God sommer? Jeg har siden sist sett blant annet Den sorte svane (NRK), Presumed Innocent (Apple+) og Mr. Beast (YouTube), mens EM i fotball etter hvert har skuffet voldsomt. Men det fins hendigvis en del ferske idrettsdokumentarer som blander det beste fra sports- og filmdramaturgi, anbefalt etter hvert. Men først, lerretet. 

Europeisk sommerkunstfilm – Eksplosjoner i hjertet og La Chimera – fortidens skatter

På kino kan du i sommer besøke en rekke severdige filmer, en europeisk interrail som gjerne kan starte med norske, stolte og fordomsløse Eksplosjoner i hjertet (les intervju med regissør Yen her ), som tidlig omtaler åtte typer kjærlighet og retter blikk og kjønn mot noen av dem, omfavner pute og porno til onani interruptus, før dampende dans og dop i en skog, og et søtmøte som oppvirvler to søkende sjeler til en (hva) vil de, (hva) vil de ikke, i en seksuell og kjemisk utforskning sjelden sett her til lands.  

Svenske Levan Akins En kvinne i Istanbul skildrer europeiske grenseland og mennesker på søken, her etter en niese, i en film om trans og umake par, indre og ytre passasjer, sexarbeid, liv på gatelangs og -tvers, i en fokusert fortelling, der Istanbul omtales som et sted folk kommer til for å forsvinne. Krysspress kan skape diamanter. 

En avstikker til Amerika. I Erica Tremblays rørende strømmefilm Fancy Dance (Apple TV) – med Lily Gladstone i hovedrollen – søker tante og niese en forsvunnet søster og mor, fra elvevaskenasking, bilnapping og hustling av eldre til sparekrukke for powwow, med føttene utprøvende i mammas gjennomsiktige, høyhælte sko. 

Dans som kvinners og andre undertryktes bevegelse uten forflytning. 

De danser til sist for de drepte og forsvunne.

Niesen biter av en sukkersirkel fra godterikjedet om halsen, snikende ut i mørket fra barnevernomplassering skriker de «jeg hvisker ikke!», og niesen tusjer senere navnet sitt under «Make America White Again». «Hva er jeg, en hund?» spør hun da tanta åpner bilvinduet, i en film som letter savnet etter nettopp Reservation Dogs (Disney+): 

«I bled all over that cop’s car.»

Nedenom og hjem. Tilbake i Europa leder alle vertikale veier til Romerriket. Og i ekte europeiske kunstfilmer forflyttes noe antikt med en kran. Og hvem har vel ikke drømt om å grave opp skatter? Alice Rohrwachers anarkistisk arkeologiske La Chimera – fortidens skatter – med hodeløs omgang med skjør verdensarv, gravgaver som fortsetter å gi – skildrer kryptisk gravrøveri i antikke og moderne ruiner, fakter og artefakter i jordvertikale og støvhorisontale bevegelser inn i kunstferdig undergrunnsstillstand, med veggmalerier, krukker, skulpturer og klirr fra eldgamle bjeller, med et kamera som kan gå i bro, italienske gloser som «smart» og «stjele», og fuglesvermen der oppe.

På jakt etter ruiners rikdom heises gjenstander opp vareheisen og sedler ned igjen. I sjelekrigen sanses den skarpe kroppslige opplevelsen av en statues halshugging, graverende kriminalitet nær en menneskehetsforbrytelse. For hva er verdigrunnlagets omsetningspotensial? Tjuvegodset beskyttes i en container omgitt av fotballer, og opera synges, i en mytologisk, magisk og materiell realisme. Denne filmen bør du se. Dermed basta.

Christian Petzolds sobrere tyske sommerkunstfilm Rød Himmel åpner med et bilhavari, bagasjebæring og lekeslåssing gjennom en skog til sommerhuset som allerede har en gjest, som holder vår levesperrete forfatter nattevåken av sexlyder. I dagslys slipper han tastaturet og kaster heller en tennisball mot veggen, avledes lett av insektsurr og fly, og må løpe fra vinylspiller tilbake til laptop i et kvart lysthus for å late som om han har jobbet da vennen kommer hjem fra et bad. Selv er han fullt påkledd og sovende på stranda, med manussidene spredt i sanden. Et litterært indre møter et filmatisk ytre drama, som kan minne deg på hvorfor du fint kan bli hjemme i ferien. 

Hollywood-sommer – Inside Out 2, Hit Man og Horizon: An American Saga Chapter 1

Lei kønst? Fra USA kommer sjangerfilmene også om sommeren. I den kinoaktuelle storsuksessen Inside Out 2 utfordres psykoanimerte, materialiserte følelser som glede, sinne, frykt, avsky og tristhet i troen på et selv, der ishockey er en av mange glatte tankebaner, hvor vår heltinne vil imponere treneren, først og fremst gjennom å være snill og flink. 

Men det blir indre og ytre rot med begynnende pubertet, da vennskap krakelerer av skolevalg og nærfortolkende ansiktsuttrykk, og nye følelser som misunnelse, flauhet og kjedsomhet – samt nostalgi som en sitkomnabo – gir angst styringen, fremkalt blant annet av utilpasshet og baksnakk. 

I forsøket på å skape et nytt selv legges lokk over tidligere følelser, og i nye følelsers vold seiler bevissthetsstrømmen mot mørke hemmeligheter, med tonefall ned i en «sar-chasm» som revne, til en oppgitt glede og en forestillingsevne som blir «hva hvis»-verstefallstenkning, snik og snok, brainstorm og «jeg er ikke god nok», angstanfall og gjenfunnet glede – og til sist angsten plassert i en god stol med en tekopp.

Glen Powell spiller også ut følelsesregistre som Richard Linklaters Hit Man i en «som om»-film om en liksom leiemorder, som spiller rollen, eller rollene, tilpasset oppdragsgiver. «There are some people who need killing» og «How do you want me?», sier han, i en komisk, romantisk og lett erotisk film som slår an trianglet han underviser om på universitetet: ego, id og superego. Men Pixar er vår tids Freud.  

Og må vi snakke om og analysere Kevin Costner? Reenactionhelt, ulvedanser, ubrukelig livvakt og nylig furten forhenværende Yellowstone-stjerne. Sommeren kan jo være campingliv, nybyggerish, men med plast. I Horizon: An American Saga Chapter 1 – første del av en serie westernfilmer, som nok ikke vil bli hugget i stein i filmarkeologien – er det meste gitt av vinden i en dans med og mot ulver.

«If you build it, he will come», formaner en mystisk overstemme (i en film hvor James Earl Jones er med, men ikke som denne stemmen) til Costner i åkeren i åpningen av Field of Dreams, filmmagi om fordums batmen, melankolsk, nostalgisk og sentimental. «If you build what, who will come?» spør kona betimelig. 

«What you build, they will burn down», sies i Horizon, en «Fields of Dreams and Nightmares» som begynner i San Pedro Valley i 1859, med en westerns fargepalett: lyst brunt og grønt under blått, badet i gult.

Regn påstås følge plogen, og det måles og skrittes opp, mens urbefolkning ser på, med fjell i (veien for) horisonten, og en enslig rytter i landskapet, så en død mann og gutt, omgitt av fjær og et tre, utryddet mark både tømt for og fylt med innhold. 

Costners klassisk fortellende western Horizon er for øvrig også en sjangerkamp mot scifi og stjernekrig, som krever det samme landskapet, stiller det gode mot det onde, og har hyklersk klippet seg fri fra å skyte først. Men western har hevd, og tar ansvar for avtrekkeren. 

Horisonten er grensen som alltid flytter seg. Og tøyde grenser spenner buer. Mot «premium virgin land».

Fortellingen er spredt bebygget, men vil nok samle og veve trådene videre i filmene som kommer. I første del er vi på Montana- og Wyoming-territoriene, deler av den eiendommelige historien til «Amerika», en hage dyrket med blod – her mens borgerkrigen ennå stod på spill. Og lite gror til avling bedre enn vold. 

«I won’t dance with anybody», sier en ung gutt. Etter en åpning med en rekke sjangersjablonger – fedre, sønner og brødre i blodet, løpske hester, spytt, munnspill, lystig musikk og dans, tente lykter, lesning fra Ordet, foldete hender og grep om fela, motstilt lusking i mørket fra hordetrusler varslet med ulm musikk, hud smurt med skuddsalver, piler, ild og skalper, og fremstilling som så vidt får puste, lik luft snappet gjennom et geværløp opp (gjennom jord) i kvelden – trer noe overraskende nyanser fram, slik en silhuett blir ansiktskonturer. 

For det er kvaler på begge sider, advarende flaggbærende myndigheter og en eldre garde som vemmes av de yngres vold, sønner som klamrer seg til eller forlater generasjonskløften. Horizon blir slik relativt raskt et slag for moderasjon, kompromiss og våpenhvile – hei, valg i USA 2024! – vel å merke i Hollywoods dypeste støpejern: melodramaet. 

Midtveis rir Costner fram mot kameraet – ikke helt som John Wayne i Stagecoach – som Hayes Ellison, en kjekk mann til hest – lik Gary Cooper egentlig ingen strong, silent type, men både sårbar og pratsom – som selv blir ridd av ei kalkulert desperat og raus vertinne nederst på den bratte rangstigen, og begge må snart flykte etter et skudd speilet i et trau.

Likhetene med miniserien 1883 (SkyShowtime) – som Costner hevder Yellowstone–skaper Taylor Sheridan delvis har «lånt» fra Horizon-manuset – er vel ikke verre enn med resten av westernsjangeren, og kapittel 1 slutter i en slags «trailer of tears», med «Amazing Grace» over ettertekstene. Jeg kommer nok til å følge veien videre, mot horisonten «Amerika». 

Sportsdokumentarer – Giannis: The Marvelous Journe

‘Merica, fuck yeah! Siden sist har jeg også sett blant annet sportsdokumentarer som Welcome to Wrexham (Disney+) og sterke Quarterback i vente på Receiver (begge Netflix). I EM-aktuelle Finalen: Angrep på Wembley (Netflix) stormes Wembley – Mobrule Britannia! – som om det var Kongressen. Vi er blitt vant til å få med oss alt, ikke gå glipp av noe, entitlement som sammen med covid tilsynelatende har gjort oss uegnet i flokk. La oss håpe den kommende EM-finalen har lært. 

All In: The Boston Celtics (YouTube) er mesternes egen dokumentar, full av patosfylte amerikanismer, opphengt og vedtatt bannervisdom, basert på alle lags følelse av å være unike. Etter å ha sett mange sportdokumentarer i det siste trer en rekke særtrekk fram: Amerikanerne bruker særlig gjerne stråmannsaggresjon som drivkraft, som liksom skal motbevise ikke fremsatte argumenter, som om at «alle» sa/sier at jeg/vi ikke kom(mer) til å klare det (når det i virkeligheten synes mer som om 95 prosent av alle tilbakemeldinger har vært og er ros og skryt og gudedyrkelse). En annen livsløgn er at flere hevder at de hater å tape mer enn de elsker å vinne. Det er jo bare trist egentlig. Fins det andre veier til suksess? 

Ja, Giannis. Et menneske blant mennesker som har møtt ekte motstand. 

Rørende og morsomme – og et så sjeldent ord som inspirerende – Giannis: The Marvelous Journey (Prime Video) skildrer sønner av nigerianske flyktninger i Hellas, der Giannis og de unge brødrene livnærer seg som strandselgere og parkettvaskere, før NBA-draft og relokalisering til Milwaukee, der en naiv og glad ung gutt oppdager smaken av smoothie, «alt du kan spise»-buffet og å slippe å vaske egen drakt. 

Dokumentaren handler særlig om familie, den man er født inn i og den man finner, glede og sorg, fars død og egne barns fødsel, følelsen av å være trengt, om karakter og lojalitet, nedturer, skader, og så endelig NBA-seier, og en egen veldedighetsorganisasjon for å gi tilbake.

Giannis’ optimisme og positivitet tangerer Mandela (som aldri tapte, men enten vant, eller lærte) – eller gleden i Inside Out-filmene – når han sier at han ikke mislykkes, men tar steg mot suksess.

Mine idrettshelter er drevet av kjærlighet (ikke hat), glede (ikke sinne) og positivitet (ikke negativitet). Heia dem som vinner med dette! 

America’s Sweethearts (Netflix) er her some outfit. Det er hard konkurranse om å bli og forbli blant Dallas Cowboys Cheerleaders. Årgangsveteranmor masserer veterandatter, som ikke er fisefin: «I’ve gotta toot», sier hun og promper. De ler. «There may be somebody more fabulous», sier truppens matriark, og veteraner og debutanter kjemper derfor årlig om plassene, som uansett vil gi dem dårlig betalt (særlig sammenlignet med de mannlige fotballspillerne). Noen finner støtte i Jesus, men når flere skal elimineres på audition og treningsleir trigges blant annet kroppsforstyrrelser, klemt inn i trange uniformer utformet og tilpasset en gang for alle. De dansende dukkene ser seg tidvis som superhelter, stramt smilende i spenstige synkronspark, lik plastspillerne på et fotballbord, hardt håndstyrt.

Humor – My Lady Jane og Dette er humor

«Real life, as we know, can be a real kick in the tits», sier en ironisk, sarkastisk overstemme i My Lady Jane (Prime Video), en kontrafaktisk komedie om kriveligheten, en omskrevet, feministisk fortid, skrevs mellom cunnilingus og «Nobody cares what you want».

Og i Dette er humor (NRK), blir vi noe klokere på hva dette er? Tja, men det er veldig gøy. Thomas André, skrukken, Oslo-losen, Espen Eckbos pedofile Yann Johnsen – og noen læresetninger her og der: 

Det må være noe sårt i bunnen for en karakter.

Pinlighet ventilerer hva vi normalt ikke kan le av i livets pinlige situasjoner.

Stuntreporteren må stille rare spørsmål i normal setting, eller normale spørsmål i rar setting. 

Og spørsmål som hvor grensene går for satire og mobbing. Kyllingstuntet er stadig enkelt og genialt. Det kunne for øvrig vært en idé med flere resonnementer fra humortenkning. Eia siterer et øyeblikk Henri Bergson om humor som en midlertidig bedøvelse av hjertet. Kanskje den kommende sesongen kan inkludere noen andre enn komikerne selv i sofaen?

Og det er fint at ingen synes kansellert her, og det er vel også bare delvis Louis CK, fraværende hovedperson i dokumentarfilmen Sorry/Not Sorry (VGTV), om anklagene, anerkjennelsen av disse, og «comebacket». Han var morsommere før. 

Middelaldri – House of the Dragon

Til sist, familie kan være vanskelig. Vel så mye etterfølger av Succession som Game of Thrones omhandler House of the Dragon makt, arv og blod i dølgsmål og dagslys, med barne- og brødredrap i en eskalerende familie- og borgerkrig, som om stål- og kjøttsverdene i Conan og Caligula var instruert av Tarkovskij på sletter og i lekke slott. 

Vår postdiplomatiske verden ligner mer og mer – igjen? – på denne fiktive verden, med frender og fiender, multipolar makt (med intern strid) og masseødeleggelsesvåpen. «The throne? It’s a big chair, made of swords», er en replikk som skrevet for Leslie Nielsen. Halser og nakker blir beskåret, og også dragesvelg er sårbare for skarpe tenner. 

Alle drager ble skadd under innspillingen. 

Dette kan være årets serie. La oss se hva The Bear bringer. 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.