Håvard Bustnes sin dokumentar starter som en guttebok-fantasi om eventyreren Helge Ingstad og hans jakt på «ville indianere» i Amerika. Men den ender i en sterk og tankevekkende utforsking av representasjon og dokumentaristens evige jakt på «sannheten».
Foran denne samtalen visste ikke programleder Kjetil Lismoen helt hvor han skulle begynne. Håvard Bustnes sin nye dokumentar Geronimos tapte stamme har fått ham til å tenke på mye – uvanlig mye som har med det å fortelle å gjøre.
Da Bustnes ble med den danske forfatteren Lars Andersen til USA for å følge i fotsporene til Helge Ingstad, visste han lite om hva som ventet dem. Ingstad skrev i en av sine bøker at han i 1939 kom på sporet av en forsvunnet gren av apachestammen til Geronimo over grensen til Mexico. Andersen ønsket å finne etterkommerne av disse apachene.
Men ganske tidlig stanger de mot det faktum at denne historien er problematisk for dem som hvite europeere å fortelle. Virkeligheten befinner seg langt unna Ingstads guttebok-fortelling. De tramper inn i ei hengemyr som berører kolonialisme, appropriasjon, representasjon og identitetstyveri. Bare apacheindianeren Pius kan redde dem, i kraft av å være Geronimos tippoldebarn.
Bustnes skjønte etter hvert at nettopp disse problemene måtte bli hva filmen skulle handle om. Ingstads jakt på indianerne i Sierra Madre-fjellene handler om et stykke norsk og amerikansk kulturhistorie. Han tilhørte en tid da vi dyrket polfarere og eventyrere, vi så utelukkende positivt på det de holdt på med. Men her blir hans oppdagertrang og eventyrlyst utlevert og målt opp mot vår tids verdier. Og da ser det ikke like hyggelig ut.
Geronimos tapte stamme har norske premiere på Den norske filmfestivalen neste uke. Ordinær kinopremiere er 20.september.
Håvard Bustnes sin dokumentar starter som en guttebok-fantasi om eventyreren Helge Ingstad og hans jakt på «ville indianere» i Amerika. Men den ender i en sterk og tankevekkende utforsking av representasjon og dokumentaristens evige jakt på «sannheten».
Foran denne samtalen visste ikke programleder Kjetil Lismoen helt hvor han skulle begynne. Håvard Bustnes sin nye dokumentar Geronimos tapte stamme har fått ham til å tenke på mye – uvanlig mye som har med det å fortelle å gjøre.
Da Bustnes ble med den danske forfatteren Lars Andersen til USA for å følge i fotsporene til Helge Ingstad, visste han lite om hva som ventet dem. Ingstad skrev i en av sine bøker at han i 1939 kom på sporet av en forsvunnet gren av apachestammen til Geronimo over grensen til Mexico. Andersen ønsket å finne etterkommerne av disse apachene.
Men ganske tidlig stanger de mot det faktum at denne historien er problematisk for dem som hvite europeere å fortelle. Virkeligheten befinner seg langt unna Ingstads guttebok-fortelling. De tramper inn i ei hengemyr som berører kolonialisme, appropriasjon, representasjon og identitetstyveri. Bare apacheindianeren Pius kan redde dem, i kraft av å være Geronimos tippoldebarn.
Bustnes skjønte etter hvert at nettopp disse problemene måtte bli hva filmen skulle handle om. Ingstads jakt på indianerne i Sierra Madre-fjellene handler om et stykke norsk og amerikansk kulturhistorie. Han tilhørte en tid da vi dyrket polfarere og eventyrere, vi så utelukkende positivt på det de holdt på med. Men her blir hans oppdagertrang og eventyrlyst utlevert og målt opp mot vår tids verdier. Og da ser det ikke like hyggelig ut.
Geronimos tapte stamme har norske premiere på Den norske filmfestivalen neste uke. Ordinær kinopremiere er 20.september.
