Filmen og nasjonen.

Filmen og nasjonen.

Nasjonsfilmene er selvskrytet og idyllens genre framfor noen, preget av nasjonalromantiske landskapsvyer. Hvordan passer nyrestaurerte og nykonstruerte «Norge, vårt Norge, i toner og billeder» av Lyder Selvig inn i dette bildet, spør Gunnar Iversen. Er filmen et glemt og legendarisk mesterverk, eller er det snarere en kuriositet fra en svunnen tid?

Filmmediet og nasjonen Norge er nesten jevngamle, og filmen spilte en viktig rolle i den unge nasjonens første tiår. På kino fikk nasjonens borgere se levende bilder fra hele landet, i form av korte aktualitetsfilmer som kom i egne program eller som forfilmer, og disse korte dokumentarfilmene bant så å si landet sammen til et rike. I en tid da aviser og magasiner hadde få bilder, og vi ennå ikke hadde trått inn i vår billedberuste medietid, var disse filmene ofte de første glimt fra et langstrakt land en norsk tilskuer kunne se. I sør kunne en se bilder fra Hammerfest eller midnattssolen, og i nord kunne man se sportshendelser i hovedstaden eller bilder fra det blide Sørlandet. Filmen var med på å forme og bygge det nye landet, og gi det en helt egen visuell identitet. Norge kunne se seg selv, i form av levende bilder.

De mange koblingene og bindingene mellom nasjonen Norge og filmen ble enda tydeligere i løpet av 1920-årene. Dette var en periode med sterke nasjonalistiske strømninger, og dokumentarfilm bidro enda sterkere til å knytte landet sammen og gi nasjonen en selvstendig identitet. På den ene siden strømmet nordmenn til kinoene for å se de fire helaftensfilmene fra Roald Amundsens ulike ekspedisjoner, som ble det definitive gjennombruddet for den lange norske kinodokumentaren, og på den andre siden var de såkalte «nasjonsfilmene» populære på kino. Flere helaftens dokumentarfilmer ble laget som viste fram landskap og folkeliv i vårt mangslungne land. Felles hadde disse to dokumentargenrene at de var reiseskildringer. Polarfilmen skildret de mest eksotiske reisemålene, Norges-filmene skildret vårt eget land, både for et norsk og et internasjonalt publikum.

Norge var ikke alene om å lage slike «nasjonsfilmer» i disse årene, og i Skandinavia var trenden åpenbar. Det startet i Finland med det to timer lange nasjonaleposet Finlandia (Erkki Karu og Eero Leväluoma, 1922). Denne filmen ble produsert av de finske myndighetene, og framsto som en slags propagandafilm for Finland som nasjon, med vekt på natur og landbruk, sport og det militære. Den nye finske nasjonen skulle vise seg fram, bare fem år etter at nasjonen var etablert. To år senere kom to svenske «nasjonsfilmer», helaftensfilmene Sverige, vårt vackra land (Ragnar Ring) og Se Sverige! Filmen om ditt eget land (Waldemar J. Adams). Også dette idylliske solskinnsfilmer preget av propagandistisk skjønnmalende selvskryt.

Imellom den finske og de to svenske filmene kom Norge «på banen» med sin første hyllest til egen nasjon, Norge – en skildring i 6 akter, som fikk premiere i november 1923. Produsert av Kommunernes Filmscentral, som det het den gangen, var dette så langt man kunne komme i retning av en «offisiell» film. Denne første Norges-filmen illustrerer det episodiske og impresjonistiske ved denne filmgenren. De 6 aktene var som kortfilmer som kunne vises separat, og de viste fram kysten og fjordene, lavland og høyfjell, skogen og byene samt Nordland. Filmen var en kombinasjon av reiseskildring og geografileksjon, og den viste fram natur og landskap, mennesker og levevilkår, i form av en serie korte og spredte reiseinntrykk. Det knappe, impresjonistiske og episodiske peker også på hvordan denne typen film vokste fram av aktualitetsfilmens mange korte reportasjeglimt.

Norge – en skildring i 6 akter ble en stor suksess, og i det nye kommunalt eide selskapets direksjonsprotokoll kunne man stolt notere at: «Norgesfilmen har faet en meget god mottagelse og antas at bli en film av varig værdi». Dette førte til at andre selskap produserte sine Norges-filmer. Bio-Film Compagni og Gustav Lund produserte i 1924 Se Norge. Denne filmen var primært beregnet for det amerikanske markedet, og hadde den engelske tittelen Norway Today, men ble også vist på norske kinoer, og ble en suksess så sent som i 1929. I likhet med reisefilmen Med «Stavangerfjord» til Nordkap (Gustav Lund, 1925) var Se Norge en allsidig presentasjon av nasjonen Norge. Så vel vintersport som næringsliv og industri ble trukket fram i Lunds film.

I 1927 kom ytterligere en Norges-film, den gåtefulle Norges-filmen regissert av Tancred Ibsen. Regissøren karakteriserte selv langt senere sin aller første film med ordene: «En propagandafilm om Norge», og dette er i mangt og meget en passende karakteristikk på denne dokumentarfilmgenren. Nasjonsfilmene er selvskrytet og idyllens genre framfor noen, preget av nasjonalromantiske landskapsvyer, av ville fjorder, store fossefall, imponerende fjellmassiv og midnattssol, avbrutt av stavkirker og mer idylliske åkre og vakre langstrakte heier. Der våre første store reiseskildrere med filmkamera – Carl Lumholtz og Roald Amundsen – reiste til eksotiske steder som Borneo og isødene i sør og nord, fant regissørene til Norges-filmene mer prosaiske og hjemlige motiv i disse nasjonsbyggende årene.

Det nasjonalromantiske preget ble gjerne understreket gjennom musikkvalget til disse stumfilmene. Gustav Lunds Se Norge ble ved en anledning kritisert for sekvensen «Sæterjentens Søndag», men i et intervju i Filmavisen slo han fast at den visningen som ble kritisert ble holdt uten akkompagnerende sang. Ved andre visninger, spesielt i USA, der han reiste rundt med filmen, hadde han arrangert at en kvinne i nasjonaldrakt sang til denne sekvensen, noe som hadde vært meget vellykket. Vektleggingen av musikk og sang var også åpenbart i den siste store norske stumme «nasjonsfilmen». Tittelen på Lyder Selvigs helaftensfilm om Norge illustrerer betoningen på det auditive: Norge, vårt Norge, i toner og billeder. Denne filmen, som ellers var mest kjent som Selvigs Norgesfilm, fikk premiere i november 1929 og ble også en stor suksess. Filmen ble vist både her hjemme og i utlandet, og under tittelen Det vackra Norge ble Selvigs film også en stor suksess i Sverige våren 1930.

En ny versjon av Selvigs bredt anlagte Norges-film fikk premiere ved Kosmorama i Trondheim i 2022, med levende musikk akkompagnert av Trondheim Symfoniorkester & Opera, og nye visninger står for tur både i år og neste år. Filmfestivalen i Haugesund er neste stopp. Dermed realiseres en gammel drøm for enkelte ved Nasjonalbiblioteket, som begynte å arbeide med en restaurering av Selvigs Norges-film allerede på 1990-tallet, men det er først nå det har latt seg gjøre å gjenskape og rekonstruere Lyder Selvigs film og presentere den for et moderne publikum.

«Etter prologen følger en serie reiser langs de store «hovedveiene», fra sør til Midt-Norge, før man til slutt besøker midnattssolen og eventyrlandet lengst i Nord.»

Nykonstruert Norges-film

I likhet med enkelte andre stumfilmer som nylanseres i dag, er den nye versjonen av Lyder Selvigs Norge, vårt Norge en film som nærmest hører vår egen tid til like mye som den tiden da den ble laget. Ingen originalkopi fra 1929 eksisterer i dag. Selvig selv klippet om og bearbeidet materialet ved flere anledninger, ikke minst i forbindelse med visninger i USA, så den nye versjonen er satt sammen av materiale fra flere forskjellige kilder. Det er dermed ikke filmen slik den var da den ble vist på kino i 1929 og 1930 som vi kan se i dag, men snarere en film som kunne ha vært vist i disse årene.

Torbjørn Pedersen ved Nasjonalbiblioteket har pekt på at det ikke foreligger nok informasjon om den originale versjonen til at den kan rekonstrueres «slik den virkelig var», som historikerne sier. Bildematerialet i den nye versjonen av Norge, vårt Norge er for det meste hentet fra en mangelfull tintet visningskopi fra 1929, mens annet bildemateriale er satt inn «i henhold til klippelistene fra ‘Amerika-kopiene’», som Pedersen skriver. Dette materialet er behandlet digitalt slik at det skal ligne den originale visningskopien. I hovedsak er dette materialet hentet fra et duplikatnegativ på acetat av den svenske versjonen av Selvigs film, men noe annet bildemateriale er hentet fra originalt produksjonsmateriale på nitratfilm. I tillegg er nye mellomtekster ved flere anledninger satt inn, med markeringer slik at vi skal se at disse er laget av Nasjonalbiblioteket i 2020 og ikke av Selvig i 1929.

Det var like vanlig å lage ulike versjoner av filmer i stumfilmårene som i dag, så hva som er en «original» er ofte et vanskelig eller til og med umulig spørsmål å besvare. Ingen av de versjonene av Fritz Langs klassikere Metropolis (1927) eller M (1931) som vises i dag er identiske med «originalkopiene» fra mellomkrigstiden, så mange gamle filmer er rekonstruksjoner satt sammen av ulikt materiale fra forskjellige kopier laget for ulike markeder eller sammenhenger. Disse rekonstruksjonene reflekterer gjerne våre egne forestillinger om fortidens filmer fra dagens distanserte posisjon like mye som de er direkte levninger fra en ikke altfor fjern fortid.

Det er altså en ny konstruksjon like mye som en ny restaurering av Norge, vårt Norge som vi har anledning til å se i dag, og det musikalske er også preget av vår tid like mye som fortiden. Relativt få filmer i stumfilmsårene hadde originalskrevet musikk. I stedet var det opp til den enkelte musiker eller orkesterleder å sette sammen musikken til en filmforestilling, gjerne hentet fra tykke katalogpregede bøker med eksempelmusikk som kunne brukes for eksempel i vinterscener eller i storbysekvenser. Musikken til en film kunne dermed variere sterkt, fra kveld til kveld eller fra sted til sted, og var oftest tilpasset publikum på den kinoen der filmen ble vist. Ingen originalmusikk eksisterte som ledsaget Norge, vårt Norge på sine distribusjonsrunder. At nasjonalromantikken var fremtredende musikalsk sett, er imidlertid mer enn en gjetning, det er tross alt snakk om en storslagen hyllest til den nye nasjonen.

Komponist og pianist Trygve Brøske har satt sammen sitt musikkakkompagnement til den nye rekonstruksjonen, både basert på kjent musikk fra tiden før filmens premieretidspunkt og filmens samtid, men også med «noen anakronismer», som det står i en fortekst i filmen. Det er kompetent gjort, selv om musikken av og til føles like mye som en kommentar til bildene fra 1929 som et understrekende og følsomt musikkakkompagnement som skal imitere en stumfilmforestilling. Også musikalsk sett er den nye versjonen av Lyder Selvigs film en slags dobbelteksponering eller overtoning. Det er en film og en musikkledsagelse både fra 1929 og 2022 som vi ser og hører.

Norge, vårt Norge ble regissert av Lyder Selvig (1892-1956). Drammenseren Selvig er mest kjent som kinosjef i Trondheim i årene mellom 1940 og 1956, og som produsent og regissør av dokumentarfilmen Det grodde fram (1947), en film om krigen og motstandskampen i Trondheim (mer om Det grodde fram kan man lese her). Før Selvig ble kinosjef i Trondheim hadde han en variert og brokete bakgrunn. En stund oppholdt han seg i USA, der han skal ha drevet en kino, men tilbake i Norge var han først disponent i AS Benzin og Automobilhuset i Oslo i årene mellom 1921 og 1925, før han en periode arbeidet i reiselivsbransjen. Hans bakgrunn fra bilbransjen samt turist- og reiselivsbransjen er åpenbar i Norge, vårt Norge, som i mangt og meget er en serie innbydende levende prospektkortvyer fra den nye nasjonen Norge og en oppfordring til hjemlig bilturisme. 

Den nye rekonstruksjonen av Norge, vårt Norge kom til ved at Silje Engeness, direktør i Kosmorama, spurte produsenten Dag Hoel om ideer til neste festival. Hoel produserte dokumentarfilmen Trondheimsreisen (Magnus Skatvold, 2018) som ble en stor suksess ved Kosmorama (les mer om Trondheimsreisen her). Hoel hadde fått høre om Norge, vårt Norge og tipset Engeness, og dermed begynte hjulene langsomt å rulle. Nasjonalbiblioteket startet rekonstruksjonsarbeidet for fullt, Trygve Brøske ble satt på jobben med musikkledsagelse, og Trondheim Symfoniorkester & Opera framførte Brøskes musikkakkompagnement ved Kosmorama i 2022. Musikken er en kombinasjon av nyskrevet materiale og eldre stykker av ulik karakter.

Lyden i den nye versjonen av Norge, vårt Norge er et opptak fra nypremieren ved Kosmorama i fjor, og i tillegg til orkester og solister la man til en kommentar som ved tre anledninger bryter inn og kommenterer Selvigs film. Skuespiller og journalist Marianne Meløy bryter inn og gir noen humoristiske perspektiv på filmen, som kanskje er treffende, men lite passende. Det blir en avsporing om hensikten er at et moderne publikum skal få en opplevelse av en gammel og glemt film. Dette hindrer imidlertid ikke at filmen gir et interessant bilde av en tid preget av patriotisk optimisme og håp for framtiden til den nye og unge selvstendige nasjonen.

«Papirfabrikker, aluminiumsproduksjon og hvalkokerier er like viktige som stavkirker og bunadskledde bønder i Setesdal.»

Tradisjon og modernitet

De første delene av Norge, vårt Norge er strukturert som en serie reiser i Norges varierte landskap. Filmen åpner nærmest som en kombinasjon av geografileksjon og reiseskildring. Norges globale posisjon i verden, i form av animerte kart, legger an tonen, før filmen tar bil og filmkamera til hjelp for å dokumentere landets mange innbydende landskap. Oslo er utgangspunktet for flere sveipende bilreiser til Vestlandet og sørover, før vi retter kursen lengre nordover.

Den innledende internasjonale og globale konteksten erstattes raskt av et mer lokalt perspektiv, når filmen viser glimt fra mange forskjellige steder i Norge, men i den innledende prologen er vi først og fremst i Oslo. Åpningen har en spesielt springende tone, fra helleristninger som skal si oss at landet er gammelt, til bilder fra mars 1929 og kronprins Olav med sin nye hustru prinsesse Märtha. Denne drøyt ti minutter lange innledningen skal slå fast at Norge er et gammelt kulturland, og hopper bukk over unionstid og Danmarksnatt for å hylle den selvstendige nasjonen.

Etter prologen følger en serie reiser langs de store «hovedveiene», fra sør til Midt-Norge, før man til slutt besøker midnattssolen og eventyrlandet lengst i Nord. I dette partiet, som i filmen for øvrig, er det avgjørende for Selvig at turistlandet Norge, som presenteres i denne delen, framstår som en kombinasjon av et gammelt kulturland med egne tradisjoner og en moderne nasjon med infrastruktur og utmerkede veier. «Ærerike minner», som blant annet representeres av bilder av minnesmerket på stedet der Carl XII falt i Halden, er symbolske skildringer av det norske. Tradisjonen skildres gjennom minnesmerker og gamle bygninger, fra Nidarosdomen til stavkirker og tradisjonell byggekunst, mens moderniteten representeres av «norsk veibyggerkunst» og bilisme. Turistlandet Norge framstår ikke bare som et storslått og vakkert land med variert natur og spektakulære landskap, men også av måten naturlandskapet er blitt et kulturlandskap. Store flotte turisthotell finnes ved fosser, isbreer og i fjordene, som viser hvor tilgjengelig de vakre vyene er, og hvordan det ville til en viss grad er temmet og tilgjengeliggjort.

Denne kombinasjonen av tradisjon og modernitet preger også det neste partiet, som nesten en time inn i filmen presenterer «det arbeidende Norge». Her blir om enn framstillingen enda mer springende, med assosiasjonsmontasjer omkring jordbruk, fiske og hvalfangst, og storindustri med Borregård i Sarpsborg, Norsk Hydro på Rjukan, og industristedene Tyssedal og Odda som kronen på moderniteten. At mer tradisjonelle arbeidsformer og håndverkstradisjoner lever side ved side med den nye industrimoderniteten er også avgjørende, og Selvig veksler rytmisk mellom silde- og brislingfiske med småbåt til det imposante hvalkokeriet Kosmos, eller fra de største kraftanlegg til små hjemmelagede mølleanlegg for «hjemmeindustri». Norge har et ben i fortiden og tradisjonen i Selvig film, men det andre benet er solid plantet i framtiden og den nye industrisamfunnets moderne verden.

Mot slutten av filmen hylles det moderne Norge i form av skolevesen, sykehusanlegg og institusjoner der «de gamle blir tatt godt vare på», før den avsluttende delen veksler mellom kjente nordmenn – «de store menn» samt Sigrid Undset og Sonja Henie – før filmen toner ut i et potpourri omkring fritidsysler og vintersport. Det sunne og friske Norge samles på badeplassene eller i Holmenkollen, og vi vender tilbake til åpningen, som signaliserer at «der ligger et land mot den evige sne», i et emblematisk bilde av en mann og en kvinne som går langs en snøtung vintervei.

Slik blandes turistlandet med kulturlandet i en heseblesende montasje av bilder fra nesten hele landet, fra hovedstadens torghandel til midnattssolen i nord, og fra det nyeste i industribygg til gamle monumenter og stavkirker. Alt omkranses av vill, men definitivt temmet natur. Bilveiene slynger seg gjennom det vakre landskapet, som omkranses av bondegårder og industri, og bjerkene svaier lett i vinden. Oppdatert nasjonalromantikk med røtter i J. C. Dahls malerkunst blandes med turistbrosjyrens vektlegging av moderne letthet og hotell-luksus. Og alt bindes sammen av kommunikasjonsmidlene. Båt og jernbane, ja til og med hest-og-stolkjerre, men først og fremst bil, bil og atter bil. Kraftige syvseters automobiler farer med letthet gjennom det tradisjonsrike, men moderne landet. Veiene og bilene blir deler i et kommunikasjonsnettverk som både binder landet sammen og åpner det opp for moderne turisme.

«Lyder Selvigs film er et eksempel på en type impresjonistisk solskinnsdokumentarisme som blander nasjonalromantikk med en hyllest til det moderne.»

Impresjonistisk solskinnsdokumentarisme

Den nasjonalpatriotiske patosen og selvskrytet i denne turistfilmen laget både for et norsk og et utenlandsk publikum, formuleres altså i en blanding av tradisjon og modernitet. Dette var et grep som preget alle Norges-filmene på 1920-tallet, og som også var åpenbart i de andre skandinaviske «nasjonsfilmene». Til felles har alle disse filmene en idyllisk og patriotisk optimisme, der natur og industri nærmest «hånd i hånd» skal lede nasjonen inn i en rik og moderne framtid, og at de slekter på reiseskildringen. I både Se Norge og Norge, vårt Norge er for eksempel Borregårds papirfabrikk med, men avdempet av mange vakre naturscener og landskapsbilder av vill og vakker natur.

Reiseskildringen som genre, og spesielt den filmiske varianten fra 1920-tallet, var først og fremst en fragmentets genre. Franske kritikere etter krigen myntet det slående begrepet cinéma papillon, og de mange reisefilmene hadde mye til felles med sommerfuglen, som rastløst flyr fra blomst til blomst på samme måte som filmene like rastløst klipper fra sted til sted, fra vy til vy, og fra scene til scene.

Selvigs film har det samme impresjonistiske og fragmentariske preget. Norge, vårt Norge samler et vell av spredte reiseinntrykk i form av knappe impresjoner. Naturbildene, og spesielt de mange bildene fra fjellet, kan peke tilbake på en lang tradisjon av friluftskildringer og vandrebøker, men oppdatert gjennom å blande tradisjon og modernitet. De som reiser i Selvigs film i det lange partiet om turistlandet Norge gjør det på mest behagelige og dannede måte. De er ikke i pakt med naturen, men ser ut på landskap og natur fra automobilens behagelige lærseter. Selvigs film er både en typisk reise- og nasjonsfilm, og samtidig en avansert videreføring av den tidlige aktualitetsfilmen, som nettopp var små og korte impresjonistiske reportasjer.

At Norge, vårt Norge har røtter i den tidlige aktualitetsfilmen er åpenbart. Filmens to fotografer Paul Berge og Ottar Gladtvet hadde fotografert lengre dokumentarer tidligere på 1920-tallet, men var mest kjente som aktualitetsfilmere. Både Berge og Gladtvet lagde utallige små filmreportasjer og kortfilmer, helt fra 1910-tallet og fram til etter andre verdenskrig, og Lyder Selvig monterte deres bilder fra vårt langstrakte land sammen til én større filmframstilling i sin Norges-film.

Lyder Selvigs film er et eksempel på en type impresjonistisk solskinnsdokumentarisme som blander nasjonalromantikk med en hyllest til det moderne. Papirfabrikker, aluminiumsproduksjon og hvalkokerier er like viktige som stavkirker og bunadskledde bønder i Setesdal. På to avgjørende måter skiller Selvigs film seg fra vår egen tid, og det bidrar til å vise hvor merket filmen tross alt er av sin tid.

For det første finnes det som tidligere antydet ingen spenninger mellom tradisjon og modernitet i filmen. Disse to mentalitetene finnes side ved side, som et smilende Janus-ansikt. I dag ville nok en dokumentarist snarere pekt på ulike problemer og spenninger mellom industri og natur, eller veiutbygging og landskap. På 1920-tallet var dette ikke en del av forståelseshorisonten. 

For det andre presenterer filmen utelukkende overflatelivet i den nye unge nasjonen. Det vi ser er så å si huden som er strukket over landet, og som det bygges på, men vi går ikke i dybden eller under huden i form av perspektiveringer eller spørsmål underveis på reisen gjennom landet. En moderne norsk dokumentarist ville laget små mini-fortellinger underveis, gjerne i form av møter med mennesker, men Selvig behandler menneskene som pittoreske statister. I stedet er det fokus på en mer nøktern overflatisk grunnform som viser fram smørsiden av den nye nasjonen Norge.

«En moderne norsk dokumentarist ville laget små mini-fortellinger underveis, gjerne i form av møter med mennesker, men Selvig behandler menneskene som pittoreske statister.» (foto er av Selvig da han var kinosjef i Trondheim).

Nasjonalpatriotisk patos og selvskryt

Er Norge, vårt Norge et glemt, ikonisk og legendarisk mesterverk, som Kosmorama-direktør Silje Engeness og produsent Dag Hoel har antydet, eller er det snarere en kuriositet fra en svunnen tid? Kanskje kan filmen plasseres et sted midt imellom? Mesterverk høres ut som et utslag av overivrig reklame for et festivalarrangement, men kuriositet er kanskje i sterkeste laget? Og legendarisk eller ikonisk er neppe passende ord, for hvem hadde hørt om denne filmen tidligere bortsett fra en liten håndfull arkivarer og historikere? Selvigs film har ingen større virkningshistorie, og har ikke betydd mye for norsk filmhistorie eller det norske samfunnet. Den er snarere en bortglemt film hentet fram fra fortidens glemsel på grunn av den nye interessen for stumfilmevenementer på filmfestivaler. Noen viktig film- eller samfunnshistorisk rolle har filmen ikke hatt, og å stemple filmen som et mesterverk er i beste fall historieløst.

Det er også en svakhet med filmkopien slik den vises nå at det ikke finnes noen tekster som forteller noe om rekonstruksjonsarbeidet, og som ikke minst kan fortelle at filmen man ser ikke er helt identisk med den norske versjonen i 1929. Hverken for- eller ettertekster finnes som gir kontekst eller forteller om det møysommelige arbeidet med å rekonstruere og gjenskape filmen fra et utall forskjellige materielle kilder. All musikk er møysommelig listet opp på slutten, men vi finner intet om hvordan en moderne tilskuer skal se og forstå filmen. Dette bør rettes opp.

Filmen er likevel et interessant og spennende eksempel på en viktig genre i tidlig norsk dokumentarfilm, og sammen med filmer av Gustav Lund, Tancred Ibsen og andre, spilte Norge, vårt Norge en liten, men viktig rolle i identitetsarbeidet til Norge, og dannelsen av den nye nasjonens selvbilde i mellomkrigsårene. Derfor er det selvsagt gledelig at den blir tilgjengelig i dag, selv om superlativene framstår som en type overivrig hype, som reklamemannen Lyder Selvig imidlertid sikkert ville hatt sansen for.

Norge, vårt Norge er typisk for en kortlivet dokumentarfilmgenre som videreføres i etterkrigstiden og i dag av ulik turistreklame. Retorikken og patosen er den samme i Selvigs film som i utallige norske kortfilmer fra 1950- og 1960-tallet, der for eksempel industri og landbruk uproblematisk eksisterer side ved side som to sider ved samme modernitet, og filmen har slående øyeblikk som viser hvordan byer og landskap har forandret seg de siste hundre årene. Hvordan medieuvante stortingspolitikere nærmest framstår som ivrige nysgjerrige linselus når de filmes i Stortinget, gir oss også et bilde av en annen og svunnen medietid. Trolig ser de fleste tilskuere svært annerledes på mange av filmens scener og sekvenser i dag enn da filmen hadde premiere. Få vil se hvalkokeriet Kosmos som en nasjonal triumf i dag, så dagens tilskuere har en annen tolkningshorisont, erfaring og mentalitet.

Derfor kan man helt til slutt selvsagt spørre seg hvilken rolle denne filmen spiller i dag? Hva er det filmen sier dagens tilskuere, og hvordan fungerer filmen i dagens nasjonalpatriotiske tid? Er det med nostalgiens lune blikk vi ser denne filmen, nærmest som om det var et levende fotoalbum fra nasjonens barndom, eller er det noe å lære av gjensynet med den nykonstruerte Norge, vårt Norge? 

Selvigs film vil i dag vises i en svært annerledes tid enn da den ble laget, men en tid som like fullt preges av nasjonalpatriotisk patos, selvskryt og av desperate forsøk på å forene natur og industri. Oljen har erstattet hval, torsk og sild, men kanskje er mer av det samme i dag likevel, selv om det er nesten hundre år mellom Selvigs Norges-film og dagen i dag og vår tid mantra er grønn energi? 

Den tyske filosofen og forfatteren Hans Magnus Enzensberger karakteriserte i sin bok Norsk Utakt på midten av 1980-tallet nasjonen Norge som en blanding av bygdemuseum og fremtidslaboratorium, og kanskje kan en film som Norge, vårt Norge si oss noe i dag noe om opprinnelsen til denne norske utakten, en helt egen norsk identitet og mentalitet.


Dette er artikkel nummer 105 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.


 

Filmen og nasjonen.

Filmen og nasjonen.

Nasjonsfilmene er selvskrytet og idyllens genre framfor noen, preget av nasjonalromantiske landskapsvyer. Hvordan passer nyrestaurerte og nykonstruerte «Norge, vårt Norge, i toner og billeder» av Lyder Selvig inn i dette bildet, spør Gunnar Iversen. Er filmen et glemt og legendarisk mesterverk, eller er det snarere en kuriositet fra en svunnen tid?

Filmmediet og nasjonen Norge er nesten jevngamle, og filmen spilte en viktig rolle i den unge nasjonens første tiår. På kino fikk nasjonens borgere se levende bilder fra hele landet, i form av korte aktualitetsfilmer som kom i egne program eller som forfilmer, og disse korte dokumentarfilmene bant så å si landet sammen til et rike. I en tid da aviser og magasiner hadde få bilder, og vi ennå ikke hadde trått inn i vår billedberuste medietid, var disse filmene ofte de første glimt fra et langstrakt land en norsk tilskuer kunne se. I sør kunne en se bilder fra Hammerfest eller midnattssolen, og i nord kunne man se sportshendelser i hovedstaden eller bilder fra det blide Sørlandet. Filmen var med på å forme og bygge det nye landet, og gi det en helt egen visuell identitet. Norge kunne se seg selv, i form av levende bilder.

De mange koblingene og bindingene mellom nasjonen Norge og filmen ble enda tydeligere i løpet av 1920-årene. Dette var en periode med sterke nasjonalistiske strømninger, og dokumentarfilm bidro enda sterkere til å knytte landet sammen og gi nasjonen en selvstendig identitet. På den ene siden strømmet nordmenn til kinoene for å se de fire helaftensfilmene fra Roald Amundsens ulike ekspedisjoner, som ble det definitive gjennombruddet for den lange norske kinodokumentaren, og på den andre siden var de såkalte «nasjonsfilmene» populære på kino. Flere helaftens dokumentarfilmer ble laget som viste fram landskap og folkeliv i vårt mangslungne land. Felles hadde disse to dokumentargenrene at de var reiseskildringer. Polarfilmen skildret de mest eksotiske reisemålene, Norges-filmene skildret vårt eget land, både for et norsk og et internasjonalt publikum.

Norge var ikke alene om å lage slike «nasjonsfilmer» i disse årene, og i Skandinavia var trenden åpenbar. Det startet i Finland med det to timer lange nasjonaleposet Finlandia (Erkki Karu og Eero Leväluoma, 1922). Denne filmen ble produsert av de finske myndighetene, og framsto som en slags propagandafilm for Finland som nasjon, med vekt på natur og landbruk, sport og det militære. Den nye finske nasjonen skulle vise seg fram, bare fem år etter at nasjonen var etablert. To år senere kom to svenske «nasjonsfilmer», helaftensfilmene Sverige, vårt vackra land (Ragnar Ring) og Se Sverige! Filmen om ditt eget land (Waldemar J. Adams). Også dette idylliske solskinnsfilmer preget av propagandistisk skjønnmalende selvskryt.

Imellom den finske og de to svenske filmene kom Norge «på banen» med sin første hyllest til egen nasjon, Norge – en skildring i 6 akter, som fikk premiere i november 1923. Produsert av Kommunernes Filmscentral, som det het den gangen, var dette så langt man kunne komme i retning av en «offisiell» film. Denne første Norges-filmen illustrerer det episodiske og impresjonistiske ved denne filmgenren. De 6 aktene var som kortfilmer som kunne vises separat, og de viste fram kysten og fjordene, lavland og høyfjell, skogen og byene samt Nordland. Filmen var en kombinasjon av reiseskildring og geografileksjon, og den viste fram natur og landskap, mennesker og levevilkår, i form av en serie korte og spredte reiseinntrykk. Det knappe, impresjonistiske og episodiske peker også på hvordan denne typen film vokste fram av aktualitetsfilmens mange korte reportasjeglimt.

Norge – en skildring i 6 akter ble en stor suksess, og i det nye kommunalt eide selskapets direksjonsprotokoll kunne man stolt notere at: «Norgesfilmen har faet en meget god mottagelse og antas at bli en film av varig værdi». Dette førte til at andre selskap produserte sine Norges-filmer. Bio-Film Compagni og Gustav Lund produserte i 1924 Se Norge. Denne filmen var primært beregnet for det amerikanske markedet, og hadde den engelske tittelen Norway Today, men ble også vist på norske kinoer, og ble en suksess så sent som i 1929. I likhet med reisefilmen Med «Stavangerfjord» til Nordkap (Gustav Lund, 1925) var Se Norge en allsidig presentasjon av nasjonen Norge. Så vel vintersport som næringsliv og industri ble trukket fram i Lunds film.

I 1927 kom ytterligere en Norges-film, den gåtefulle Norges-filmen regissert av Tancred Ibsen. Regissøren karakteriserte selv langt senere sin aller første film med ordene: «En propagandafilm om Norge», og dette er i mangt og meget en passende karakteristikk på denne dokumentarfilmgenren. Nasjonsfilmene er selvskrytet og idyllens genre framfor noen, preget av nasjonalromantiske landskapsvyer, av ville fjorder, store fossefall, imponerende fjellmassiv og midnattssol, avbrutt av stavkirker og mer idylliske åkre og vakre langstrakte heier. Der våre første store reiseskildrere med filmkamera – Carl Lumholtz og Roald Amundsen – reiste til eksotiske steder som Borneo og isødene i sør og nord, fant regissørene til Norges-filmene mer prosaiske og hjemlige motiv i disse nasjonsbyggende årene.

Det nasjonalromantiske preget ble gjerne understreket gjennom musikkvalget til disse stumfilmene. Gustav Lunds Se Norge ble ved en anledning kritisert for sekvensen «Sæterjentens Søndag», men i et intervju i Filmavisen slo han fast at den visningen som ble kritisert ble holdt uten akkompagnerende sang. Ved andre visninger, spesielt i USA, der han reiste rundt med filmen, hadde han arrangert at en kvinne i nasjonaldrakt sang til denne sekvensen, noe som hadde vært meget vellykket. Vektleggingen av musikk og sang var også åpenbart i den siste store norske stumme «nasjonsfilmen». Tittelen på Lyder Selvigs helaftensfilm om Norge illustrerer betoningen på det auditive: Norge, vårt Norge, i toner og billeder. Denne filmen, som ellers var mest kjent som Selvigs Norgesfilm, fikk premiere i november 1929 og ble også en stor suksess. Filmen ble vist både her hjemme og i utlandet, og under tittelen Det vackra Norge ble Selvigs film også en stor suksess i Sverige våren 1930.

En ny versjon av Selvigs bredt anlagte Norges-film fikk premiere ved Kosmorama i Trondheim i 2022, med levende musikk akkompagnert av Trondheim Symfoniorkester & Opera, og nye visninger står for tur både i år og neste år. Filmfestivalen i Haugesund er neste stopp. Dermed realiseres en gammel drøm for enkelte ved Nasjonalbiblioteket, som begynte å arbeide med en restaurering av Selvigs Norges-film allerede på 1990-tallet, men det er først nå det har latt seg gjøre å gjenskape og rekonstruere Lyder Selvigs film og presentere den for et moderne publikum.

«Etter prologen følger en serie reiser langs de store «hovedveiene», fra sør til Midt-Norge, før man til slutt besøker midnattssolen og eventyrlandet lengst i Nord.»

Nykonstruert Norges-film

I likhet med enkelte andre stumfilmer som nylanseres i dag, er den nye versjonen av Lyder Selvigs Norge, vårt Norge en film som nærmest hører vår egen tid til like mye som den tiden da den ble laget. Ingen originalkopi fra 1929 eksisterer i dag. Selvig selv klippet om og bearbeidet materialet ved flere anledninger, ikke minst i forbindelse med visninger i USA, så den nye versjonen er satt sammen av materiale fra flere forskjellige kilder. Det er dermed ikke filmen slik den var da den ble vist på kino i 1929 og 1930 som vi kan se i dag, men snarere en film som kunne ha vært vist i disse årene.

Torbjørn Pedersen ved Nasjonalbiblioteket har pekt på at det ikke foreligger nok informasjon om den originale versjonen til at den kan rekonstrueres «slik den virkelig var», som historikerne sier. Bildematerialet i den nye versjonen av Norge, vårt Norge er for det meste hentet fra en mangelfull tintet visningskopi fra 1929, mens annet bildemateriale er satt inn «i henhold til klippelistene fra ‘Amerika-kopiene’», som Pedersen skriver. Dette materialet er behandlet digitalt slik at det skal ligne den originale visningskopien. I hovedsak er dette materialet hentet fra et duplikatnegativ på acetat av den svenske versjonen av Selvigs film, men noe annet bildemateriale er hentet fra originalt produksjonsmateriale på nitratfilm. I tillegg er nye mellomtekster ved flere anledninger satt inn, med markeringer slik at vi skal se at disse er laget av Nasjonalbiblioteket i 2020 og ikke av Selvig i 1929.

Det var like vanlig å lage ulike versjoner av filmer i stumfilmårene som i dag, så hva som er en «original» er ofte et vanskelig eller til og med umulig spørsmål å besvare. Ingen av de versjonene av Fritz Langs klassikere Metropolis (1927) eller M (1931) som vises i dag er identiske med «originalkopiene» fra mellomkrigstiden, så mange gamle filmer er rekonstruksjoner satt sammen av ulikt materiale fra forskjellige kopier laget for ulike markeder eller sammenhenger. Disse rekonstruksjonene reflekterer gjerne våre egne forestillinger om fortidens filmer fra dagens distanserte posisjon like mye som de er direkte levninger fra en ikke altfor fjern fortid.

Det er altså en ny konstruksjon like mye som en ny restaurering av Norge, vårt Norge som vi har anledning til å se i dag, og det musikalske er også preget av vår tid like mye som fortiden. Relativt få filmer i stumfilmsårene hadde originalskrevet musikk. I stedet var det opp til den enkelte musiker eller orkesterleder å sette sammen musikken til en filmforestilling, gjerne hentet fra tykke katalogpregede bøker med eksempelmusikk som kunne brukes for eksempel i vinterscener eller i storbysekvenser. Musikken til en film kunne dermed variere sterkt, fra kveld til kveld eller fra sted til sted, og var oftest tilpasset publikum på den kinoen der filmen ble vist. Ingen originalmusikk eksisterte som ledsaget Norge, vårt Norge på sine distribusjonsrunder. At nasjonalromantikken var fremtredende musikalsk sett, er imidlertid mer enn en gjetning, det er tross alt snakk om en storslagen hyllest til den nye nasjonen.

Komponist og pianist Trygve Brøske har satt sammen sitt musikkakkompagnement til den nye rekonstruksjonen, både basert på kjent musikk fra tiden før filmens premieretidspunkt og filmens samtid, men også med «noen anakronismer», som det står i en fortekst i filmen. Det er kompetent gjort, selv om musikken av og til føles like mye som en kommentar til bildene fra 1929 som et understrekende og følsomt musikkakkompagnement som skal imitere en stumfilmforestilling. Også musikalsk sett er den nye versjonen av Lyder Selvigs film en slags dobbelteksponering eller overtoning. Det er en film og en musikkledsagelse både fra 1929 og 2022 som vi ser og hører.

Norge, vårt Norge ble regissert av Lyder Selvig (1892-1956). Drammenseren Selvig er mest kjent som kinosjef i Trondheim i årene mellom 1940 og 1956, og som produsent og regissør av dokumentarfilmen Det grodde fram (1947), en film om krigen og motstandskampen i Trondheim (mer om Det grodde fram kan man lese her). Før Selvig ble kinosjef i Trondheim hadde han en variert og brokete bakgrunn. En stund oppholdt han seg i USA, der han skal ha drevet en kino, men tilbake i Norge var han først disponent i AS Benzin og Automobilhuset i Oslo i årene mellom 1921 og 1925, før han en periode arbeidet i reiselivsbransjen. Hans bakgrunn fra bilbransjen samt turist- og reiselivsbransjen er åpenbar i Norge, vårt Norge, som i mangt og meget er en serie innbydende levende prospektkortvyer fra den nye nasjonen Norge og en oppfordring til hjemlig bilturisme. 

Den nye rekonstruksjonen av Norge, vårt Norge kom til ved at Silje Engeness, direktør i Kosmorama, spurte produsenten Dag Hoel om ideer til neste festival. Hoel produserte dokumentarfilmen Trondheimsreisen (Magnus Skatvold, 2018) som ble en stor suksess ved Kosmorama (les mer om Trondheimsreisen her). Hoel hadde fått høre om Norge, vårt Norge og tipset Engeness, og dermed begynte hjulene langsomt å rulle. Nasjonalbiblioteket startet rekonstruksjonsarbeidet for fullt, Trygve Brøske ble satt på jobben med musikkledsagelse, og Trondheim Symfoniorkester & Opera framførte Brøskes musikkakkompagnement ved Kosmorama i 2022. Musikken er en kombinasjon av nyskrevet materiale og eldre stykker av ulik karakter.

Lyden i den nye versjonen av Norge, vårt Norge er et opptak fra nypremieren ved Kosmorama i fjor, og i tillegg til orkester og solister la man til en kommentar som ved tre anledninger bryter inn og kommenterer Selvigs film. Skuespiller og journalist Marianne Meløy bryter inn og gir noen humoristiske perspektiv på filmen, som kanskje er treffende, men lite passende. Det blir en avsporing om hensikten er at et moderne publikum skal få en opplevelse av en gammel og glemt film. Dette hindrer imidlertid ikke at filmen gir et interessant bilde av en tid preget av patriotisk optimisme og håp for framtiden til den nye og unge selvstendige nasjonen.

«Papirfabrikker, aluminiumsproduksjon og hvalkokerier er like viktige som stavkirker og bunadskledde bønder i Setesdal.»

Tradisjon og modernitet

De første delene av Norge, vårt Norge er strukturert som en serie reiser i Norges varierte landskap. Filmen åpner nærmest som en kombinasjon av geografileksjon og reiseskildring. Norges globale posisjon i verden, i form av animerte kart, legger an tonen, før filmen tar bil og filmkamera til hjelp for å dokumentere landets mange innbydende landskap. Oslo er utgangspunktet for flere sveipende bilreiser til Vestlandet og sørover, før vi retter kursen lengre nordover.

Den innledende internasjonale og globale konteksten erstattes raskt av et mer lokalt perspektiv, når filmen viser glimt fra mange forskjellige steder i Norge, men i den innledende prologen er vi først og fremst i Oslo. Åpningen har en spesielt springende tone, fra helleristninger som skal si oss at landet er gammelt, til bilder fra mars 1929 og kronprins Olav med sin nye hustru prinsesse Märtha. Denne drøyt ti minutter lange innledningen skal slå fast at Norge er et gammelt kulturland, og hopper bukk over unionstid og Danmarksnatt for å hylle den selvstendige nasjonen.

Etter prologen følger en serie reiser langs de store «hovedveiene», fra sør til Midt-Norge, før man til slutt besøker midnattssolen og eventyrlandet lengst i Nord. I dette partiet, som i filmen for øvrig, er det avgjørende for Selvig at turistlandet Norge, som presenteres i denne delen, framstår som en kombinasjon av et gammelt kulturland med egne tradisjoner og en moderne nasjon med infrastruktur og utmerkede veier. «Ærerike minner», som blant annet representeres av bilder av minnesmerket på stedet der Carl XII falt i Halden, er symbolske skildringer av det norske. Tradisjonen skildres gjennom minnesmerker og gamle bygninger, fra Nidarosdomen til stavkirker og tradisjonell byggekunst, mens moderniteten representeres av «norsk veibyggerkunst» og bilisme. Turistlandet Norge framstår ikke bare som et storslått og vakkert land med variert natur og spektakulære landskap, men også av måten naturlandskapet er blitt et kulturlandskap. Store flotte turisthotell finnes ved fosser, isbreer og i fjordene, som viser hvor tilgjengelig de vakre vyene er, og hvordan det ville til en viss grad er temmet og tilgjengeliggjort.

Denne kombinasjonen av tradisjon og modernitet preger også det neste partiet, som nesten en time inn i filmen presenterer «det arbeidende Norge». Her blir om enn framstillingen enda mer springende, med assosiasjonsmontasjer omkring jordbruk, fiske og hvalfangst, og storindustri med Borregård i Sarpsborg, Norsk Hydro på Rjukan, og industristedene Tyssedal og Odda som kronen på moderniteten. At mer tradisjonelle arbeidsformer og håndverkstradisjoner lever side ved side med den nye industrimoderniteten er også avgjørende, og Selvig veksler rytmisk mellom silde- og brislingfiske med småbåt til det imposante hvalkokeriet Kosmos, eller fra de største kraftanlegg til små hjemmelagede mølleanlegg for «hjemmeindustri». Norge har et ben i fortiden og tradisjonen i Selvig film, men det andre benet er solid plantet i framtiden og den nye industrisamfunnets moderne verden.

Mot slutten av filmen hylles det moderne Norge i form av skolevesen, sykehusanlegg og institusjoner der «de gamle blir tatt godt vare på», før den avsluttende delen veksler mellom kjente nordmenn – «de store menn» samt Sigrid Undset og Sonja Henie – før filmen toner ut i et potpourri omkring fritidsysler og vintersport. Det sunne og friske Norge samles på badeplassene eller i Holmenkollen, og vi vender tilbake til åpningen, som signaliserer at «der ligger et land mot den evige sne», i et emblematisk bilde av en mann og en kvinne som går langs en snøtung vintervei.

Slik blandes turistlandet med kulturlandet i en heseblesende montasje av bilder fra nesten hele landet, fra hovedstadens torghandel til midnattssolen i nord, og fra det nyeste i industribygg til gamle monumenter og stavkirker. Alt omkranses av vill, men definitivt temmet natur. Bilveiene slynger seg gjennom det vakre landskapet, som omkranses av bondegårder og industri, og bjerkene svaier lett i vinden. Oppdatert nasjonalromantikk med røtter i J. C. Dahls malerkunst blandes med turistbrosjyrens vektlegging av moderne letthet og hotell-luksus. Og alt bindes sammen av kommunikasjonsmidlene. Båt og jernbane, ja til og med hest-og-stolkjerre, men først og fremst bil, bil og atter bil. Kraftige syvseters automobiler farer med letthet gjennom det tradisjonsrike, men moderne landet. Veiene og bilene blir deler i et kommunikasjonsnettverk som både binder landet sammen og åpner det opp for moderne turisme.

«Lyder Selvigs film er et eksempel på en type impresjonistisk solskinnsdokumentarisme som blander nasjonalromantikk med en hyllest til det moderne.»

Impresjonistisk solskinnsdokumentarisme

Den nasjonalpatriotiske patosen og selvskrytet i denne turistfilmen laget både for et norsk og et utenlandsk publikum, formuleres altså i en blanding av tradisjon og modernitet. Dette var et grep som preget alle Norges-filmene på 1920-tallet, og som også var åpenbart i de andre skandinaviske «nasjonsfilmene». Til felles har alle disse filmene en idyllisk og patriotisk optimisme, der natur og industri nærmest «hånd i hånd» skal lede nasjonen inn i en rik og moderne framtid, og at de slekter på reiseskildringen. I både Se Norge og Norge, vårt Norge er for eksempel Borregårds papirfabrikk med, men avdempet av mange vakre naturscener og landskapsbilder av vill og vakker natur.

Reiseskildringen som genre, og spesielt den filmiske varianten fra 1920-tallet, var først og fremst en fragmentets genre. Franske kritikere etter krigen myntet det slående begrepet cinéma papillon, og de mange reisefilmene hadde mye til felles med sommerfuglen, som rastløst flyr fra blomst til blomst på samme måte som filmene like rastløst klipper fra sted til sted, fra vy til vy, og fra scene til scene.

Selvigs film har det samme impresjonistiske og fragmentariske preget. Norge, vårt Norge samler et vell av spredte reiseinntrykk i form av knappe impresjoner. Naturbildene, og spesielt de mange bildene fra fjellet, kan peke tilbake på en lang tradisjon av friluftskildringer og vandrebøker, men oppdatert gjennom å blande tradisjon og modernitet. De som reiser i Selvigs film i det lange partiet om turistlandet Norge gjør det på mest behagelige og dannede måte. De er ikke i pakt med naturen, men ser ut på landskap og natur fra automobilens behagelige lærseter. Selvigs film er både en typisk reise- og nasjonsfilm, og samtidig en avansert videreføring av den tidlige aktualitetsfilmen, som nettopp var små og korte impresjonistiske reportasjer.

At Norge, vårt Norge har røtter i den tidlige aktualitetsfilmen er åpenbart. Filmens to fotografer Paul Berge og Ottar Gladtvet hadde fotografert lengre dokumentarer tidligere på 1920-tallet, men var mest kjente som aktualitetsfilmere. Både Berge og Gladtvet lagde utallige små filmreportasjer og kortfilmer, helt fra 1910-tallet og fram til etter andre verdenskrig, og Lyder Selvig monterte deres bilder fra vårt langstrakte land sammen til én større filmframstilling i sin Norges-film.

Lyder Selvigs film er et eksempel på en type impresjonistisk solskinnsdokumentarisme som blander nasjonalromantikk med en hyllest til det moderne. Papirfabrikker, aluminiumsproduksjon og hvalkokerier er like viktige som stavkirker og bunadskledde bønder i Setesdal. På to avgjørende måter skiller Selvigs film seg fra vår egen tid, og det bidrar til å vise hvor merket filmen tross alt er av sin tid.

For det første finnes det som tidligere antydet ingen spenninger mellom tradisjon og modernitet i filmen. Disse to mentalitetene finnes side ved side, som et smilende Janus-ansikt. I dag ville nok en dokumentarist snarere pekt på ulike problemer og spenninger mellom industri og natur, eller veiutbygging og landskap. På 1920-tallet var dette ikke en del av forståelseshorisonten. 

For det andre presenterer filmen utelukkende overflatelivet i den nye unge nasjonen. Det vi ser er så å si huden som er strukket over landet, og som det bygges på, men vi går ikke i dybden eller under huden i form av perspektiveringer eller spørsmål underveis på reisen gjennom landet. En moderne norsk dokumentarist ville laget små mini-fortellinger underveis, gjerne i form av møter med mennesker, men Selvig behandler menneskene som pittoreske statister. I stedet er det fokus på en mer nøktern overflatisk grunnform som viser fram smørsiden av den nye nasjonen Norge.

«En moderne norsk dokumentarist ville laget små mini-fortellinger underveis, gjerne i form av møter med mennesker, men Selvig behandler menneskene som pittoreske statister.» (foto er av Selvig da han var kinosjef i Trondheim).

Nasjonalpatriotisk patos og selvskryt

Er Norge, vårt Norge et glemt, ikonisk og legendarisk mesterverk, som Kosmorama-direktør Silje Engeness og produsent Dag Hoel har antydet, eller er det snarere en kuriositet fra en svunnen tid? Kanskje kan filmen plasseres et sted midt imellom? Mesterverk høres ut som et utslag av overivrig reklame for et festivalarrangement, men kuriositet er kanskje i sterkeste laget? Og legendarisk eller ikonisk er neppe passende ord, for hvem hadde hørt om denne filmen tidligere bortsett fra en liten håndfull arkivarer og historikere? Selvigs film har ingen større virkningshistorie, og har ikke betydd mye for norsk filmhistorie eller det norske samfunnet. Den er snarere en bortglemt film hentet fram fra fortidens glemsel på grunn av den nye interessen for stumfilmevenementer på filmfestivaler. Noen viktig film- eller samfunnshistorisk rolle har filmen ikke hatt, og å stemple filmen som et mesterverk er i beste fall historieløst.

Det er også en svakhet med filmkopien slik den vises nå at det ikke finnes noen tekster som forteller noe om rekonstruksjonsarbeidet, og som ikke minst kan fortelle at filmen man ser ikke er helt identisk med den norske versjonen i 1929. Hverken for- eller ettertekster finnes som gir kontekst eller forteller om det møysommelige arbeidet med å rekonstruere og gjenskape filmen fra et utall forskjellige materielle kilder. All musikk er møysommelig listet opp på slutten, men vi finner intet om hvordan en moderne tilskuer skal se og forstå filmen. Dette bør rettes opp.

Filmen er likevel et interessant og spennende eksempel på en viktig genre i tidlig norsk dokumentarfilm, og sammen med filmer av Gustav Lund, Tancred Ibsen og andre, spilte Norge, vårt Norge en liten, men viktig rolle i identitetsarbeidet til Norge, og dannelsen av den nye nasjonens selvbilde i mellomkrigsårene. Derfor er det selvsagt gledelig at den blir tilgjengelig i dag, selv om superlativene framstår som en type overivrig hype, som reklamemannen Lyder Selvig imidlertid sikkert ville hatt sansen for.

Norge, vårt Norge er typisk for en kortlivet dokumentarfilmgenre som videreføres i etterkrigstiden og i dag av ulik turistreklame. Retorikken og patosen er den samme i Selvigs film som i utallige norske kortfilmer fra 1950- og 1960-tallet, der for eksempel industri og landbruk uproblematisk eksisterer side ved side som to sider ved samme modernitet, og filmen har slående øyeblikk som viser hvordan byer og landskap har forandret seg de siste hundre årene. Hvordan medieuvante stortingspolitikere nærmest framstår som ivrige nysgjerrige linselus når de filmes i Stortinget, gir oss også et bilde av en annen og svunnen medietid. Trolig ser de fleste tilskuere svært annerledes på mange av filmens scener og sekvenser i dag enn da filmen hadde premiere. Få vil se hvalkokeriet Kosmos som en nasjonal triumf i dag, så dagens tilskuere har en annen tolkningshorisont, erfaring og mentalitet.

Derfor kan man helt til slutt selvsagt spørre seg hvilken rolle denne filmen spiller i dag? Hva er det filmen sier dagens tilskuere, og hvordan fungerer filmen i dagens nasjonalpatriotiske tid? Er det med nostalgiens lune blikk vi ser denne filmen, nærmest som om det var et levende fotoalbum fra nasjonens barndom, eller er det noe å lære av gjensynet med den nykonstruerte Norge, vårt Norge? 

Selvigs film vil i dag vises i en svært annerledes tid enn da den ble laget, men en tid som like fullt preges av nasjonalpatriotisk patos, selvskryt og av desperate forsøk på å forene natur og industri. Oljen har erstattet hval, torsk og sild, men kanskje er mer av det samme i dag likevel, selv om det er nesten hundre år mellom Selvigs Norges-film og dagen i dag og vår tid mantra er grønn energi? 

Den tyske filosofen og forfatteren Hans Magnus Enzensberger karakteriserte i sin bok Norsk Utakt på midten av 1980-tallet nasjonen Norge som en blanding av bygdemuseum og fremtidslaboratorium, og kanskje kan en film som Norge, vårt Norge si oss noe i dag noe om opprinnelsen til denne norske utakten, en helt egen norsk identitet og mentalitet.


Dette er artikkel nummer 105 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.


 

MENY