Forrige uke var det norsk premiere på Erik Poppes spillefilm om Vidkun Quislings siste dager under filmfestivalen i Haugesund.

Quisling, hvem?, vil sannsynligvis et ikke ubetydelig antall av de under 25 spørre. 

Ikke alle har fått med seg en av våre mer originale bidrag til verdensspråket. Å uttale Quisling gir en raslende, hvesende lyd mellom sammenbitte tenner som er som skapt for økenavnet på en forhatt landssviker.

I det norske filmmiljøet har man så lenge jeg kan huske diskutert muligheten av å lage film om Quislings skjebne. Men det skulle altså gå 80 år før noen gjorde alvor av det. 

Stein Ørnhøi rekonstruerte rettprosessen med dramatisering, arkivklipp og intervjuer i Et liv – en rettsak i 1988. Det ga viktig kontekst. Men et fullblods og sammensatt portrett av et levende menneske var det ikke.

Poppe og forfatterduoen Siv Rajendam Eliassen og Anna Bache-Wiig har gitt oss en film om krigen helt uten action. Vi får isteden en åndelig kamp mellom to teologisk skolerte menn. Den ene, presten Peder Olsen, er påtvunget rollen som sjelesørger for en prestesønn som ikke føler noen anger for sitt svik. I et kammerspill følger vi tautrekkingen mellom dem mens rettsprosessen pågår. Gard Eidsvold fortolker Quisling som vaktsom og distansert. Anders Danielsen Lie er for en gangs skyld den minst gåtefulle, og blir vår stedfortreder.

Har vi ham nå?

Som så ofte, når vi har ventet uendelig lenge på en skildring av en avgjørende epoke i vår historie, oppleves resultatet nesten som et antiklimaks. Det er mye vi projiserer inn i denne filmen: Den skal svare for 80 års taushet, og den skal være rettferdig og sann. Det er naturligvis mer enn hva én spillefilm klarer å oppfylle. 

Poppe & Co har fått tommelen opp av kritikerne og historikerne så langt, etter premieren i Haugesund. Om vi er kommet nærmere en forklaring på gåten Quisling er jeg usikker på. Filmen åpner for flere tolkninger. Det vil fortsatt herske uenighet om hva som drev ham mot tragedien: Var han en kalkulert opportunist eller en livsfjern kløne? Var han nazist på sin hals eller adopterte han ideologien for «å redde nasjonen»?

Det er samtidig det som gjør ham til en spennende skikkelse: han er ikke lett å fange. Han levde i en tid da det var viktig å opprettholde et skille mellom det indre følelseslivet og den offentlige og ideologisk armerte fasaden. Man må lese mellom linjene i brev og støtte seg på vitneutsagn fra rettssaken. Det er en krevende løk å skrelle. Man er som dramatiker og skuespiller nødt til å spekulere. Samtidig er det nazistiske tankegodset han omfavnet, ikke til å ta feil av.

Sensur?

Vi i Rushprint har tidligere kikket i Nasjonalbibliotekets arkiver for å finne urealiserte krigsfilmprosjekter. Tanken har vært at de prosjektene vi ikke gir tilskudd, bør kunne fortelle like mye om oss som filmnasjon, som de som faktisk gjennomføres. Vi har ikke funnet noen påbegynte prosjekter om Quisling. Det betyr ikke at de ikke fantes, men at de må ha vært svært få.

Det er en myte at kontroversielle sider ved krigen ikke har vært berørt i norsk film i etterkrigstiden. Som det kommer fram av Morten Barths undersøkelse for noen år siden, er kontroversielle temaer fra krigen forlengst luftet i filmer som faktisk ble laget. Gjennom motstandsmenn som sviktet i Kalde spor (1962), krigsprofitørene i Belønningen (1980), behandlingen av tyskertøsene og deres barn i Liten Ida (1981), grenseloser som drepte og plyndret jøder på flukt i Over grensen (1987). 

Noen prosjekter ble ikke realisert. Men sjelden fordi de møtte sensur, mener Barth: «Ingen av filmskaperne bak de ikke-realiserte prosjektene har i ettertid erklært seg sensurert eller kneblet fordi de har trådt for nær ubehagelige sannheter. Kanskje nettopp denne manglende brennbarheten er den virkelig ubehagelige sannheten ved disse krigsfilmprosjektene?».

Utdøende krigsgenerasjon

Da jeg begynte å interessere meg for norsk film på 1990-tallet var krigen ennå ikke blitt en lukrativ sjanger for produsentene. Å gå igang med et biografisk og nærgående portrett av Quisling som kinofilm var nesten utenkelig. Stein Ørnhøis dramadokumentar for NRK hadde vært kontroversiell nok – bare ved å ville skildre rettssaken med enkelte innslag fra hans liv. Historikere som hadde våget å gå tettere på Quisling og framstille han som et sammensatt menneske, fikk fortsatt gjennomgå i denne perioden. Etter at Hans Fredrik Dahl skrev sin Quislingbiografi i 1991 ble han nedlatende og konsekvent omtalt som «Quislings venn» av AP-veteranen Håkon Lie.

Det var altså ikke uten risiko at man tilnærmet seg Quisling. Motstanden var kanskje ikke uttalt, men den lå der som et seigt lim i systemet. Vi hadde fortsatt en offentlig filmsensur som fjernet innhold som truet nasjonens sikkerhet eller krenket kirken. Alle portvokterne inn til den nasjonale filmstøtten var oppnevnt av staten. Et filmprosjekt som framstilte personen Quisling i et positivt eller forsonende lys – selv om det var aldri så klokkeklart i sin avstand til ideologien han forfektet – ville være vanskelig, for ikke så si umulig, å få gjennom nåløyet.

Siden har som kjent statens grep om filmpolitikken løsnet noe. Krigen har ved siden av barnefilmen blitt det mest attraktive investeringsobjektet for private investorer i norsk film. Og krigsgenerasjonen har dødd ut, og dermed også deres grep om det nasjonale narrativet om krigen.

Nye innganger

Det er kanskje for sterkt å hevde at alle gamle tabuer nå er blitt brutt. Men stadig flere nyanser har sluppet til. Vi har sett krigens dilemmaer for de pårørende i Kampen om Narvik, vår medvirkning i jødeforfølgelsen i Flukten over grensen og Den største forbrytelsen, krigsseilernes skjebne i Krigsseileren og Konvoi – for å nevne noen. Det er kanskje først og fremst innen dokumentaren at de vanskeligste tabuene er berørt: Som mishandlingen av de såkalte tyskerjentene, nedvurderingen av kvinnenes innsats i motstandsbevegelsen og hvordan den kommunistiske motstandsbevegelsen ble støtt ut i kulden etter krigen (og derfor ut av den offisielle historieskrivingen). I høst kommer også historien om Gestapo-agenten Karl Adding som selv var halvt jødisk.

Med dramatiseringen av Quislings siste dager, er en barriere brutt, selv om det knapt lenger oppfattes som kontroversielt. Det var altså på høy tid. Jeg håper vi nå kan komme oss videre, til å få øynene opp for hvor mange andre rike historier fra krigsårene det finnes der ute.

Med fare for å gjenta meg selv: Vi trenger nye innganger til eksistensielle dilemmaer som kan belyse krigshistorien på andre måter – gjerne med ukjente eller fiktive personer. Norske film- og serieskapere må frigjøre seg fra det historiske dramaets tvangstrøye ved å bryte gjennom det klassiske kostymedramaets hinne av Historie som skaper avstand. Filmen kan levendegjøre historien på måter ingen andre dikteriske uttrykk kan. La oss utforske den muligheten.

«Quislings siste dager» har norsk kinopremiere 13.september.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.