Foto: Walter White i «Breaking Bad».

For noen uker siden holdt Breaking Bad-skaper Vince Gilligan en mye omtalt tale. Foranledningen var at han ble tildelt en høythengende pris av det amerikanske manusforfatter-lauget. Serieskaperen som ga oss den ultimate antihelten Walter White, var ikke helt klar for å feire sin mest kjente rollefigur.

Når film- og serieskapere har latt skurkene få være hovedpersonene i deres fortellinger, har det som regel vært historier til skrekk og advarsel, sa han. Men nå er han ikke så sikker lenger. I flere tiår har han bidratt til å gjøre skurkene sexy, erkjente han. Det har ført til at unge menn ser opp til dem, og vil imitere dem.

Gilligan mener det er på tide at film- og serieskaperne gir oss litt andre rollemodeller. Vi trenger noen gode, gammeldagse typer «fra the greatest generation som gir mer enn de tar». Som mener at vennlighet, toleranse og ofre er gode dyder. Vi kunne trengt en George Bailey.

Gilligan er ikke den eneste som i disse opprivende tider ser nostalgisk til den selvoppofrende krigsgenerasjonen. George Bailey er som kjent hovedpersonen i juleklassikeren It’s a wonderful life (1946). I den filmen får George se hva som ville skjedd med hjembyen sin om han valgte å ta sitt eget liv. Da ville den rå kapitalisten Potter ta over byens næringsliv og forvandle den til et hjerteløst sted. Nei, alle anstendige (menn) må holde stand i vanskelige tider, er filmens budskap.

Trumpville

Det er ikke vanskelig å se for seg filmens marerittversjon Pottersville som et speilbilde på dagens Trumpville i USA. Og det er vanskelig å ikke tolke Gilligans tale som en beklagelse over at hans mest kjente rollefigur, Walter White i Breaking Bad, traff så hardt i samtidskulturen. Historien om fysikklæreren som ble storprodusent av metaamfetamin utgjorde klimakset i bølgen av sinte og problemfylte antihelter som sto i bresjen for den nye gullalderen i serieformatet like etter årtusenskiftet. Det startet med Tony Soprano, en sosiopat som ble så levende fortolket av James Gandolfini at det var umulig å ikke bli fascinert av han.

Gilligan nevner ikke Trumps valgseier og oppslutning blant unge menn. Han lar det ligge mellom linjene. Dette er heller ikke første gangen han gir uttrykk for frustrasjon over hvordan fansen har mistolket Breaking Bad. Helt fra starten murret enkelte mannlige fans over at seriens mest sentrale kvinneskikkelse, Skyler, var en såpass sterk og usympatisk personlighet. Hun var ikke noe mindre usympatisk enn Walter. Hun hadde heller ikke begått i nærheten av så grusomme handlinger som ektemannen. Likevel ble skuespillerinnen Anna Gunn utsatt for utilslørt kvinnefiendtlig hets på sosiale medier. Det ble så ille at Gilligan selv måtte gå ut og anmode fansen om å ta seg sammen.

De sinte kvinnene

De siste årene har vi sett færre sinte menn i film og serier. Med framveksten av Metoo-bevegelsen har vi isteden fått se flere sinte kvinner. Og de kan framvise et mer velbegrunnet raseri. Vi har også sett framveksten av en ny generasjon kvinnelige film- og serieskapere som kanaliserer noe av denne nye indignasjonen.

Mens sinte mannlige provokatører som Lars von Trier og Gaspar Noé ga oss en brutalitet på lerretet som dominerte filmfestivalene like etter årtusenskiftet, er de nå erstattet av en ny generasjon med kvinnelige provokatører, ledet an av Julia Ducournau og hennes Gullpalmevinner Titane.

De grenseoverskridende mannlige antiheltene i europeisk arthousefilm er på hell. Det er også generasjonen av mannlige filmkunstnere som elsket å sjokkere festivalpublikummet det første tiåret etter årtusenskiftet. De løp noenlunde parallellt med de nye auteurene innen det amerikanske serieformatet. I boken «Difficult Men: Behind the Scenes of a Creative Revolution» blir de beskrevet som rebels with a cause: David Chase (The Sopranos), David Simon and Ed Burns (The Wire), David Milch (NYPD Blue, Deadwood), Alan Ball (Six Feet Under), og Vince Gilligan (Breaking Bad, Better Call Saul). De ville ryste serieformatets konservative grunnvoller, og det klarte de. Nå har tidsånden endret seg og heltene er trette. Det er synd. For nå kunne vi virkelig ha trengt dem.

Don’t go political!

Gilligan har rett i at vi trenger flere mannlige helter som viser toleranse og vennlighet. Men George Bailey? Han hører hjemme i en ridderlig tid da verden var en eksklusiv mannlig affære. Akkurat nå trenger vi en ny runde med et mer bredspektret sinne og indignasjon. For den passiviteten og redselen vi nå ser i amerikansk film- og tv-industri, stilt overfor en autoritær president som anvender trusler, krever en reaksjon. Selv de sinte kvinnene er bragt til taushet, virker det som. Da Gilligan skulle holde talen ble han advart mot det fra sin egen familie, som fryktet konsekvensene. Don’t go political, ba de. Slik er det blitt: Bare det å anmode om større anstendighet er en politisk handling i dagens USA.

Det hører med til historien at de sinte unge mennene som flokker seg rundt Trump sjelden har sett seg selv i film og serier som noe annet enn karikaturer. De har omfavnet volden og kriminaliteten på lerret og skjerm fordi det var der de mest «sexy» maskuline rollemodellene oppholdt seg. Om historiene var til skrekk og advarsel – desto bedre! Det er intet som beruser en mistilpasset ung mann mer enn om de han identifiserer seg med, er demonisert og fryktet. Amerikanske film- og serieskapere har, i likhet med de norske, holdt disse mennene på armlengdes avstand. Vi har ikke ønsket å gi dem plass, vi vil ikke la de slippe til med sitt syn på verden. Isteden har de funnet veien ut i virkeligheten og til valgurnene. Hvordan skal film- og serieskaperne lokke dem tilbake til fiksjonen?

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.