Respektfull distanse og intim nærhet blandes på en slående måte i Kenneth Elvebakks filmer, mener Gunnar Iversen. Elvebakks filmer er også viktige innspill i de mange debattene omkring maskulinitet og femininitet. Hans filmer gir oss tilgang til levd liv vi alle kan lære noe av, uansett hvem vi er.
Foto fra «Hei Verden» (Kred: Nils Petter Lotherington / Fuglene)
Noen filmskapere opererer nesten under radaren. Ikke alle filmene de lager ender opp på kino eller vises i aller beste sendetid på fjernsynet, og filmene får dermed ikke alltid den oppmerksomheten som de fortjener. Likevel finner filmene ofte et stort publikum. Kenneth Elvebakk hører til disse filmskaperne som ofte befinner seg nærmest under radaren, selv om mange av filmene hans har blitt vist på fjernsyn eller kino.
Elvebakks siste film Hei verden (2021) har ikke hatt kinodistribusjon her hjemme, men filmen har likevel blitt sett av mange. Ikke bare på et imponerende antall internasjonale filmfestivaler, der filmen har vunnet flere priser, men også i andre sammenhenger. Det er en viktig og elegant film som hadde fortjent å få kinodistribusjon.
Regissøren har selv kalt Hei verden «den umulige filmen». En film ingen salgsagenter ville ha. Fjernsynskanaler lager helst skeivt innhold selv, og kjøper ikke inn filmer fra andre, og både pandemien og utfordringer med finansieringen skapte problemer for Elvebakk, som likevel klarte å fullføre dette spennende prosjektet om skeiv ungdom. Selv om filmen aldri fant veien til kinoene, har Hei Verden blitt sett av rundt 50.000 elever på ungdomstrinnet her i landet, gjennom visninger arrangert av Den Kulturelle Skolesekken. Også utenfor Norge har filmen blitt vist for mange skoleelever.
Hei Verden ble dessuten vist i to deler på TV2, og er også tilgjengelig bak en betalingsmur på TV 2 Play, mens festivalversjonen på 88 minutter gir de som har hatt anledningen til å se den versjonen bedre tid til å synke inn i filmens verden og sette pris på skildringen av de fire ungdommene som portretteres. Hei Verden er foreløpig siste film fra Elvebakks hånd, men han har laget en rekke spennende filmer som gjør inntrykk, og det er kanskje spesielt de filmene som forteller viktige skeive historier som vil bli stående.
Kenneth Elvebakk har lenge vært en produktiv og spennende dokumentarfilmskaper, men han har ikke alltid fått den oppmerksomheten han og filmene hans fortjener. I over tjue år har han laget kortfilm, kinodokumentarer og fjernsynsserier av svært høy kvalitet. For mange er han mest kjent for kinodokumentaren Ballettguttene (2015), som var en vellykket skildring av tre unge gutter som danser ballett og drømmer om å bli ballettdansere, men før denne filmen fikk kinopremiere hadde Elvebakk bak seg en allerede imponerende produksjon.
Sin første korte egenproduserte dokumentar lagde Kenneth Elvebakk med Avspranget i 1995. Da hadde han allerede jobbet både i NRK og med produksjon av reklamefilm, men det var dokumentarfilmen som lokket mest. Avspranget er et lite portrett av basehopperen Thor Alex Kappfjell, en av de første her i landet som ble kjent for å hoppe med fallskjerm fra fjell. Allerede her i den virkelige debutfilmen ser vi konturene av det som er blitt Elvebakks dokumentariske signatur. En genuin interesse for mennesker, som skildres både tett på og i helfigur, og en nøktern og tilbakeholden stil. Avspranget er kanskje mest av alt en liten utvidet reportasje, og den ble da også vist på NRK, men filmen balanserer det farlige ved denne risikosporten med en effektiv skildring av hovedpersonen og hans venner.
I årene etter debuten regisserte Elvebakk først og fremst et knippe kortere dokumentarfilmer om forskjellige temaer og mennesker. Livsfarlige øyeblikk (1996) var en forlengelse av debutfilmen, om flere ulike ekstremsportutøvere, Sunshine Kids in Namibia (1998) var en Agenda-produksjon for NRK om ungdommer i Afrika, og Stor mann søker hjelp (1999) var en Brennpunkt-dokumentar som tok opp misbruk av anabole steroider. Av disse tidlige prosjektene, som også inkluderte kortfilmen Out of Order (1997), er nok den nesten timelange Et positivt liv! (2000) Elvebakk mest personlige og viktige dokumentar så langt i karrieren.
I Et positivt liv! skildres fire forskjellige mennesker som lever med HIV. Ved å fortelle flere små historier, om HIV-positive som har ulike erfaringer med mestring, dødsangst og livslyst, skaper Elvebakk en finstemt mosaikk der filmens felles bilde av det å være HIV-positiv er større enn de små enkelthistoriene. Han unngår også å skildre Sylvian, Steve, Ole Johnny og Niels som ofre. De skildres i helfigur, i en nyansert bønn om åpenhet og toleranse, og med både positive og negative erfaringer og personlighetstrekk. Et positivt liv! peker i enda større grad enn de tidligste filmene fram mot Elvebakks dominerende dokumentariske strategier.
Han lager ofte det som kan karakteriseres som gruppeportrett, og skildrer et lite knippe mennesker som har noe til felles. De ulike små historiene veves imidlertid sammen til et større og mer nyansert og sammensatt mosaikkbilde. Samtidig er hverdagsliggjøring et stikkord i mange av Elvebakks filmer. Skeiv identitet og HIV skildres for eksempel som noe helt hverdagslig på en effektiv måte, uten å gjøre historiene og menneskene banale og uinteressante.
Respektfull distanse og intim nærhet blandes på en slående måte i Elvebakks filmer, som er beundringsverdig fri for alle former for spekulasjon. Dette hverdagslige preget over fortellingene er en effektiv kur mot stereotypier og fordommer, og skaper også nære skildringer av mennesker som både er helt vanlige, og samtidig unike og spesielle.
Det var imidlertid med Den hemmelige klubben i 2003 at Kenneth Elvebakk fikk et større gjennombrudd, og denne filmen føles kanskje enda viktigere i dag enn da den ble vist som en del av NRKs satsning «Fakta på lørdag» for tjue år siden. Selv om også dette er en film som kan karakteriseres som et slags gruppeportrett, fordi den fokuserer på flere tidsvitner, er det først og fremst en film som benytter én person som en inngang til den hemmelige og forbudte delen av moderne skeiv norsk historie.
«Vi var ingen engler», sier 78 år gamle Arne Heli i Den hemmelige klubben. Han minnes hvordan det var å være homoseksuell før legaliseringen, og hvordan skeive mannfolk måtte finne oppfinnsomme måter å finne sammen på, i et klima av kriminalisering, mistenksomhet og fordommer. Heli var første homofile som sto fram offentlig i Norge, selv om han var anonym da han stilte opp i Studentersamfunnet i Oslo i 1965, og han er filmens fremste tidsvitne. Han er likevel bare én av mange som intervjues om sitt hemmelige liv på 1950- og 1960-tallet, da mange møttes bak nedtrukne gardiner på Tåsen for å slippe unna de nysgjerrige og dømmende blikkene fra storsamfunnet.
Den hemmelige klubben dokumenterer ikke bare den viktige historien til skeive i Norge før homoseksualitet ble legalisert og avkriminalisert i 1972, men filmen representerer også en viktig mentalitetshistorie. Den skisserer både historien sett utenfra, og hvordan holdninger til skeive langsomt endres, men også innenfra gjennom tidsvitnene og deres mange små historier. Dermed risses ikke bare den lille historien opp, historien om livene til de som intervjues, og som forteller om sitt liv, men også den store historien om holdninger og handlinger i det norske samfunnet.
Det er en annen tid, som heldigvis ligger bak oss i dag, som skisseres i Elvebakks film. En tid da man ikke snakket om seksualitet, og en tid da menn som elsket menn ble sett på som en pervers samfunnsfare. Ble man avslørt mistet man jobben eller leiligheten sammen med sitt gode rykte, og noen levde et hemmelig dobbeltliv mens andre ga avkall på kjærlighet og nærhet fordi følelsene var for vanskelige og trusselen om straff for stor. En hastig klem kunne være nok, og det gode ryktet raknet fort.
«Jeg ville jo ikke være homse», sier et av tidsvitnene i filmen, og Elvebakk skildrer på en nennsom måte hvordan ulike liv ble formet av straffelov og tantemoral. Noen blomstret i en homoseksuell subkultur, og bidro aktivt på forskjellige måter til større forståelse i samfunnet, andre trakk seg inn i seg selv og avsto fra intimitet og nærhet. Det er en sår undertone i noen av de livshistoriene som skildres i Den hemmelige klubben, selv om Elvebakk unngår å framstille tidsvitnene bare som ofre. Elvebakks film har også en befriende humor, både litt selvironi og en effektiv angrepshumor som avslører maktforhold og mentaliteter.
Dette er en av de kvalitetene ved Den hemmelige klubben som har blitt mer tydelige tjue år etter at filmen ble vist på fjernsynet. Det er en lun feelgood-dokumentar, men med en sår og sorgmunter undertone. Ikke minst er bruken av musikk viktig i Elvebakks film. Swing-jazz skaper tidskoloritt, og tar oss med tilbake til en svunnen tid, men samtidig skaper det en glad og lystig undertone og stemning, som bidrar til å motvirke at de som skildres framstår som ofre. Fortiden er skremmende i sin mangel på toleranse, men blir ikke skildret som en massiv mørketid. Musikkbruken injiserer også en god porsjon nostalgi og lengsel i det som ellers kunne blitt en nattsvart historie om overgrep fra storsamfunnets side. Spesielt bruken av Connie Francis og Sedaka-sangen «Where the Boys Are», selv en filmmelodi fra 1960, brukes på en effektiv måte for å motvirke offer-stempelet og skape en ren elendighetshistorie. Det er jo ferden mot stedene hvor man kunne finne gutter og menn, filmen forteller om.
Den hemmelige klubben har også et skandinavisk perspektiv som er viktig, og tar avstikkere til både Stockholm og København, akkurat som Et positivt liv! Dette utvider perspektivet på en fruktbar måte og kaster et videre nett over historien. Den lille og den store historien veves sammen i Elvebakks film på en imponerende måte, samtidig som arkivklipp blandes med intervjuer som ser den hemmelige historien fra en noe mer tolerant tid. Likevel er Den hemmelige klubben viktig samtidshistorie, fra en tid vi har lagt bak oss, men som likevel er skremmende tett opp til vår egen tid i dag.
At kampen mot fordommer og homofobi ikke er noe som er avsluttet, og slett ikke bare hører fortiden til, er Elvebakks miniserie Håndballaget Raballder et godt eksempel på. I denne serien, som vant Gullruten i 2006 for beste dokusåpe, fortsetter Elvebakk sin kamp mot stereotype og fordomsfulle forestillinger om homofile menn. Men det er en kamp som føres på en lun, sjarmerende og forsiktig måte.
I Håndballaget Raballder følger vi et håndballag som spiller i vanlig serie, men alle på laget er skeive. Elvebakks serie er både en annerledes dokumentarserie om idrett, og samtidig et gruppeportrett av en gjeng unge menn som alle er lidenskapelig opptatt av håndball. Det er imidlertid ikke tilfeldig at alle er homofile. Klubben framstår som et fristed, en egen klubb der skeive kan være seg selv uten skittkasting eller utfrysing. Serien rammes inn av en diskusjon omkring homofobi i idretten, som håndballspillerne kommer tilbake til gang på gang, og dette er et viktig og avgjørende tema i serien.
Selv om serien har en dramaturgisk motor i spørsmålet om laget vil klare å nå sitt mål, å rykke opp fra 4. til 3. divisjon, er dette bare en løs ramme om en serie mini-portrett av spillerne på laget. Det sportslige er selvsagt viktig, og vi blir nærmest med «bak kulissene» ettersom Raballder kjemper for å rykke opp, men det er like mye fordommene mot skeive og homofobi i idretten – og livet ellers – som står på dagsordenen.
At det ikke bare handler om at fremdeles er «homo» et skjellsord i idrettssammenheng, som tvinger mange til å slutte med idrett eller forbli i skapet, blir aller mest tydelig i sjette og siste episode av serien. Emblematisk titulert «Gay på landet» blir vi med flere av spillerne til sine hjemsted, som Selbu eller Levanger. At mange skeive flytter til Oslo fordi det er lettere å være skeiv i en storby, der man er mindre synlig og sårbar, er et tema som serien vender tilbake til gang på gang, men i den siste avsluttende episoden gjøres dette helt eksplisitt. Oslo er motpolen til «tåkelandet», småsteder der man ikke kan være seg selv. På en forsiktig måte avsluttes serien med en bønn om mer åpenhet og toleranse overfor det å være «annerledes», spesielt om man bor på et lite sted. De lykkes ikke i å rykke opp i 3. divisjon i denne omgangen, og kampen mot fordommer pågår fremdeles.
Det er alltid enkeltmenneskene som står i sentrum i Kenneth Elvebakks filmer, og det er de mange små personlige historiene og portrettene som danner grunnlaget for et større og mer nyansert gruppebilde. Enkeltskildringene – av Emil, Per Anders, Henning og alle de andre spillerne i Raballder – er små biter i en større mosaikk. Det er en sammensatt mosaikk, som viser hvor forskjellige spillerne er, men også hvor mye de har til felles. Ikke minst ønsket om et eget lag som kan fungere som et fristed.
Som sportsdokumentar er Håndballaget Raballder uvanlig, med like my fokus på spillernes forhold til foreldre og storsamfunnet som selve idretten. Ikke minst får vi servert en rekke ut-av-skapet-historier i løpet av serien, som både viser mangfoldet i spillergruppen, utforsker ulike maskuliniteter, men som også peker på slående fellestrekk. Mangel på forståelse, redsel for intoleranse og direkte fiendtlighet, er mer tydelig enn man skulle ønske. Dermed blir «annerledeslaget» Raballder stedet der alle kan være seg selv. Det er et sted med høy takhøyde, befriende humor og samhold, og selv om det ikke holder «bare å delta», som en av spillerne uttrykker det, er det sosiale utenfor banen av og til like viktig som kampen på banen.
Som i Et positivt liv!, Den hemmelige klubben og den nye Hei verden, er kampen mot stereotype forestillinger av skeiv identitet hovedtemaet i Håndballaget Raballder. De mange små portrettene og livshistoriene blir en motvekt mot all svart-hvitt-tankegang og stereotype forestillinger. De illustrerer i seg selv et fargerikt livsbejaende mangfold, som en motvekt mot stereotypiene, og det gir også serien en brodd midt oppe i all den lune humoren.
Henimot slutten av serien sier en av spillerne at håpet er at Raballder ikke eksisterer om ti år. Da vil det ikke være behov for et eget fristed, håper han. I dag eksisterer klubben fremdeles, i aller beste velgående, og selv om det i seg selv er positivt, er håpet om at man ikke lenger trenger en egen klubb om man er skeiv idrettsutøver langt fra realisert. Fremdeles er det nærmest tabu å være skeiv i de fleste idrettsgrener.
Å følge en gruppe mennesker over en lengre tid, som Elvebakk gjør i Håndballaget Raballder, er noe han med hell har gjort også i senere produksjoner. Miniserien Hyttedrømmen (2010) er et eksempel. Også Jenter med baller (2010) er et gruppeportrett, om drag-jenter og spennende identitetsleker. Mer betydelige og vektige bidrag fra Elvebakks hånd er kinodokumentaren Ballettguttene (2015) og hans nye film Hei verden. Begge filmene er mer ambisiøse prosjekter, der Elvebakk følger et lite antall unge mennesker over mange år. Ofte fotograferer Elvebakk mye selv, noe som bidrar til at de tette og intime skildringene får en egen kraft og intensitet.
I Ballettguttene fulgte Elvebakk tenåringene Lukas, Syvert og Torgeir over en fem år lang periode, og filmen gir oss en spennende skildring av tre helt vanlige norske tenåringer som likevel har en uvanlig drøm: de vil bli profesjonelle ballettdansere. Det er selve karrieredrømmen som står i fokus i filmen, og vi blir med bak kulissene i de tre guttenes arbeid med å realisere sin drøm. Vi blir med bak kulissene i garderoben og treningslokalene til Operaens ballettskole. Vi blir vitne til det slitet som ligger bak drømmene.
Motiveringen svikter litt hos Syvert, og han tar en pause fra balletten, men han må danse og kommer tilbake igjen etter en kort stund. Det er her Elvebakks film finner sin særegne kraft, i spenningsfeltet mellom de tre guttene som helt vanlige ungdommer, men likevel drevet av et helt spesielt ønske om å realisere en karriere som ballettdansere. De danser fordi det er gøy, men samtidig har de et brennende ønske om å bli sett og anerkjent. Det er denne doble identiteten hos de tre guttene som skaper spenning i filmen, som gir oss et innblikk i et miljø og noen uvanlige – og samtidig helt vanlige – norske ungdommer. Etter hvert blir Lukas mer og mer hovedfokus i filmen, og vi følger ham helt til London der han er invitert for å prøvedanse for prestisjetunge Royal Ballet School.
Som dokumentarisk oppvekstskildring er Ballettguttene både nyansert og rørende. Vennskapet mellom de tre guttene er skildret på en varm og vakker måte, og Elvebakks kamera fanger inn mange slående øyeblikk i guttenes liv. De er fanget inn i den spesielle fasen mellom det å være gutt og mann, akkurat når de er i ferd med virkelig å finne seg selv og en egen identitet, og mange pussige små scener preges av en helt egen følelsesmessig magi og energi. Det gir også regissøren en mulighet til å skildre ulike holdninger til tradisjonell maskulinitet.
Det er imidlertid mulig å se Ballettguttene som en film som framstår som litt for harmoniserende og preget av en typisk norsk etos knyttet til at drømmer alltid er mulige. Å finansiere drømmene synes ikke være noe egentlig tema, og den noe sukkersøte overflaten i filmen får noen sprekker i skildringen av Syvert. Han forteller i en kort scene om ønsket om å få en kjæreste, og hvordan dette hadde vært lettere om han var hvit og ikke hadde asiatisk opphav. Dette blir imidlertid bare en kort parentes i filmen, en liten revne i den tilsynelatende harmoniske overflaten, og her kan det hende at Elvebakk velger å se bort fra en problemstilling som kunne gitt et større perspektiv på ballettdrømmene.
I større grad enn Håndballaget Raballder er Ballettguttene en perlesnor av små øyeblikk som tegner et presist og rørende bilde av tre ungdommer og deres ballettdrømmer, men tilsynelatende uten noen samfunnskritisk brodd eller dimensjon. I håndballfilmen er tematikken alltid en del av portrettet, i ballettfilmen mister vi tilsynelatende av og til all kontakt med problemene i livet og bruddflatene i det norske samfunnet. Det er bare i korte øyeblikk vi aner at det finnes noe mer enn vakre, pene og vellykkete mennesker som kjemper for sine drømmer. Serien om håndballaget Raballder, og hans seneste film Hei verden, føles både sannere og viktigere fordi de har en klangbunn av noe sårt, umiddelbart eller mer tvilende. Humor og harmoni får her en noe mer mollstemt undertone, som både levendegjør de personene som skildres, og som samtidig gir rom for det såre og det vanskelige i livet. Hei verden er også en film om å vokse opp og finne seg selv, men det er en film som har en sterkere kraft gjennom sin tematikk.
«Mitt navn er Dina. Jeg er 13 år og skeiv». Slik begynner Kenneth Elvebakks foreløpig siste film Hei verden. Det er på mange måter en typisk Elvebakk-film, preget av en elegant letthet i uttrykket og et lavmælt fokus på ungdommer som følges over en periode på tre år. Selv om det er en tilsynelatende enkel film, uten de store faktene, er Hei verden en viktig film. Det er en film om å finne seg selv, og det er en film om å våge å stå fram som skeiv selv om man er i sin aller mest sårbare ungdomsperiode. De fire ungdommene som skildres i denne filmen har alt å tape på å stå fram som skeive, men samtidig også alt å vinne.
I Hei verden møter vi Dina, Joachim, Runa og Viktor. Når filmen starter, er de fire mellom 12 og 14 år gamle. Vi tar farvel med dem tre år senere. Da har vi vært med på oppturer og nedturer. Livet er en berg-og-dal-bane når man er i tenårene, og usikkerhet knyttet til framtiden, karriere, kjærester og familieliv gis ekstra sterke farger av en annerledes seksuell identitet. De fire har alle kommet ut av skapet, til tross for sin unge alder, og møter motstand, skepsis og mangel på forståelse, men opplever også samhold og seire i livet. Hei verden handler mer om stolthet enn skam, og peker på hvordan aksept henger sammen med respekt. Framfor alt slår filmen fast at uansett hvor vanskelig livet er som ung, er det ikke lettere om man ikke er åpen om hvem man er. «Jeg skal ikke tilbake i skapet igjen», slår Runa fast tidlig i filmen.
De fire ungdommene er svært ulike, selv om de opplever mye av den samme usikkerheten og de samme følelsesstormene. Dina er fra Oslo og sliter med et dårlig selvbilde. Joachim er fra Larvik og skiller seg umiddelbart ut som hyperfeminin sminkebesatt Drag Race Baby. Runa er trist og deprimert, men spiller i jenteband og finner seg en kjæreste. Og Viktor er fra Holmestrand og spiller håndball, men opplever homohets etter treningen og mister lysten til å fortsette med idretten. Han henger med jentene, men savner guttesamholdet, som han opplever har forsvunnet etter at han ble åpen omkring sin skeive legning.
De fire prøver av og til å passe inn, men opplever også en ny frihet ved bare å være seg selv. De tviler på seg selv, og livet gjør vondt, men de vil alle fri seg fra baksnakking og det å bli plassert i en trang bås. De er ikke fornøyde med hvordan de ser ut, og opplever som alle ungdommer storsamfunnets press om å ha en perfekt kropp som vanskelig, men deres åpenhet omkring sin skeive identitet skaper også rom for vennskap og samhold.
Et av dokumentarfilmens fremste egenskaper er hvordan man kan se hvordan selve tiden setter sine merker på mennesker, og former både kropper og sinn. Ved å følge sine fire ungdommer over en treårs periode, klarer Elvebakk å vise oss hvordan de fire utvikler seg. De stritter imot stereotypiene og alle merkelapper, men de lærer å gi blaffen i hva andre mener om dem. At filmen ender i en kryssklipping mellom to Pride-tog skaper en ekstra befriende avslutning på en film som ikke er uten mollstemte øyeblikk og tunge stunder av tvil og usikkerhet.
Sett i sammenheng med Den hemmelige klubben og Håndballaget Raballder viser Hei verden at kampen for aksept av skeiv identitet langt fra er over. Runa opplever at skolen behandler henne dårlig. Viktor opplever homohets på håndballaget, og Dina har blitt mobbet. Viktor lurer på hvordan han kan være seg selv, og slår fast med en sår undertone at «Det er ikke lett å være homo i 2019». Det er langt igjen før skeiv identitet er fullt ut akseptert, og i likhet med miniserien om Raballder peker Hei verden på vanskelighetene ved å være åpent homofil i småbyer som Holmestrand og Larvik. At Oslo ikke er stort bedre, er imidlertid Runas historie beviset på.
Hei verden har et dobbelt perspektiv, som vi kjenner igjen fra andre Elvebakk-filmer. De fire ungdommene er som alle andre ungdommer, og ris av de samme marer som alle tenåringer. Samtidig er de annerledes. De har valgt å være ærlige mot seg selv. De har gått ut av skapet og signalisert hvem de egentlig er. Det er modig gjort, og det skaper en fruktbar spenning i filmen mellom det allmenne og det spesielle. De fire har noen helt spesielle erfaringer som gjør ungdomstiden enda mer utfordrende, samtidig som de likevel er som alle andre unge mennesker. Til tross for alle vanskelighetene, og all usikkerhet, er det likevel en livsbejaende stolthet og lettelse i deres modige valg. «Det var kjempedeilig å komme ut», slår tross alt Runa fast.
Hei verden har vært vist på mange internasjonale filmfestivaler, og funnet et stort publikum på fjernsyn og i mange klasserom land og strand rundt, men det er en film som hadde fortjent en runde på kino også. Det er filmen verd. Den forteller sterke historier om unge mennesker, som vi bokstavelig ser vokse opp foran øynene våre, og slår fast at kampen mot homofobi må fortsette med uforminsket kraft. Det er en film som fanger inn mørke stunder i de fire ungdommenes liv, men også mange sterke øyeblikk preget av stolthet og mestring.
Selv om Kenneth Elvebakks filmer langt på vei nærmest har operert under radaren, og han nevnes sjelden som et betydelig navn i nyere norsk dokumentar, har han vært en viktig stemme i norsk dokumentarfilm i mer enn tjue år. Ofte har filmene hans hatt sitt døgnflueaktige liv på fjernsyn, og raskt forsvunnet fra offentligheten. De har ikke blitt omtalt av kritikerne på samme måte som enkelte andre norske dokumentarister. Men han har alltid laget engasjerte filmer med en viktig tematikk. Hans blikk for enkeltmennesket er imponerende, og i sine beste filmer har han ikke bare gitt oss tilgang til ulike stemmer og mennesker, men satt ord og gitt kropper til viktige saker i vårt samfunn.
Det er kanskje Elvebakks skeive historier som framstår som mest markante, originale og viktige av hans mange filmer, selv om for eksempel kinofilmen Ballettguttene også åpenbart har mange kvaliteter. Likevel er Den hemmelige klubben, Håndballaget Raballder og Hei verden tre filmer som har gitt oss både rollemodeller, og bidratt til å holde den offentlige samtalen omkring skeiv identitet åpen. Synlighet er helt avgjørende i kampen mot fordommer, og ved å skildre skeiv historie, og fortelle historier om skeiv oppvekst eller skeives opplevelser i sporten, har Elvebakk presentert en samfunnskritikk på aller mest elegante måte. Elvebakk er ikke slagordenes mann. Han er en historieforteller, og han lar oss få møte mennesker som kan lære oss noe.
Kenneth Elvebakks filmer kan kanskje karakteriseres som feelgood-dokumentarer av aller mykeste type, men de er ikke uten snert og brodd. Hans filmer kan virke enkle, og mer person- enn saksorienterte, men de har elegante understrømmer som sier noe viktig om hvordan det er å leve i Norge i dag. Elvebakks filmer er også viktige innspill i de mange debattene omkring maskulinitet og femininitet. «Nå må jeg være maskulin», sier Viktor et sted i Hei verden, og viser hvordan våre forventninger omkring faste identitetsmønstre kan bli tvangstrøyer som gjør livet vanskeligere å leve. Både i Håndballaget Raballder og Jenter med baller viser han også det livsbejaende og fandenivoldske med identitetslek og drag.
På sitt beste leverer Elvebakk sterke møter med mennesker som skjelver av tilbakeholden patos, og hans filmer gir oss tilgang til levd liv vi alle kan lære noe av, uansett hvem vi er. Hans filmer er dokumentarer i sanneste forstand. De dokumenterer mennesker, holdninger, mentaliteter og levd liv, og det som dokumenteres kan bidra til å lære oss å forstå verden omkring oss og vår egen samtid. De bidrar dermed også til større åpenhet, ærlighet og toleranse.
Dette er artikkel nummer 102 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
Respektfull distanse og intim nærhet blandes på en slående måte i Kenneth Elvebakks filmer, mener Gunnar Iversen. Elvebakks filmer er også viktige innspill i de mange debattene omkring maskulinitet og femininitet. Hans filmer gir oss tilgang til levd liv vi alle kan lære noe av, uansett hvem vi er.
Foto fra «Hei Verden» (Kred: Nils Petter Lotherington / Fuglene)
Noen filmskapere opererer nesten under radaren. Ikke alle filmene de lager ender opp på kino eller vises i aller beste sendetid på fjernsynet, og filmene får dermed ikke alltid den oppmerksomheten som de fortjener. Likevel finner filmene ofte et stort publikum. Kenneth Elvebakk hører til disse filmskaperne som ofte befinner seg nærmest under radaren, selv om mange av filmene hans har blitt vist på fjernsyn eller kino.
Elvebakks siste film Hei verden (2021) har ikke hatt kinodistribusjon her hjemme, men filmen har likevel blitt sett av mange. Ikke bare på et imponerende antall internasjonale filmfestivaler, der filmen har vunnet flere priser, men også i andre sammenhenger. Det er en viktig og elegant film som hadde fortjent å få kinodistribusjon.
Regissøren har selv kalt Hei verden «den umulige filmen». En film ingen salgsagenter ville ha. Fjernsynskanaler lager helst skeivt innhold selv, og kjøper ikke inn filmer fra andre, og både pandemien og utfordringer med finansieringen skapte problemer for Elvebakk, som likevel klarte å fullføre dette spennende prosjektet om skeiv ungdom. Selv om filmen aldri fant veien til kinoene, har Hei Verden blitt sett av rundt 50.000 elever på ungdomstrinnet her i landet, gjennom visninger arrangert av Den Kulturelle Skolesekken. Også utenfor Norge har filmen blitt vist for mange skoleelever.
Hei Verden ble dessuten vist i to deler på TV2, og er også tilgjengelig bak en betalingsmur på TV 2 Play, mens festivalversjonen på 88 minutter gir de som har hatt anledningen til å se den versjonen bedre tid til å synke inn i filmens verden og sette pris på skildringen av de fire ungdommene som portretteres. Hei Verden er foreløpig siste film fra Elvebakks hånd, men han har laget en rekke spennende filmer som gjør inntrykk, og det er kanskje spesielt de filmene som forteller viktige skeive historier som vil bli stående.
Kenneth Elvebakk har lenge vært en produktiv og spennende dokumentarfilmskaper, men han har ikke alltid fått den oppmerksomheten han og filmene hans fortjener. I over tjue år har han laget kortfilm, kinodokumentarer og fjernsynsserier av svært høy kvalitet. For mange er han mest kjent for kinodokumentaren Ballettguttene (2015), som var en vellykket skildring av tre unge gutter som danser ballett og drømmer om å bli ballettdansere, men før denne filmen fikk kinopremiere hadde Elvebakk bak seg en allerede imponerende produksjon.
Sin første korte egenproduserte dokumentar lagde Kenneth Elvebakk med Avspranget i 1995. Da hadde han allerede jobbet både i NRK og med produksjon av reklamefilm, men det var dokumentarfilmen som lokket mest. Avspranget er et lite portrett av basehopperen Thor Alex Kappfjell, en av de første her i landet som ble kjent for å hoppe med fallskjerm fra fjell. Allerede her i den virkelige debutfilmen ser vi konturene av det som er blitt Elvebakks dokumentariske signatur. En genuin interesse for mennesker, som skildres både tett på og i helfigur, og en nøktern og tilbakeholden stil. Avspranget er kanskje mest av alt en liten utvidet reportasje, og den ble da også vist på NRK, men filmen balanserer det farlige ved denne risikosporten med en effektiv skildring av hovedpersonen og hans venner.
I årene etter debuten regisserte Elvebakk først og fremst et knippe kortere dokumentarfilmer om forskjellige temaer og mennesker. Livsfarlige øyeblikk (1996) var en forlengelse av debutfilmen, om flere ulike ekstremsportutøvere, Sunshine Kids in Namibia (1998) var en Agenda-produksjon for NRK om ungdommer i Afrika, og Stor mann søker hjelp (1999) var en Brennpunkt-dokumentar som tok opp misbruk av anabole steroider. Av disse tidlige prosjektene, som også inkluderte kortfilmen Out of Order (1997), er nok den nesten timelange Et positivt liv! (2000) Elvebakk mest personlige og viktige dokumentar så langt i karrieren.
I Et positivt liv! skildres fire forskjellige mennesker som lever med HIV. Ved å fortelle flere små historier, om HIV-positive som har ulike erfaringer med mestring, dødsangst og livslyst, skaper Elvebakk en finstemt mosaikk der filmens felles bilde av det å være HIV-positiv er større enn de små enkelthistoriene. Han unngår også å skildre Sylvian, Steve, Ole Johnny og Niels som ofre. De skildres i helfigur, i en nyansert bønn om åpenhet og toleranse, og med både positive og negative erfaringer og personlighetstrekk. Et positivt liv! peker i enda større grad enn de tidligste filmene fram mot Elvebakks dominerende dokumentariske strategier.
Han lager ofte det som kan karakteriseres som gruppeportrett, og skildrer et lite knippe mennesker som har noe til felles. De ulike små historiene veves imidlertid sammen til et større og mer nyansert og sammensatt mosaikkbilde. Samtidig er hverdagsliggjøring et stikkord i mange av Elvebakks filmer. Skeiv identitet og HIV skildres for eksempel som noe helt hverdagslig på en effektiv måte, uten å gjøre historiene og menneskene banale og uinteressante.
Respektfull distanse og intim nærhet blandes på en slående måte i Elvebakks filmer, som er beundringsverdig fri for alle former for spekulasjon. Dette hverdagslige preget over fortellingene er en effektiv kur mot stereotypier og fordommer, og skaper også nære skildringer av mennesker som både er helt vanlige, og samtidig unike og spesielle.
Det var imidlertid med Den hemmelige klubben i 2003 at Kenneth Elvebakk fikk et større gjennombrudd, og denne filmen føles kanskje enda viktigere i dag enn da den ble vist som en del av NRKs satsning «Fakta på lørdag» for tjue år siden. Selv om også dette er en film som kan karakteriseres som et slags gruppeportrett, fordi den fokuserer på flere tidsvitner, er det først og fremst en film som benytter én person som en inngang til den hemmelige og forbudte delen av moderne skeiv norsk historie.
«Vi var ingen engler», sier 78 år gamle Arne Heli i Den hemmelige klubben. Han minnes hvordan det var å være homoseksuell før legaliseringen, og hvordan skeive mannfolk måtte finne oppfinnsomme måter å finne sammen på, i et klima av kriminalisering, mistenksomhet og fordommer. Heli var første homofile som sto fram offentlig i Norge, selv om han var anonym da han stilte opp i Studentersamfunnet i Oslo i 1965, og han er filmens fremste tidsvitne. Han er likevel bare én av mange som intervjues om sitt hemmelige liv på 1950- og 1960-tallet, da mange møttes bak nedtrukne gardiner på Tåsen for å slippe unna de nysgjerrige og dømmende blikkene fra storsamfunnet.
Den hemmelige klubben dokumenterer ikke bare den viktige historien til skeive i Norge før homoseksualitet ble legalisert og avkriminalisert i 1972, men filmen representerer også en viktig mentalitetshistorie. Den skisserer både historien sett utenfra, og hvordan holdninger til skeive langsomt endres, men også innenfra gjennom tidsvitnene og deres mange små historier. Dermed risses ikke bare den lille historien opp, historien om livene til de som intervjues, og som forteller om sitt liv, men også den store historien om holdninger og handlinger i det norske samfunnet.
Det er en annen tid, som heldigvis ligger bak oss i dag, som skisseres i Elvebakks film. En tid da man ikke snakket om seksualitet, og en tid da menn som elsket menn ble sett på som en pervers samfunnsfare. Ble man avslørt mistet man jobben eller leiligheten sammen med sitt gode rykte, og noen levde et hemmelig dobbeltliv mens andre ga avkall på kjærlighet og nærhet fordi følelsene var for vanskelige og trusselen om straff for stor. En hastig klem kunne være nok, og det gode ryktet raknet fort.
«Jeg ville jo ikke være homse», sier et av tidsvitnene i filmen, og Elvebakk skildrer på en nennsom måte hvordan ulike liv ble formet av straffelov og tantemoral. Noen blomstret i en homoseksuell subkultur, og bidro aktivt på forskjellige måter til større forståelse i samfunnet, andre trakk seg inn i seg selv og avsto fra intimitet og nærhet. Det er en sår undertone i noen av de livshistoriene som skildres i Den hemmelige klubben, selv om Elvebakk unngår å framstille tidsvitnene bare som ofre. Elvebakks film har også en befriende humor, både litt selvironi og en effektiv angrepshumor som avslører maktforhold og mentaliteter.
Dette er en av de kvalitetene ved Den hemmelige klubben som har blitt mer tydelige tjue år etter at filmen ble vist på fjernsynet. Det er en lun feelgood-dokumentar, men med en sår og sorgmunter undertone. Ikke minst er bruken av musikk viktig i Elvebakks film. Swing-jazz skaper tidskoloritt, og tar oss med tilbake til en svunnen tid, men samtidig skaper det en glad og lystig undertone og stemning, som bidrar til å motvirke at de som skildres framstår som ofre. Fortiden er skremmende i sin mangel på toleranse, men blir ikke skildret som en massiv mørketid. Musikkbruken injiserer også en god porsjon nostalgi og lengsel i det som ellers kunne blitt en nattsvart historie om overgrep fra storsamfunnets side. Spesielt bruken av Connie Francis og Sedaka-sangen «Where the Boys Are», selv en filmmelodi fra 1960, brukes på en effektiv måte for å motvirke offer-stempelet og skape en ren elendighetshistorie. Det er jo ferden mot stedene hvor man kunne finne gutter og menn, filmen forteller om.
Den hemmelige klubben har også et skandinavisk perspektiv som er viktig, og tar avstikkere til både Stockholm og København, akkurat som Et positivt liv! Dette utvider perspektivet på en fruktbar måte og kaster et videre nett over historien. Den lille og den store historien veves sammen i Elvebakks film på en imponerende måte, samtidig som arkivklipp blandes med intervjuer som ser den hemmelige historien fra en noe mer tolerant tid. Likevel er Den hemmelige klubben viktig samtidshistorie, fra en tid vi har lagt bak oss, men som likevel er skremmende tett opp til vår egen tid i dag.
At kampen mot fordommer og homofobi ikke er noe som er avsluttet, og slett ikke bare hører fortiden til, er Elvebakks miniserie Håndballaget Raballder et godt eksempel på. I denne serien, som vant Gullruten i 2006 for beste dokusåpe, fortsetter Elvebakk sin kamp mot stereotype og fordomsfulle forestillinger om homofile menn. Men det er en kamp som føres på en lun, sjarmerende og forsiktig måte.
I Håndballaget Raballder følger vi et håndballag som spiller i vanlig serie, men alle på laget er skeive. Elvebakks serie er både en annerledes dokumentarserie om idrett, og samtidig et gruppeportrett av en gjeng unge menn som alle er lidenskapelig opptatt av håndball. Det er imidlertid ikke tilfeldig at alle er homofile. Klubben framstår som et fristed, en egen klubb der skeive kan være seg selv uten skittkasting eller utfrysing. Serien rammes inn av en diskusjon omkring homofobi i idretten, som håndballspillerne kommer tilbake til gang på gang, og dette er et viktig og avgjørende tema i serien.
Selv om serien har en dramaturgisk motor i spørsmålet om laget vil klare å nå sitt mål, å rykke opp fra 4. til 3. divisjon, er dette bare en løs ramme om en serie mini-portrett av spillerne på laget. Det sportslige er selvsagt viktig, og vi blir nærmest med «bak kulissene» ettersom Raballder kjemper for å rykke opp, men det er like mye fordommene mot skeive og homofobi i idretten – og livet ellers – som står på dagsordenen.
At det ikke bare handler om at fremdeles er «homo» et skjellsord i idrettssammenheng, som tvinger mange til å slutte med idrett eller forbli i skapet, blir aller mest tydelig i sjette og siste episode av serien. Emblematisk titulert «Gay på landet» blir vi med flere av spillerne til sine hjemsted, som Selbu eller Levanger. At mange skeive flytter til Oslo fordi det er lettere å være skeiv i en storby, der man er mindre synlig og sårbar, er et tema som serien vender tilbake til gang på gang, men i den siste avsluttende episoden gjøres dette helt eksplisitt. Oslo er motpolen til «tåkelandet», småsteder der man ikke kan være seg selv. På en forsiktig måte avsluttes serien med en bønn om mer åpenhet og toleranse overfor det å være «annerledes», spesielt om man bor på et lite sted. De lykkes ikke i å rykke opp i 3. divisjon i denne omgangen, og kampen mot fordommer pågår fremdeles.
Det er alltid enkeltmenneskene som står i sentrum i Kenneth Elvebakks filmer, og det er de mange små personlige historiene og portrettene som danner grunnlaget for et større og mer nyansert gruppebilde. Enkeltskildringene – av Emil, Per Anders, Henning og alle de andre spillerne i Raballder – er små biter i en større mosaikk. Det er en sammensatt mosaikk, som viser hvor forskjellige spillerne er, men også hvor mye de har til felles. Ikke minst ønsket om et eget lag som kan fungere som et fristed.
Som sportsdokumentar er Håndballaget Raballder uvanlig, med like my fokus på spillernes forhold til foreldre og storsamfunnet som selve idretten. Ikke minst får vi servert en rekke ut-av-skapet-historier i løpet av serien, som både viser mangfoldet i spillergruppen, utforsker ulike maskuliniteter, men som også peker på slående fellestrekk. Mangel på forståelse, redsel for intoleranse og direkte fiendtlighet, er mer tydelig enn man skulle ønske. Dermed blir «annerledeslaget» Raballder stedet der alle kan være seg selv. Det er et sted med høy takhøyde, befriende humor og samhold, og selv om det ikke holder «bare å delta», som en av spillerne uttrykker det, er det sosiale utenfor banen av og til like viktig som kampen på banen.
Som i Et positivt liv!, Den hemmelige klubben og den nye Hei verden, er kampen mot stereotype forestillinger av skeiv identitet hovedtemaet i Håndballaget Raballder. De mange små portrettene og livshistoriene blir en motvekt mot all svart-hvitt-tankegang og stereotype forestillinger. De illustrerer i seg selv et fargerikt livsbejaende mangfold, som en motvekt mot stereotypiene, og det gir også serien en brodd midt oppe i all den lune humoren.
Henimot slutten av serien sier en av spillerne at håpet er at Raballder ikke eksisterer om ti år. Da vil det ikke være behov for et eget fristed, håper han. I dag eksisterer klubben fremdeles, i aller beste velgående, og selv om det i seg selv er positivt, er håpet om at man ikke lenger trenger en egen klubb om man er skeiv idrettsutøver langt fra realisert. Fremdeles er det nærmest tabu å være skeiv i de fleste idrettsgrener.
Å følge en gruppe mennesker over en lengre tid, som Elvebakk gjør i Håndballaget Raballder, er noe han med hell har gjort også i senere produksjoner. Miniserien Hyttedrømmen (2010) er et eksempel. Også Jenter med baller (2010) er et gruppeportrett, om drag-jenter og spennende identitetsleker. Mer betydelige og vektige bidrag fra Elvebakks hånd er kinodokumentaren Ballettguttene (2015) og hans nye film Hei verden. Begge filmene er mer ambisiøse prosjekter, der Elvebakk følger et lite antall unge mennesker over mange år. Ofte fotograferer Elvebakk mye selv, noe som bidrar til at de tette og intime skildringene får en egen kraft og intensitet.
I Ballettguttene fulgte Elvebakk tenåringene Lukas, Syvert og Torgeir over en fem år lang periode, og filmen gir oss en spennende skildring av tre helt vanlige norske tenåringer som likevel har en uvanlig drøm: de vil bli profesjonelle ballettdansere. Det er selve karrieredrømmen som står i fokus i filmen, og vi blir med bak kulissene i de tre guttenes arbeid med å realisere sin drøm. Vi blir med bak kulissene i garderoben og treningslokalene til Operaens ballettskole. Vi blir vitne til det slitet som ligger bak drømmene.
Motiveringen svikter litt hos Syvert, og han tar en pause fra balletten, men han må danse og kommer tilbake igjen etter en kort stund. Det er her Elvebakks film finner sin særegne kraft, i spenningsfeltet mellom de tre guttene som helt vanlige ungdommer, men likevel drevet av et helt spesielt ønske om å realisere en karriere som ballettdansere. De danser fordi det er gøy, men samtidig har de et brennende ønske om å bli sett og anerkjent. Det er denne doble identiteten hos de tre guttene som skaper spenning i filmen, som gir oss et innblikk i et miljø og noen uvanlige – og samtidig helt vanlige – norske ungdommer. Etter hvert blir Lukas mer og mer hovedfokus i filmen, og vi følger ham helt til London der han er invitert for å prøvedanse for prestisjetunge Royal Ballet School.
Som dokumentarisk oppvekstskildring er Ballettguttene både nyansert og rørende. Vennskapet mellom de tre guttene er skildret på en varm og vakker måte, og Elvebakks kamera fanger inn mange slående øyeblikk i guttenes liv. De er fanget inn i den spesielle fasen mellom det å være gutt og mann, akkurat når de er i ferd med virkelig å finne seg selv og en egen identitet, og mange pussige små scener preges av en helt egen følelsesmessig magi og energi. Det gir også regissøren en mulighet til å skildre ulike holdninger til tradisjonell maskulinitet.
Det er imidlertid mulig å se Ballettguttene som en film som framstår som litt for harmoniserende og preget av en typisk norsk etos knyttet til at drømmer alltid er mulige. Å finansiere drømmene synes ikke være noe egentlig tema, og den noe sukkersøte overflaten i filmen får noen sprekker i skildringen av Syvert. Han forteller i en kort scene om ønsket om å få en kjæreste, og hvordan dette hadde vært lettere om han var hvit og ikke hadde asiatisk opphav. Dette blir imidlertid bare en kort parentes i filmen, en liten revne i den tilsynelatende harmoniske overflaten, og her kan det hende at Elvebakk velger å se bort fra en problemstilling som kunne gitt et større perspektiv på ballettdrømmene.
I større grad enn Håndballaget Raballder er Ballettguttene en perlesnor av små øyeblikk som tegner et presist og rørende bilde av tre ungdommer og deres ballettdrømmer, men tilsynelatende uten noen samfunnskritisk brodd eller dimensjon. I håndballfilmen er tematikken alltid en del av portrettet, i ballettfilmen mister vi tilsynelatende av og til all kontakt med problemene i livet og bruddflatene i det norske samfunnet. Det er bare i korte øyeblikk vi aner at det finnes noe mer enn vakre, pene og vellykkete mennesker som kjemper for sine drømmer. Serien om håndballaget Raballder, og hans seneste film Hei verden, føles både sannere og viktigere fordi de har en klangbunn av noe sårt, umiddelbart eller mer tvilende. Humor og harmoni får her en noe mer mollstemt undertone, som både levendegjør de personene som skildres, og som samtidig gir rom for det såre og det vanskelige i livet. Hei verden er også en film om å vokse opp og finne seg selv, men det er en film som har en sterkere kraft gjennom sin tematikk.
«Mitt navn er Dina. Jeg er 13 år og skeiv». Slik begynner Kenneth Elvebakks foreløpig siste film Hei verden. Det er på mange måter en typisk Elvebakk-film, preget av en elegant letthet i uttrykket og et lavmælt fokus på ungdommer som følges over en periode på tre år. Selv om det er en tilsynelatende enkel film, uten de store faktene, er Hei verden en viktig film. Det er en film om å finne seg selv, og det er en film om å våge å stå fram som skeiv selv om man er i sin aller mest sårbare ungdomsperiode. De fire ungdommene som skildres i denne filmen har alt å tape på å stå fram som skeive, men samtidig også alt å vinne.
I Hei verden møter vi Dina, Joachim, Runa og Viktor. Når filmen starter, er de fire mellom 12 og 14 år gamle. Vi tar farvel med dem tre år senere. Da har vi vært med på oppturer og nedturer. Livet er en berg-og-dal-bane når man er i tenårene, og usikkerhet knyttet til framtiden, karriere, kjærester og familieliv gis ekstra sterke farger av en annerledes seksuell identitet. De fire har alle kommet ut av skapet, til tross for sin unge alder, og møter motstand, skepsis og mangel på forståelse, men opplever også samhold og seire i livet. Hei verden handler mer om stolthet enn skam, og peker på hvordan aksept henger sammen med respekt. Framfor alt slår filmen fast at uansett hvor vanskelig livet er som ung, er det ikke lettere om man ikke er åpen om hvem man er. «Jeg skal ikke tilbake i skapet igjen», slår Runa fast tidlig i filmen.
De fire ungdommene er svært ulike, selv om de opplever mye av den samme usikkerheten og de samme følelsesstormene. Dina er fra Oslo og sliter med et dårlig selvbilde. Joachim er fra Larvik og skiller seg umiddelbart ut som hyperfeminin sminkebesatt Drag Race Baby. Runa er trist og deprimert, men spiller i jenteband og finner seg en kjæreste. Og Viktor er fra Holmestrand og spiller håndball, men opplever homohets etter treningen og mister lysten til å fortsette med idretten. Han henger med jentene, men savner guttesamholdet, som han opplever har forsvunnet etter at han ble åpen omkring sin skeive legning.
De fire prøver av og til å passe inn, men opplever også en ny frihet ved bare å være seg selv. De tviler på seg selv, og livet gjør vondt, men de vil alle fri seg fra baksnakking og det å bli plassert i en trang bås. De er ikke fornøyde med hvordan de ser ut, og opplever som alle ungdommer storsamfunnets press om å ha en perfekt kropp som vanskelig, men deres åpenhet omkring sin skeive identitet skaper også rom for vennskap og samhold.
Et av dokumentarfilmens fremste egenskaper er hvordan man kan se hvordan selve tiden setter sine merker på mennesker, og former både kropper og sinn. Ved å følge sine fire ungdommer over en treårs periode, klarer Elvebakk å vise oss hvordan de fire utvikler seg. De stritter imot stereotypiene og alle merkelapper, men de lærer å gi blaffen i hva andre mener om dem. At filmen ender i en kryssklipping mellom to Pride-tog skaper en ekstra befriende avslutning på en film som ikke er uten mollstemte øyeblikk og tunge stunder av tvil og usikkerhet.
Sett i sammenheng med Den hemmelige klubben og Håndballaget Raballder viser Hei verden at kampen for aksept av skeiv identitet langt fra er over. Runa opplever at skolen behandler henne dårlig. Viktor opplever homohets på håndballaget, og Dina har blitt mobbet. Viktor lurer på hvordan han kan være seg selv, og slår fast med en sår undertone at «Det er ikke lett å være homo i 2019». Det er langt igjen før skeiv identitet er fullt ut akseptert, og i likhet med miniserien om Raballder peker Hei verden på vanskelighetene ved å være åpent homofil i småbyer som Holmestrand og Larvik. At Oslo ikke er stort bedre, er imidlertid Runas historie beviset på.
Hei verden har et dobbelt perspektiv, som vi kjenner igjen fra andre Elvebakk-filmer. De fire ungdommene er som alle andre ungdommer, og ris av de samme marer som alle tenåringer. Samtidig er de annerledes. De har valgt å være ærlige mot seg selv. De har gått ut av skapet og signalisert hvem de egentlig er. Det er modig gjort, og det skaper en fruktbar spenning i filmen mellom det allmenne og det spesielle. De fire har noen helt spesielle erfaringer som gjør ungdomstiden enda mer utfordrende, samtidig som de likevel er som alle andre unge mennesker. Til tross for alle vanskelighetene, og all usikkerhet, er det likevel en livsbejaende stolthet og lettelse i deres modige valg. «Det var kjempedeilig å komme ut», slår tross alt Runa fast.
Hei verden har vært vist på mange internasjonale filmfestivaler, og funnet et stort publikum på fjernsyn og i mange klasserom land og strand rundt, men det er en film som hadde fortjent en runde på kino også. Det er filmen verd. Den forteller sterke historier om unge mennesker, som vi bokstavelig ser vokse opp foran øynene våre, og slår fast at kampen mot homofobi må fortsette med uforminsket kraft. Det er en film som fanger inn mørke stunder i de fire ungdommenes liv, men også mange sterke øyeblikk preget av stolthet og mestring.
Selv om Kenneth Elvebakks filmer langt på vei nærmest har operert under radaren, og han nevnes sjelden som et betydelig navn i nyere norsk dokumentar, har han vært en viktig stemme i norsk dokumentarfilm i mer enn tjue år. Ofte har filmene hans hatt sitt døgnflueaktige liv på fjernsyn, og raskt forsvunnet fra offentligheten. De har ikke blitt omtalt av kritikerne på samme måte som enkelte andre norske dokumentarister. Men han har alltid laget engasjerte filmer med en viktig tematikk. Hans blikk for enkeltmennesket er imponerende, og i sine beste filmer har han ikke bare gitt oss tilgang til ulike stemmer og mennesker, men satt ord og gitt kropper til viktige saker i vårt samfunn.
Det er kanskje Elvebakks skeive historier som framstår som mest markante, originale og viktige av hans mange filmer, selv om for eksempel kinofilmen Ballettguttene også åpenbart har mange kvaliteter. Likevel er Den hemmelige klubben, Håndballaget Raballder og Hei verden tre filmer som har gitt oss både rollemodeller, og bidratt til å holde den offentlige samtalen omkring skeiv identitet åpen. Synlighet er helt avgjørende i kampen mot fordommer, og ved å skildre skeiv historie, og fortelle historier om skeiv oppvekst eller skeives opplevelser i sporten, har Elvebakk presentert en samfunnskritikk på aller mest elegante måte. Elvebakk er ikke slagordenes mann. Han er en historieforteller, og han lar oss få møte mennesker som kan lære oss noe.
Kenneth Elvebakks filmer kan kanskje karakteriseres som feelgood-dokumentarer av aller mykeste type, men de er ikke uten snert og brodd. Hans filmer kan virke enkle, og mer person- enn saksorienterte, men de har elegante understrømmer som sier noe viktig om hvordan det er å leve i Norge i dag. Elvebakks filmer er også viktige innspill i de mange debattene omkring maskulinitet og femininitet. «Nå må jeg være maskulin», sier Viktor et sted i Hei verden, og viser hvordan våre forventninger omkring faste identitetsmønstre kan bli tvangstrøyer som gjør livet vanskeligere å leve. Både i Håndballaget Raballder og Jenter med baller viser han også det livsbejaende og fandenivoldske med identitetslek og drag.
På sitt beste leverer Elvebakk sterke møter med mennesker som skjelver av tilbakeholden patos, og hans filmer gir oss tilgang til levd liv vi alle kan lære noe av, uansett hvem vi er. Hans filmer er dokumentarer i sanneste forstand. De dokumenterer mennesker, holdninger, mentaliteter og levd liv, og det som dokumenteres kan bidra til å lære oss å forstå verden omkring oss og vår egen samtid. De bidrar dermed også til større åpenhet, ærlighet og toleranse.
Dette er artikkel nummer 102 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
