Foto: Ingvar Ambjørnsen i sin leilighet i Hamburg (kred: Gøran Bohlin, Scanpix).

Hvorfor begynte du å skrive ungdomsromaner? 

Det kan jeg svare deg helt konkret på. Det var en høst hvor jeg var på hytta, jeg har en hytte i Helgeroa. Jeg dro ofte ned der etter sesongen. Jeg skulle også fiske, men det var så dårlig vær, så jeg ble liggende inne og lese et par dager.  I sånne hytteskap ligger det mye gammalt ræl, og der fant jeg en stabel med Hardygutt-bøker. Alle i mine generasjon leste dem og jeg var veldig opptatt av disse bøkene som guttunge. Men det ble et jævlig flaut gjensyn, jeg syntes det var jævlig dårlig. Rett og slett fornærmende mot leseren. Det var plott som ikke hang sammen – slurvearbeid. En av historiene blir løst av Frank og Joe tilfeldigvis går på en mann midt i New York. Jukseløsninger. Det var det ene jeg syntes var dårlig. Det andre var skurkene. De var nesten superskurker. Guttungene avdekket spionringer og sånn. 

Min første tanke var «Faen, dette kan jeg gjøre bedre sjøl. 

Den andre var å holde seg til temaer som var i tiden. La gutta komme opp i ting og situasjoner som det kunne være nogenlunde realistisk at de kunne rote seg opp i. Ikke at de skulle avsløre Arne Treholt, liksom. Da lå jo temaene bare på rad. Utgangspunktet var altså gjenmøtet med Hardy-guttene, så de kan jeg si tusen takk til. Og dette med å få inn en viss grad av realisme i selve plottet – det var viktig å få inn. Jeg har alltid vært glad i serier, så jeg ville absolutt lage en serie.

Det ble klaget – da som nå – at unge gutter ikke leser, ikke sant. Målgruppa var unge gutter som kanskje ikke leste så mye fordi de opplevde bøker som kjedelige. Så da ville jeg lage spennende bøker for disse gutta. 

Disse tre tingene var jeg opptatt av. 

Hvordan strukturerte du handlingsforløpene Pelle og Proffen går gjennom? Og hva kan du si om stilen bøkene er skrevet i? 

Pelle og Proffen er femten år i de fire første bøkene. Tenk å ha fire sånne eventyr i året – da får de ikke mye lekser gjort! Jeg så for meg året delt i fire. Kanskje mest for å ha noe å styre etter sjøl.

Jeg måtte bestemme meg for hvilken tone jeg skulle bruke og hadde jo akkurat skrevet Hvite niggere. Og så fant jeg ut at jeg kunne bruke akkurat det samme språket. Jeg kunne egentlig bare bruke riksmål: myke det opp og legge inn en god del slang. 

Hvor viktig var det at bøkene skulle foregå i hovedstaden? Og hvor tett var du på miljøene som skildres? 

Jeg syntes det var mest naturlig å legge handlingen til Oslo. Jeg hadde bodd ti år i Oslo sjøl. Jeg kunne teoretisk ha plassert dem i Bergen som jeg også kjente godt. Men det var aldri noe tema. Det var opplagt for meg at de skulle bo i Oslo, at det var der det skulle utspille seg. Pelle og Proffen bor forøvrig i en leilighet som jeg selv har bodd i  – på Torshov. Jeg kjente Torshov godt, gatene der og sånn hadde jeg inne. Alt lå klart, det var bare å gå i gang. 

Det som talte mot at jeg skulle gå i gang med noe sånt er at jeg ikke har unger sjøl. Og jeg omga meg ikke med ungdommer på den alderen der på noen måte. Men det ga jeg faen i. Jeg lager jo disse figurene, ikke sant. Det er jeg som bestemmer hva de interesserer seg for og hvordan de tenker og reagerer. Det kule med å være forfatter er å være Gud, ikke sant. Det er sånn som jeg sier. De greiene der fikk jeg aldri noe problem med før jeg bestemte meg for å avslutte serien etter ti år. Da hadde det kommet inn miljøer som jeg ikke kjente. For eksempel hadde den første generasjonen innvandrerbarn – gutter og jenter – kommet i femten-sekstenårsalderen. De forandret på slangen. Så kom housekulturen. Som jeg ikke hadde peiling på. I boka som skulle avslutte serien nummer ni, Storbyens stemme – som for øvrig er en ganske bra krim – kunne jeg la Pelle Pettersen si: «Dette har ikke jeg peiling på.» Og det var det mange ungdommer som ikke hadde. Jeg bestemte meg for å legge ned hele greiene for ikke å bli sånn gammel onkel som skulle sitte og leke at han fulgte med i tiden. Jeg ville blitt gjennomskuet av barn og unge med en eneste gang. 

Hvordan oppfattet du Oslo på denne tiden? 

Jeg bodde jo ikke i Oslo på slutten av åttitallet, jeg bodde i Hamburg. Men det var jo en omstilling, med jappetiden. Jeg var der bare to ganger i året, da det var boklanseringer. 

Du må huske at jeg flytta til Hamburg i 85 og ga ut Hvite niggere i 86. Da hadde jeg bodd i Oslo i ti år. Byen var ikke fjern for meg, det var ikke mye som hadde forandret seg drastisk i de årene der. Jeg hadde norske aviser og hørte norsk radio 

Jeg kommer fra Larvik og drømte bestandig om Oslo. Jeg har alltid vært veldig glad i Oslo. Det var stor stas å sitte i Hamburg og skrive Oslo-romaner. Jeg vekslet mellom voksenbøker og Pelle og Proffen. Pelle og Proffen ble min faste kontakt med Oslo. 

Jeg gjorde en god del research for noen år siden – om hvordan Oslo så ut på 1970-tallet, jeg begynte med 1976. Oslo på åttitallet hadde ikke forandra seg særlig mye. Det som slo meg da jeg satt og rota på Facebookgrupper med gamle bilder fra Oslo og sånn var hvor utrolig mye mørkere byen var. Det eneste som var identisk med i dag var akkurat Karl Johan. Så fort du kom bare ti meter bort i Skippergata eller ti meter opp i Fredensborgveien, så var det mørkt. Det var mørkt på kveldene og det var ikke farger på gårdene. Det var stort sett ganske nedkjørt. Det var grå gårder og du kunne se en tobakksbutikk på 100 meters avstand på grunn av de store Cola-reklamene. Ellers lå det store husrekker uten farger, i mørket. Oslo S var akkurat blitt ferdig, det var et lysfenomen inne i dette mørket. Da de filma i dønkerboligene gikk de bare inn i et av disse fraflyttete husene. Der satt det en gjeng ungdommer som måtte gå ut under opptaket. Jeg skjønner ikke at de turte. Det var i området bak gamle Østbanen, bortover mot Grønland der. De bare gikk rett inn, satte i gang og gjorde film. DE scenene der er ikke rigga i det hele tatt. Så får de de kontrastene: Den jævla mørke byen og inne på Oslo S er det en lysorgasme, nærmest. Og det er jo der det skumle utspiller seg. Det er der de sitter, de som har begynt å skyte heroin. Sitter der og halvsover. Og ledelsen nede på Oslo S var ikke noe begeistra for prosjektet i det hele tatt. Det var dårlig reklame for dem. De hadde ikke lyst til å ha noe opptak nede ved Kirkeristen heller. Filmteamet var ikke noe populært. 

Mange ble redde for Oslo etter å ha lest boka og sett filmen. 

Jeg har fått veldig mye tilbakemeldinger på det. De fleste nordmenn bor jo ikke i Oslo. Men det var flere ungdommer som bodde nordpå som hadde en sånn…  Akkurat som da jeg var ungdom i Larvik – jeg kunne ikke komme meg bort fort nok. Og på samme måte, satt det jævla mye ungdommer på gutte- og jenterommet og leste disse beretningene fra Oslo og eventyrene til Pelle og Proffen. Det var nokså salgsfremmende. Det understøtta drømmene de hadde om det spennende Oslo  – et sted der alt kunne skje. 

Under jubileet skrev NRK at det var den verste reklamen Oslo kunne fått. Men boka ble skrevet i kjærlighet i Oslo. 

Bøkene er skrevet i jeg-form. Identifiserte du deg med hovedpersonen? 

Det er ikke mye av meg i Pelle. Det er mye av meg i faren, tenker jeg. Jeg spiller rollen, men han ligner ikke mye på meg. Jeg hadde jo moro av dette her – disse gutta er jo streite, ikke sant. Og jeg var faen ikke mye streit da jeg var femten-seksten.  Det som var morsomt er jo at jeg hadde venner – gamle freaks – som hadde fått barn som var i den alderen. Og alle klaget over at de måtte smugrøyke hasj hjemme, ikke på grunn av foreldrene denne gangen, men på grunn av ungene! Det syns jeg var jævla morsomt, jeg som ikke hadde barn sjøl. Det ble en liten hilsen til enkelte av vennene mine. De er jo veldig streite, både Pelle og Proffen. Kule gutter, men det er klart de er streite. Det er jo Filla og hele det miljøet der som er ute og kjører. 

Fortell om dynamikken mellom Pelle og Proffen! 

For å komme skikkelig i gang med sånne bøker må du ha to stykker som kan kaste ball, altså. Som kommuniserer, som kjenner hverandre godt. Det er det samme med Elling-bøkene, de blir helt annerledes i det øyeblikket Kjell Bjarne kommer inn i bildet. Det blir mer direkte tale, en å snakke med. Elling og Kjell Bjarne er veldig forskjellige, Pelle Pettersen og Proffen Erlandsen er også veldig ulike. De kommer fra forskjellige hjem, mora og faren til Proffen er litt eldre, ikke sant. Han er en attpåklatt. Vokser opp i samme hus som Pelle, men i etasjen under og i en helt annerledes familie. Fortellerteknisk er det en super oppskrift: De er tette på hverandre samtidig som de er forskjellige. De tar ulike roller og har ulike funksjoner samtidig som de drar veldig bra sammen når de må det. 

Hvordan var livet ditt da du skrev Døden på Oslo S? 

Det var veldig bra. Jeg hadde akkurat skrevet Hvite niggere, som ble en gigantsuksess. Jeg hadde penger nok og skrev i en eneste strøm hele tiden. Det var fristende å gå i gang med ungdomsbøker – prøve ut et nytt rom, liksom. Kommer jeg fram til noe med det? Det visste jeg ikke noe om. Men de solgte bra helt fra første bok. Og det ble bare bedre og bedre. Jeg hadde det jævla fint – jeg satte i gang en prosess som varte i ti år og som ble viktig for meg på mange måter. Du må huske på en ting – og det sier jeg også i boka til Alf van der Hagen (Ønsk meg heller god tur, Oktober forlag): Dette var en tid hvor ungdomsbøker ble anmeldt i avisene. Da det kom en ny Pelle&Proffen-bok, ble det forsider i Dagbladet og VG. 

Det var så godt timet som overhodet mulig. Det veit man ikke når det skjer. Men når jeg ser tilbake, har jeg vært helt ekstremt heldig med timingen på hele forfatterskapet mitt. Da jeg skrev boka, var jeg godt etablert og hadde mye pågangsmot. 

Og så ble den jo en suksess? 

Det gikk bra, ikke sant? Det klaffa. Jeg traff den gruppa jeg ønsket. Og mange flere også. Det ble jo ikke bare gutta som leste disse bøkene, det ble en jævlig masse jenter også. Det gikk bedre enn jeg hadde grunn til å regne med. 

Når og hvordan ble filmatiseringen først presentert for deg? 

Det husker jeg jeg veldig godt. Det må ha vært nokså snart etter at Døden på Oslo S kom ut. Det var Axel (Helstenius) som tok kontakt. Jeg var helt uinteressert i film og hadde ikke vært i nærheten av å tenke tanken på en filmatisering. Det hadde aldri skjedd hvis ikke det var for Axel. Han hadde lest boka og forsøkt å få en sprøytenarkoman jente på beina. Han hadde vært i miljøet og hadde mye research inne. Jeg tror hun fløy i Oslo S-området, så for Axel klaffa det med teksten. Det var han som tok kontakt med meg og da begynte vi rett og slett da han kom ned til Hamburg. Han bodde hos meg og vi har vært venner hele livet etterpå. Vi har jobba mye sammen. Axel er en sånn person som gjerne vil snakke med meg om manus, det er ikke alle som er interessert i det, men Axel vil det bestandig. Det var han som lærte meg hvordan man tenker film, jeg hadde aldri sett et filmmmanus før, ikke sant. For meg var det en helt ny verden – og en verden som ikke interesserte meg så mye. Jeg tenkte: Film – hvorfor ikke? Det var kult, men det var absolutt ikke i tankene da jeg skrev de to første bøkene, altså. Så det var en overraskelse. Og det sa jo klikk! Den fikk støtte og det klaffa. Men det er takket være Axel, det han som løp rundt og søkte om ditt og datt. Det var han som satte i gang hele showet. 

Hadde han nye perspektiver eller innfallsvinkler til boka? 

Nei, ikke annet enn selve filmtankegangen, ting jeg ikke visste noe om. Han visste godt hva han ville med prosjektet og det var betryggende for meg at han brukte veldig mange av replikkene fra boka. Jeg kan skrive replikker, ikke sant. Og de gikk rett inn i filmen. Jeg følte at stoffet ble vel ivaretatt. Det ble ikke store endringer. 

Hvordan var kommunikasjonen med regissør Eva Isaksen? 

Jeg traff Eva første gang da de skøyt filmen. Det var vinter og jævlig kaldt. De holdt på nede ved Kjerkerista. Det var en sånn varmebuss, der møtte jeg henne første gang. Manus og alt var jo ferdig, så jeg hadde ingen verdens ting å bidra med når det gjaldt hvordan dette skulle gjennomføres. Men jeg visste at hun hadde innleda et samarbeid med de ungdommene lenge før de begynte å skyte filmen. Dro på kino med dem, gikk ut og spiste pizza. Hun brakte skuespillerne sammen og sørget for at de ble kjent med hverandre. Hun var veldig grundig med den delen. For de var jo jævla unge, ikke sant. Og de ble jo filmstjerner, for faen. 

I Alf Van Der Hagens biografi kommer det frem at du umiddelbart forstod hvem som skulle spille hvem da du besøkte settet. 

 Det er ikke så rart som det høres ut. Fordi: Det var en ganske skeiv gjeng som satt der, altså. En del av guttene og jentene der visste hva dette handla om. De vanka på Oslo S, en del av dem. Flere hadde vært godt på kjøret. Og så står Håvard og Tommy der og er direkte kjørt inn fra vestkanten, liksom. Så det var lett å se. Det var ikke så veldig vanskelig å se hvem som skulle være Pelle og hvem som skulle være Proffen heller. Tommy hadde nærmest sånne runde barnekinn på det tidspunktet. Vi var veldig heldige med castingen. 

Var du opptatt av rusomsorg og behandling av samfunnets vanskeligstilte da du skrev boka? 

Nei, nei, nei. Jeg fantes ikke opptatt av sånne ting. Det er ikke derfor jeg skriver romaner, liksom.  

Det er kanskje vanskelig å forstå i dag – særlig etter parodiene til Harald Eia og sånn – men det var ingen som lo den gangen, altså. På lederplass i Dagbladet ble voksne oppfordret til å se den, kom dere på kino!  Du må huske på: Det hadde ikke blitt laga noen ungdomsfilm siden Stompa, ikke sant. Da jeg var på den alderen, da kom de. Og de var jo bare sånn på moro, liksom. At det ble laget noe som ikke bare var tull, men som faktisk tok opp reelle problemstillinger som angikk veldig mange familier, på den ene eller andre måten…  Det ble tatt veldig på alvor. 

Jeg husker ikke hvor mange bøker som var ute da filmen kom, men serien var godt etablert. Men så ble det som å fyre av en rakett da filmen tok av. Det hjalp enormt på boksalget og forsterket Pelle og Proffens posisjon. 

Og så hjalp det kanskje på at musikken ble laget av Kjartan Kristiansen og DumDum Boys?

Jeg fikk nesten sjokk da jeg fikk høre at DumDum Boys skulle på banen. Det var som å få inn Rolling Stones. De var helt på toppen av karrieren. Den muligheten hadde jeg ikke reflektert over en gang. Det var så klaff som overhodet mulig. Jeg aner ikke hvem det var som kom på ideen å spørre dem og de fikk sikkert jævla masse henvendelser på det tidspunktet. Da vi var med filmen i Haugesund dukka jo gutta opp. 

Hvordan var det å se filmen der? 

Jeg ble veldig overvelda. Veldig fornøyd. Du må huske på at dette var den første boka mi det ble laga film av. Nå har jeg vært gjennom den prosessen ni ganger. Men dette var første gangen og alt var veldig nytt for meg. Jeg ble veldig fornøyd med resultatet. Den gikk jo bra! Den ble sett av en halv million! 

Det var – og er  – et enormt fenomen. Jeg har ikke måttet forklare hva denne boka skal handle om til noen.

Det er Pelle & Proffen og Elling. Alle vet hvem de er i Norge. 

Og Elling-filmen ble Oscarnominert. Hva tenker du om å bli filmatisert generelt sett? 

Jeg har blanda meg veldig lite. Jeg har ikke vært en sånn forfatter som har flydd og mast. Når rettighetene er solgt, så er rettighetene solgt. Da har du faktisk ingen rett. 

Jeg blander meg når noen har opsjon. 

Men i det øyeblikket du har solgt rettighetene og fått penga må du skjønne at det du sier ikke er interessant. Det er det de har betalt for – at du skal skygge banen. 

Jeg mislikte sterkt Den siste revejakta-filmen. Men OK. Som jeg sier: Jeg hadde solgt rettighetene og når de da bestemmer seg for å lage komedie… Javel, så gjør de det. 

Eva Isaksen skal ha sin del av æren for at Døden på Oslo S ble en suksess. Hun gikk veldig inn i dette her. Nærmest som en hønemor for disse ungdommene. At stemningen ble som den ble har veldig mye med Eva å gjøre. 

Å se egne romanfigurer i filmen, påvirket det den videre Pelle og Proffen- skrivingen? 

Nei, det vil jeg ikke si. Å skrive er en ensom prosess. Skuespillerne var uansett i en sånn vokse-alder. Kunne ikke holde på i evigheter. Den tredje filmen ble laget etter initiativ fra publikum. Jeg husker ikke detaljene. 

Det var Børre Olsen, som jeg jeg gikk på skole med, som satte i gang en aksjon. 

Ja, jeg husker godt ham. Han drev skikkelig kampanje, han. Du må hilse så mye. Han ble jo med i filmen også. 

I dag driver han rockefestival, så han har kultivert organisasjonstalentet videre. 

Gøy å høre! 

Ettertiden har behandlet Døden på Oslo S med både Harald Eia-parodier og en hyllet Nationaltheatret-oppsetning på Økern. Hvorfor har statusen endret seg, tenker du? 

Jeg har alltid hatt sans for Harald. Jeg har ikke noe mot at de kødder med det. Men nå er liksom den fasen over. Det er interessant å se. Nå ble jo den forestillingen tatt på blodig alvor. Og igjen hadde de fått noe fet musikk. Det er et interessant fenomen, et tidsfenomen, ikke sant. Den derre litt kyniske greia til Bård og Harald den gangen hadde man faen ikke kunnet lage i dag. Drite ut folk med rødt hår, det skulle tatt seg ut! Med det overfølsomme greiene som gjelder nå. Men jeg tok det ikke tungt på noe tidspunkt.

Økernversjonen hadde slagordet «En hyllest til det ustreite» og var slik sett nesten en påstand om at Oslo var bedre før. 

Det er jeg ikke så sikker på. 

Hva er den viktigste arven etter Døden på Oslo S, tenker du? 

Jeg går jo ikke rundt og tenker på Pelle og Proffen. At det er dratt videre er – igjen – takket være Axel. Det er Axel som har vært pådriver for alt. 

Boken om Døden på Oslo S kan bestilles her.