Støv, såpeskum og kjønnsroller.

Støv, såpeskum og kjønnsroller.

Lambertseter-trilogien, som nå er relansert, traff en nerve i det norske folket på 1950- og 60-tallet. Aldri hadde norske filmer vært så populære. Disse filmene føles både fremmede og merkelig aktuelle på en og samme tid, synes Gunnar Iversen, som her leverer sitt essay nummer 100 for Rushprint.

Filmen Støv på hjernen traff en nerve i det norske folket. Alle måtte se filmen etter premieren i 1959, og den ble hyppig diskutert i offentligheten. Filmen ble mer populær enn noen andre filmer vist i Norge i årene mellom 1950 og 1962. Stor konkurranse fikk Øyvind Vennerøds film imidlertid fra andre norske lystspill, farser, romantiske komedier eller ekteskapskomedier i disse årene. Ikke minst lå hans egne to Sønner av Norge-filmer helt på toppen av listene over de mest sette og inntektsbringende spillefilmene i etterkrigstiden. Nasjonalbibliotekets utgivelse av Vennerøds såkalte Lambertseter-trilogi på DVD og Blu-Ray er en unik mulighet til å ta en tur tilbake i tiden, og se litt nærmere på det norske «husmor-paradiset».

At fortiden er et fremmed land, som den britiske romanforfatteren L. P. Hartley så treffende uttrykte det, er disse Lambertseter-komediene gode eksempler på. At de samtidig holder opp et speil for vår egen samtid, er minst like tydelig. Husmoren vasker kanskje ikke ektemannen ut av ekteskapet i dag, og få menn er besatt av å holde bilen blank og nypusset til enhver tid, men disse filmene føles både fremmede og merkelig aktuelle på en og samme tid. De rommer både gjenkjennelse og overraskende fremmedhet.

Øyvind Vennerøds filmer Støv på hjernen (1959), Sønner av Norge (1961) og Sønner av Norge kjøper bil (1962) hører til de aller mest sette og populære filmene laget i Norge noensinne. Støv på hjernen ble sett av nærmere én million tilskuere, mens de to oppfølgerne også hadde imponerende tilskuertall. Vennerøds filmer er samtidig langt på vei typiske for sin tid. Ekteskapskomedien var en dominerende genre i norsk film på denne tiden, og dette var også en «gullalder» for norsk film, som helt og holdent dominerte kinorepertoaret her hjemme.

Da Kommunale Kinematografers Landsforbund i 1962 publiserte sin årbok presenterte de en rankingliste over de mest sette filmene i årene mellom 1950 og 1961. Dette er en rankingliste som har sine problemer, ikke minst fordi populariteten er regnet ut etter poeng på bakgrunn av billettinntekter i 20 norske byer, men det er samtidig et spennende tidsdokument. Ettersom rankinglisten tar utgangspunkt i de byene med høyest kinobesøk, gir denne listen viktig og slående informasjon som gir et perspektiv på de populære Lambertseter-komediene.

Støv på hjernen lå suverent på inntektstoppen, tett fulgt av to andre populære komedier: Fjols til fjells (Edith Carlmar, 1957) og Vi gifter oss (Nils R. Müller, 1951). Disse tre filmene var de suverent mest populære filmene vist på norske kinoer i denne perioden. Vennerøds Sønner av Norge, som hadde toppet listen over de mest populære filmene i 1961, godt foran filmer som Line (Nils-Reinhardt Christensen, 1961) og Bussen (Arne Skouen, 1961), havnet på niende plass over de mest sette filmene i Norge i årene mellom 1950 og 1961. I 1962 tok Sønner av Norge kjøper bil opp kampen om listetoppen, men en annen film som harselerer med mannsroller overtok førsteplassen: Operasjon Løvsprett (Knut Andersen, 1962). Kjønnsroller, romantiske forviklinger og ekteskapsproblemer var lenge de motivene som var den sikreste måten å skaffe seg en filmsuksess på her i landet.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende med rankinglisten over de mest populære og inntektsbringende filmene vist på norske kinoer i årene mellom 1950 og 1962, er imidlertid hvor suveren den norske produksjonen er. Av de 30 mest populære filmene i Norge i denne perioden var hele 18 norske. Først og fremst komedier, men også noen okkupasjonsdramaer står sentralt. Aller mest slående er listen over de ti mest populære og inntektsbringende filmene. Bare to utenlandske filmer klarer å hevde seg blant de mest populære filmene på norske kinoer i disse årene. Chaplins Limelight (1952) havnet på fjerdeplass, mens Tatt av vinden, som hadde blitt lansert i Norge i 1953, havnet på sjuendeplass.

1950-årene og begynnelsen av 1960-tallet var norsk films store «gullalder». Aldri har norske filmer vært så populære. Aldri har norske spillefilmer blitt sett av så mange tilskuere på norske kinoer og dominert listene over de mest sette filmene. Aldri har norske filmer truffet så mange nerver i det hjemlige kinopublikummet. Øyvind Vennerød var den regissøren og produsenten som hadde evnen til å lage de aller mest populære filmene i disse gylne årene. Ikke bare de tre Lambertseter-filmene, men også forvekslingskomedien Millionær for en aften, som fikk premiere i 1960, inne imellom ekteskaps-komediene, kom høyt på listen.

I en tid da det norske samfunnet gikk gjennom en rivende utvikling, med store strukturelle forandringer, og folk fremdeles så lyst på framtiden, gikk alle på kino for å se norske filmer. Noen av ansiktene var de samme i film etter film, og noen skuespillere fikk nærmest status som våre egne hjemmeavlede filmstjerner, som Inger Marie Andersen og Henki Kolstad. Mange av temaene og motivene var også ofte de samme.

Kjønnsrollene var under press, og ekteskapet som institusjon gikk gjennom endringer i disse årene. Gang på gang kom man tilbake til spørsmål om hvordan kvinne og mann skulle oppføre seg i ekteskapet for å beholde gnisten og kjærligheten i den grå og triste hverdagen. Både støvtørking og såpeskum var en trussel mot idyllen i ekteskapet. De mange populære komediene var ikke bare blott til lyst. De utforsket, tematiserte, diskuterte og latterliggjorde ulike forestillinger om femininitet og maskulinitet. Gjennom filmer om forviklinger og forelskelser, eller livet som gift par, holdt filmene opp et narrespeil der tilskuerne kunne seg selv i karikert og humoristisk form.

 Sønner av Norge.
Alle fotos er hentet fra Nasjonalbibliotekets billedarkiv.

Støvtørkende husmødre og latterlige menn

I juni 1957 skrev dikteren Marie Takvam en artikkel i Dagbladet med den provoserende overskriften «Er vi overreinslege?» Svaret ga hun selv: ja. Det moderne renslighetsidealet, som hadde vært så viktig i etableringen av det moderne velferdssamfunnet, hadde ifølge Takvam gått for langt. Renslighetsidealet rammet først og fremst husmødrene, og gifte kvinner var først og fremst husmødre på denne tiden. Ifølge Takvam ble husmødrene tikkende bomber av frustrasjon. Spesielt var dette tydelig i de nye drabantbyene, der ekteskap ble holdt sammen av betong, som hun skrev.

Året etter tok psykologen Eva Ramm opp dette i en helt annen form. Den satiriske romanen Med støv på hjernen ble en fabelaktig suksess. 55 000 eksemplarer ble solgt, og boken ble oversatt til en rekke språk. Ramm snur Takvams provokasjon på hodet, og tegner en humoristisk karikatur av livet i en norsk drabantby. I Ramms komiske visjon, som ikke hadde annen hensikt enn å more, selv om hun også håpet noen ville ergre seg, er det ikke frustrasjon som preger husmødrenes forhold til renhold og støvtørking. Hovedpersonen Randi Svendsen, som selv er romanens forteller, har på en usunn måte internalisert et ekstremt renslighetsideal, som gjør at hun nesten vasker ektemannen Gunnar inn i armene på den ensomme vampen i etasjen over. Løsningen på ekteskapsforviklingene er imidlertid helt i tråd med Takvams artikkel. Husmoren må vaske mindre, og utvikle seg selv mer som menneske. I Ramms roman foreslås det også en annen strategi. Å ta i bruk svart undertøy blir en effektiv måte for husmoren til å lokke mannen tilbake til ektesengen.

Den voldsomme suksessen til Eva Ramms bok var naturlig nok uimotståelig for en filmprodusent som Øyvind Vennerød. Siden han opprettet produksjonsselskapet Contact Film A/S i 1953 hadde Vennerød produsert fem spillefilmer. Det virkelig store gjennombruddet kom imidlertid med Støv på hjernen i 1959, som også var hans første film i egen regi. Allerede ved første forsøk i registolen leverte han en suveren fulltreffer. På samme måte som i Ramms roman skapte Vennerød en mild komisk satire som tok opp mange av de temaene som dominerte samtidsdebattene, men i florlett og elegant karikert form, med en komisk brodd både mot menn og kvinner.

At filmen ble en suksess, var åpenbart allerede på premieredagen i september 1959. På denne tiden så anmelderne filmene sammen med premierepublikummet, og Aftenpostens filmkritiker Reidar Lunde rapporterte om stemningen i salen i sin anmeldelse. «De lo, de skrek, de lot alle hemninger fare», skrev Lunde, og han fortsatte: «Selv ikke de verste bløtkake-filmene har fått det til å fosse slik som her». Lunde funderte til og med på om to kvinner i publikum var blitt kjøpt og betalt av produsenten for å skape stemning og lede latterkoret, men han konkluderte med at de var ekte. Årsaken til at de lot alle hemninger fare, ifølge Lunde, var gjenkjennelseseffekten. De kom fra «en av disse drabantbyene rundt Oslo», skrev Lunde, og han slo fast at Støv på hjernen «var et deilig speilbilde av forhold de kjente ut og inn».

Fra dagens mer distanserte synsvinkel er det åpenbart at Støv på hjernen, selv om den følger Eva Ramms roman nesten slavisk, og mange av replikkene er også skåret rett ut av boksidene, henter vel så mye fra hovedstadens revy-kultur som debattsidene i avisene og livet på Lambertseter. Men kanskje er en hovedgrunn til at denne filmen ble så suksessfull nettopp denne blandingen. På den ene siden velkjente fjes og skuespillere fra Oslo-teatrene, og like velkjente revy-figurer og revy-gags, og på den andre siden et konfliktstoff, om man tillater et slikt ord, som består av alt det som folk i Norge var opptatt av på denne tiden. Og det mest sentrale er kvinne- og mannsrollene, spesielt innenfor det moderne ekteskapet.

Handlingen i Støv på hjernen er enkel og velkjent for mange. Vi befinner oss i blokk 11, oppgang F, i borettslaget Solbråten. Dette fiktive stedet er en åpenbar versjon av Lambertseter, første drabantby i Oslo. I 1952 kunne de første beboerne flytte inn her, og så å si alle eksteriørscenene i Vennerøds film ble filmet på Lambertseter. Selv om vi blir introdusert for en bred vifte av drabantbybeboere, er det forholdet mellom Randi Svendsen (Inger Marie Andersen) og ektemannen Gunnar (Odd Borg) som utgjør handlingens kjerne.

Randi er den perfekte husmor. Hun sørger for at hjemmet er støvfritt og at alle kroker skinner. Hver søndag når ektemannen og de to små sønnene går på tur, blir hun hjemme og tar hånd om søndagsmiddagen, slik at den står klar når de kommer tilbake. Hennes motsetning er venninnen Edna Grindheim (Wenche Foss). De andre husmødrene mener Edna er en skam for husmorstanden. Hun vasker ikke ofte nok, er ingen god kokk, og bruker for mye tid på sitt eget ytre. Disse to rollefigurene utgjør motpolene i det komiske dramaet om moderne kvinne- og mannsroller.

Gunnar synes aldri Randi har tid til annet enn å vaske, og hun er alltid for trett til elskov. Dermed fatter han interesse for fru Helgesen (Liv Wilse) i etasjen over. Hennes mann er handelsreisende, så hun er ofte alene og ensom, og flørten mellom de to utvikler seg i farlig retning. Randi må bite i det sure eplet. Hun har blitt uvenn med venninnen Edna, men det er Edna som hjelper Randi. Etter mange komiske forviklinger finner Randi og Gunnar tilbake til hverandre. Ekteskapet er reddet, og harmonien mellom de to er gjenopprettet.

Støv på hjernen er på mange måter en typisk komedie i måten den forstørrer og forvrenger aktuelle problemstillinger i samtiden, og dermed framstiller tidstypiske bekymringer i komisk karikert form. Selv om filmen tar opp mange ulike sider ved livet i drabantbyen, og bruker Solbråten som et mini-samfunn som speiler storsamfunnet Norge i disse optimistiske årene da Norge forandret seg så sterkt, står kjønnsroller og ekteskapsproblemer helt sentralt. Det er filmens dramatiske motor. Det er samlivet i familien Svendsen som står i sentrum, alle andre temaer og figurer er til for å konsentrere fokus om Randi og Gunnar, og for å tilby komiske avvekslinger ettersom forholdet mellom Randi og Gunnar tilsynelatende forvitrer og når et farlig vendepunkt.

Filmforskeren Leif Ove Larsen, som er vår fremste ekspert på disse filmene, har karakterisert Støv på hjernen som en ekteskapsfarse. Han har også pekt på hvor sentral aggressivitet, hevn og ydmykelse står i filmen. Målet er at harmonien i ekteskapet – og i drabantbyen – gjenopprettes etter en krise, og på veien til ny harmoni og lykkelig slutt kan man gjøre narr av både menn og kvinner. Det er ikke minst slående både i Vennerøds film og i Eva Ramms roman hvordan både kvinne- og mannsroller karikeres. Selv om Randi på mange måter står i sentrum av filmen, latterliggjøres Gunnar i enda sterkere grad.

Om Randi er den moderne fornuften tatt helt ut i det absurde, er Gunnar den ufornuftige og lystdrevne infantile og selvopptatte mannen. Typisk for denne typen filmer, som ikke bare henter inspirasjon fra revyscenen, men også fra den amerikanske screwball-komedien som filosofen Stanley Cavell har kalt «the comedy of remarriage», er at ektefellene verken makter å se den andre eller seg selv. De er på hver sin side altfor opptatt med å realisere sine egne livsprosjekter, enten en perfekt og skinnende bomaskin eller et mer lystdrevet liv, til å se den andre og dens perspektiv. Dermed evner de heller ikke å se seg selv.

Selv om filmen starter med å gjøre narr av Randi og de andre husmødrene, blir Randi etter hvert mer og mer sympatisk, mens Gunnar mister mye av sin status som misforstått mann, og han blir til slutt ydmyket på en måte som bringer ham hjem til kone og barn. Den siste latteren gjemmes i Lambertseter-komediene alltid til mennene, som ofte er både infantile, selvopptatte herskesyke og latterlige. I Støv på hjernen samles for eksempel mennene hos fru Svenkerud (Lalla Carlsen). Hun tilbyr de forsmådde og hundsete ektemennene en havn i en hjerteløs modernitet. Hos henne kan de leke med tog og drikke brennevin, og valse rundt i underbuksa etter en dusj. Hjemme er det kona som regjerer, med sterk og fast hånd. Dette er en pussig side ved både Støv på hjernen og de to etterfølgerne. De over-fornuftige eller hyper-fornuftige konene gjør mennene nærmest til barn, og utenfor ekteskapets fire vegger blir de enda mer infantile. Selvsagt skaper dette humor, og komiske forvekslinger og forviklinger som åpner opp for flere former for gjenkjennelse.

Øyvind Vennerød kommenterer og analyserer selve den norske moderniteten i Støv på hjernen. Han henter stoffet fra Ramms komiske bestseller-roman, men lar også den amerikanske screwball-komedien og den norske revy-tradisjonen gi liv til velkjente figurer og opptrinn. Randi er filmens egentlige hovedperson, og hun omkranses av en vifte av kvinnefigurer som representerer ulike kvinneroller og holdninger til husarbeid og rengjøring. På den ene siden fru Hansen (Kari Diesen) som gjør rengjøring og vindusvask til en konkurranse, og som alltid vasker mest, og på den andre siden vampen-i-etasjen-over fru Helgesen, som demonstrativt slår av radioprogrammet Husmorhalvtimen og er opptatt av kunst og politikk, i hvert fall som forførelsesredskap, og Randis venninne Edna som danner Radikale husmødres forening i protest mot det støvfikserte kvinnefelleskapet.

At gnisten har gått ut av ekteskapet til Randi og Gunnar er avgjørende. Det er ikke bare Randis skumfråtsende renslighetsiver som gjør at han er misfornøyd og kaster sitt blikk på den ensomme fru Helgesen, men også manglende erotikk. Kjernescenen i Støv på hjernen foregår på soverommet når Randi og Gunnar er i ferd med å gå til sengs. Tidligere har han gitt uttrykk for at hun bør vaske mindre, slik at det er mer energi igjen til erotikk på kvelden, og i denne scenen kommenterer Gunnar hennes utseende og nattkjole. Hun fyrer en replikk tilbake, i ekte screwball-ånd, og slår fast at han heller ikke er noe oppløftende syn der han står i døråpningen til badet. «Men kjære», svarer Gunnar, nesten uskyldig, «det er da ingen som ser meg». Dette åpner Randis øyne. Hun er usynlig, hun er ingen. Resten av filmen handler om Randis forsøk, som også har en komisk karakter, av å bli sett og å bli noen. Hun jakter på en ny identitet fordi den gamle han gjort henne usynlig som kvinne.

Den fremste løsningen både i Ramms roman og i Vennerøds film er sexy undertøy. Svart undertøy spiller en liten, men viktig rolle i flere av de mest populære norske filmkomediene i disse årene. I Støv på hjernen går Randi til innkjøp av svart undertøy og en flortynn fiolett nattkjole. Da blir hun sett som kvinne. Hun får en helt annen kropp, og dette vekker Gunnars begjær på nytt. Selvsagt må det også et par avslørende ydmykelser til, når hun tar Gunnar på fersken med fru Helgesen på tur, og hun selv flørter med vaktmesteren for å få Gunnar til å bli sjalu, men Støv på hjernen bare pirrer og antyder. Utroskap er nære, men Gunnar synes ikke å gå over streken. Harmonien kan dermed gjenoppstå, når de to virkelig ser hverandre igjen.

Svart undertøy spiller en liten, men viktig rolle i flere av de mest populære norske filmkomediene i disse årene.

Mannskarnevalet

Selv om mannen blir latterliggjort i Støv på hjernen skal Øyvind Vennerød ha fått protestbrev og iltre telefoner som klaget over hans behandling av kvinnene i denne filmen, og de som protesterte slo gjerne fast at menn var like ille. «Nå er det hans tur!», sto det i en artikkel i Alle Kvinners Blad, og Vennerød og manus-makker Jørn Ording spant en syltynn historie rundt selvhøytidelige og latterlige menn i oppfølgeren Sønner av Norge.

I filmens manuskript finnes det en morsom og instruktiv introduksjonstekst som sier mye om hensikten med filmens humor: «Det vil forhåpentligvis fremgå av manuskriptet at vi denne gangen har tatt sikte på å henge ut mannen. Men nettopp derfor bør mennene i filmen gjøres så menneskelige og sympatiske som mulig. Hensikten er jo at de skal more, som de selvopptatte umuliusser de er. Kvinnene bør ikke bare være gode og hederlige, men også fulle av temperament og frisk humor».

I Støv på hjernen kunne både kvinner og menn le av seg selv og det motsatte kjønn. Selv om det er den ekstremt støvtørkende husmoren som står i sentrum, er mennene så å si alltid latterlige. De er ikke minst bemerkelsesverdig umandige. Da Randis søndagsmiddag står i fare for å bli brent må eneste mann som ikke befinner seg på søndagstur prøve å ta seg over hustaket og ned på verandaen til Randi, fordi hun har låst seg ute. Nygifte herr Sørensen (Per Theodor Haugen) nærmest tvinges til dåd, men har for mange nerver. Han er rett og slett ikke mann nok til å klare brasene. Dette kjennetegner mange av de andre mennene i filmen også. I en lang rekke filmer etter Støv på hjernen handler det ikke lenger om å diskutere kvinnens plass i hjemmet og samfunnet, noe som også er navnet på en av de mest interessante kjønnsrollekomediene i disse årene, men å drive gjøn med menn og mannsroller.

Som tittelen antyder, står dette sentralt i Sønner av Norge. Filmen er ikke bare en oppfølger, som så å si viderefører historien om Randi og Gunnar og alle beboerne i Solbråten borettslag, men forteller nesten samme historie én gang til, med mer fokus på mennene. Riktignok har paret fått både nytt etternavn, og heter nå Sørensen, og barna er både gutt og jente og ikke to sønner som i Støv på hjernen, men ellers er grunnfortellingen så å si akkurat den samme.

At Gunnar Sørensen (Odd Borg) er en selvhøytidelig og pompøs hustyrann slås fast allerede i filmens åpningsscene. Gunnar klager over familien og peker på hvor viktig det er at de samles rundt frokostbordet, men selv er han barrikadert bak avisen. Han er postfunksjonær og attraheres av en unge jente på postkontoret, noe som setter Randi i sving med en lur måte å straffe ektemannen på, og dermed få ham tilbake i folden. Sammen med en gammel skolevenninne, som nå er ugift tannlege, legger Randi en felle for ektemannen. I en av filmens mest viltre scener må Gunnar løpe bukseløs gjennom borettslaget for å slippe unna kollektivets avslørende blikk. Som seg hør og bør latterliggjøres og «tas han ned» av kvinnene, og finner raskt veien tilbake til kone og ekteskap.

Menns komiske selvhøytidelighet er hovedtemaet i Sønner av Norge, og det blir ikke bare tydelig gjennom Gunnars ekteskapsproblemer. Filmen harselerer over moderne byråkrati gjennom postvesenet, og gjør borettslagets Kafka-lignende organisatoriske labyrint til en målskive for mye treffende humor. Scene etter scene fra borettslagets dugnad og overivrige organisering av jubileumsfesten Solbråten-dagene, komplett med et mangfold av underkomitéer med de samme medlemmene, viser fram mennenes latterlige oppførsel og mangel på selvinnsikt.

Fra innspillingen av Sønner av Norge. Sverre Bergli bak kameraet, Øyvind Vennerød til høyre for kameraet, og flere andre av filmens medvirkende.

Dette gjøres også tydelig i en lengre sekvens fra en repetisjonsøvelse der menn blir gutter. Her ser vi også kimen til det som skulle bli den mest suverene filmsuksessen tidlig på 1960-tallet: Teamfilms Operasjon Løvsprett (Knut Andersen, 1962). Denne og Sønner av Norge skaper et veritabelt mannskarneval som også er en harselas med militæret. Kanskje kan man si at krigen tar en ny vending i disse filmene. Etter årevis med alvorlige okkupasjonsdramaer kunne det norske folk endelig le av nordmenn i uniform igjen. Både byråkraten og soldaten er mannstyper som nå blir utsatt for en kraftig karikert angrepshumor. Her tydeliggjøres også hvor barnslige mennene i borettslaget er. Dagen etter å ha lekt gerilja i heimevernet, er alle mennene syke og må bli hjemme fra jobben.

I Støv på hjernen spilte Lalla Carlsen fru Svenkerud, som nærmest blir en slags morsfigur for de hundsete mennene som ikke får lov til å gjøre som de vil hjemme, og Carlsen spiller noenlunde samme rolle i Sønner av Norge. Nå har hun imidlertid blitt Gunnars mor, og hun avslører hvor infantil og morsfiksert Gunnar egentlig er. Randis hevn er også rettet mot moren, som jatter og daller med den voksne sønnen på en komisk overdreven måte. Det er ikke tilfeldig at Randi truer ektemannen med ordene: «Gå hjem til mamma!» At mennene i borettslaget Solbråten er umodne, infantile, maktglade og selvhøytidelige slås fast i scene etter scene. De blir ekstra komiske fordi de har et selvbilde som ikke bare er oppblåst, men som ligger så langt fra hvem de egentlig er som mulig. Ikke minst Gunnar er en tyrann både i hjemmet og på postkontoret, men han er redd for å gå til tannlegen og tror på sin egen uimotståelige sjarme overfor kvinnene. Han får naturligvis sin komiske «straff» i scene etter scene.

Samtidens kritikere var også enige om at Sønner av Norge var en harselas over mannen. I Dagbladet pekte Arne Hestenes på at filmen var «en slags hjertevarm malise» som hadde som formål «å avsløre all mannlig ambisjon, all maskulin selvopptatthet, all mannfolk-myndig organisasjonskåthet i det myldrende småborgerlige samfunnet som blokk-området ‘Solbråten’ representerer». Selv om kritikerne var mer ambivalente overfor Sønner av Norge enn Støv på hjernen var de fleste positive. Hestenes skrev i sin anmeldelse at: «Neppe noen gang før har jeg under noen norsk film tidligere ledd så mye som denne gang». Og flere andre kritikere innrømmet at de lo når de så filmen på premieredagen.

Sønner av Norge kjøper bil.

Mannskarnevalet fortsetter

Da den tredje filmen i Lambertseter-trilogien fikk sin premiere hadde kritikerne imidlertid snudd, og publikumstallene var også synkende i forhold til forløperne. Sønner av Norge kjøper bil ble likevel en stor publikumssuksess, til tross for at anmelderne denne gangen var svært kritiske. I VG ga til og med kritikeren Torgny Varen terningkast én. Han erklærte at drabantbystoffet var oppbrukt og leverte en kraftsalve der han slo fast at selv om stoffet var aktuelt, er det «så grovt utnyttet at man mister interessen fra første scene».

I likhet med Støv på hjernen, og i motsetning til Sønner av Norge, er Sønner av Norge kjøper bil bygget på en suksessroman. Forfatteren Hans Faye-Lunds Blank i lakken (Gyldendal, 1960) ble interessant nok skrevet nærmest som en fortsettelse eller kommentar til Eva Ramms Med støv på hjernen. På forsatsbladet i Faye-Lunds bok dedikeres romanen blant annet til: «Fru Eva Ramm og hennes bok ‘Støv på hjernen’ hvor hun unnlot å ta med dette problemet …».

Alle de tre Lambertseter-komediene tar utgangspunkt i dagsaktuelle temaer som ble flittig diskutert i samtiden. I Sønner av Norge har Øyvind Vennerød noen morsomme sleivspark så vel telefonkøer som til sin nye konkurrent fjernsynet, og i film nummer tre er det bilkjøp og sydenreiser som filmens historie kretser om. Kjernen er som i alle de tre filmene et kjønnsrollekarneval, og som i forløperen er det mennene som blir målskiven for latteren.

I denne filmen møter vi nok en gang Randi og Gunnar, men Gunnar spilles ikke lenger av Odd Borg, men av Per Theodor Haugen, som hadde en mindre rolle i den aller første Solbråten-filmen. Denne gangen er det ikke husmødrene som kives om å ha det mest støvfrie og blankpussede hjemmet, men mennene som konkurrerer om hvilken oppgang der flest familier har bil. Bilrasjoneringen i Norge hadde blitt opphevet i 1960, og bilimporten økte drastisk, så dette var et stoff som både hadde samfunnsaktualitet og humoristisk potensial. Bilen er blitt det store statussymbolet, men den har også skapt utfordringer for privatøkonomien.

I filmens åpningsscene har Andersens kjøpt bil, og dette gjør at styrkeforholdet mellom to duellerende oppganger endres. Dette skaper imidlertid konflikt hos Sørensens. Gunnar maser og trygler om å få kjøpe bruktbil. «Det er bare vi som ikke har bil», sier Gunnar, men hustruen Randi vil ikke høre. Det er hun som tar hånd om lønningsposen, så det er hun som har kontrollen i samlivet. Hun vil bruke pengene på Sydenreise til Mallorca i stedet. Dermed er konflikten mellom menn og kvinner i borettslaget etablert. En kald kjønnskrig skisseres med bred pensel. Mennene har bildilla og vasker og pusser «redskapet» i all fritid, mens kvinnene lærer seg spanske ord og lengter etter Sydensolen.

Når Gunnar kjøper en gammel bil blir det imidlertid klart at hverken han eller hustruen egentlig har kontroll over pengebruken i hjemmet. Alt er kjøpt på avbetaling, og når bilkjøpet kommer på toppen, blir familiens økonomi vanskelig. En stund er det drastisk. Hva må pantsettes for at regningene kan betales og gjelden betjenes? At Sørensen har blitt lurt av en bruktbilselger blir også tydelig da familiens bilferie til Sørlandet blir et mareritt. Også mange av de andre familiene i oppgangen er i samme situasjon. Kvinner står mot menn, og Sydenferie står mot bruktbil.

Den komiske dramatikken tilspisser seg da husmødrene streiker. De vil ikke lage mat lenger, og Randi forsøker å tvinge sin mann til fornuft gjennom å nekte å ta hånd om lønningsposen. Dermed blir det klart for Gunnar at de ikke kan betjene alle lån, men å selge bilen er heller ikke noen løsning på de økonomiske problemene. Til slutt reiser alle husmødrene til Mallorca på avbetaling, mens mennene forsøker å lage sin egen mat. Dette hadde vært en komisk suksess i Støv på hjernen og melkes adskillig kraftigere i Sønner av Norge kjøper bil. At filmens slutt er harmonisk, om enn mer ironisk og usannsynlig enn i de tidligere filmene, er ikke så farlig. Det har vært adskillig komisk stoff i bilkåte ektemenn og husmødre som streiker. Og mennene gir seg og selger sine kjære biler.

Akkurat som i forløperen finnes adskillige satiriske og komiske sleivspark til den offentlige organiseringen av det moderne samfunnet, ikke minst gjennom håndteringen av ulovlige parkeringer og politibyråkrati. I tillegg har ungdomskulturen med twist og rock også sneket seg inn i fortellingen, slik at «generasjonskløften» som det gjerne het på den tiden også blir et lite, men viktig sidetema.

Som forgjengerne er Sønner av Norge kjøper bil, en kjønnsrolle- og ekteskapskomedie. Kjønnsidentitet står i sentrum av de komiske forviklingene. I enda større grad enn tidligere er det mannen som er gjenstand for humoren, og kvinnenes rolle er mindre enn i de to foregående filmene. Det er mannens plass i ekteskap og samfunn som skildres i det komiske narrespeilet.

I Sønner av Norge kjøper bil er ikke lenger husmødrene støvtørkende nevrotikere, men moderne, selvbevisste og selvsikre. Det er mennene som må forandre seg, og gi opp den bilbesettelsen som går ut over familiens økonomi og velvære. Uansett hvor motvillige de er, og uansett om de holder ut en god stund i den kalde kjønnskrigen, mennene forandre seg for at ekteskapets harmoni og livet i mini-samfunnet Solbråten skal reddes. Om det er Randi som kjøper seg en ny identitet gjennom svart sexy undertøy i Støv på hjernen, er det mennene som forsøker å kjøpe seg en ny og moderne identitet i Sønner av Norge kjøper bil. I denne siste filmen i trilogien mislykkes mennene med å kjøpe seg til mandighet og maskulinitet, og de som best er tilpasset det nye forbrukersamfunnet er kvinnene.

Om Øyvind Vennerød nærmest slavisk hadde fulgt suksess-oppskriften til Eva Ramm i den aller første filmen, er hans forhold til Hans Faye-Lunds roman Blank i lakken svært annerledes. Sammen med Jørn Ording tar han nennsomt noen scener og problemkompleks fra Faye-Lunds roman, men snur ellers fortellingen ganske radikalt. I Faye-Lunds roman, som typisk nok også gikk som føljetong i Vi Menn, er det kvinnene som framstår som de mest latterlige. Det er til og med kvinnene som er pådriverne for at alle mennene skaffer seg biler, og i kapittel etter kapittel harseleres det ganske ondsinnet over kvinnelig nabomisunnelse. Faye-Lund gjør langt på vei mennene til ofre for kvinnenes mange nykker, fra herskesyke og sex-streik til sykelig konkurranse om hvem som er den beste forbruker.

Sønner av Norge kjøper bil følger imidlertid oppskriften fra forrige film i serien, og filmens målskive for den milde satiriske latteren er og blir mannen. Han er den barnslige preget av habegjær og nabomisunnelse, og alle sider ved den infantile mannens karakter blir gjenstand for mild angrepshumor. Filmen handler om maskulinitet, og jakten på en maskulin identitet, og lar det meste av sympatien være på kvinnenes side. Dette gjør også Vennerøds film til en mer sympatisk film enn romanforelegget.

Av de tre Lambertseter-komediene er den aller siste utvilsomt den svakeste. Også her presenteres imidlertid en blanding av et folkelig kjønnsrollekarneval og en komisk kommentar til mange av samtidens heteste diskusjonstemaer. Massebilismen og masseturismen tematiseres i satirisk form. Kjernen i Sønner av Norge kjøper bil, som i de to forløperne, er imidlertid den moderne rastløse jakten på en ny kjønnsidentitet, både en ny maskulinitet og en ny feminitet, sett i frodig og folkelig komisk lys.

Støv, såpeskum og kjønnsroller

Støv på hjernen er i sannhet noe så sjelden som en norsk filmklassiker. Det er ikke mer enn drøyt ti år siden filmen ble utgitt på DVD av Norsk Filminstitutt, så dette er en film som er tatt inn i varmen av alle de institusjonene som forvalter vår filmatiske kulturarv. Den nye utgivelsen av Nasjonalbiblioteket skiller seg imidlertid ut ved at hele Lambertseter-trilogien er samlet i én boks. Dette gir mange gamle og nye tilskuere muligheten til å se utviklingen i skildringen av «husmor-paradiset» i etterkrigstiden, og hvordan de mest populære komediene i overgangen til 1960-årene tematiserte kjønnsroller og samfunnsutfordringer.

Den nye utgivelsen fra Nasjonalbiblioteket inneholder også et lite knippe kortfilmer, opplysningsfilmer fra samme tid som komediene, som på en helt annen måte enn Vennerøds filmer tar opp samfunnstemaer og samtidsutfordringer. Det gjør denne boksen til en morsom tidsreise man kan både more seg over og lære noe av. Det lille programheftet er også både informativt og spennende. Hovedteksten er ført i pennen av Leif Ove Larsen, vår fremste ekspert på disse filmene.

Aldri har norsk film vært så populær som på 1950-tallet og i overgangen til 1960-årene. Aldri har norske komedier dominert filmproduksjon så sterkt som i disse årene. Aldri har norske komedier på en så treffende måte lyktes i både å more og engasjere det norske folket. Først og fremst gjennom å skildre og kommentere tidens brytninger omkring kjønnsideal og kjønnsroller i endring, men også gjennom å gå inn i sin tids mest sentrale miljøer og temaer.

Det er konturene av den moderne velferdsstaten som skildres med satirisk brodd i disse filmene. Øyvind Vennerøds Lambertseter-trilogi er mer enn blott til lyst. Det er også en reise til fortidens fremmede land. Et land som av og til kanskje også virker mer velkjent enn vi ønsker å innrømme.

*

Den viktigste diskusjonen av Lambertseter-filmene og andre norske komedier fra samme tidsperiode finner man i Leif Ove Larsens doktoravhandling Moderniseringsmoro – Romantiske komedier i norsk film 1950-1965 (Universitetet i Bergen, 1999). En god og også underholdende skildring av husmor-idealet i disse årene finner man i Anna Jorunn Avdems «minnebok» Husmor-paradiset (Samlaget, 2001).

Mer om den rollen svart undertøy spiller i disse komediene i min høyst vitenskapelige artikkel: “The Dark Continent of Modernity: The Role of Black Lingerie in Norwegian Comedies in the 1950s,” i European Journal of Scandinavian Studies, vol. 47, no. 2 (2017); 367-376.

*


Dette er artikkel nummer 100 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.


 

Støv, såpeskum og kjønnsroller.

Støv, såpeskum og kjønnsroller.

Lambertseter-trilogien, som nå er relansert, traff en nerve i det norske folket på 1950- og 60-tallet. Aldri hadde norske filmer vært så populære. Disse filmene føles både fremmede og merkelig aktuelle på en og samme tid, synes Gunnar Iversen, som her leverer sitt essay nummer 100 for Rushprint.

Filmen Støv på hjernen traff en nerve i det norske folket. Alle måtte se filmen etter premieren i 1959, og den ble hyppig diskutert i offentligheten. Filmen ble mer populær enn noen andre filmer vist i Norge i årene mellom 1950 og 1962. Stor konkurranse fikk Øyvind Vennerøds film imidlertid fra andre norske lystspill, farser, romantiske komedier eller ekteskapskomedier i disse årene. Ikke minst lå hans egne to Sønner av Norge-filmer helt på toppen av listene over de mest sette og inntektsbringende spillefilmene i etterkrigstiden. Nasjonalbibliotekets utgivelse av Vennerøds såkalte Lambertseter-trilogi på DVD og Blu-Ray er en unik mulighet til å ta en tur tilbake i tiden, og se litt nærmere på det norske «husmor-paradiset».

At fortiden er et fremmed land, som den britiske romanforfatteren L. P. Hartley så treffende uttrykte det, er disse Lambertseter-komediene gode eksempler på. At de samtidig holder opp et speil for vår egen samtid, er minst like tydelig. Husmoren vasker kanskje ikke ektemannen ut av ekteskapet i dag, og få menn er besatt av å holde bilen blank og nypusset til enhver tid, men disse filmene føles både fremmede og merkelig aktuelle på en og samme tid. De rommer både gjenkjennelse og overraskende fremmedhet.

Øyvind Vennerøds filmer Støv på hjernen (1959), Sønner av Norge (1961) og Sønner av Norge kjøper bil (1962) hører til de aller mest sette og populære filmene laget i Norge noensinne. Støv på hjernen ble sett av nærmere én million tilskuere, mens de to oppfølgerne også hadde imponerende tilskuertall. Vennerøds filmer er samtidig langt på vei typiske for sin tid. Ekteskapskomedien var en dominerende genre i norsk film på denne tiden, og dette var også en «gullalder» for norsk film, som helt og holdent dominerte kinorepertoaret her hjemme.

Da Kommunale Kinematografers Landsforbund i 1962 publiserte sin årbok presenterte de en rankingliste over de mest sette filmene i årene mellom 1950 og 1961. Dette er en rankingliste som har sine problemer, ikke minst fordi populariteten er regnet ut etter poeng på bakgrunn av billettinntekter i 20 norske byer, men det er samtidig et spennende tidsdokument. Ettersom rankinglisten tar utgangspunkt i de byene med høyest kinobesøk, gir denne listen viktig og slående informasjon som gir et perspektiv på de populære Lambertseter-komediene.

Støv på hjernen lå suverent på inntektstoppen, tett fulgt av to andre populære komedier: Fjols til fjells (Edith Carlmar, 1957) og Vi gifter oss (Nils R. Müller, 1951). Disse tre filmene var de suverent mest populære filmene vist på norske kinoer i denne perioden. Vennerøds Sønner av Norge, som hadde toppet listen over de mest populære filmene i 1961, godt foran filmer som Line (Nils-Reinhardt Christensen, 1961) og Bussen (Arne Skouen, 1961), havnet på niende plass over de mest sette filmene i Norge i årene mellom 1950 og 1961. I 1962 tok Sønner av Norge kjøper bil opp kampen om listetoppen, men en annen film som harselerer med mannsroller overtok førsteplassen: Operasjon Løvsprett (Knut Andersen, 1962). Kjønnsroller, romantiske forviklinger og ekteskapsproblemer var lenge de motivene som var den sikreste måten å skaffe seg en filmsuksess på her i landet.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende med rankinglisten over de mest populære og inntektsbringende filmene vist på norske kinoer i årene mellom 1950 og 1962, er imidlertid hvor suveren den norske produksjonen er. Av de 30 mest populære filmene i Norge i denne perioden var hele 18 norske. Først og fremst komedier, men også noen okkupasjonsdramaer står sentralt. Aller mest slående er listen over de ti mest populære og inntektsbringende filmene. Bare to utenlandske filmer klarer å hevde seg blant de mest populære filmene på norske kinoer i disse årene. Chaplins Limelight (1952) havnet på fjerdeplass, mens Tatt av vinden, som hadde blitt lansert i Norge i 1953, havnet på sjuendeplass.

1950-årene og begynnelsen av 1960-tallet var norsk films store «gullalder». Aldri har norske filmer vært så populære. Aldri har norske spillefilmer blitt sett av så mange tilskuere på norske kinoer og dominert listene over de mest sette filmene. Aldri har norske filmer truffet så mange nerver i det hjemlige kinopublikummet. Øyvind Vennerød var den regissøren og produsenten som hadde evnen til å lage de aller mest populære filmene i disse gylne årene. Ikke bare de tre Lambertseter-filmene, men også forvekslingskomedien Millionær for en aften, som fikk premiere i 1960, inne imellom ekteskaps-komediene, kom høyt på listen.

I en tid da det norske samfunnet gikk gjennom en rivende utvikling, med store strukturelle forandringer, og folk fremdeles så lyst på framtiden, gikk alle på kino for å se norske filmer. Noen av ansiktene var de samme i film etter film, og noen skuespillere fikk nærmest status som våre egne hjemmeavlede filmstjerner, som Inger Marie Andersen og Henki Kolstad. Mange av temaene og motivene var også ofte de samme.

Kjønnsrollene var under press, og ekteskapet som institusjon gikk gjennom endringer i disse årene. Gang på gang kom man tilbake til spørsmål om hvordan kvinne og mann skulle oppføre seg i ekteskapet for å beholde gnisten og kjærligheten i den grå og triste hverdagen. Både støvtørking og såpeskum var en trussel mot idyllen i ekteskapet. De mange populære komediene var ikke bare blott til lyst. De utforsket, tematiserte, diskuterte og latterliggjorde ulike forestillinger om femininitet og maskulinitet. Gjennom filmer om forviklinger og forelskelser, eller livet som gift par, holdt filmene opp et narrespeil der tilskuerne kunne seg selv i karikert og humoristisk form.

 Sønner av Norge.
Alle fotos er hentet fra Nasjonalbibliotekets billedarkiv.

Støvtørkende husmødre og latterlige menn

I juni 1957 skrev dikteren Marie Takvam en artikkel i Dagbladet med den provoserende overskriften «Er vi overreinslege?» Svaret ga hun selv: ja. Det moderne renslighetsidealet, som hadde vært så viktig i etableringen av det moderne velferdssamfunnet, hadde ifølge Takvam gått for langt. Renslighetsidealet rammet først og fremst husmødrene, og gifte kvinner var først og fremst husmødre på denne tiden. Ifølge Takvam ble husmødrene tikkende bomber av frustrasjon. Spesielt var dette tydelig i de nye drabantbyene, der ekteskap ble holdt sammen av betong, som hun skrev.

Året etter tok psykologen Eva Ramm opp dette i en helt annen form. Den satiriske romanen Med støv på hjernen ble en fabelaktig suksess. 55 000 eksemplarer ble solgt, og boken ble oversatt til en rekke språk. Ramm snur Takvams provokasjon på hodet, og tegner en humoristisk karikatur av livet i en norsk drabantby. I Ramms komiske visjon, som ikke hadde annen hensikt enn å more, selv om hun også håpet noen ville ergre seg, er det ikke frustrasjon som preger husmødrenes forhold til renhold og støvtørking. Hovedpersonen Randi Svendsen, som selv er romanens forteller, har på en usunn måte internalisert et ekstremt renslighetsideal, som gjør at hun nesten vasker ektemannen Gunnar inn i armene på den ensomme vampen i etasjen over. Løsningen på ekteskapsforviklingene er imidlertid helt i tråd med Takvams artikkel. Husmoren må vaske mindre, og utvikle seg selv mer som menneske. I Ramms roman foreslås det også en annen strategi. Å ta i bruk svart undertøy blir en effektiv måte for husmoren til å lokke mannen tilbake til ektesengen.

Den voldsomme suksessen til Eva Ramms bok var naturlig nok uimotståelig for en filmprodusent som Øyvind Vennerød. Siden han opprettet produksjonsselskapet Contact Film A/S i 1953 hadde Vennerød produsert fem spillefilmer. Det virkelig store gjennombruddet kom imidlertid med Støv på hjernen i 1959, som også var hans første film i egen regi. Allerede ved første forsøk i registolen leverte han en suveren fulltreffer. På samme måte som i Ramms roman skapte Vennerød en mild komisk satire som tok opp mange av de temaene som dominerte samtidsdebattene, men i florlett og elegant karikert form, med en komisk brodd både mot menn og kvinner.

At filmen ble en suksess, var åpenbart allerede på premieredagen i september 1959. På denne tiden så anmelderne filmene sammen med premierepublikummet, og Aftenpostens filmkritiker Reidar Lunde rapporterte om stemningen i salen i sin anmeldelse. «De lo, de skrek, de lot alle hemninger fare», skrev Lunde, og han fortsatte: «Selv ikke de verste bløtkake-filmene har fått det til å fosse slik som her». Lunde funderte til og med på om to kvinner i publikum var blitt kjøpt og betalt av produsenten for å skape stemning og lede latterkoret, men han konkluderte med at de var ekte. Årsaken til at de lot alle hemninger fare, ifølge Lunde, var gjenkjennelseseffekten. De kom fra «en av disse drabantbyene rundt Oslo», skrev Lunde, og han slo fast at Støv på hjernen «var et deilig speilbilde av forhold de kjente ut og inn».

Fra dagens mer distanserte synsvinkel er det åpenbart at Støv på hjernen, selv om den følger Eva Ramms roman nesten slavisk, og mange av replikkene er også skåret rett ut av boksidene, henter vel så mye fra hovedstadens revy-kultur som debattsidene i avisene og livet på Lambertseter. Men kanskje er en hovedgrunn til at denne filmen ble så suksessfull nettopp denne blandingen. På den ene siden velkjente fjes og skuespillere fra Oslo-teatrene, og like velkjente revy-figurer og revy-gags, og på den andre siden et konfliktstoff, om man tillater et slikt ord, som består av alt det som folk i Norge var opptatt av på denne tiden. Og det mest sentrale er kvinne- og mannsrollene, spesielt innenfor det moderne ekteskapet.

Handlingen i Støv på hjernen er enkel og velkjent for mange. Vi befinner oss i blokk 11, oppgang F, i borettslaget Solbråten. Dette fiktive stedet er en åpenbar versjon av Lambertseter, første drabantby i Oslo. I 1952 kunne de første beboerne flytte inn her, og så å si alle eksteriørscenene i Vennerøds film ble filmet på Lambertseter. Selv om vi blir introdusert for en bred vifte av drabantbybeboere, er det forholdet mellom Randi Svendsen (Inger Marie Andersen) og ektemannen Gunnar (Odd Borg) som utgjør handlingens kjerne.

Randi er den perfekte husmor. Hun sørger for at hjemmet er støvfritt og at alle kroker skinner. Hver søndag når ektemannen og de to små sønnene går på tur, blir hun hjemme og tar hånd om søndagsmiddagen, slik at den står klar når de kommer tilbake. Hennes motsetning er venninnen Edna Grindheim (Wenche Foss). De andre husmødrene mener Edna er en skam for husmorstanden. Hun vasker ikke ofte nok, er ingen god kokk, og bruker for mye tid på sitt eget ytre. Disse to rollefigurene utgjør motpolene i det komiske dramaet om moderne kvinne- og mannsroller.

Gunnar synes aldri Randi har tid til annet enn å vaske, og hun er alltid for trett til elskov. Dermed fatter han interesse for fru Helgesen (Liv Wilse) i etasjen over. Hennes mann er handelsreisende, så hun er ofte alene og ensom, og flørten mellom de to utvikler seg i farlig retning. Randi må bite i det sure eplet. Hun har blitt uvenn med venninnen Edna, men det er Edna som hjelper Randi. Etter mange komiske forviklinger finner Randi og Gunnar tilbake til hverandre. Ekteskapet er reddet, og harmonien mellom de to er gjenopprettet.

Støv på hjernen er på mange måter en typisk komedie i måten den forstørrer og forvrenger aktuelle problemstillinger i samtiden, og dermed framstiller tidstypiske bekymringer i komisk karikert form. Selv om filmen tar opp mange ulike sider ved livet i drabantbyen, og bruker Solbråten som et mini-samfunn som speiler storsamfunnet Norge i disse optimistiske årene da Norge forandret seg så sterkt, står kjønnsroller og ekteskapsproblemer helt sentralt. Det er filmens dramatiske motor. Det er samlivet i familien Svendsen som står i sentrum, alle andre temaer og figurer er til for å konsentrere fokus om Randi og Gunnar, og for å tilby komiske avvekslinger ettersom forholdet mellom Randi og Gunnar tilsynelatende forvitrer og når et farlig vendepunkt.

Filmforskeren Leif Ove Larsen, som er vår fremste ekspert på disse filmene, har karakterisert Støv på hjernen som en ekteskapsfarse. Han har også pekt på hvor sentral aggressivitet, hevn og ydmykelse står i filmen. Målet er at harmonien i ekteskapet – og i drabantbyen – gjenopprettes etter en krise, og på veien til ny harmoni og lykkelig slutt kan man gjøre narr av både menn og kvinner. Det er ikke minst slående både i Vennerøds film og i Eva Ramms roman hvordan både kvinne- og mannsroller karikeres. Selv om Randi på mange måter står i sentrum av filmen, latterliggjøres Gunnar i enda sterkere grad.

Om Randi er den moderne fornuften tatt helt ut i det absurde, er Gunnar den ufornuftige og lystdrevne infantile og selvopptatte mannen. Typisk for denne typen filmer, som ikke bare henter inspirasjon fra revyscenen, men også fra den amerikanske screwball-komedien som filosofen Stanley Cavell har kalt «the comedy of remarriage», er at ektefellene verken makter å se den andre eller seg selv. De er på hver sin side altfor opptatt med å realisere sine egne livsprosjekter, enten en perfekt og skinnende bomaskin eller et mer lystdrevet liv, til å se den andre og dens perspektiv. Dermed evner de heller ikke å se seg selv.

Selv om filmen starter med å gjøre narr av Randi og de andre husmødrene, blir Randi etter hvert mer og mer sympatisk, mens Gunnar mister mye av sin status som misforstått mann, og han blir til slutt ydmyket på en måte som bringer ham hjem til kone og barn. Den siste latteren gjemmes i Lambertseter-komediene alltid til mennene, som ofte er både infantile, selvopptatte herskesyke og latterlige. I Støv på hjernen samles for eksempel mennene hos fru Svenkerud (Lalla Carlsen). Hun tilbyr de forsmådde og hundsete ektemennene en havn i en hjerteløs modernitet. Hos henne kan de leke med tog og drikke brennevin, og valse rundt i underbuksa etter en dusj. Hjemme er det kona som regjerer, med sterk og fast hånd. Dette er en pussig side ved både Støv på hjernen og de to etterfølgerne. De over-fornuftige eller hyper-fornuftige konene gjør mennene nærmest til barn, og utenfor ekteskapets fire vegger blir de enda mer infantile. Selvsagt skaper dette humor, og komiske forvekslinger og forviklinger som åpner opp for flere former for gjenkjennelse.

Øyvind Vennerød kommenterer og analyserer selve den norske moderniteten i Støv på hjernen. Han henter stoffet fra Ramms komiske bestseller-roman, men lar også den amerikanske screwball-komedien og den norske revy-tradisjonen gi liv til velkjente figurer og opptrinn. Randi er filmens egentlige hovedperson, og hun omkranses av en vifte av kvinnefigurer som representerer ulike kvinneroller og holdninger til husarbeid og rengjøring. På den ene siden fru Hansen (Kari Diesen) som gjør rengjøring og vindusvask til en konkurranse, og som alltid vasker mest, og på den andre siden vampen-i-etasjen-over fru Helgesen, som demonstrativt slår av radioprogrammet Husmorhalvtimen og er opptatt av kunst og politikk, i hvert fall som forførelsesredskap, og Randis venninne Edna som danner Radikale husmødres forening i protest mot det støvfikserte kvinnefelleskapet.

At gnisten har gått ut av ekteskapet til Randi og Gunnar er avgjørende. Det er ikke bare Randis skumfråtsende renslighetsiver som gjør at han er misfornøyd og kaster sitt blikk på den ensomme fru Helgesen, men også manglende erotikk. Kjernescenen i Støv på hjernen foregår på soverommet når Randi og Gunnar er i ferd med å gå til sengs. Tidligere har han gitt uttrykk for at hun bør vaske mindre, slik at det er mer energi igjen til erotikk på kvelden, og i denne scenen kommenterer Gunnar hennes utseende og nattkjole. Hun fyrer en replikk tilbake, i ekte screwball-ånd, og slår fast at han heller ikke er noe oppløftende syn der han står i døråpningen til badet. «Men kjære», svarer Gunnar, nesten uskyldig, «det er da ingen som ser meg». Dette åpner Randis øyne. Hun er usynlig, hun er ingen. Resten av filmen handler om Randis forsøk, som også har en komisk karakter, av å bli sett og å bli noen. Hun jakter på en ny identitet fordi den gamle han gjort henne usynlig som kvinne.

Den fremste løsningen både i Ramms roman og i Vennerøds film er sexy undertøy. Svart undertøy spiller en liten, men viktig rolle i flere av de mest populære norske filmkomediene i disse årene. I Støv på hjernen går Randi til innkjøp av svart undertøy og en flortynn fiolett nattkjole. Da blir hun sett som kvinne. Hun får en helt annen kropp, og dette vekker Gunnars begjær på nytt. Selvsagt må det også et par avslørende ydmykelser til, når hun tar Gunnar på fersken med fru Helgesen på tur, og hun selv flørter med vaktmesteren for å få Gunnar til å bli sjalu, men Støv på hjernen bare pirrer og antyder. Utroskap er nære, men Gunnar synes ikke å gå over streken. Harmonien kan dermed gjenoppstå, når de to virkelig ser hverandre igjen.

Svart undertøy spiller en liten, men viktig rolle i flere av de mest populære norske filmkomediene i disse årene.

Mannskarnevalet

Selv om mannen blir latterliggjort i Støv på hjernen skal Øyvind Vennerød ha fått protestbrev og iltre telefoner som klaget over hans behandling av kvinnene i denne filmen, og de som protesterte slo gjerne fast at menn var like ille. «Nå er det hans tur!», sto det i en artikkel i Alle Kvinners Blad, og Vennerød og manus-makker Jørn Ording spant en syltynn historie rundt selvhøytidelige og latterlige menn i oppfølgeren Sønner av Norge.

I filmens manuskript finnes det en morsom og instruktiv introduksjonstekst som sier mye om hensikten med filmens humor: «Det vil forhåpentligvis fremgå av manuskriptet at vi denne gangen har tatt sikte på å henge ut mannen. Men nettopp derfor bør mennene i filmen gjøres så menneskelige og sympatiske som mulig. Hensikten er jo at de skal more, som de selvopptatte umuliusser de er. Kvinnene bør ikke bare være gode og hederlige, men også fulle av temperament og frisk humor».

I Støv på hjernen kunne både kvinner og menn le av seg selv og det motsatte kjønn. Selv om det er den ekstremt støvtørkende husmoren som står i sentrum, er mennene så å si alltid latterlige. De er ikke minst bemerkelsesverdig umandige. Da Randis søndagsmiddag står i fare for å bli brent må eneste mann som ikke befinner seg på søndagstur prøve å ta seg over hustaket og ned på verandaen til Randi, fordi hun har låst seg ute. Nygifte herr Sørensen (Per Theodor Haugen) nærmest tvinges til dåd, men har for mange nerver. Han er rett og slett ikke mann nok til å klare brasene. Dette kjennetegner mange av de andre mennene i filmen også. I en lang rekke filmer etter Støv på hjernen handler det ikke lenger om å diskutere kvinnens plass i hjemmet og samfunnet, noe som også er navnet på en av de mest interessante kjønnsrollekomediene i disse årene, men å drive gjøn med menn og mannsroller.

Som tittelen antyder, står dette sentralt i Sønner av Norge. Filmen er ikke bare en oppfølger, som så å si viderefører historien om Randi og Gunnar og alle beboerne i Solbråten borettslag, men forteller nesten samme historie én gang til, med mer fokus på mennene. Riktignok har paret fått både nytt etternavn, og heter nå Sørensen, og barna er både gutt og jente og ikke to sønner som i Støv på hjernen, men ellers er grunnfortellingen så å si akkurat den samme.

At Gunnar Sørensen (Odd Borg) er en selvhøytidelig og pompøs hustyrann slås fast allerede i filmens åpningsscene. Gunnar klager over familien og peker på hvor viktig det er at de samles rundt frokostbordet, men selv er han barrikadert bak avisen. Han er postfunksjonær og attraheres av en unge jente på postkontoret, noe som setter Randi i sving med en lur måte å straffe ektemannen på, og dermed få ham tilbake i folden. Sammen med en gammel skolevenninne, som nå er ugift tannlege, legger Randi en felle for ektemannen. I en av filmens mest viltre scener må Gunnar løpe bukseløs gjennom borettslaget for å slippe unna kollektivets avslørende blikk. Som seg hør og bør latterliggjøres og «tas han ned» av kvinnene, og finner raskt veien tilbake til kone og ekteskap.

Menns komiske selvhøytidelighet er hovedtemaet i Sønner av Norge, og det blir ikke bare tydelig gjennom Gunnars ekteskapsproblemer. Filmen harselerer over moderne byråkrati gjennom postvesenet, og gjør borettslagets Kafka-lignende organisatoriske labyrint til en målskive for mye treffende humor. Scene etter scene fra borettslagets dugnad og overivrige organisering av jubileumsfesten Solbråten-dagene, komplett med et mangfold av underkomitéer med de samme medlemmene, viser fram mennenes latterlige oppførsel og mangel på selvinnsikt.

Fra innspillingen av Sønner av Norge. Sverre Bergli bak kameraet, Øyvind Vennerød til høyre for kameraet, og flere andre av filmens medvirkende.

Dette gjøres også tydelig i en lengre sekvens fra en repetisjonsøvelse der menn blir gutter. Her ser vi også kimen til det som skulle bli den mest suverene filmsuksessen tidlig på 1960-tallet: Teamfilms Operasjon Løvsprett (Knut Andersen, 1962). Denne og Sønner av Norge skaper et veritabelt mannskarneval som også er en harselas med militæret. Kanskje kan man si at krigen tar en ny vending i disse filmene. Etter årevis med alvorlige okkupasjonsdramaer kunne det norske folk endelig le av nordmenn i uniform igjen. Både byråkraten og soldaten er mannstyper som nå blir utsatt for en kraftig karikert angrepshumor. Her tydeliggjøres også hvor barnslige mennene i borettslaget er. Dagen etter å ha lekt gerilja i heimevernet, er alle mennene syke og må bli hjemme fra jobben.

I Støv på hjernen spilte Lalla Carlsen fru Svenkerud, som nærmest blir en slags morsfigur for de hundsete mennene som ikke får lov til å gjøre som de vil hjemme, og Carlsen spiller noenlunde samme rolle i Sønner av Norge. Nå har hun imidlertid blitt Gunnars mor, og hun avslører hvor infantil og morsfiksert Gunnar egentlig er. Randis hevn er også rettet mot moren, som jatter og daller med den voksne sønnen på en komisk overdreven måte. Det er ikke tilfeldig at Randi truer ektemannen med ordene: «Gå hjem til mamma!» At mennene i borettslaget Solbråten er umodne, infantile, maktglade og selvhøytidelige slås fast i scene etter scene. De blir ekstra komiske fordi de har et selvbilde som ikke bare er oppblåst, men som ligger så langt fra hvem de egentlig er som mulig. Ikke minst Gunnar er en tyrann både i hjemmet og på postkontoret, men han er redd for å gå til tannlegen og tror på sin egen uimotståelige sjarme overfor kvinnene. Han får naturligvis sin komiske «straff» i scene etter scene.

Samtidens kritikere var også enige om at Sønner av Norge var en harselas over mannen. I Dagbladet pekte Arne Hestenes på at filmen var «en slags hjertevarm malise» som hadde som formål «å avsløre all mannlig ambisjon, all maskulin selvopptatthet, all mannfolk-myndig organisasjonskåthet i det myldrende småborgerlige samfunnet som blokk-området ‘Solbråten’ representerer». Selv om kritikerne var mer ambivalente overfor Sønner av Norge enn Støv på hjernen var de fleste positive. Hestenes skrev i sin anmeldelse at: «Neppe noen gang før har jeg under noen norsk film tidligere ledd så mye som denne gang». Og flere andre kritikere innrømmet at de lo når de så filmen på premieredagen.

Sønner av Norge kjøper bil.

Mannskarnevalet fortsetter

Da den tredje filmen i Lambertseter-trilogien fikk sin premiere hadde kritikerne imidlertid snudd, og publikumstallene var også synkende i forhold til forløperne. Sønner av Norge kjøper bil ble likevel en stor publikumssuksess, til tross for at anmelderne denne gangen var svært kritiske. I VG ga til og med kritikeren Torgny Varen terningkast én. Han erklærte at drabantbystoffet var oppbrukt og leverte en kraftsalve der han slo fast at selv om stoffet var aktuelt, er det «så grovt utnyttet at man mister interessen fra første scene».

I likhet med Støv på hjernen, og i motsetning til Sønner av Norge, er Sønner av Norge kjøper bil bygget på en suksessroman. Forfatteren Hans Faye-Lunds Blank i lakken (Gyldendal, 1960) ble interessant nok skrevet nærmest som en fortsettelse eller kommentar til Eva Ramms Med støv på hjernen. På forsatsbladet i Faye-Lunds bok dedikeres romanen blant annet til: «Fru Eva Ramm og hennes bok ‘Støv på hjernen’ hvor hun unnlot å ta med dette problemet …».

Alle de tre Lambertseter-komediene tar utgangspunkt i dagsaktuelle temaer som ble flittig diskutert i samtiden. I Sønner av Norge har Øyvind Vennerød noen morsomme sleivspark så vel telefonkøer som til sin nye konkurrent fjernsynet, og i film nummer tre er det bilkjøp og sydenreiser som filmens historie kretser om. Kjernen er som i alle de tre filmene et kjønnsrollekarneval, og som i forløperen er det mennene som blir målskiven for latteren.

I denne filmen møter vi nok en gang Randi og Gunnar, men Gunnar spilles ikke lenger av Odd Borg, men av Per Theodor Haugen, som hadde en mindre rolle i den aller første Solbråten-filmen. Denne gangen er det ikke husmødrene som kives om å ha det mest støvfrie og blankpussede hjemmet, men mennene som konkurrerer om hvilken oppgang der flest familier har bil. Bilrasjoneringen i Norge hadde blitt opphevet i 1960, og bilimporten økte drastisk, så dette var et stoff som både hadde samfunnsaktualitet og humoristisk potensial. Bilen er blitt det store statussymbolet, men den har også skapt utfordringer for privatøkonomien.

I filmens åpningsscene har Andersens kjøpt bil, og dette gjør at styrkeforholdet mellom to duellerende oppganger endres. Dette skaper imidlertid konflikt hos Sørensens. Gunnar maser og trygler om å få kjøpe bruktbil. «Det er bare vi som ikke har bil», sier Gunnar, men hustruen Randi vil ikke høre. Det er hun som tar hånd om lønningsposen, så det er hun som har kontrollen i samlivet. Hun vil bruke pengene på Sydenreise til Mallorca i stedet. Dermed er konflikten mellom menn og kvinner i borettslaget etablert. En kald kjønnskrig skisseres med bred pensel. Mennene har bildilla og vasker og pusser «redskapet» i all fritid, mens kvinnene lærer seg spanske ord og lengter etter Sydensolen.

Når Gunnar kjøper en gammel bil blir det imidlertid klart at hverken han eller hustruen egentlig har kontroll over pengebruken i hjemmet. Alt er kjøpt på avbetaling, og når bilkjøpet kommer på toppen, blir familiens økonomi vanskelig. En stund er det drastisk. Hva må pantsettes for at regningene kan betales og gjelden betjenes? At Sørensen har blitt lurt av en bruktbilselger blir også tydelig da familiens bilferie til Sørlandet blir et mareritt. Også mange av de andre familiene i oppgangen er i samme situasjon. Kvinner står mot menn, og Sydenferie står mot bruktbil.

Den komiske dramatikken tilspisser seg da husmødrene streiker. De vil ikke lage mat lenger, og Randi forsøker å tvinge sin mann til fornuft gjennom å nekte å ta hånd om lønningsposen. Dermed blir det klart for Gunnar at de ikke kan betjene alle lån, men å selge bilen er heller ikke noen løsning på de økonomiske problemene. Til slutt reiser alle husmødrene til Mallorca på avbetaling, mens mennene forsøker å lage sin egen mat. Dette hadde vært en komisk suksess i Støv på hjernen og melkes adskillig kraftigere i Sønner av Norge kjøper bil. At filmens slutt er harmonisk, om enn mer ironisk og usannsynlig enn i de tidligere filmene, er ikke så farlig. Det har vært adskillig komisk stoff i bilkåte ektemenn og husmødre som streiker. Og mennene gir seg og selger sine kjære biler.

Akkurat som i forløperen finnes adskillige satiriske og komiske sleivspark til den offentlige organiseringen av det moderne samfunnet, ikke minst gjennom håndteringen av ulovlige parkeringer og politibyråkrati. I tillegg har ungdomskulturen med twist og rock også sneket seg inn i fortellingen, slik at «generasjonskløften» som det gjerne het på den tiden også blir et lite, men viktig sidetema.

Som forgjengerne er Sønner av Norge kjøper bil, en kjønnsrolle- og ekteskapskomedie. Kjønnsidentitet står i sentrum av de komiske forviklingene. I enda større grad enn tidligere er det mannen som er gjenstand for humoren, og kvinnenes rolle er mindre enn i de to foregående filmene. Det er mannens plass i ekteskap og samfunn som skildres i det komiske narrespeilet.

I Sønner av Norge kjøper bil er ikke lenger husmødrene støvtørkende nevrotikere, men moderne, selvbevisste og selvsikre. Det er mennene som må forandre seg, og gi opp den bilbesettelsen som går ut over familiens økonomi og velvære. Uansett hvor motvillige de er, og uansett om de holder ut en god stund i den kalde kjønnskrigen, mennene forandre seg for at ekteskapets harmoni og livet i mini-samfunnet Solbråten skal reddes. Om det er Randi som kjøper seg en ny identitet gjennom svart sexy undertøy i Støv på hjernen, er det mennene som forsøker å kjøpe seg en ny og moderne identitet i Sønner av Norge kjøper bil. I denne siste filmen i trilogien mislykkes mennene med å kjøpe seg til mandighet og maskulinitet, og de som best er tilpasset det nye forbrukersamfunnet er kvinnene.

Om Øyvind Vennerød nærmest slavisk hadde fulgt suksess-oppskriften til Eva Ramm i den aller første filmen, er hans forhold til Hans Faye-Lunds roman Blank i lakken svært annerledes. Sammen med Jørn Ording tar han nennsomt noen scener og problemkompleks fra Faye-Lunds roman, men snur ellers fortellingen ganske radikalt. I Faye-Lunds roman, som typisk nok også gikk som føljetong i Vi Menn, er det kvinnene som framstår som de mest latterlige. Det er til og med kvinnene som er pådriverne for at alle mennene skaffer seg biler, og i kapittel etter kapittel harseleres det ganske ondsinnet over kvinnelig nabomisunnelse. Faye-Lund gjør langt på vei mennene til ofre for kvinnenes mange nykker, fra herskesyke og sex-streik til sykelig konkurranse om hvem som er den beste forbruker.

Sønner av Norge kjøper bil følger imidlertid oppskriften fra forrige film i serien, og filmens målskive for den milde satiriske latteren er og blir mannen. Han er den barnslige preget av habegjær og nabomisunnelse, og alle sider ved den infantile mannens karakter blir gjenstand for mild angrepshumor. Filmen handler om maskulinitet, og jakten på en maskulin identitet, og lar det meste av sympatien være på kvinnenes side. Dette gjør også Vennerøds film til en mer sympatisk film enn romanforelegget.

Av de tre Lambertseter-komediene er den aller siste utvilsomt den svakeste. Også her presenteres imidlertid en blanding av et folkelig kjønnsrollekarneval og en komisk kommentar til mange av samtidens heteste diskusjonstemaer. Massebilismen og masseturismen tematiseres i satirisk form. Kjernen i Sønner av Norge kjøper bil, som i de to forløperne, er imidlertid den moderne rastløse jakten på en ny kjønnsidentitet, både en ny maskulinitet og en ny feminitet, sett i frodig og folkelig komisk lys.

Støv, såpeskum og kjønnsroller

Støv på hjernen er i sannhet noe så sjelden som en norsk filmklassiker. Det er ikke mer enn drøyt ti år siden filmen ble utgitt på DVD av Norsk Filminstitutt, så dette er en film som er tatt inn i varmen av alle de institusjonene som forvalter vår filmatiske kulturarv. Den nye utgivelsen av Nasjonalbiblioteket skiller seg imidlertid ut ved at hele Lambertseter-trilogien er samlet i én boks. Dette gir mange gamle og nye tilskuere muligheten til å se utviklingen i skildringen av «husmor-paradiset» i etterkrigstiden, og hvordan de mest populære komediene i overgangen til 1960-årene tematiserte kjønnsroller og samfunnsutfordringer.

Den nye utgivelsen fra Nasjonalbiblioteket inneholder også et lite knippe kortfilmer, opplysningsfilmer fra samme tid som komediene, som på en helt annen måte enn Vennerøds filmer tar opp samfunnstemaer og samtidsutfordringer. Det gjør denne boksen til en morsom tidsreise man kan både more seg over og lære noe av. Det lille programheftet er også både informativt og spennende. Hovedteksten er ført i pennen av Leif Ove Larsen, vår fremste ekspert på disse filmene.

Aldri har norsk film vært så populær som på 1950-tallet og i overgangen til 1960-årene. Aldri har norske komedier dominert filmproduksjon så sterkt som i disse årene. Aldri har norske komedier på en så treffende måte lyktes i både å more og engasjere det norske folket. Først og fremst gjennom å skildre og kommentere tidens brytninger omkring kjønnsideal og kjønnsroller i endring, men også gjennom å gå inn i sin tids mest sentrale miljøer og temaer.

Det er konturene av den moderne velferdsstaten som skildres med satirisk brodd i disse filmene. Øyvind Vennerøds Lambertseter-trilogi er mer enn blott til lyst. Det er også en reise til fortidens fremmede land. Et land som av og til kanskje også virker mer velkjent enn vi ønsker å innrømme.

*

Den viktigste diskusjonen av Lambertseter-filmene og andre norske komedier fra samme tidsperiode finner man i Leif Ove Larsens doktoravhandling Moderniseringsmoro – Romantiske komedier i norsk film 1950-1965 (Universitetet i Bergen, 1999). En god og også underholdende skildring av husmor-idealet i disse årene finner man i Anna Jorunn Avdems «minnebok» Husmor-paradiset (Samlaget, 2001).

Mer om den rollen svart undertøy spiller i disse komediene i min høyst vitenskapelige artikkel: “The Dark Continent of Modernity: The Role of Black Lingerie in Norwegian Comedies in the 1950s,” i European Journal of Scandinavian Studies, vol. 47, no. 2 (2017); 367-376.

*


Dette er artikkel nummer 100 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.


 

MENY