Filmen skulle handle om immigrasjon, men det var ikke det viktigste, forteller regissør Léonor Serraille om kinoaktuelle «Mor og sønn». Rushprint møtte regissøren og hovedrolleinnehaver Annabelle Lengronne til en samtale om immigrasjon, morskap og identitet i dagens Frankrike.
I 2017 vant franske Léonor Serraille Caméra d’Or-prisen for beste debutfilm på filmfestivalen i Cannes for Montparnasse Bienvenue (originaltittel Jeune Femme). Nå er hun tilbake med sin andre spillefilm Mor og sønn (Un petit frère), som for tiden går på norske kinoer, og som i fjor var valgt ut til hovedkonkurransen på samme prestisjefylte festival.
Filmen kan beskrives som en moderne familiesaga, og begynner på slutten av åttitallet da Rose, spilt av Annabelle Lengronne, kommer til Frankrike fra Elfenbenskysten sammen med sine to unge sønner. Etter hvert skal handlingen strekke over et par tiår fram mot vår tid, inndelt i tre kapitler der først moren og deretter hver av de to sønnene står i sentrum. Med det fanger Mor og sønn mange aspekter ved innvandrerfamiliens erfaringer etter hvert som de to guttene blir eldre og skal finne sin plass i samfunnet, skildret med troverdighet og nyanserikdom.
Rushprint møter regissør og manusforfatter Serraille og hovedrolleinnehaver Lengronne for en prat om filmen i Paris.
Under et innledende spørsmål om de sentrale temaene i Mor og sønn, der Rushprint framhever både morskap og immigrasjon, presiserer Serraille at filmen etter hennes syn først og fremst handler om morskap.
Var morskap temaet du ønsket å ta for deg i filmen helt fra begynnelsen?
– Nei, det var motsatt. Jeg ville skrive en historie om immigrasjon, men innså at i det lå en fortelling om familie som jeg tror mange deler. Etter hvert som jeg skrev, ble immigrasjon mer et bakteppe. Det var fortsatt viktig, men ikke det viktigste, svarer Serraille.
– Om man ser en parisisk kvinne, som arbeider her, men kommer fra Italia, er det en viktig del av historien hennes. Men hun arbeider, hun lever, hun elsker. Slike ting er det viktigste i denne filmen. Jeg ønsket også å skrive om immigrasjon, men tenkte at det ville være bra om filmen kombinerte disse temaene, utdyper hun.
Karakteren Rose er en hardt arbeidende aleneforsørger, med mye stolthet og klare formaninger til sine barn om hvordan de bør takle det franske samfunnet. Samtidig rommer fortellingen flere sider ved livet hennes enn de som dreier seg om å jobbe og være forelder.
– Jeg ble tiltrukket av rollen fordi Rose har en så markant personlighet, og til måten Léonor ønsket å skildre henne som en veldig fri sjel. Den friheten er noe positivt i fortellingen, svarer skuespiller Lengronne på spørsmål om hvordan hun vil beskrive karakteren og hva som appellerte til henne ved rollen.
– Jeg har fått reaksjoner på at hun som mor er sammen med ulike menn i filmen. Men Rose er seg selv, selv om hun har mange forpliktelser. Både personlig og som skuespiller synes jeg portretteringen av Rose var veldig interessant. Det er en kraft i filmens skildring av den siden av henne, legger hun til.
I likhet med Lengronne, er regissør og manusforfatter Serraille født i Frankrike. Hun forteller imidlertid at hun ikke følte behov for å gjøre research da hun skulle gå i gang med en film om en familie som immigrerer til landet fra Afrika – snarere var hodet hennes allerede fullt av tanker om denne tematikken.
– Faren min jobbet hele sitt yrkesaktive liv i et senter i Lyon for integrering i det franske samfunnet, og fortalte alltid mange historier om kvinner som kom fra andre land, som den sørlige delen av Afrika. Selv konsentrerte jeg meg mye om afrikanske forfattere da jeg studerte litteratur – og så kjenner jeg til dette gjennom familien til kjæresten min, sier Serraille.
– Jeg har vært sammen med kjæresten min siden jeg var 19. Han er den som lærer de to barna våre om Napoleon og annet om fransk historie, noe jeg er veldig dårlig til. På mange vis er han mer fransk enn meg, uten at dette er noe vi tenker på. Men av og til får han høre at han han ikke er fransk fordi han er svart, som jo er sjokkerende og sårende. Jeg ønsket å forstå dette nærmere, og se på hvordan særlig den yngste sønnen i filmen går gjennom noe tilsvarende, fortsetter hun.
Annabelle, hvordan relaterte du deg til det aspektet ved karakteren, om å komme til Frankrike fra et annet land?
– Min biologiske mor kom fra Senegal. Hun var ikke egentlig immigrant, fordi hun ikke ble værende i landet. Men selv om jeg er født her, er jeg likevel et barn av immigrasjon på grunn av Frankrikes historie, svarer skuespilleren.
Lengronne bekrefter at hun en rekke ganger har opplevd å ikke bli anerkjent som fullverdig fransk, tilsvarende både hva regissøren forteller om sin kjæreste og en særskilt scene fra filmen.
– Når folk spør hvor jeg kommer fra, svarer jeg Frankrike. Da får jeg veldig ofte spørsmål om hvor jeg kommer fra før det. Det eneste jeg ønsker å si til dem, er at dette er hjemlandet mitt. Det er mange ulike måter å være fransk, men vi er alle fra dette landet og er alle det samme folket. Selv om mediene ofte ønsker å framheve motsetninger på en negativ måte, har vi en rik og sammensatt befolkning i Frankrike. Og det er her jeg er hjemme.
Hvordan arbeidet dere med å gestalte karakteren Rose gjennom et så langt tidsperspektiv i filmen?
– Det var fantastisk å ha muligheten til å arbeide med en karakter gjennom en så lang periode, framfor hva man vanligvis gjør i filmer, kommer det kort og konsist fra skuespiller Lengronne.
– Det var noe vi fokuserte mye på under castingprosessen. Vi var redd for at det ville være vanskelig å finne en skuespiller som kunne spille karakteren gjennom tiår på den måten, og så ikke bort fra at det kunne bli nødvendig med to skuespillere for rollen. Men da vi møtte Annabelle, var det åpenbart at hun kunne gjøre det, svarer regissør Serraille.
– Hun kunne enkelt gå gjennom de to første delene, og vi trengte heller ikke noe omfattende sminkearbeid for å få henne til å se eldre ut når filmen foretar et lengre hopp og mange år er gått i den siste delen. Jeg har jo ikke skuespillererfaring selv, men har alltid vært nysgjerrig på hvordan man går inn i opplevelsen av å eldes på film. Med Annabelle var det ikke egentlig behov for kunstig modifisering, isteden lå det i skuespillet hennes.
Mor og sønn går nå på norske kinoer.
Filmen skulle handle om immigrasjon, men det var ikke det viktigste, forteller regissør Léonor Serraille om kinoaktuelle «Mor og sønn». Rushprint møtte regissøren og hovedrolleinnehaver Annabelle Lengronne til en samtale om immigrasjon, morskap og identitet i dagens Frankrike.
I 2017 vant franske Léonor Serraille Caméra d’Or-prisen for beste debutfilm på filmfestivalen i Cannes for Montparnasse Bienvenue (originaltittel Jeune Femme). Nå er hun tilbake med sin andre spillefilm Mor og sønn (Un petit frère), som for tiden går på norske kinoer, og som i fjor var valgt ut til hovedkonkurransen på samme prestisjefylte festival.
Filmen kan beskrives som en moderne familiesaga, og begynner på slutten av åttitallet da Rose, spilt av Annabelle Lengronne, kommer til Frankrike fra Elfenbenskysten sammen med sine to unge sønner. Etter hvert skal handlingen strekke over et par tiår fram mot vår tid, inndelt i tre kapitler der først moren og deretter hver av de to sønnene står i sentrum. Med det fanger Mor og sønn mange aspekter ved innvandrerfamiliens erfaringer etter hvert som de to guttene blir eldre og skal finne sin plass i samfunnet, skildret med troverdighet og nyanserikdom.
Rushprint møter regissør og manusforfatter Serraille og hovedrolleinnehaver Lengronne for en prat om filmen i Paris.
Under et innledende spørsmål om de sentrale temaene i Mor og sønn, der Rushprint framhever både morskap og immigrasjon, presiserer Serraille at filmen etter hennes syn først og fremst handler om morskap.
Var morskap temaet du ønsket å ta for deg i filmen helt fra begynnelsen?
– Nei, det var motsatt. Jeg ville skrive en historie om immigrasjon, men innså at i det lå en fortelling om familie som jeg tror mange deler. Etter hvert som jeg skrev, ble immigrasjon mer et bakteppe. Det var fortsatt viktig, men ikke det viktigste, svarer Serraille.
– Om man ser en parisisk kvinne, som arbeider her, men kommer fra Italia, er det en viktig del av historien hennes. Men hun arbeider, hun lever, hun elsker. Slike ting er det viktigste i denne filmen. Jeg ønsket også å skrive om immigrasjon, men tenkte at det ville være bra om filmen kombinerte disse temaene, utdyper hun.
Karakteren Rose er en hardt arbeidende aleneforsørger, med mye stolthet og klare formaninger til sine barn om hvordan de bør takle det franske samfunnet. Samtidig rommer fortellingen flere sider ved livet hennes enn de som dreier seg om å jobbe og være forelder.
– Jeg ble tiltrukket av rollen fordi Rose har en så markant personlighet, og til måten Léonor ønsket å skildre henne som en veldig fri sjel. Den friheten er noe positivt i fortellingen, svarer skuespiller Lengronne på spørsmål om hvordan hun vil beskrive karakteren og hva som appellerte til henne ved rollen.
– Jeg har fått reaksjoner på at hun som mor er sammen med ulike menn i filmen. Men Rose er seg selv, selv om hun har mange forpliktelser. Både personlig og som skuespiller synes jeg portretteringen av Rose var veldig interessant. Det er en kraft i filmens skildring av den siden av henne, legger hun til.
I likhet med Lengronne, er regissør og manusforfatter Serraille født i Frankrike. Hun forteller imidlertid at hun ikke følte behov for å gjøre research da hun skulle gå i gang med en film om en familie som immigrerer til landet fra Afrika – snarere var hodet hennes allerede fullt av tanker om denne tematikken.
– Faren min jobbet hele sitt yrkesaktive liv i et senter i Lyon for integrering i det franske samfunnet, og fortalte alltid mange historier om kvinner som kom fra andre land, som den sørlige delen av Afrika. Selv konsentrerte jeg meg mye om afrikanske forfattere da jeg studerte litteratur – og så kjenner jeg til dette gjennom familien til kjæresten min, sier Serraille.
– Jeg har vært sammen med kjæresten min siden jeg var 19. Han er den som lærer de to barna våre om Napoleon og annet om fransk historie, noe jeg er veldig dårlig til. På mange vis er han mer fransk enn meg, uten at dette er noe vi tenker på. Men av og til får han høre at han han ikke er fransk fordi han er svart, som jo er sjokkerende og sårende. Jeg ønsket å forstå dette nærmere, og se på hvordan særlig den yngste sønnen i filmen går gjennom noe tilsvarende, fortsetter hun.
Annabelle, hvordan relaterte du deg til det aspektet ved karakteren, om å komme til Frankrike fra et annet land?
– Min biologiske mor kom fra Senegal. Hun var ikke egentlig immigrant, fordi hun ikke ble værende i landet. Men selv om jeg er født her, er jeg likevel et barn av immigrasjon på grunn av Frankrikes historie, svarer skuespilleren.
Lengronne bekrefter at hun en rekke ganger har opplevd å ikke bli anerkjent som fullverdig fransk, tilsvarende både hva regissøren forteller om sin kjæreste og en særskilt scene fra filmen.
– Når folk spør hvor jeg kommer fra, svarer jeg Frankrike. Da får jeg veldig ofte spørsmål om hvor jeg kommer fra før det. Det eneste jeg ønsker å si til dem, er at dette er hjemlandet mitt. Det er mange ulike måter å være fransk, men vi er alle fra dette landet og er alle det samme folket. Selv om mediene ofte ønsker å framheve motsetninger på en negativ måte, har vi en rik og sammensatt befolkning i Frankrike. Og det er her jeg er hjemme.
Hvordan arbeidet dere med å gestalte karakteren Rose gjennom et så langt tidsperspektiv i filmen?
– Det var fantastisk å ha muligheten til å arbeide med en karakter gjennom en så lang periode, framfor hva man vanligvis gjør i filmer, kommer det kort og konsist fra skuespiller Lengronne.
– Det var noe vi fokuserte mye på under castingprosessen. Vi var redd for at det ville være vanskelig å finne en skuespiller som kunne spille karakteren gjennom tiår på den måten, og så ikke bort fra at det kunne bli nødvendig med to skuespillere for rollen. Men da vi møtte Annabelle, var det åpenbart at hun kunne gjøre det, svarer regissør Serraille.
– Hun kunne enkelt gå gjennom de to første delene, og vi trengte heller ikke noe omfattende sminkearbeid for å få henne til å se eldre ut når filmen foretar et lengre hopp og mange år er gått i den siste delen. Jeg har jo ikke skuespillererfaring selv, men har alltid vært nysgjerrig på hvordan man går inn i opplevelsen av å eldes på film. Med Annabelle var det ikke egentlig behov for kunstig modifisering, isteden lå det i skuespillet hennes.
Mor og sønn går nå på norske kinoer.
