Foto: Henrik Mestad i «Dummedag».

– Jeg spilte i Alle fantastisk ting på på teater fjor, en forestilling om selvmord. Da fikk jeg dykka litt ned i alvoret. For det er helt sant at det har vært en overvekt av humor i det siste.  

Ja, har Henrik Mestad blitt et førstevalg for komedieskaperne? Denne høsten kan 59-åringen oppleves i Chat Noir-stykket Evig ung og forrige uke var det premiere på postapokalypse-komedien Dummedag, der han gestalter den skråsikre einstøing-prepperen Perry. I september var han bikeraktig småkriminell med pipestemme i Knekt. Og filmografien rommer små og store roller i en god håndfull lystige titler, som Helt perfekt (2011), NAV (2012) Børning (2014) og to oppfølgere, Vikingane (2016), Hvite gutter (2018) og Pørni (2021).

Humorbryteren

Selv tror Mestad humor-døra åpnet seg med Magnus Martens’ United fra 2003. 

– Jeg merket: Faen, hvis jeg kunne jobbe på samme måte som på tunge ting, men skru opp volumet litt, på intensjonene til karakteren – da blir det gøy. Jeg har sett på det som en slags hobby i en del år, men nå har det jo blitt en del humor. Jeg har ikke gjort noe tungt og heftig på film og tv siden Kampen om Narvik. Det er herlig og lett, men når jeg har gjort mye tull, savner jeg å gjøre noe tungt. 

Omvendt også? 

 – … Jajaja. Nå skulle jeg til å si nei, men definitivt. Det er litt forskjellige sinnelag du har med deg på sett. Med komedier tenker jeg at det skal skje noe gøy, at jeg har en stemning, en klang inne i meg som legger opp til det. I tyngre dramaer skal jeg ned, se om jeg klarer å komme lenger ned med blikket – grave dypere. Humorsinnelaget er mest avslappende. Det er ikke alltid lett med humor heller, men det er bittelitt lettere. 

Komedieprosjektene til Mestad er varierte i uttrykket, fra lett og lyst i Børning, til temmelig mørkt i Knekt og Dummedag.

Går du inn i ulike humorprosjekter med ulik komisk kalibrering? Eller er det en generell humorbryter du slår på? 

 – Det er nesten en bryter, vet du: Ta karakteren på alvor, men lete etter enda mer enn i naturalistiske dramaer. Etter de skeive tinga i rollefiguren. Innsatsen min i humorprosjekter er ganske lik fra gang til gang. Men hvis jeg skulle laget sketsjeprogrammer, ville jeg vært på bortebane. 

En indre kladdebok

Man kan dra humorkarakterer svært langt hvis de har en form for dybde, påpeker Mestad. 

 – De må bunne i ett eller annet. Ellers blir det bare fjoll. Jeg tenker på figurene mine som dramakarakterer og liker å være småimprovisatorisk i tagningene. 

Improvisasjonen er noe skuespilleren tillater seg etter betydelige mengder forberedelser. 

 – Det er research, grubling og lek. 

Hvor mye mer vet du om rollefigurene enn det som kommer eksplisitt ut til publikum? Lager du backstories? 

 – I gamle dager, på nittitallet – før jeg spilte i humor egentlig – lagde jeg bakhistorier, jeg skrev dem til og med ned.  Nå er det akkurat som om den kladdeboka er inne i huet. Jeg har holdt på så utrolig lenge. Men jeg går lenge og smatter på rollene – jeg kunne svart på innmari mange spørsmål om karakterene. Og et stykke ut i Dummedag fikk jeg brukt alle disse tankene – når karakteren er alene med seg selv. 

Hva skaper mest problemer? 

Rollen som Mad Dog i Knekt ble Mestads etter intensiv masing på Johannes Fürst og de andre opphavsmennene – han hadde jobbet med dem i TVNorge-serien Hvite gutter.

 – Jeg grein meg inn. Jeg pressa meg til å være med som han duden der. Serieskaperne fortalte meg om prosjektet og da dukket han bare opp, en tøffing som heter Mad Dog, men som snakker med pipestemme på grunn av en feiloperasjon. Jeg maste og maste, de holdt igjen, syntes det var utroverdig. Men jeg klarte å løpe rundt nede på Monster og grine meg til det. 

Å finne motsetningene.

– Og så fant jeg på mer og mer om ham. Det var veldig overskuddspreget. 

Problemer og motstand er sentrale stikkord når Mestad former rollefigurer. 

 – Motoren i alle roller er: Hva skaper mest problemer? Hva skaper mest motsetninger? Dette var en teori da jeg gikk på Teaterhøgskolen. Den dagen det kom en sånn østtysk lærer og sa det; at drama var motsetninger, sa det pling i huet på meg. Det er det viktigste jeg har hørt. «Let etter motsetninger», sa han tyskeren. Og det har blitt en ryggmargsrefleks hos meg å lete: Hvor er det mest mulig problemer? Perry i Dummedag er god på å tenne bål, men er redd for blod. Og skal liksom være en sånn survivaltekniker. Jeg har jobba så mye sånn at det nesten har blitt intuisjon. Sånn skapes karakteren. Det er vanskelig å forklare- det er en spesiell prosess. Jeg går tur i skauen og smaker og smaker på det. Det kjentes ut som tulliball før i tida, nå har jeg skjønt at det er jobbing. Det er det som er jobbing. 

Urgammel dødsangst

Researchmateriale bearbeides og samles til et landskap, en bakgrunn for karakteren. 

Studerer du også de andre rollefigurene? For å gjøre din karakter maks trøblete? 

 – Helt klart. Han skal irritere alle. Og en annen ting: Du må alltid bryte med forventningene til karakteren. Gi ham indre motsetninger. La folk bli kjent ham og deretter legge inn noe totalt overraskende. Det er gøyalere enn å lage en helt fast type. For sånn er vi: Vi er stødige som fjell, men kan samtidige være kjempenervøse. Alle har noe sånt, barskinger som kan være redde for sprøyter. Følsomme typer som er beinharde overfor bikkja si. Det er gjenkjennbart. I Dummedag var det at jeg likte karakteren til Cengiz Al. Han får masse ros. Dermed skapes kontraster. 

For Mestad er nedarvede fryktinstinkter et viktig virkemiddel, et instrument å spille på. 

 – Vi som mennesker har en base, et driv som er sterkere enn alt annet: Vi må tilhøre en gruppe. Det er derfor ungdomsskolen er så heavy – vi leter som faen. «Liker de meg eller liker de meg ikke?» Hvis vi – og særlig ungdommer – føler oss mislikt, reagerer vi med en form for urgammel dødsangst. For å måtte klare seg alene hvis man blir utstøtt. Derfor driver alle helt fra barnehagen og leser intensjoner hos folk. Det er det vi leker med når vi lager film og teater. Vi leker med tilskueren som den som leser intensjoner. Og det blir kjedelig hvis intensjonene er helt avklarte. Det blir mye mer spenst med uforutsigbarhet. Mediet vårt er så sterkt når vi får det til, fordi vi leker med sterke krefter. 

I Dummedag har et virus gjort menneskeheten tjukke i huet, og i ferd med å gå under. En liten gruppe overlevende, forsøkt anført av prepperen Perry, prøver å redde dagen. 

Journalistens teori om at barten, brillene og de praktiske anleggene til Perry kan være inspirert av visehumoristen Øystein Sunde viser seg å ikke stemme. 

 – Sunde er mye blidere. Perry har traumer i bunnen. Men jeg har besserwisser-tendensene til Perry sjøl. På tur når folk blir kalde for eksempel. Da kommer det fram en sånn type. Jeg trengte ikke se så langt. Og det har blitt et mantra: Du finner nesten alt inne i deg. Når man har levd så lenge. Hvis du bare blir fri nok i karakteren finner du faenmeg nesten alt. 

Behovet for skryt

Hvor lystbetont er det å jobbe på den måten? 

– Det er temmelig lystbetont. Det som kan være heavy er tankearbeidet. Særlig når rollene er tunge. Og å lære seg teksten. Veldig mange av mine karakterer prater jo jævlig mye. Det gjelder å være så grunnforberedt at du kan komme på settet og være helt fri. Jeg sitter med teksten til det koker i kålen. 

Å skape ok scener er ikke så vanskelig, sier Mestad. 

– Men å skape noe som virkelig sitter er krevende. Man må komme inn i en sone, en egen flyt. 

Hva krever det av de du jobber med? 

– Det er utrolig deilig med regissører man stoler skikkelig på når hun eller han sitter og ser inn i monitor. Jeg merker det på dem, at de ser nyanser. Da blir jeg veldig fri og modig. Hvis jeg ikke får den følelsen, at regissøren ser godt, da safer jeg. Og da blir det bare ok. 

Tidligere var Mestad avhengig av å føle seg elsket på settet. 

– Nå trenger jeg det kanskje ikke like mye lenger. Men jeg pleide å si til regissører: Jeg trenger mye skryt. Det kan godt være jug, det går helt fint. Det må føles som at de synes det er herlig at jeg står foran kameraet. Det er en kjempeviktig del av det. Jeg er avhengig av god stemning. Det kan være en innadvendt eller utadvendt fotograf, men jeg er innmari avhengig av alle som står rundt har fokus på de tre minuttene vi filmer. Og hvis medspilleren i tillegg er god, er det bare å lytte til situasjonen. Og når scenen blir ordentlig god, kjennes det ikke ut som jeg har jobba, men som om jeg har vært gratispassasjer. På energien til de andre – det kjennes ut som jeg bare kan flyte. 

Hvor ofte er det sånn? 

– Den flyten? Ikke hver dag. Noen minutter i hver uke. 

Glemmer du tid og sted? 

 – Det er en lett grad av selvhypnose: Du har én hjerne som jobber dramaturgisk på en måte, resten av deg tror situasjonen skjer her og nå. Jeg tillater meg å være på et litt jalla sted på sett, hvor jeg ikke helt vet om jeg skal spise eller drikke eller hva jeg skal gjøre. 

Under opptakene til Olav H. Hauge-dramatiseringen Den andre mannen i meg «klikka» det for Henrik Mestad. Etter evigheter med forberedelser og dyp konsentrasjon kom han endelig i sonen og stod alene foran Harald Paalgards kamera, klar til å levere. 

 – Da går en fyr med isoporplate – en lysreflektor – gjennom synsfeltet mitt. Det stoppa for meg. Jeg klikka parodisk. Jeg blir så forbanna at jeg bruker mange minutter på å roe meg. Men fordi fotografen var Harald Paalgard og han har så mye selvtillit og han kjenner meg, så filmer han meg fra en kran 25 meter bortenfor. Mens jeg er alene og klikker – det vil si prøver å zoome meg tilbake igjen. Det oppstod en ny dynamikk og opptakene ble vevd inn i filmen.  

100% på alvor

Mestad filmdebuterte i 1983, før skuespillerutdanningen ved Teaterhøgskolen. Førsterollen var som Rød ungdom-medlem i Sven Wam og Petter Vennerøds Åpen framtid. I duoens storverk Adjø solidaritet, fikk den unge skuespilleren prominent plass som nynazist i voldelig klinsj med Thomas Robsahms rollefigur. 

 – Jeg var en liten jypling. En grønnskolling, men Wam og Vennerød behandla meg som om jeg var ordentlig seriøs, et viktig menneske i prosjektet deres. Det var helt fantastisk, og den følelsen tror jeg mange har hatt med dem. Å bli tatt 100% på alvor. 

Det skulle bli nettopp Robsahm som ga Mestad den første filmhovedrollen, i dyrevernsdramaet Svarte Pantere i 1992. 

 – Men da hadde jeg blitt så gira på teater, så jeg brukte 90-tallet på å bli god på det. Det tok ti år å føle at jeg ble ordentlig god. Det tok også lang tid før jeg ble like god på filmmediet. 

Og nå veksles det mellom film, serier og teater, mellom gjennomtenkt humor og blodig alvor. 

Hva slags roller tiltrekker deg mest? Er det et mønster i det? 

 – Jeg har ikke klart å sette ord på det. Jeg kan takke nei til større roller, men finne noe interessant i de mindre. Jeg må kjenne sånn «Her er det!» Men hva «det» er, har jeg tenkt mye på. Det er en hunch. En rollefigur jeg blir nysgjerrig på. Noe jeg får lyst til å bygge videre på. 

Kanskje er det nettopp den vanskelige definerbarheten som gjør at du takker ja til enkelte roller? At du blir fascinert? Det er kanskje de tydelige, transparente rollene du gjerne takker nei til? 

 – Det er gøyalere å gjøre de som har mest rart i bagasjen. Men det er jæskla utfordrende å lage sånne. Det aller vanskeligste er å alle lage vanlige typer. I enkelte manus er funksjonen deres bare å være nettopp vanlige. Det frister ikke. En helt vanlig type vi skal bli bedre kjent med, det er drømmen. Men de finnes nesten ikke.