Foto fra vignetten til Netflix-serien «Hollywood».

La oss først stille noen ganske enkle, men plagsomme spørsmål:

Hvorfor får nesten ingen filmskapere anledning til å lage en større dramaserie eller spillefilm? Hvorfor får de fleste som gjør en spillefilm, bare lage en, kanskje to? Hva er årsaken til at nesten alle serier og spillefilmer raskt forsvinner? Og hva med de gode produksjonene, de blir jo også ofte borte? Er det ikke trist at en god film ikke nødvendigvis betyr suksess? Og hvorfor er det slik at de fleste som gjør suksess, ikke klarer å gjøre en like stor suksess igjen?

Spørsmålene er til å bli deppa av, og dessverre like triste som de er sannferdige. Likevel gir ikke folk opp drømmen om å lage film og dramaserier. Og de vil skinne på lerretet i Cannes eller Berlin. Ja, det vil vi alle.

En venn av meg i kunstfeltet, som er så heldig å komme fra en av landets rikeste familier, har en fin betraktning knyttet til suksess: Hadde det vært enkelt å bli rik, hadde alle blitt det.

På samme måte med drama: hadde det vært én oppskrift for å lage en suksessfilm, hadde alle fulgt den. 

Jeg leser nå og da artikler av og om dramaturger og manusguruer som mener de har funnet et svar på gåten. Nesten alle har det til felles at de forholder seg til – enten de er kritiske eller positivt bekreftende – den mest utbredte og velfungerende fortellerformen i verden, la oss kalle den for «Netflix-dramaturgien». 

Med det mener jeg den klassiske treaktsmodellen med en hovedperson som sliter med en indre som en ytre utfordring. Og hvor vi så følger vedkommende fram mot seier eller tap (á la aktuelle Dune).

Opp mot denne formelen settes en åpen fortellermåte; en ikke-Netflix-dramaturgi, hvor alt og ingenting gjelder, bare den har et «personlig uttrykk», er lokal, eksperimentell, assosiativ osv. 

Blant alle metodene finner vi én «norsk» dramaturgimodell som NRK har stått i spissen for. Jeg tenker selvsagt på «Skam-metoden», en slags Sareptas krukke som kan gi inspirasjon og nyvinning, om vi skal tro trylleformelen.

Som de fleste har jeg stor respekt for Skam. Julie Andems bytte av hovedperson fra sesong til sesong var forfriskende, og ikke minst den ujålete måten det hele var filmet og klipt på. Andem skal visstnok ha gjort en grundig research, noe som ga uttelling i karakter- som miljøautensitet.  

NRK har siden flommet over av kopier, fulle av unge og pene «pizza-tryner» med sex- og kjærlighetsproblemer, alltid pakket inn i en saus som ikke provoserer noen.  

Men ingen av de nye seriene er meg bekjent blitt like store suksesser som Skam.   

For det er dessverre ikke slik at hvis du ikke gjør som Netflix og strømmetjenestene, men tvert imot gjør som Andem og NRK, da ordner alt seg. 

En suksess er en suksess laget på ganske lukkede premisser;  den er knyttet til eget narrativ, tema, karakterer, miljø, originalitet, kinematografi, talent, ressurser, tidsånd, kultur, land. Konseptet kan ikke forutses, kun etterdømmes. 

Tenk bare på Saturday Night Fever med John Travolta, et ungdomsdrama som nådde ungdommer over hele kloden. Jeg kan knapt tenke meg at de visste at den skulle bli en verdensomspennende suksess, kunstnerisk som kommersielt.

«Nobody Knows Anything», sier de i drømmefabrikken i LA. Men noen må da vite noe? 

Hva gjorde Skam grunnleggende annerledes? I bunn og grunn ikke så mye. Serien er, som skrevet, karakter- og situasjonsdrevet. Og den er elegant i sin kinematografi. Men i sin dramaturgiske mekanikk er den like original som en velbrukt motor i en gammel Mazda 323. 

Svaret er, som mange allerede har skjønt, at det ikke finnes noe svar. 

Noen prosjekter kler å gå i en kommersiell retning, andre i en kunstnerisk. Noen trenger mer drama, andre mindre. Noen skal være slik de er og få være i fred, og ikke la seg ødelegge av en dramaturg eller en manusdoktor.

Som jeg antydet til å begynne med, alt er vanskelig med film; ikke minst å lage god film som når et større publikum. Hva så med de innledende spørsmålene? Greier jeg å besvare noen av de? Jeg skal prøve, i det jeg bokstavlig talt er på vei til Delphi og Hellas, å gi mine svevende orakelsvar:

De fleste filmskapere har ikke fortellerkraft nok til å løfte en dramaserie eller spillefilm. De færreste regissører lykkes med sin første produksjon, fordi det gjerne tar mange filmer for å komme opp på et visst nivå (Fellini på sin tredje, Bergmann på sin sjette osv.). Nesten ingen får sjansen igjen, etter den første flausen.

De aller fleste filmer og dramaserier er midt på treet, verken spesielt gode eller veldig dårlige. De blir borte i den enorme produksjonsmengden.

Det lages mange gode dramaproduksjoner; så mange at også de, dessverre, forsvinner i fortellerhavet. Dessuten er filmer og serier nå mer enn noensinne hyllevarer, på samme måte som poteter og frossenpizza. Så å si hver eneste dag er det på NRK.no en omtale av en ny serie eller film.

Du kan lage en flott produksjon, som likevel få eller ingen ser. Kvaliteten kan være gjenkjennbar for publikum, den kan ha en evig estetisk kvalitet ved seg og møte tidens behov og ønsker – på samme måte som et rent kapitalistisk produkt.

De fleste kunstnere, film- og dramaskapere, har én grunnhistorie, ett tema, de gjentar i produksjon etter produksjon. De fleste som gjør stor braksuksess med sin debutfilm, har dermed allerede fortalt den «til gangs». Det er ikke mer å hente ut.

Dessverre kommer det ingen for å redde oss til slutt, som Keiserens sendebud i Bertolt Brechts fantastiske «Tolvskilligsoperaen».

Du må selv skrive og filme din vei.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmskaper og tidligere filmkonsulent i NFI.