I «Praying for Armageddon» avslører Tonje Hessen Schei allianser som ikke bare truer det amerikanske demokratiet, men som har ødeleggende storpolitiske konsekvenser. Den kinoaktuelle filmen illustrerer og argumenterer på overbevisende måte om skremmende koblinger mellom politikk og religion i USA, mener Gunnar Iversen.
Framtiden er usikker, og slutten er alltid nære. Endetidsprofeter har eksistert til alle tider, men noe nytt er i emning i USA. Noe nytt synes å prege de som tar deler av Bibelens ord helt bokstavelig og som tror at verdens ende er nære. En stadig sterkere uhellig allianse mellom religion og politikk har vokst fram i USA i løpet av de siste tiårene, og denne alliansen får stadig større makt og innflytelse, noe som har økende geopolitiske konsekvenser. Det hjertet i det nye USA som vi ser konturene av i dag, er skremmende svart og truende.
Tonje Hessen Schei og hennes fotograf og co-regissør Michael Rowley har sett inn i mørkets hjerte. Den nye dokumentaren Praying for Armageddon er vitnesbyrdet fra deres uredde reise inn i en verden befolket av religiøse fanatikere i USA. Og det mest skremmende er at fanatismen er blitt normalisert. Noen vil si at alt er som vanlig, det er bare blitt mer av det vanlige, men Tonje Hessen Schei advarer mot en slik lettvint strutseholdning. Vi må løfte blikket, sier hun. Vi må ikke se bort. Vi må forsøke å forstå hva som virkelig skjer i verdens supermakt nummer én i dag, og samtidig se hvilke konsekvenser dette kan ha. Og det skjer akkurat nå.
Praying for Armageddon er dokumentarfilm på sitt aller beste. Selv om filmen har sine svakheter, er det en viktig, rystende og øyenåpnende dokumentar. Tonje Hessen Schei og hennes mange medarbeidere går hinsides nyhetsreportasjenes knappe rapporter og skarpe blitzlys, og de ønsker å gi oss større sammenhenger, mer bakgrunnsinformasjon, viktige refleksjoner, og kartlegge saksforhold som knytter mange av de tilsynelatende disparate politiske og religiøse trådene sammen.
Vi beveger oss rastløst fra Texas og Kansas til Jerusalem i Praying for Armageddon, og fra Washington DC til Vestbredden. Scene etter scene forteller oss at det vi kanskje tidligere hadde avfeid som bisarr ekstrem fanatisme nå har infiltrert politikken og militæret i USA. Det som før var en luftig apokalyptisk fantasi, er nærmest i ferd med å bli hverdagsrealisme. Det som ved første øyekast kan synes som en konspirasjonsteori er politisk virkelighet. Filmen har med rette blitt karakterisert som en slags politisk thriller eller en docu-thriller, og det er en spennende og rystende film som river sløret av virkelighetens overflate og blottlegger en snikende og skremmende utvikling i USA.
Kjernen i Praying for Armageddon er like enkel som den er skremmende. Dens tese er at den kristne fundamentalistiske høyresiden i USA ønsker at dommedag skal komme, og at en av de viktigste måtene man kan skape det nye kristne tusenårsriket på, er gjennom å utløse en storkrig. Men først må Jerusalem helt og holdent bli jødisk. Det er bibelens ord. Den etniske rensingen må derfor intensiveres, slik at palestinerne jages bort fra Jerusalem. Da vil brikkene falle på plass. Alt vil bli klart for det nye tusenårsriket. Tiden er kommet for å heve sverdet. Jesus vil komme tilbake, med sverd og maskingevær, og rense en skitten og umoralsk verden med vold og blod. De rettroende vil komme til himmelen, den gamle verden vil opphøre å eksistere. Det høres fantastisk ut, men etter å ha sett Praying for Armageddon er det umulig ikke å bli skremt og rystet. Det som skjer i USA i dag er skremmende, og Tonje Hessen Schei ber oss alle om å se inn i dette mørke hjertet.
Sentral i Praying for Armageddon er journalisten Lee Fang fra den nettbaserte nyhetsorganisasjonen The Intercept. I filmen blir han vår veiviser, og den som forklarer og forsøker å nøste sammen de ulike trådene til én sammenhengende fortelling og argumentasjon. Vi følger ham i kongressen der han snakker med kongressmedlemmer, og vi blir med når han snakker med – eller forsøker å snakke med – noen av de mest sentrale og innflytelsesrike religiøse lederne i den nye kristne fundamentalistiske bevegelsen i USA. Han besøker også noen av de som kjemper mot kristen-fundamentalismen. Lee Fang er den som setter ord på det som skjer i USA akkurat nå.
Parallelt med Lee Fangs undersøkende journalistiske reise følger vi Gary Burd. Han er lederen av biker-organisasjonen Mission M25 som ser seg selv som vår tids riddere. De kjører rundt på sine store motorsykler og forkynner krigens blodige evangelium. Jesus vil komme tilbake, sier han, men han er ikke en fredens mann, som mange tror. Det er ikke den milde Jesus Burd tror på, men snarere den motsatte. Jesus vil ikke komme med fred, sier Burd, men snarere med krig. Han vil meie ned alle de som ikke tror, og blodet vil flomme. Burd og hans menn bringer med seg et knippe sverd som brukes for å slå nye menn til riddere, og han taler på ulike religiøse møter.
På den ene siden avslører Praying for Armageddon den økende makten og innflytelsen de kristne fundamentalistene har i USA i dag, og viser overbevisende hvordan deres makt øker i politikken og i militæret. Her har filmens skremmende scener fra religiøse møter eller militærforlegninger stor kraft. Blant annet forklares hvordan de kikkertsiktene amerikanske soldater bruker i operasjoner over hele verden har referanser til Det Nye Testamentet etset inn i metallet. En liten og tilsynelatende anekdotisk detalj som blir et bilde på hvordan religion og militarisme knyttes sammen på nye måter i dag.
På den andre siden knytter Tonje Hessen Schei og Michael Rowley de nye kristen-fundamentalistiske anfektelsene og organisasjonene til finansieringen av Israels etniske rensing av palestinere på okkupert område. For alt møtes i kampen om herredømmet over Jerusalem. Både Gary Burds biker-evangelister og mange sentrale organisasjoner som First Baptist Church eller Christians United for Israel støtter ikke bare passivt den etniske rensningen av områder som Silwan eller Sheik Jarrah ved Jerusalem, men de samler aktivt inn penger til settlerne eller påvirker amerikanske politikere helt opp på presidentnivået.
Under Trump-administrasjonen flyttet ikke bare USA sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem, og avviste dermed ideen om en delt eller til og med internasjonal by, men USA opprettet også en militærbase i Israel. Før Trump ville dette vært uhørt. Slik ser vi både på grasrotnivå, representert av Gary Burd og hans moderne riddere, og på det aller høyeste politiske nivå, at holdninger endres. Mange mektige amerikanere støtter stadig mer aktivt Israels rasistiske og blodige etniske rensing.
Og alt handler om å legge forholdene til rette for en apokalyptisk og rensende storkrig. Når Jerusalem helt og holdent kommer på jødiske hender, kan endetiden komme. En storkrig som skal rense verden for alle ugudelige motstandere, som pastor Robert Jeffress og Gary Burd peker på er alle skeive, transseksuelle og alle de som er for abort. Når de er borte, vil himmelen vil bli åpnet for de rettroende. Som den mektige pastoren John Hagee kort og konsist uttrykker det: «BIBLE means Basic Information Before Leaving Earth».
Det kan ved første øyekast synes rart og merkelig, at MC-folk med bibelen i hånden holder preken etter preken om at dommedag vil komme, og at mektige teleevangelister som Robert Jeffress og John Hagee, med millioner av tilhengere over hele USA, forteller at vi alle må være forberedt på den kommende krigen, men at det ikke er noe å være redde for dersom man er på den rette siden. Praying for Armageddon viser imidlertid med skremmende og overbevisende kraft at noe har skjedd i forholdet mellom politikk og religion i USA i løpet av de siste tiårene. Fanatisk ekstremisme er blitt vanlig og akseptert på en helt ny måte.
Riktignok er det ikke noe nytt at Republikanerne har alliert seg med ulike ofte ekstreme kristne organisasjoner, og i Hessen Scheis film ser vi også en montasje der presidenter som Reagan og Bush far og sønn får sine velsignelser fra kristne fundamentalister. Det nye er hvilken maktfaktor den kristne fundamentalismen har blitt i dagens politikk, og hvordan endetidstenkning innfiltrer både militæret og statsapparatet. Bildene av bibelmøter i Det Hvite Hus, og hvordan Trump og hans administrasjon lytter til fanatiske ekstremister som Jeffress og Hagee taler sitt tydelige språk.
Ved siden av journalisten Lee Fang møter vi også andre motstandere av den nye uhellige alliansen. En av dem er Frank Schaeffer, som er frafallen kronprins i en stor religiøs organisasjon og sønn til Pro-Life bevegelsens leder Francis Schaeffer. Han brukes imidlertid kanskje ikke så mye som han kunne ha blitt brukt i Praying for Armageddon, og det er litt synd. Han kunne antydet noe mer om hvorfor disse for mange av oss ekstreme religiøse organisasjonene kan få så mange aktive medlemmer som de har i dag.
Noen vil sikkert avfeie Praying for Armageddon som nok en konspirasjonsteori, og det ville kanskje ha styrket filmens argumentasjon om man trakk noen tråder enda lenger tilbake i tiden, om ikke til USAs egen fødsel som nasjon – åpenbart en nasjon bygget på vold, etnisk rensing og folkemord av urbefolkningen – så i hvert fall til tiden etter andre verdenskrig. At det finnes en særegen amerikansk tradisjon, som historikeren Richard Slotkin slående har kalt gjenfødelse gjennom vold i denne «gunfighter nation» er imidlertid åpenbar, og at noe har skjedde de siste tiårene er også sikkert.
I Bowling for Columbine (2002) slo Michael Moore fast at hangen til vold og våpen-fetisjismen i USA handler om usikkerhet og redsel, men han går ikke særlig videre. Heller ikke Hessen Schei ønsker å spekulere eller forelese. Fraværet av en større diskusjon omkring politikk i USA skaper selvsagt en sterkere følelsesmessig spenning i filmen, som kan synes naturlig fra et dramaturgisk synspunkt, men det åpner også for en mulig svakhet i framstillingen. Det er mange følelser knyttet til bruken av illustrasjonsbilder og musikk i filmen, og man kunne kanskje ønsket seg litt mer nøktern forklaring noen steder. I stedet for bilder av rastløse hester på prærien, og skummel ambient musikk med innslag av englesang, kunne vi kanskje ha fått litt mer forklaring. Det ville ikke tappet framstillingen for kraft. Filmen ville forblitt like skremmende, og ikke mindre aktuell av den grunn.
Filmen antyder et skifte i holdninger i tiden etter 9. september 2001 og den etterfølgende «krigen mot terror», og det er selvsagt et helt avgjørende skifte i nyere amerikansk historie, men det forblir det nærmeste man kommer til en slags forklaring på hvorfor disse endringene i amerikansk politikk og det amerikanske samfunnet har funnet sted. Vi brenner inne med mange viktige spørsmål om det som skjer i USA i dag. Hvordan kan en folkemengde, med mange konservative kristne forsøke seg på et statskupp ved å storme Kongressbygningen og gi blaffen i alle demokratiske ideer? Hvordan kan tilstrekkelig mange i staten Colorado stemme på et kongressmedlem som Lauren Boebart, som i filmen slår fast at: «There are only two nations created to glorify God: Israel and the US»?
Vekten på Midtøsten blir også helt avgjørende i filmen, og ved siden av å skissere skremmende forbindelseslinjer mellom religion og politikk og militæret i USA, leverer Praying for Armageddon en nådeløs kraftsalve mot det som har skjedd i Israel siden 1967, og det som skjer akkurat nå. Også Israel er en nasjon som gjenfødes gjennom vold og etnisk rensing, nærmest som et ekko av det som skjedde i USA da denne nasjonen ble etablert. De siste hendelsene i Israel understreker dessverre Tonje Hessen Scheis tese og argumentasjon.
Tonje Hessen Scheis film argumenterer ikke bare overbevisende for hvordan settlernes blodige kolonisering av palestinsk land delvis finansieres og gis legitimitet av amerikanske kristne organisasjoner og amerikansk utenrikspolitikk, men viser også hvilken urett som begås hver dag i Israel og Palestina. Ikke siden Per-Åke Holmquists klassiske dokumentarfilm Gaza Ghetto (1984) har jeg sette en film som så sterkt skildrer både hverdagsvolden og de giftige mentalitetene i denne aggressive settler-koloniseringen i Jerusalem og på Vestbredden. Også her handler det om en blodig gjenfødelse gjennom umoralsk maktbruk og brutal vold.
Selv om Praying for Armageddon er en viktig og overbevisende film, er den en svakhet ved filmskapernes argumentasjon at de bare i svært begrenset grad antyder noe om hvorfor de kristne fundamentalistene har fått så stor makt. Hva er det som lokker folk til slike fanatiske møter med slitne MC-folk som slår menn til riddere, eller får folk til å komme til massemøter med sleipe teleevangelister?
Selv om dette kunne ha kjølt ned kraften i den følelsesmessige appellen i filmen, ville det skapt en «tykkere beskrivelse» av det som foregår i det amerikanske samfunnet, og bidratt til å kaste lys over hvorfor dette skjer akkurat nå. At de eneste svarte vi ser i disse fundamentalistiske religiøse sammenhengene er i forbindelse med MC-presten Gary Burd, er kanskje ingen tilfeldighet. Bak den nye kristne fundamentalismen i USA står en overveiende hvit middelklasse som ikke bare har følt på en ny økonomisk nedgang, men som også føler seg truet av minoriteter som krever mer innflytelse.
Det foregår en kulturkamp i USA som den nye høyreekstreme fundamentalismen er en viktig del av, og den er knyttet til en stadig mer prekær informasjonskamp. En kamp som er prekær fordi desinformasjon og løgner spres gjennom medier lettere enn før, og fordi både demokratiet og den kritiske pressen er svekket. Praying for Armageddon er en film som bidrar positivt til denne viktige informasjonskrigen, og avslører allianser som ikke bare truer det amerikanske demokratiet, men som har ødeleggende storpolitiske konsekvenser. Det gir filmen ekstra kraft og betydning.
Filmen tegner et detaljert kart av forskjellige forbindelseslinjer mellom ulike religiøse grupperinger, organisasjoner og holdninger på den ene siden, og militæret og politikken på den andre siden, og Praying for Armageddon framstår dermed som et viktig kritisk korrektiv i en tid hvor fakta og fantasi synes å være utbyttbart i mange amerikanske medier. Ved å skildre de korstogene som allerede er i ferd med å vokse fram, som støtter en krigshissende voldsspiral, og kartlegge ulike maktfaktorer i det amerikanske samfunnet, bidrar Hessen Scheis film til å skape sammenheng og helhet. Det er en film som kanskje av og til blir litt overivrig i sin emosjonelle retorikk, men som har en viktig kritisk kjerne og funksjon. På mange måter er dette en storbragd fra regissøren og hennes mange medarbeideres side.
Tonje Hessen Schei hører til en relativt ny gruppe norske dokumentarister som de siste årene har løftet blikket fra norske forhold og som har laget spennende filmer med internasjonale perspektiver. Hennes siste filmer, som for eksempel Drone (2014) og iHuman (2019), kjennetegnes av et viktig geopolitisk perspektiv. Våre liv henger sammen, på mange forskjellige måter, og beslutninger som tas i en annen del av verden påvirker også oss her hjemme i Norge. Dette er en selvfølge i den intense globaliseringens tid. Derfor er Hessen Scheis film også relevant i Norge. En storkrig som den som skisseres i Praying for Armageddon er ikke noe vi kan ignorere fordi det er langt hjemmefra.
Dokumentarfilmer skal gi forstand, skal belyse eller skape sammenhenger, og opplyse og informere. De skal utvide vår forståelse av verden. De skal skape forståelse og oppfordre til handling. Tonje Hessen Scheis filmer, og Praying for Armageddon, gjør akkurat dette. Hennes siste film er skremmende aktuell, risser opp et saksforhold vi kanskje bare har sett konturene av tidligere, men illustrerer og argumenterer på overbevisende måte om skremmende koblinger mellom politikk og religion i USA, og forbindelseslinjer mellom tilsynelatende bisarre MC-riddere i midt-vesten og hvordan Israels ulovlige settler-politikk utgjør en stadig mer blodig etnisk rensing.
Praying for Armageddon er en viktig film. En film som avslører skremmende maktforhold. Gang på gang skildrer filmen hvordan religiøse fundamentalister peker på krigen og undergangens betydning som et rensende blodbad. De som lever ved sverd skal få sin belønning i himmelen, er deres bibeltolkning. Endetiden, sier Gary Burd, den er akkurat nå. Han og andre kristen-fundamentalister tar Johannes Åpenbaring helt bokstavelig, krever et Jerusalem bare for jøder, og slår nye riddere til sitt blodige korstog. De tar de første stegene mot Apokalypse Nå!
Praying for Armageddon har kinopremiere denne uken. Denne teksten ble første gang publisert 9.august i forkant av premieren på Den norske filmfestivalen i Haugesund. Fra før er filmen vist på en rekke internasjonale festivaler etter at den hadde verdenspremiere under CPH:DOX.
Dette er artikkel nummer 104 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
I «Praying for Armageddon» avslører Tonje Hessen Schei allianser som ikke bare truer det amerikanske demokratiet, men som har ødeleggende storpolitiske konsekvenser. Den kinoaktuelle filmen illustrerer og argumenterer på overbevisende måte om skremmende koblinger mellom politikk og religion i USA, mener Gunnar Iversen.
Framtiden er usikker, og slutten er alltid nære. Endetidsprofeter har eksistert til alle tider, men noe nytt er i emning i USA. Noe nytt synes å prege de som tar deler av Bibelens ord helt bokstavelig og som tror at verdens ende er nære. En stadig sterkere uhellig allianse mellom religion og politikk har vokst fram i USA i løpet av de siste tiårene, og denne alliansen får stadig større makt og innflytelse, noe som har økende geopolitiske konsekvenser. Det hjertet i det nye USA som vi ser konturene av i dag, er skremmende svart og truende.
Tonje Hessen Schei og hennes fotograf og co-regissør Michael Rowley har sett inn i mørkets hjerte. Den nye dokumentaren Praying for Armageddon er vitnesbyrdet fra deres uredde reise inn i en verden befolket av religiøse fanatikere i USA. Og det mest skremmende er at fanatismen er blitt normalisert. Noen vil si at alt er som vanlig, det er bare blitt mer av det vanlige, men Tonje Hessen Schei advarer mot en slik lettvint strutseholdning. Vi må løfte blikket, sier hun. Vi må ikke se bort. Vi må forsøke å forstå hva som virkelig skjer i verdens supermakt nummer én i dag, og samtidig se hvilke konsekvenser dette kan ha. Og det skjer akkurat nå.
Praying for Armageddon er dokumentarfilm på sitt aller beste. Selv om filmen har sine svakheter, er det en viktig, rystende og øyenåpnende dokumentar. Tonje Hessen Schei og hennes mange medarbeidere går hinsides nyhetsreportasjenes knappe rapporter og skarpe blitzlys, og de ønsker å gi oss større sammenhenger, mer bakgrunnsinformasjon, viktige refleksjoner, og kartlegge saksforhold som knytter mange av de tilsynelatende disparate politiske og religiøse trådene sammen.
Vi beveger oss rastløst fra Texas og Kansas til Jerusalem i Praying for Armageddon, og fra Washington DC til Vestbredden. Scene etter scene forteller oss at det vi kanskje tidligere hadde avfeid som bisarr ekstrem fanatisme nå har infiltrert politikken og militæret i USA. Det som før var en luftig apokalyptisk fantasi, er nærmest i ferd med å bli hverdagsrealisme. Det som ved første øyekast kan synes som en konspirasjonsteori er politisk virkelighet. Filmen har med rette blitt karakterisert som en slags politisk thriller eller en docu-thriller, og det er en spennende og rystende film som river sløret av virkelighetens overflate og blottlegger en snikende og skremmende utvikling i USA.
Kjernen i Praying for Armageddon er like enkel som den er skremmende. Dens tese er at den kristne fundamentalistiske høyresiden i USA ønsker at dommedag skal komme, og at en av de viktigste måtene man kan skape det nye kristne tusenårsriket på, er gjennom å utløse en storkrig. Men først må Jerusalem helt og holdent bli jødisk. Det er bibelens ord. Den etniske rensingen må derfor intensiveres, slik at palestinerne jages bort fra Jerusalem. Da vil brikkene falle på plass. Alt vil bli klart for det nye tusenårsriket. Tiden er kommet for å heve sverdet. Jesus vil komme tilbake, med sverd og maskingevær, og rense en skitten og umoralsk verden med vold og blod. De rettroende vil komme til himmelen, den gamle verden vil opphøre å eksistere. Det høres fantastisk ut, men etter å ha sett Praying for Armageddon er det umulig ikke å bli skremt og rystet. Det som skjer i USA i dag er skremmende, og Tonje Hessen Schei ber oss alle om å se inn i dette mørke hjertet.
Sentral i Praying for Armageddon er journalisten Lee Fang fra den nettbaserte nyhetsorganisasjonen The Intercept. I filmen blir han vår veiviser, og den som forklarer og forsøker å nøste sammen de ulike trådene til én sammenhengende fortelling og argumentasjon. Vi følger ham i kongressen der han snakker med kongressmedlemmer, og vi blir med når han snakker med – eller forsøker å snakke med – noen av de mest sentrale og innflytelsesrike religiøse lederne i den nye kristne fundamentalistiske bevegelsen i USA. Han besøker også noen av de som kjemper mot kristen-fundamentalismen. Lee Fang er den som setter ord på det som skjer i USA akkurat nå.
Parallelt med Lee Fangs undersøkende journalistiske reise følger vi Gary Burd. Han er lederen av biker-organisasjonen Mission M25 som ser seg selv som vår tids riddere. De kjører rundt på sine store motorsykler og forkynner krigens blodige evangelium. Jesus vil komme tilbake, sier han, men han er ikke en fredens mann, som mange tror. Det er ikke den milde Jesus Burd tror på, men snarere den motsatte. Jesus vil ikke komme med fred, sier Burd, men snarere med krig. Han vil meie ned alle de som ikke tror, og blodet vil flomme. Burd og hans menn bringer med seg et knippe sverd som brukes for å slå nye menn til riddere, og han taler på ulike religiøse møter.
På den ene siden avslører Praying for Armageddon den økende makten og innflytelsen de kristne fundamentalistene har i USA i dag, og viser overbevisende hvordan deres makt øker i politikken og i militæret. Her har filmens skremmende scener fra religiøse møter eller militærforlegninger stor kraft. Blant annet forklares hvordan de kikkertsiktene amerikanske soldater bruker i operasjoner over hele verden har referanser til Det Nye Testamentet etset inn i metallet. En liten og tilsynelatende anekdotisk detalj som blir et bilde på hvordan religion og militarisme knyttes sammen på nye måter i dag.
På den andre siden knytter Tonje Hessen Schei og Michael Rowley de nye kristen-fundamentalistiske anfektelsene og organisasjonene til finansieringen av Israels etniske rensing av palestinere på okkupert område. For alt møtes i kampen om herredømmet over Jerusalem. Både Gary Burds biker-evangelister og mange sentrale organisasjoner som First Baptist Church eller Christians United for Israel støtter ikke bare passivt den etniske rensningen av områder som Silwan eller Sheik Jarrah ved Jerusalem, men de samler aktivt inn penger til settlerne eller påvirker amerikanske politikere helt opp på presidentnivået.
Under Trump-administrasjonen flyttet ikke bare USA sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem, og avviste dermed ideen om en delt eller til og med internasjonal by, men USA opprettet også en militærbase i Israel. Før Trump ville dette vært uhørt. Slik ser vi både på grasrotnivå, representert av Gary Burd og hans moderne riddere, og på det aller høyeste politiske nivå, at holdninger endres. Mange mektige amerikanere støtter stadig mer aktivt Israels rasistiske og blodige etniske rensing.
Og alt handler om å legge forholdene til rette for en apokalyptisk og rensende storkrig. Når Jerusalem helt og holdent kommer på jødiske hender, kan endetiden komme. En storkrig som skal rense verden for alle ugudelige motstandere, som pastor Robert Jeffress og Gary Burd peker på er alle skeive, transseksuelle og alle de som er for abort. Når de er borte, vil himmelen vil bli åpnet for de rettroende. Som den mektige pastoren John Hagee kort og konsist uttrykker det: «BIBLE means Basic Information Before Leaving Earth».
Det kan ved første øyekast synes rart og merkelig, at MC-folk med bibelen i hånden holder preken etter preken om at dommedag vil komme, og at mektige teleevangelister som Robert Jeffress og John Hagee, med millioner av tilhengere over hele USA, forteller at vi alle må være forberedt på den kommende krigen, men at det ikke er noe å være redde for dersom man er på den rette siden. Praying for Armageddon viser imidlertid med skremmende og overbevisende kraft at noe har skjedd i forholdet mellom politikk og religion i USA i løpet av de siste tiårene. Fanatisk ekstremisme er blitt vanlig og akseptert på en helt ny måte.
Riktignok er det ikke noe nytt at Republikanerne har alliert seg med ulike ofte ekstreme kristne organisasjoner, og i Hessen Scheis film ser vi også en montasje der presidenter som Reagan og Bush far og sønn får sine velsignelser fra kristne fundamentalister. Det nye er hvilken maktfaktor den kristne fundamentalismen har blitt i dagens politikk, og hvordan endetidstenkning innfiltrer både militæret og statsapparatet. Bildene av bibelmøter i Det Hvite Hus, og hvordan Trump og hans administrasjon lytter til fanatiske ekstremister som Jeffress og Hagee taler sitt tydelige språk.
Ved siden av journalisten Lee Fang møter vi også andre motstandere av den nye uhellige alliansen. En av dem er Frank Schaeffer, som er frafallen kronprins i en stor religiøs organisasjon og sønn til Pro-Life bevegelsens leder Francis Schaeffer. Han brukes imidlertid kanskje ikke så mye som han kunne ha blitt brukt i Praying for Armageddon, og det er litt synd. Han kunne antydet noe mer om hvorfor disse for mange av oss ekstreme religiøse organisasjonene kan få så mange aktive medlemmer som de har i dag.
Noen vil sikkert avfeie Praying for Armageddon som nok en konspirasjonsteori, og det ville kanskje ha styrket filmens argumentasjon om man trakk noen tråder enda lenger tilbake i tiden, om ikke til USAs egen fødsel som nasjon – åpenbart en nasjon bygget på vold, etnisk rensing og folkemord av urbefolkningen – så i hvert fall til tiden etter andre verdenskrig. At det finnes en særegen amerikansk tradisjon, som historikeren Richard Slotkin slående har kalt gjenfødelse gjennom vold i denne «gunfighter nation» er imidlertid åpenbar, og at noe har skjedde de siste tiårene er også sikkert.
I Bowling for Columbine (2002) slo Michael Moore fast at hangen til vold og våpen-fetisjismen i USA handler om usikkerhet og redsel, men han går ikke særlig videre. Heller ikke Hessen Schei ønsker å spekulere eller forelese. Fraværet av en større diskusjon omkring politikk i USA skaper selvsagt en sterkere følelsesmessig spenning i filmen, som kan synes naturlig fra et dramaturgisk synspunkt, men det åpner også for en mulig svakhet i framstillingen. Det er mange følelser knyttet til bruken av illustrasjonsbilder og musikk i filmen, og man kunne kanskje ønsket seg litt mer nøktern forklaring noen steder. I stedet for bilder av rastløse hester på prærien, og skummel ambient musikk med innslag av englesang, kunne vi kanskje ha fått litt mer forklaring. Det ville ikke tappet framstillingen for kraft. Filmen ville forblitt like skremmende, og ikke mindre aktuell av den grunn.
Filmen antyder et skifte i holdninger i tiden etter 9. september 2001 og den etterfølgende «krigen mot terror», og det er selvsagt et helt avgjørende skifte i nyere amerikansk historie, men det forblir det nærmeste man kommer til en slags forklaring på hvorfor disse endringene i amerikansk politikk og det amerikanske samfunnet har funnet sted. Vi brenner inne med mange viktige spørsmål om det som skjer i USA i dag. Hvordan kan en folkemengde, med mange konservative kristne forsøke seg på et statskupp ved å storme Kongressbygningen og gi blaffen i alle demokratiske ideer? Hvordan kan tilstrekkelig mange i staten Colorado stemme på et kongressmedlem som Lauren Boebart, som i filmen slår fast at: «There are only two nations created to glorify God: Israel and the US»?
Vekten på Midtøsten blir også helt avgjørende i filmen, og ved siden av å skissere skremmende forbindelseslinjer mellom religion og politikk og militæret i USA, leverer Praying for Armageddon en nådeløs kraftsalve mot det som har skjedd i Israel siden 1967, og det som skjer akkurat nå. Også Israel er en nasjon som gjenfødes gjennom vold og etnisk rensing, nærmest som et ekko av det som skjedde i USA da denne nasjonen ble etablert. De siste hendelsene i Israel understreker dessverre Tonje Hessen Scheis tese og argumentasjon.
Tonje Hessen Scheis film argumenterer ikke bare overbevisende for hvordan settlernes blodige kolonisering av palestinsk land delvis finansieres og gis legitimitet av amerikanske kristne organisasjoner og amerikansk utenrikspolitikk, men viser også hvilken urett som begås hver dag i Israel og Palestina. Ikke siden Per-Åke Holmquists klassiske dokumentarfilm Gaza Ghetto (1984) har jeg sette en film som så sterkt skildrer både hverdagsvolden og de giftige mentalitetene i denne aggressive settler-koloniseringen i Jerusalem og på Vestbredden. Også her handler det om en blodig gjenfødelse gjennom umoralsk maktbruk og brutal vold.
Selv om Praying for Armageddon er en viktig og overbevisende film, er den en svakhet ved filmskapernes argumentasjon at de bare i svært begrenset grad antyder noe om hvorfor de kristne fundamentalistene har fått så stor makt. Hva er det som lokker folk til slike fanatiske møter med slitne MC-folk som slår menn til riddere, eller får folk til å komme til massemøter med sleipe teleevangelister?
Selv om dette kunne ha kjølt ned kraften i den følelsesmessige appellen i filmen, ville det skapt en «tykkere beskrivelse» av det som foregår i det amerikanske samfunnet, og bidratt til å kaste lys over hvorfor dette skjer akkurat nå. At de eneste svarte vi ser i disse fundamentalistiske religiøse sammenhengene er i forbindelse med MC-presten Gary Burd, er kanskje ingen tilfeldighet. Bak den nye kristne fundamentalismen i USA står en overveiende hvit middelklasse som ikke bare har følt på en ny økonomisk nedgang, men som også føler seg truet av minoriteter som krever mer innflytelse.
Det foregår en kulturkamp i USA som den nye høyreekstreme fundamentalismen er en viktig del av, og den er knyttet til en stadig mer prekær informasjonskamp. En kamp som er prekær fordi desinformasjon og løgner spres gjennom medier lettere enn før, og fordi både demokratiet og den kritiske pressen er svekket. Praying for Armageddon er en film som bidrar positivt til denne viktige informasjonskrigen, og avslører allianser som ikke bare truer det amerikanske demokratiet, men som har ødeleggende storpolitiske konsekvenser. Det gir filmen ekstra kraft og betydning.
Filmen tegner et detaljert kart av forskjellige forbindelseslinjer mellom ulike religiøse grupperinger, organisasjoner og holdninger på den ene siden, og militæret og politikken på den andre siden, og Praying for Armageddon framstår dermed som et viktig kritisk korrektiv i en tid hvor fakta og fantasi synes å være utbyttbart i mange amerikanske medier. Ved å skildre de korstogene som allerede er i ferd med å vokse fram, som støtter en krigshissende voldsspiral, og kartlegge ulike maktfaktorer i det amerikanske samfunnet, bidrar Hessen Scheis film til å skape sammenheng og helhet. Det er en film som kanskje av og til blir litt overivrig i sin emosjonelle retorikk, men som har en viktig kritisk kjerne og funksjon. På mange måter er dette en storbragd fra regissøren og hennes mange medarbeideres side.
Tonje Hessen Schei hører til en relativt ny gruppe norske dokumentarister som de siste årene har løftet blikket fra norske forhold og som har laget spennende filmer med internasjonale perspektiver. Hennes siste filmer, som for eksempel Drone (2014) og iHuman (2019), kjennetegnes av et viktig geopolitisk perspektiv. Våre liv henger sammen, på mange forskjellige måter, og beslutninger som tas i en annen del av verden påvirker også oss her hjemme i Norge. Dette er en selvfølge i den intense globaliseringens tid. Derfor er Hessen Scheis film også relevant i Norge. En storkrig som den som skisseres i Praying for Armageddon er ikke noe vi kan ignorere fordi det er langt hjemmefra.
Dokumentarfilmer skal gi forstand, skal belyse eller skape sammenhenger, og opplyse og informere. De skal utvide vår forståelse av verden. De skal skape forståelse og oppfordre til handling. Tonje Hessen Scheis filmer, og Praying for Armageddon, gjør akkurat dette. Hennes siste film er skremmende aktuell, risser opp et saksforhold vi kanskje bare har sett konturene av tidligere, men illustrerer og argumenterer på overbevisende måte om skremmende koblinger mellom politikk og religion i USA, og forbindelseslinjer mellom tilsynelatende bisarre MC-riddere i midt-vesten og hvordan Israels ulovlige settler-politikk utgjør en stadig mer blodig etnisk rensing.
Praying for Armageddon er en viktig film. En film som avslører skremmende maktforhold. Gang på gang skildrer filmen hvordan religiøse fundamentalister peker på krigen og undergangens betydning som et rensende blodbad. De som lever ved sverd skal få sin belønning i himmelen, er deres bibeltolkning. Endetiden, sier Gary Burd, den er akkurat nå. Han og andre kristen-fundamentalister tar Johannes Åpenbaring helt bokstavelig, krever et Jerusalem bare for jøder, og slår nye riddere til sitt blodige korstog. De tar de første stegene mot Apokalypse Nå!
Praying for Armageddon har kinopremiere denne uken. Denne teksten ble første gang publisert 9.august i forkant av premieren på Den norske filmfestivalen i Haugesund. Fra før er filmen vist på en rekke internasjonale festivaler etter at den hadde verdenspremiere under CPH:DOX.
Dette er artikkel nummer 104 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
