Foto: Filmskaperne Basel Adra, Yuval Abraham, Hamdan Ballal og Rachel Szor fra Berlinalen da de vant dokumentarprisen. Siden har filmen vunnet Den europeiske filmprisen og Oscar - for å nevne noen.

Norsk Oscarhåp vant, lød overskriften i flere norske nyhetsmedier etter at den palestinske filmen No Other Land ble tildelt en Oscar. Bak overskriften ligger det selvsagt en glede og stolthet over å kunne ta del i denne kritikerroste Oscar-vinneren. Dette er ikke noe unikt norsk fenomen: i alle land blåser man gjerne opp sin egen medvirkning når filmer man har vært med på å finansiere vinner de gjeveste prisene. Hver gang Joachim Trier vinner priser er han plutselig veldig dansk i danske medier. Og vi klamrer oss nesten rørende til Mona Fastvolds norskhet hver gang hun og Brady Corbet deltar på store A-festivaler og konkurerrer om Oscar. For at avisdeskene skal prioritere en sak, trenger de en nasjonal knagg å henge den på.

No Other Land er altså en palestinsk film med en norsk produsent som står for mye av finansieringen. Det er ikke nok til at vi kan kalle den norsk, men kanskje palestinsk-norsk? Eller, slik SVT omtaler filmen: palestinsk-israelsk, som kanskje er mer korrekt om man vurderer de fire filmskapernes bakgrunn og hvordan filmen er blitt til.

En sånn nasjonal brøkregning kan fort bli litt komisk, og man kan spørre seg: betyr det noe, egentlig? Hvor pengene kommer fra er vel ikke så viktig, som den konteksten og kulturen som den fysiske filmen utspiller seg i? Det er da det som bør avgjøre en films identitet?

Pengene og æren

En vanlig definisjon av en norsk film er en film som har norsk hovedprodusent og rettighetene eies av et norskregistrert selskap. Denne definisjonen benyttes av de fleste institusjoner og internasjonale festivaler. De fleste europeiske filmfond skiller mellom hovedprodusent – den som initierte filmen, har hovedansvaret for å finansiere filmen og senere velger sine samarbeidspartnere – og minoritets- og co-produsent som har begrenset bidrag til filmen, både kunstnerisk og økonomisk. En utbredt bransjepraksis er at eierskap fordeles i henhold til hvem som bidratt til filmens totale budsjett. I Europa vil dette nesten alltid være den som initierte og tok størst risiko da filmen var i utvikling, forteller KriStine Ann Skaret i Stray Dogs. Hun har erfaring fra internasjonal co-produksjon og deltar regelmessig som veileder under workshops for samproduksjon med europeiske land, blant annet Doc-Edge Kolkata i India og In-docs i Asia.

I Norge har vi Sørfond som inviterer norske produsenter til å gå inn i produksjoner med såkalte Sør-land. For filmskapere fra filmregioner med lite filmstøtte kan disse eksterne produsentenes medfinansering være det som til slutt haler prosjektet i land. Det er med andre ord en svært viktig støtte. Men den kan samtidig representere utfordringer på andre måter.

Ofte kommer disse europeiske produsentene inn i produksjonen på et sent tidspunkt. Da er filmen kanskje ferdig med opptak og det foreligger en grovklipp, forteller Skaret. Den nye produsenten skaffer kanskje til veie en million til etterarbeidet og får en uforholdsmessig stor eierandel – uten å ta noen risiko. Hun har også unntaksvis opplevd tilfeller der europeiske co-produsenter krever å krediteres på linje med hovedprodusenten – altså de som har gjort alt arbeidet fram til grov klipp. På den måten vil den utenlandske produsenten få både æren og pengene hvis filmen gjør det godt på internasjonale festivaler og får gjeve priser.

Å kjøpe seg inn i en film

Om det skulle være noen tvil: Det er ingenting som tyder på at dette er tilfelle med No Other Land. De norske produsentene i Antipode films har såvidt jeg kan se hele veien opptrådt korrekt (du kan lese mer om produsentenes arbeid på filmen her).

Men det er en problemstilling som opptar dokumentarbransjen stadig mer, om vi skal tro Skaret. Blant annet har East African Screen Collective kommet med en uttalelse der de etterlyser bevissthet og praksis som motvirker at de som har flest penger tar størst eierskap til historien. Flere fond, feks norske Sørfond og IDFA Bertha, som støtter co-produksjon, har føringer for å begrense overstyring fra minoritetsprodusenter. Under fjorårets utgave av verdens største festival for dokumentarfilm, IDFA, ble dette flere ganger debattert.

Stadig oftere går produsenter fra velstående land med velutviklede støttesystemer inn i prosjekter i land i «den tredje verden» uten tilsvarende ordninger. Det er ofte små beløp, men store og viktige nok til at de utgjør hovedparten. Mange av filmskaperne som får denne typen tilskudd fra europeiske fond har ofret mye for å lage filmene sine, ofte med fare for egen sikkerhet, ja sitt eget liv. Å måtte overlate en uforholdsmessig stor del av eierskapet til en utenlandsk aktør kan i verste fall oppleves som en moderne form for kolonialisme.

Ikke bare kroner og øre

Heldigvis tilhører disse tilfellene unntakene. Denne typen samproduksjon mellom kontinenter er en liten, men uhyre viktig del av internasjonal samproduksjon. Den bidrar til at underfortalte historier slipper fram, både i de aktuelle landene og den globale filmstrømmen. I en tid der tollmurene senker seg og det blåser opp til en ny storstilt internasjonal handelskrig, er samproduksjon viktigere enn noen gang. De siste 25 årene har verdens filmskapere og produsenter funnet hverandre over landegrensene som aldri før. Nå står vi i fare for at denne utviklingen reverseres.

Samtidig kan ikke filmskaping bare reduseres til et spørsmål om hvem som sitter igjen med handelsoverskudd med hvem, slik amerikanske myndigheter nå er så opptatt av. Som tilfellet med No Other Land viser, handler nasjonal identitet på film om så mye mer enn kroner og øre. Likevel kommer vi ikke unna at nasjonalt eierskap og identitet betyr noe. Det er jo nettopp det den vesle norske bransjen kjemper for ved å ville forhandle fram bedre avtaler med de internasjonale strømmegigantene.

Derfor blir det på flere måter riv ruskende galt å omtale No Other Land som norsk. Men ikke bare fordi det er upresist. Det kan også bidra til den usynliggjøringen av den palestinske identiteten som filmen handler om. Det passer den israelske okkupasjonsmakten utmerket at filmen framstilles som norsk. Med andre ord et utenlandsk påfunn, eller innblanding, og ikke noe palestinerne har funnet på selv. For palestinsk identitet og kultur er for okkupasjonsmakten noe som ikke finnes, eller har rett til å eksistere.

Nettopp derfor var det palestinsk-israelske filmteamets opptreden på podiet under overrekkelsen av Oscarprisen så virkningsfull. Det var en felles palestinsk-israelsk solidaritetserklæring på vegne av palestinerne, eller en utøvelse av den sammotstanden filmskaperne snakker om i vårt intervju med dem. 

Det føltes så riktig at de frontet filmen sammen og alene, de to palestinerne og to israelerne. Kanskje savnet norsk presse de norske produsentene på podiet. Men det får være god nok trøst at vi har vært med på å finansiere en av fjorårets viktigste og beste filmer.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.