Foto fra «Suits».

Når jeg spør studenter om TV-vanene deres forteller de gjerne at de liker å sette på, eller retter sagt, strømme episoder av gamle serier som Friends eller The Office når de kommer hjem på ettermiddagen. Studentene forteller at de setter på disse situasjonskomediene fordi de ønsker å slappe av. For de som bor alene føles det også mindre ensomt å ha TV-en på i bakgrunnen. De ser på mens de spiser, rydder, legger sammen tøy, surfer på internett og bruker sosiale medier eller før de sovner. Dette er det som ofte blir kalt bakgrunns-TV eller komfort-TV. Bakgrunns-TV er vel og merke ikke noe nytt fenomen. Seeerne strømmer og ser på disse seriene akkurat som min generasjon så på ettermiddags-TV og serier som Fresh Prince in Bel-Air, Dallas og The A-Team på kabel-TV.

Kriteriene for bakgrunns-tv

TV som medium har alltid vært definert av plasseringen i hjemmet. Den amerikanske TV-serien ble utviklet for å oppfylle en viktig funksjon man ofte driver med innenfor hjemmets fire vegger, nemlig avslapning. TV-seriene skulle treffe et så stort publikum som mulig, og det skulle være mulig å følge med uten å se hver eneste episode. TV-seriefortellingen ble skapt for å tilpasse seg dagliglivets avbrytelser. Dialog var viktigere enn stil fordi man visste at seerne vel så ofte hørte på TV som de så på TV mens de la sammen klær eller ble avbrutt av telefonen som ringte. 

For programmene som ble sendt på dagtid/ettermiddag, som såpeoperaer og spørreprogrammer, var det forventet at de ville komme i bakgrunnen for alle hjemmets gjøremål. For innhold produsert for å bli sett på kvelden i primetime var forutsetningen at seingen var hovedaktiviteten og at programmet ville bli viet (nesten) all oppmerksomhet. Interessant nok, i dag, på strømmetjenestene, er det stort sett serier som begynte som primetime TV som brukes som bakgrunns-TV.

For at primetime-serier skal kunne fungere som bakgrunns-TV må serien først og fremst bestå av mange episoder. Miniserier fungerer dårlig som bakgrunns-TV. For å bli bakgrunns-TV bør serien helst bestå av mange episoder skapt i den tradisjonelle amerikanske nettverksmodellen (det vil si produsert av NBC, ABC, FOX og CBS) med sesonger på 22 episoder. Den gamle nettverksmodellen hadde et uuttalt mål om at enhver serie skulle nå 100 episoder. Det betydde syndikering, altså salg til kabel-kanaler hvor episodene kunne sendes i en flyt av episoder hver ettermiddag. Seriene ble produsert for ukentlig distribusjon, men det var syndikeringen som gjorde de til bakgrunns-TV. 

Situasjonskomedie og prosedyreserier.

Innholdsmessig er episodene gjerne episodiske og tydelig avgrenset. Det er gjerne noen plotlinjer som går over flere episoder, men hovedhandlingen avsluttes i hver episode. Seriene er ofte «lette»; det vil si de handler ikke om for seriøse temaer og det som skjer er ikke spesielt deprimerende eller vanskelig. Seinfeld, en serie som «handlet om ingenting», er et prima eksempel på god bakgrunns-TV. Bakgrunns-TV inneholder gjerne mye humor og kan karakteriseres som «feel good», med karakterer man ønsker å følge over flere episoder. Seriene er gjerne situasjonskomedier eller episodiske prosedyrer. Sjangre som kan opprettholde 22 episoders sesonger. Eksempler på populære bakgrunns-TV-serier er de fleste situasjonskomediene produsert av de amerikanske nettverkene, men også «prosedyre-serier» som The Good Doctor, Criminal Minds eller dramakomedier som Gilmour Girls. Hyggelig reality-TV fungerer også godt som bakgrunns-TV. Personlig er jeg svak for både Symesterskapet og Top Chef.

Etter at TV-serien gikk inn i en ny gullalder på slutten av 1990-tallet ble fortellingene mørkere. På et eller annet tidspunkt glemte serieskapere at humor faktisk var en viktig del av klassikere som The Sopranos og The Wire. Seriøst og mørkt ble tegn på kvalitet. TV-seriene ble mer komplekse, men ofte egentlig bare kompliserte med altfor mange karakterer og/eller intriger. Serier som Homeland og Sons of Anarchy egner seg dårligere som bakgrunns-TV enn Parks and Receation eller West Wing.  

Tv-mediets hovedfunksjon?

Budkrigen om Friends og Seinfeld mellom strømmetjenestene og de mange rebootene av gamle sitcomklassikere fra 90-tallet viser at det er et publikum for den klassiske nettverks-sitcomen. Will and Grace, Rosanne og nå Frasier har alle kommet tilbake med varierende suksess. En serie som ABCs Abbott Elementary er et eksempel på en aktuell nettverk-sitcom som oppfyller alle kriteriene for en dag å kunne bli en populær bakgrunns-TV-serie. Serien er morsom, velskrevet og episodisk med karakterer man bryr seg om. 

Ja, for de mest populære bakgrunns-TV-seriene er nemlig ikke «dårlig» TV. De mest populære er serier som tåler gjentatte gjensyn og kjennetegnes av en seeropplevelse som ikke forringes av at det er fjerde gangen man ser en episode. 

Det er selvsagt fint med serier som krever noe av seeren, tør å skape ubehag eller forteller helt nye historier. Serier som Succession, The Rehearsal og Reservation Dogs fortjener og krever å bli fulgt med på, reflektert over og diskutert. Populariteten til Suits, The Office, Friends og Seinfeld på strømmetjenestene viser imidlertid at det fremdeles er et stort publikum for bakgrunns-TV. Nå som TV-industrien, og spesielt strømmetjenestene, ser ut til å stå ved et veiskille kan det være lurt å huske at en av TV-mediets essensielle funksjoner faktisk er å skape avkobling etter en lang dag. Seerne ser i hvert fall ut til å ønske seg godt gammeldags TV-innhold de kan slappe av med. 

Gry Rustad er medieviter. Les hennes tidligere tekster fra seriedramaets verden her.