen var altså Grieg og Dovregubbens hall en del av utgangspunktet – denne gangen varieres det over Trollmors vuggesang. Kikket dere andre steder for inspirasjon? 

 – Egentlig ikke. Roar kommer ikke med referanser, jeg tror ikke han har nevnt en annen komponist noen gang. Roar er veldig fin å jobbe med – det går på hva slags type stemning vi er ute etter. Hva musikken skal si i de ulike scenene. Det handler bare om historiefortelling – han er lite konkret på hvordan det skal høres ut. 

Hva med andre arbeidsgivere? 

 – I reklamesammenheng er det vanligere med slike klare referanser. Og kanskje litt med yngre regissører? Jeg opplever at jo flinkere regissørene er – jo mer opptatt er de av å få egenart. Noe eget. Men at the end of the day, gjelder det å finne musikken som passer filmen best. Filmen er alltid sjefen. Hva er det den trenger, hva blir den best av? Resten kommer i andre rekke.

Hender det at det blir skjæringer mellom deg og filmskapere? 

 – Det kan jo hende at mine instinkter er forskjellige fra regissørens. Men nå har jeg holdt på lenge nok til å skjønne at det er veldig lurt å prøve det regissøren ønsker. Iblant tar man feil. Noen ganger må man – litt motvillig – gå den derre ekstra runden og prøve ut et forslag man ikke har tro på. Og overraskende mange ganger finner man ut at det var den riktige tingen å gjøre. 

– Før hadde man jo alltid opening titles, men Netflix og sånn har jo kuttet det ut.

Filmmusikk i endring

Hvordan har filmmusikken utviklet seg? Er det bare meg, eller var det mer emblematiske hovedtemaer og ledemotiv før? 

 – Man har kanskje hatt en liten endring: I John Williams Spielberg-filmer var det veldig tydelige karakter-temaer, som med Darh Vader. En sånn tilnærming i dag ville nok bli oppfattet som on the nose. Som litt humor – og det brukes nok mer i komedie. Men kanskje det var en kvalitet de var mer bevisste på den gangen? At de var tydeligere på det? Og at dette fungerer som en pendel – at de klare karaktertemaene kommer tilbake? At det er en tapt kunst som bør gjenoppstå? 

Strømmetjenestene endrer også måten filmmusikken forvaltes på, sier Ringen. 

 – Før hadde man jo alltid opening titles, men Netflix og sånn har jo kuttet det ut. Jeg tror det er fordi de har så gode målinger. I den algoritmestyrte medievirkeligheten i dag vet man mye om når folk spoler videre.  

Kollegialt 

Komponisten omtaler seg selv om «mer fagnerd enn fanboy» og har ingen klare forbilder innen filmmusikk.  

 – Men jeg synes jo det lages mye bra. Interstellar-musikken til Hans Zimmer har jeg alltid likt. Det er kanskje ikke veldig originalt å nevne Hans Zimmer, men han er flink til å lage gode og nye konsepter til filmer, det skal han ha. Han kommer opp med nye ideer. Mens med John Williams er det alltid det samme orkesteret. 

 – Det kan være ett og annet score jeg synes har noe i seg, men ellers prøver jeg å høre så lite på filmmusikk som mulig. Jeg hører heller på andre ting – man kommer jo i en sånn filmmusikk-boble enten man vil eller ikke. Sånn sett er det bedre å høre på musikk utenfor denne bobla, som populærmusikk. 

Hva slags forhold har norske filmkomponister til hverandre? Er det det kollegial stemning? 

 – Det opplever jeg absolutt. Det er mange jeg snakker med – det kan være at vi ringer hverandre med faglige spørsmål. Det er god stemning filmkomponistene imellom. 

AIR Studios i London (foto: Roar Uthaug).

KI har ikke den rette presisjonsgraden

Som resten av bransjen merker også komponistene at det produseres mindre. 

 – Jeg kjenner jo helt klart at det er roligere tider – det har vært mer trøkk tidligere, hvor jeg har vært booka i kanskje et år i forveien. Heldigvis har jeg et par prosjekter jeg håper skal materialisere seg. 

Hvordan påvirkes jobben din av kunstig intelligens? 

 – Det er det store spørsmålet. Det er ikke noe som brukes per nå, og det handler nok mye om det rettighetsmessige. Det er jo ikke vanskelig å se for seg at det kunne vært brukt i reklame eller noe sånt, men så vidt jeg kjenner til, er det ikke det. Det blir spennende å se hvordan det kommer til å bli. I Danmark saksøkte nylig KODA, som tilsvarer TONO, KI-tjenesten Suno for tyveri av musikk. Og det er flere søksmål rundt omkring. Alle kortene er litt oppe i lufta om dagen, man vet ikke helt hvordan det kommer til å materialisere seg. 

Det frister ikke veldig å se en film hvor en maskin har laget musikken. Og KI spiller vel bare videre på hva mennesker har laget  – de er ikke nyskapende sånn sett. 

 – Jeg er ikke bekymret med tanke på spillefilm. KI kan sikkert lage masse, men de har ikke den riktige presisjonsgraden – for eksempel når musikken skal forandre seg. Jeg tror ikke KI kommer til å overta. 

MENY