Filmsamtalen med Halfdan Ullmann Tøndel og Lilja Ingolfsdottir.

Filmsamtalen med Halfdan Ullmann Tøndel og Lilja Ingolfsdottir.

Å ta sjanser var helt avgjørende for Halfdan Ullmann Tøndel og Lilja Ingolfsdottir da de leverte to av tidenes spillefilmdebuter i norsk film. Her forteller de om valgene de tok underveis, arbeidet med skuespillerne og konsulentsystemet, og hvorfor det er så lite rom for å feile i norsk film.

Det snakkes sjelden om kunstnerisk vågemot i norsk film. Muligens fordi det er en litt mystifisert og uklar størrelse, men også fordi kunstneriske kvaliteter forblir noe subjektivt det ofte hersker uenighet om.

Vi må likevel snakke om det, for å finne et språk for det, var tanken bak vår invitasjon til Lilja Ingolfsdottir og Halfdan Ullmann Tøndel – regissørene bak fjorårets to spektakulære langfilmdebuter, Elskling og Armand.

Med kunstnerisk vågemot mener programleder Kjetil Lismoen en filmskapers vilje og mulighet til å utvikle filmuttrykket sitt, sin visjon, i nye retninger – kanskje også i retninger hen ikke hadde anelse om at hen var på vei mot. Å kunne under opptak gripe de mulighetene som åpner seg. Kort sagt: få muligheten til å utvikle en metodikk, selv om den kan være tidkrevende og legge spesielle føringer for et produksjonsapparat.

Er det noen som virkelig har vist kunstnerisk vågemot i året som gikk, så er det Ingolfsdottir og Ulmann Tøndell. Her forteller de om de valgene de tok under hver sin produksjon, noen av de felles erfaringene og hvor de kan være på vei etter suksessene.

Sentralt for for å lykkes, er at man får havne i posisjon til å kunne ta sjanser. Og det er kanskje paradokset for debutanter i dag – de MÅ ofte lykkes ved første forsøk. Det er lite rom for å feile – samtidig som prøving og feiling er the name of the game. Hvilken rolle spiller Norsk filminstitutts utviklingsordninger i så måte?

En vesentlig utfordring med manusprosessen for begge har vært alle de innledende avslagene og ulike konsulentene i NFI som har ment ulike ting. Hvordan manøvrerer man seg gjennom en sånn konsulent-jungel?

Det spesielle ved både Armand og Elskling er at begge er debutfilmer med en veldig sterk hovedrolle. Både Renate Reinsve og Helga Guren leverer  strålende tolkninger. Hvordan får man som regissør det beste ut av en skuespiller som skal bære hele filmen på sine skuldre?

Begge hovedkarakterene er høyst feilbarlige, noen ganger vet vi ikke om vi liker dem, og det er samtidig noe av det som fascinerer. Her forteller regissørene om reaksjonene på disse rollefigurene underveis, og hvorfor det var så viktig å holde på de skarpe kantene ved rollefigurene (sjekk ut tidligere episoder av Filmsamtalen).

Filmsamtalen med Halfdan Ullmann Tøndel og Lilja Ingolfsdottir.

Filmsamtalen med Halfdan Ullmann Tøndel og Lilja Ingolfsdottir.

Å ta sjanser var helt avgjørende for Halfdan Ullmann Tøndel og Lilja Ingolfsdottir da de leverte to av tidenes spillefilmdebuter i norsk film. Her forteller de om valgene de tok underveis, arbeidet med skuespillerne og konsulentsystemet, og hvorfor det er så lite rom for å feile i norsk film.

Det snakkes sjelden om kunstnerisk vågemot i norsk film. Muligens fordi det er en litt mystifisert og uklar størrelse, men også fordi kunstneriske kvaliteter forblir noe subjektivt det ofte hersker uenighet om.

Vi må likevel snakke om det, for å finne et språk for det, var tanken bak vår invitasjon til Lilja Ingolfsdottir og Halfdan Ullmann Tøndel – regissørene bak fjorårets to spektakulære langfilmdebuter, Elskling og Armand.

Med kunstnerisk vågemot mener programleder Kjetil Lismoen en filmskapers vilje og mulighet til å utvikle filmuttrykket sitt, sin visjon, i nye retninger – kanskje også i retninger hen ikke hadde anelse om at hen var på vei mot. Å kunne under opptak gripe de mulighetene som åpner seg. Kort sagt: få muligheten til å utvikle en metodikk, selv om den kan være tidkrevende og legge spesielle føringer for et produksjonsapparat.

Er det noen som virkelig har vist kunstnerisk vågemot i året som gikk, så er det Ingolfsdottir og Ulmann Tøndell. Her forteller de om de valgene de tok under hver sin produksjon, noen av de felles erfaringene og hvor de kan være på vei etter suksessene.

Sentralt for for å lykkes, er at man får havne i posisjon til å kunne ta sjanser. Og det er kanskje paradokset for debutanter i dag – de MÅ ofte lykkes ved første forsøk. Det er lite rom for å feile – samtidig som prøving og feiling er the name of the game. Hvilken rolle spiller Norsk filminstitutts utviklingsordninger i så måte?

En vesentlig utfordring med manusprosessen for begge har vært alle de innledende avslagene og ulike konsulentene i NFI som har ment ulike ting. Hvordan manøvrerer man seg gjennom en sånn konsulent-jungel?

Det spesielle ved både Armand og Elskling er at begge er debutfilmer med en veldig sterk hovedrolle. Både Renate Reinsve og Helga Guren leverer  strålende tolkninger. Hvordan får man som regissør det beste ut av en skuespiller som skal bære hele filmen på sine skuldre?

Begge hovedkarakterene er høyst feilbarlige, noen ganger vet vi ikke om vi liker dem, og det er samtidig noe av det som fascinerer. Her forteller regissørene om reaksjonene på disse rollefigurene underveis, og hvorfor det var så viktig å holde på de skarpe kantene ved rollefigurene (sjekk ut tidligere episoder av Filmsamtalen).

MENY