Denne teksten ble første gangen publisert i 2021.

Bøker om film kan grovt sett deles inn i noen få kategorier. Om det ikke er akademiske tekster for studenter av filmteori, handler det som regel om stjerneportretter eller filmguider. Det finnes også en kategori filmbøker om og av filmskapere. Her er det langt mellom høydepunktene. Innen manusskriving finnes snart like mange selvhjelpsbøker som innen interiørdesign, og noen av de har du sikkert bladd i, enten de er av Robert McKee eller Syd Field. Det er færre bøker skrevet av filmregissører. Min erfaring er at de ofte ikke har tid til refleksjon mens de er på høyden av karrieren, da jager de alltid det neste filmprosjektet. Derfor skriver profilerte filmskapere bøker når de nærmer seg slutten på karrieren og ikke lenger har de enkelte produksjonene friskt i minne. Da går det mest i anekdoter. Noen makter likevel å formidle noe skriftlig med samme fortellertalentet som preget filmene, men de tilhører unntakene. Kurozawa, Tarkovskij og Truffaut er kanskje de fremste eksemplene. Jeg har her konsentrert meg om bøker som gir oss innblikk i hva det vil si å være i hjertet av en filmproduksjon, enten som regissør, produsent, forfatter eller skuespiller – men også som observatør. Flere handler om det evige basketaket mellom børs og katedral. Ofte er konfliktene med oppdragsgiver, eller finansiører, en vesentlig del av historien, som i tilfellet med Picture av Lillian Ross eller Steven Bachs Final Cut: Art, Money, and Ego in the Making of Heaven’s Gate. Men her er også fortellinger der økonomiske hensyn er skjøvet helt i bakgrunnen.

Lillian Ross: Picture  

En klassiker innen den formen for observerende reportasje som magasinet New Yorker har profilert seg på. Boken ble gitt ut i 1949, men har tålt tidens tann godt. Journalisten Lillian Ross fulgte John Hustons bestrebelser med å få adaptert Stephen Cranes antikrigs-klassiker The Red Bagde of Courage til filmen gjennom halvannet år. Med korte, usentimentale og avslørende beskrivelser, gir hun et unikt innsyn i hvordan Hollywoods produksjonssystem fungerte under «gullalderen». Lærdommen fra Hustons bittersøte erfaringer er tidløs: Kollisjonen mellom børs og katedral kan noen ganger utløse kunstneriske lykketreff; andre ganger, som så ofte her, kan det male et prosjekt langsomt i stykker.

Pauline Kael: Raising Kane

Et lengre essay fra 1971 der Amerikas fremste filmkritiker Pauline Kael utfordret forestillingen om at Orson Welles var den kreative hjernen bak alle nyskapningene i Citizen Kane. Teksten var ment som en introduksjon til innspillingsmanuset til filmen, men ble isteden to lange artikler i New Yorker som først senere ble til en bokutgivelse. Welles tok avstand fra teksten. Det er ikke så rart: Her hevdet Kael at han tok for mye av æren for både ideen og skrivingen av manuset til filmen. Senere er det slått fast gjennom historiske funn at Welles faktisk sto for en vesentlig del av manuset. Likevel er boken fullstappet med interessante betraktninger som åpner opp for mange spørsmål om en hver films tilblivelse. Dette var også noe av bakgrunnen for David Finchers spillefilm Mank der han (til manusforfatter Herman Mankiewicz sin fordel) utforsker dansekampen mellom forfatter og regissør om det siste ordet.

Eleanor Coppola: Notes on the Making of Apocalypse Now

I utgangspunktet kan denne dagbok-aktige utgivelsen minne om en klisjé: En forsmådd «filmenke» forteller om ektemannens kunstneriske og ekteskapelige overskridelser. Men ganske raskt blir vi revet med av Eleanor Coppola sine skarpe betraktninger når ektemannen Francis går seg vill under opptakene til Apokalypse Nå i den filippinske jungelen. Det er et usminket portrett av en filmkunstner på høyden av karrieren som havner i en kunstnerisk og emosjonell krise. Han har bare ikke selvinnsikt nok til å innse det. Eleanor ser det klarere en noen andre rundt ham, også fordi hun har like dyp innsikt i filmprosessen som ektemannens psykologi. Hun skulle følge opp denne strålende boken med en dokumentar om det samme.

Christine Vachon: Shooting to Kill: How an Independent Producer Blasts Through the Barriers to Make Movies that Matter

Christine Vachon er en institusjon i amerikansk film. Hun er nesten den eneste gjenværende av sin generasjon uavhengige amerikanske produsenter som slo seg fram på midten av 1980-tallet. Vachon har vært uvurderlig fødselshjelper for unike talenter som Todd Haynes, Todd Solondz, Mary Harron og Kimberley Peirce, og hun har skrevet Shooting to kill og A killer life. Hun produserer kunstnerisk utfordrende film og har en tilnærming som er ekstremt praktisk orientert. Det ligger hundrevis av prosaiske og kjedelige avgjørelser bak hver råflotte lange tagning Todd Haynes gjør på et filmsett, konstaterer hun. Først og fremst får vi her innsikt i hva slags mentalitet som skal til for å lykkes som uavhengig produsent i en amerikansk kontekst. Det er, som du gjettet, ikke for pyser.

Steven Bach: Final Cut: Art, Money, and Ego in the Making of Heaven’s Gate

En nesten episk skildring av en blockbusters kollaps som i siste instans også fikk et filmstudio til å velte. Heaven’s Gate var lenge kjent som tidenes økonomiske flopp i Hollywood. Den skulle også sende United Artists til skiftreretten. Her forteller en av produsentene i UA, Steven Bach, om hvordan det kunne skje. Han er brutalt ærlig og legger ikke fingrene imellom når han skildrer regissøren Michael Ciminos svimlende hybris og studiofolkenes uforstand. For alle de involverte ble fiaskoen et smertelig veiskille. For historikerne framstår den som Hollywoods endelig farvel til «rock’n roll-generasjonen» som erobret amerikansk film på starten av 1970-tallet og oppnådde stor kunstnerisk frihet. Etter denne kollapsen tok forretningsadvokatene for alvor over makten i Hollywood. Om du lurer på det: Heaven’s Gate er en film som har vokst med årene og ut av den økonomiske fadesens skygger. Jeg så en director’s cut på Cinemateket en gang på 1990-tallet, på 70 mm. Det var en mektig opplevelse.

Hitchcock / Truffaut

Kanskje det mest givende møtet mellom to filmskapere som har funnet veien til bokform. En fortsatt ung François Truffaut fikk i 1966 til en serie møter med Alfred Hitchcock i Universal Studios. Der satte de seg ned og snakket i en hel uke om Hitchcocks filmer, kun avbrutt av en tolk. Truffaut representerte en ny generasjon franske filmentusiaster som opplevde Hitchcock som så mye mer enn en spenningens mester. For dem var han en auteur. Og Hitchcock skuffet ikke. Han fortalte i detalj og med høyt presisjonsnivå om hvordan hans filmunivers var skrudd sammen. Det faktum at Truffaut selv var filmskaper bidro til at Hitchcock ble konfrontert med perspektiver som virket stimulerende, som fikk den ellers så distanserte legenden til å engasjere seg. Boken bidro til at Hitchcock høstet en større anerkjennelse internasjonalt. Den satte en ny standard for en mer presis samtale om regissørens rolle som fortsatt har en unik plass i filmhistorien. Boken har også fått en filmversjon.

Jean-Claude Carrière: The secret language of film

Dette er ingen selvhjelpsbok som forteller deg hvordan du kan skrive et manus. Det finnes det nok av fra før. Forfatteren Jean-Claude Carrière er ikke opptatt av håndverket, men hva vi velger å utrette med det. Her forteller han om noen av sine møter og samarbeid med de mest begavede regitalentene som endret filmhistorien: Buñuel, Malle, Oshima, Wajda…Forfatterens filmografi er som en reise gjennom sentrale deler av særlig europeisk filmhistorie. Isteden for å støtte seg på anekdotene alene, tar han oss med videre på reisen der vi får en forståelse av hvordan filmspråket har endret seg. Det har både utvidet seg og krympet seg, alltid i rivende utvikling. Han gjør oss samtidig oppmerksom på hvordan filmen har påvirket våre liv og hvordan manusets funksjon har endret seg side om side med filmens teknologiske utvikling.

Simon Callow: Being an actor

Skuespilleres bekjennelser kjenner vi stort sett fra “tell it all»-bøker som gjerne kommer på tampen av en lang og mediebelyst karriere. Simon Callow tilhører den sjeldne rasen skuespillere som ikke bare kan skrive, men kan vise til et imponerende forfatterskap. Du kjenner ham kanskje som den homofile kompisen til hovedpersonen i Fire Bryllup og en gravferd og en lang rekke andre biroller. I Storbritannia er han mest kjent som teaterskuespiller og forfatter. I denne svært personlige beretningen får vi et innblikk i det å være skuespillere jeg ikke har opplevd å få i noen andre bøker. Callow er en mesterlig raconteur som gjør anekdotene spill levende. Men først og fremst kommer vi under huden på en skuespiller som har tenkt lenge og mye på dette spesielle yrket, og som har funnet et språk for å kunne formidle det. Det er ingen selvsagt ting.

Jordan Mintzer: Conversations with Darius Khondji 

Filmfotografen er den som først ser filmen for oss, men er ofte så nedsyltet i teknikk at det sjelden blir tid til å gå i dybden av hens rolle som forteller. Denne samtalen med Darius Khondji tilhører unntakene. Hans filmografi er svimlende. Her finner vi toneangivende filmer som Se7en, Amour (Haneke), Delicatessen og The City of Lost Children. Hans liv spenner over flere kontinenter, fra oppvekst i Iran og Paris (med besettende kinobesøk) til et liv i filmens tjeneste som løper gjennom avgjørende faser av moderne filmhistorie. Her berøres alle sider ved fotografens virke på en tilgjengelig måte, men det er også noe ekstra å bite i for nerdene. Mange av regissørene han har jobbet med bidrar med sine synspunkter, eksklusivt for boken.