Veien tilbake etter et terrorangrep.

Veien tilbake etter et terrorangrep.

«Minner om Paris» handler mer om sporene etter en traumatisk hendelse enn om selve terrorangrepet, forteller regissør Alice Winocour om den kinoaktuelle filmen. Den er inspirert av personlige erfaringer fra Bataclan, men hun var opptatt av at terrorangrepet likevel ikke skulle knyttes til en spesiell hendelse.

– Som alle filmene mine kommer Minner om Paris fra både noe personlig og fra et møte med en verden jeg ble fascinert av, forteller den franske regissøren Alice Winocour.

Hennes kinoaktuelle spillefilm, som har originaltittel Revoir Paris, skildrer et terrorangrep i den franske hovedstaden, og er inspirert av at filmskaperens bror var på Bataclan under terrorangrepet der i 2015. Etter å ha sendt ham en tekstmelding fikk Winocour svar om ikke å sende flere meldinger, fordi konsertlokalet var tatt over av terrorister.

– Heldigvis overlevde han, men utgangspunktet var dette traumet fra da broren min var tilstede under angrepet på Bataclan og mine minner fra den kvelden. Jeg opplevde selv hvordan minner konstruerer og dekonstruerer seg på sin egen måte. Inspirasjonen til filmen kom imidlertid ikke bare fra det som hendte med ham, men også fra møtet med miljøet av overlevende som jeg ble introdusert for gjennom boren min, sier hun når Rushprint møter henne i Paris.

Den norgesaktuelle Minner om Paris hadde premiere i Directors’ Fortnight-programmet på fjorårets filmfestival i Cannes, og er Winocours fjerde spillefilm. Hun har også regissert flere kortfilmer og vært medforfatter på spillefilmer regissert av andre, deriblant tyrkisk-franske Deniz Gamze Ergüvens langfilmdebut Mustang fra 2015.

Regissøren og manusforfatteren trekker en parallell til sin forrige spillefilm Proxima, som gikk på norske kinoer i 2020 og har blant andre Eva Green og Matt Dillon på rollelisten.

– Da ville jeg lage en film om en mor og en datter som er adskilt, fordi det var noe jeg selv opplevede med min datter. Jeg bestemte meg for at moren skulle være en astronaut, for å skape avstand til meg selv siden det var så personlig. Da jeg gjorde research, ble jeg veldig fascinert av astronautenes verden. Også der var det en kombinasjon av noe jeg hadde personlig kjennskap til og noe jeg oppdaget ved å møte nye mennesker.

Minner om Paris handler om Mia, spilt av Virginie Efira (blant annet kjent fra Paul Verhoevens Benedetta), som overlever et terrorangrep på en bistro hun tilfeldigvis befinner seg i, og følger hennes prosess for å bearbeide traumene i tiden som følger. I utgangspunktet husker hun lite av selve kvelden, men oppsøker etter hvert andre overlevende gjennom nettforum og støttegrupper, i forsøk på å samle brikkene og helbrede seg selv. Med det gir filmen også innblikk i andre karakterers ulike opplevelser og reaksjoner etter en slik hendelse.

– Jeg ville at publikum skulle føle hvordan det er å være i en kafé i Paris og i neste sekund befinne deg i en krigssone.

Fiktivt terrorangrep

Winocour understreker at ideen om å lage spillefilm om et terroristangrep ikke kom umiddelbart etter hendelsen på Bataclan, og at hun lagde tidligere nevnte Proxima i mellomtiden.

– Jeg var borte en stund for å spille inn Proxima, som vi filmet i Russland, Kazakhstan og Tyskland. Da jeg kom tilbake til Paris, følte jeg et behov for å lage denne filmen. Men det var egentlig en ubevisst prosess, hvor jeg heller ikke tenkte på hvorvidt det ville være vanskelig. Det var mer av en form for nødvendighet, forteller hun.

Filmen skildrer dog ikke terrorangrepet på Bataclan eller noen tilsvarende, virkelig hendelse, men et fiktivt terrorangrep.

– Det var svært viktig for meg å skildre et angrep som ikke skulle være Bataclan. At det ikke skulle være en historisk rekonstruksjon, men et fiktivt angrep. Filmen handler da også mer om sporene etter en traumatisk hendelse enn om selve angrepet. Men broren min fikk meg også til å forstå at det var umulig å fullt ut formidle disse hendelsene og denne typen vold på film.

Regissøren påpeker selv at Minner om Paris like fullt inneholder scener som gjengir fragmenter av det fiktive angrepet.

– Jeg ville at publikum skulle føle hvordan det er å være i en kafé i Paris og i neste sekund befinne deg i en krigssone. Det er en høyst spesiell opplevelse, som vi trenger et innblikk i for empatien med karakterene. Jeg har tidligere laget en film (Maryland, journ. anm) om posttraumatiserte soldater som har vært i Afghanistan, men det er noe helt annet når du vet at du er i en krigssone, med uniform og våpen, enn når du sitter i et fransk brasseri og plutselig bevitner en masse mennesker bli drept rundt deg, forteller Winocour.

I filmen har du valgt å ikke fortelle noe om terroristenes motivasjon for angrepet, for eksempel om det utføres av islamistiske fundamentalister eller høyreekstremister?

– Igjen skyldes det at filmen ikke handler om selve angrepet. Men også fordi vi skal innta offerets posisjon. Mange av ofrene ser heller ikke så mye av angrepet, fordi de holder seg skjult. De kan for eksempel bare se føttene til terroristene. I tillegg har jo hovedkarakteren hukommelsestap, det er mye hun ikke husker fra angrepet. Det er også vanlig – naturligvis gjelder det ikke alle, men mange overlevende husker ikke klart hva som skjedde, sier hun.

– Jeg har også snakket med mange psykiatere, som sier at slike hendelser er som knust glass, også for dem og for politiet, hvor det er vanskelig å få oversikt over alle detaljene. Filmen handler egentlig om minner og posttraumatisk hukommelse. Du husker bare bruddstykker av hva som skjedde uten rekkefølge, og må prøve å knytte bitene sammen, sier Winocour, som gjorde omfattende research i arbeidet med filmen.

– Jeg valgte de to blant annet på grunn av måten de kan framkalle empati hos publikum, og de er begge veldig sterke og levende.

Fragmentert fortelling

Minner og hukommelsestap synes å ha vært del av filmens kjerne helt fra begynnelsen. Hvordan påvirket det historiefortellingen?

 – Ja, siden hovedkarakterens bevissthet er fragmentert, tenkte jeg at selve filmen skulle være fragmentert, med ulike biter som plutselig dukker opp. Filmen inneholder en del flashbacks i form av ufrivillige tilbakevendende minner, som man kan oppleve som posttraumatisert, sier Winocour.

– Men flashback’ene er ikke minner slik tilbakeblikk ofte er på film, det er mer en fullstendig gjenopplevelse av det som skjedde. Det kan oppstå om man for eksempel hører eller ser noe, men som oftest er det lyder – som lyden av regn i filmen, fordi det regnet kvelden angrepet skjedde. Med ett er man tilbake som om det faktisk utspiller seg igjen. Ofrene er i en slags limbo, hvor disse inntrykkene er virkeligere for dem enn den virkelige verden, presiserer hun.

Derfor var lydarbeidet essensielt i utformingen av Minner om Paris.

– Jeg er glad i fysiske og sanselige filmer, så lydarbeidet er alltid viktig for meg. Men særlig i denne filmen, fordi lyd er så sentralt for hukommelsesprosessen, sier hun.

– Ofrene er i en slags limbo, hvor disse inntrykkene er virkeligere for dem enn den virkelige verden.

Fremmed i egen kropp

Winocour forteller at en krevende del av skuespillerarbeidet for hovedrolleinnehaver Efira, var at karakteren skulle føle seg fremmed i sin egen kropp og i sine inntrykk. En referansefilm de diskuterte mye under arbeidet var David Cronenbergs The Dead Zone, basert på en roman av Stephen King, der Christopher Walken spiller hovedpersonen som har en «psykisk» evne til å se øyeblikk fra ulike tider i andre menneskers liv.

– I rollen måtte Virginie være tilstede og deretter frakoblet på ett sekund, og det var utfordrende. Hun har dessuten nesten ingen sminke, hun skulle være en naken sjel. Og gradvis bli mer og mer levende. For folk som opplever denne typen posttraumatisk lidelse, er det en lang prosess. De må på et vis lære å leve med en annen kropp, sier regissøren.

– For eksempel er det en sexscene i filmen som utgjør et avgjørende stadium i hovedpersonens vei tilbake. Det er noe klønete og sårbart ved hvordan de to karakterene gjenoppdager kroppene sine, og jeg synes skuespillernes prestasjoner er veldig sterke. Det er en viktig scene for meg, legger hun til.

Under årets César Awards, der de beste franske filmene fra 2022 ble hyllet, vant Virginie Efira prisen for beste kvinnelige skuespiller for rolleprestasjonen som Mia i Minner om Paris.

En sentral birolle som en annen av de overlevende fra terrorangrepet spilles av Benoît Magimel, som muligens stadig er mest kjent for sin rolle i Pianolærerinnen av Michael Haneke. Magimel vant faktisk årets César-pris for beste mannlige skuespiller, men da for sin hovedrolle i Albert Serras Pacifiction.

– Jeg valgte de to blant annet på grunn av måten de kan framkalle empati hos publikum, og de er begge veldig sterke og levende. Benoît har mye humor. Og Virginie har en styrke i seg som passet ypperlig for en karakter som ikke vil være et offer, men som prøver å fri seg selv, sier regissøren.

– Jeg var opptatt av å ikke lage en trist film. Det skulle i langt større grad være en film om livet enn om døden. Folk som har konfrontert døden, tenker også mye mer på livet de har foran seg enn på døden, utdyper hun.

– Jeg ser det som en del av motstandskraften å fortelle historier om temaet. Og film skal naturligvis reflektere traumer og problemstillinger vi står overfor i dag.

Sterkt fellesskap mellom overlevende

Ifølge Winocour er det laget flere filmer i Frankrike den siste tiden med tilsvarende tematikk knyttet til terrorangrepene landet har opplevd.

– Det er naturlig, siden det er så mange som er berørt. Man må ikke ha vært ha vært tilstede selv eller ha familiemedlemmer som var det, for å få posttraumatiske lidelser av slike hendelser. Det er som et stort hull som suger til seg alt lyset. Men jeg ser det som en del av motstandskraften å fortelle historier om temaet. Og film skal naturligvis reflektere traumer og problemstillinger vi står overfor i dag.

Filmen beskriver flere forskjellige aspekter ved denne typen posttraumatiske opplevelser. Men var det en kjerne i disse erfaringene du ønsket å formilde i filmen?

– Absolutt. Jeg hørte en mengde grusomme historier, og mange av dem jeg snakket med hadde mistet noen av sine nære. Men da jeg gikk inn på disse nettforumene var det også rørende å se folk som lette etter noen fra hendelsen, kanskje en som bare hadde smilt kort til dem, og lurte på om vedkommende hadde overlevd. Jeg fikk inntrykk av det var et sterkt fellesskap. Slike traumaer rykker oss ut av klassetilhørighet og våre ulike verdener, stilt overfor døden er vi like. Man blir sterkt knyttet til de man har opplevd noe sånt sammen med. Og så er det en oppfatning om man ikke egentlig kan bygge seg opp igjen alene, det krever kollektiv innsats. Det syntes jeg var veldig rørende og sterkt.


Minner om Paris går på norske kinoer nå.


 

Veien tilbake etter et terrorangrep.

Veien tilbake etter et terrorangrep.

«Minner om Paris» handler mer om sporene etter en traumatisk hendelse enn om selve terrorangrepet, forteller regissør Alice Winocour om den kinoaktuelle filmen. Den er inspirert av personlige erfaringer fra Bataclan, men hun var opptatt av at terrorangrepet likevel ikke skulle knyttes til en spesiell hendelse.

– Som alle filmene mine kommer Minner om Paris fra både noe personlig og fra et møte med en verden jeg ble fascinert av, forteller den franske regissøren Alice Winocour.

Hennes kinoaktuelle spillefilm, som har originaltittel Revoir Paris, skildrer et terrorangrep i den franske hovedstaden, og er inspirert av at filmskaperens bror var på Bataclan under terrorangrepet der i 2015. Etter å ha sendt ham en tekstmelding fikk Winocour svar om ikke å sende flere meldinger, fordi konsertlokalet var tatt over av terrorister.

– Heldigvis overlevde han, men utgangspunktet var dette traumet fra da broren min var tilstede under angrepet på Bataclan og mine minner fra den kvelden. Jeg opplevde selv hvordan minner konstruerer og dekonstruerer seg på sin egen måte. Inspirasjonen til filmen kom imidlertid ikke bare fra det som hendte med ham, men også fra møtet med miljøet av overlevende som jeg ble introdusert for gjennom boren min, sier hun når Rushprint møter henne i Paris.

Den norgesaktuelle Minner om Paris hadde premiere i Directors’ Fortnight-programmet på fjorårets filmfestival i Cannes, og er Winocours fjerde spillefilm. Hun har også regissert flere kortfilmer og vært medforfatter på spillefilmer regissert av andre, deriblant tyrkisk-franske Deniz Gamze Ergüvens langfilmdebut Mustang fra 2015.

Regissøren og manusforfatteren trekker en parallell til sin forrige spillefilm Proxima, som gikk på norske kinoer i 2020 og har blant andre Eva Green og Matt Dillon på rollelisten.

– Da ville jeg lage en film om en mor og en datter som er adskilt, fordi det var noe jeg selv opplevede med min datter. Jeg bestemte meg for at moren skulle være en astronaut, for å skape avstand til meg selv siden det var så personlig. Da jeg gjorde research, ble jeg veldig fascinert av astronautenes verden. Også der var det en kombinasjon av noe jeg hadde personlig kjennskap til og noe jeg oppdaget ved å møte nye mennesker.

Minner om Paris handler om Mia, spilt av Virginie Efira (blant annet kjent fra Paul Verhoevens Benedetta), som overlever et terrorangrep på en bistro hun tilfeldigvis befinner seg i, og følger hennes prosess for å bearbeide traumene i tiden som følger. I utgangspunktet husker hun lite av selve kvelden, men oppsøker etter hvert andre overlevende gjennom nettforum og støttegrupper, i forsøk på å samle brikkene og helbrede seg selv. Med det gir filmen også innblikk i andre karakterers ulike opplevelser og reaksjoner etter en slik hendelse.

– Jeg ville at publikum skulle føle hvordan det er å være i en kafé i Paris og i neste sekund befinne deg i en krigssone.

Fiktivt terrorangrep

Winocour understreker at ideen om å lage spillefilm om et terroristangrep ikke kom umiddelbart etter hendelsen på Bataclan, og at hun lagde tidligere nevnte Proxima i mellomtiden.

– Jeg var borte en stund for å spille inn Proxima, som vi filmet i Russland, Kazakhstan og Tyskland. Da jeg kom tilbake til Paris, følte jeg et behov for å lage denne filmen. Men det var egentlig en ubevisst prosess, hvor jeg heller ikke tenkte på hvorvidt det ville være vanskelig. Det var mer av en form for nødvendighet, forteller hun.

Filmen skildrer dog ikke terrorangrepet på Bataclan eller noen tilsvarende, virkelig hendelse, men et fiktivt terrorangrep.

– Det var svært viktig for meg å skildre et angrep som ikke skulle være Bataclan. At det ikke skulle være en historisk rekonstruksjon, men et fiktivt angrep. Filmen handler da også mer om sporene etter en traumatisk hendelse enn om selve angrepet. Men broren min fikk meg også til å forstå at det var umulig å fullt ut formidle disse hendelsene og denne typen vold på film.

Regissøren påpeker selv at Minner om Paris like fullt inneholder scener som gjengir fragmenter av det fiktive angrepet.

– Jeg ville at publikum skulle føle hvordan det er å være i en kafé i Paris og i neste sekund befinne deg i en krigssone. Det er en høyst spesiell opplevelse, som vi trenger et innblikk i for empatien med karakterene. Jeg har tidligere laget en film (Maryland, journ. anm) om posttraumatiserte soldater som har vært i Afghanistan, men det er noe helt annet når du vet at du er i en krigssone, med uniform og våpen, enn når du sitter i et fransk brasseri og plutselig bevitner en masse mennesker bli drept rundt deg, forteller Winocour.

I filmen har du valgt å ikke fortelle noe om terroristenes motivasjon for angrepet, for eksempel om det utføres av islamistiske fundamentalister eller høyreekstremister?

– Igjen skyldes det at filmen ikke handler om selve angrepet. Men også fordi vi skal innta offerets posisjon. Mange av ofrene ser heller ikke så mye av angrepet, fordi de holder seg skjult. De kan for eksempel bare se føttene til terroristene. I tillegg har jo hovedkarakteren hukommelsestap, det er mye hun ikke husker fra angrepet. Det er også vanlig – naturligvis gjelder det ikke alle, men mange overlevende husker ikke klart hva som skjedde, sier hun.

– Jeg har også snakket med mange psykiatere, som sier at slike hendelser er som knust glass, også for dem og for politiet, hvor det er vanskelig å få oversikt over alle detaljene. Filmen handler egentlig om minner og posttraumatisk hukommelse. Du husker bare bruddstykker av hva som skjedde uten rekkefølge, og må prøve å knytte bitene sammen, sier Winocour, som gjorde omfattende research i arbeidet med filmen.

– Jeg valgte de to blant annet på grunn av måten de kan framkalle empati hos publikum, og de er begge veldig sterke og levende.

Fragmentert fortelling

Minner og hukommelsestap synes å ha vært del av filmens kjerne helt fra begynnelsen. Hvordan påvirket det historiefortellingen?

 – Ja, siden hovedkarakterens bevissthet er fragmentert, tenkte jeg at selve filmen skulle være fragmentert, med ulike biter som plutselig dukker opp. Filmen inneholder en del flashbacks i form av ufrivillige tilbakevendende minner, som man kan oppleve som posttraumatisert, sier Winocour.

– Men flashback’ene er ikke minner slik tilbakeblikk ofte er på film, det er mer en fullstendig gjenopplevelse av det som skjedde. Det kan oppstå om man for eksempel hører eller ser noe, men som oftest er det lyder – som lyden av regn i filmen, fordi det regnet kvelden angrepet skjedde. Med ett er man tilbake som om det faktisk utspiller seg igjen. Ofrene er i en slags limbo, hvor disse inntrykkene er virkeligere for dem enn den virkelige verden, presiserer hun.

Derfor var lydarbeidet essensielt i utformingen av Minner om Paris.

– Jeg er glad i fysiske og sanselige filmer, så lydarbeidet er alltid viktig for meg. Men særlig i denne filmen, fordi lyd er så sentralt for hukommelsesprosessen, sier hun.

– Ofrene er i en slags limbo, hvor disse inntrykkene er virkeligere for dem enn den virkelige verden.

Fremmed i egen kropp

Winocour forteller at en krevende del av skuespillerarbeidet for hovedrolleinnehaver Efira, var at karakteren skulle føle seg fremmed i sin egen kropp og i sine inntrykk. En referansefilm de diskuterte mye under arbeidet var David Cronenbergs The Dead Zone, basert på en roman av Stephen King, der Christopher Walken spiller hovedpersonen som har en «psykisk» evne til å se øyeblikk fra ulike tider i andre menneskers liv.

– I rollen måtte Virginie være tilstede og deretter frakoblet på ett sekund, og det var utfordrende. Hun har dessuten nesten ingen sminke, hun skulle være en naken sjel. Og gradvis bli mer og mer levende. For folk som opplever denne typen posttraumatisk lidelse, er det en lang prosess. De må på et vis lære å leve med en annen kropp, sier regissøren.

– For eksempel er det en sexscene i filmen som utgjør et avgjørende stadium i hovedpersonens vei tilbake. Det er noe klønete og sårbart ved hvordan de to karakterene gjenoppdager kroppene sine, og jeg synes skuespillernes prestasjoner er veldig sterke. Det er en viktig scene for meg, legger hun til.

Under årets César Awards, der de beste franske filmene fra 2022 ble hyllet, vant Virginie Efira prisen for beste kvinnelige skuespiller for rolleprestasjonen som Mia i Minner om Paris.

En sentral birolle som en annen av de overlevende fra terrorangrepet spilles av Benoît Magimel, som muligens stadig er mest kjent for sin rolle i Pianolærerinnen av Michael Haneke. Magimel vant faktisk årets César-pris for beste mannlige skuespiller, men da for sin hovedrolle i Albert Serras Pacifiction.

– Jeg valgte de to blant annet på grunn av måten de kan framkalle empati hos publikum, og de er begge veldig sterke og levende. Benoît har mye humor. Og Virginie har en styrke i seg som passet ypperlig for en karakter som ikke vil være et offer, men som prøver å fri seg selv, sier regissøren.

– Jeg var opptatt av å ikke lage en trist film. Det skulle i langt større grad være en film om livet enn om døden. Folk som har konfrontert døden, tenker også mye mer på livet de har foran seg enn på døden, utdyper hun.

– Jeg ser det som en del av motstandskraften å fortelle historier om temaet. Og film skal naturligvis reflektere traumer og problemstillinger vi står overfor i dag.

Sterkt fellesskap mellom overlevende

Ifølge Winocour er det laget flere filmer i Frankrike den siste tiden med tilsvarende tematikk knyttet til terrorangrepene landet har opplevd.

– Det er naturlig, siden det er så mange som er berørt. Man må ikke ha vært ha vært tilstede selv eller ha familiemedlemmer som var det, for å få posttraumatiske lidelser av slike hendelser. Det er som et stort hull som suger til seg alt lyset. Men jeg ser det som en del av motstandskraften å fortelle historier om temaet. Og film skal naturligvis reflektere traumer og problemstillinger vi står overfor i dag.

Filmen beskriver flere forskjellige aspekter ved denne typen posttraumatiske opplevelser. Men var det en kjerne i disse erfaringene du ønsket å formilde i filmen?

– Absolutt. Jeg hørte en mengde grusomme historier, og mange av dem jeg snakket med hadde mistet noen av sine nære. Men da jeg gikk inn på disse nettforumene var det også rørende å se folk som lette etter noen fra hendelsen, kanskje en som bare hadde smilt kort til dem, og lurte på om vedkommende hadde overlevd. Jeg fikk inntrykk av det var et sterkt fellesskap. Slike traumaer rykker oss ut av klassetilhørighet og våre ulike verdener, stilt overfor døden er vi like. Man blir sterkt knyttet til de man har opplevd noe sånt sammen med. Og så er det en oppfatning om man ikke egentlig kan bygge seg opp igjen alene, det krever kollektiv innsats. Det syntes jeg var veldig rørende og sterkt.


Minner om Paris går på norske kinoer nå.


 

MENY