«Hidden Letters» var kortlistet til en Oscar og vant den norske dokumentarprisen på BIFF. Nå er den klar for premiere på NRK. Vi har snakket med produsent Mette Cheng Munthe-Kaas om å produsere internasjonalt fra Norge; om hvordan «Hidden Letters» kan bidra til lovendring i Kina og den spesielle outreach-kampanjen bak filmen.
Den norskproduserte Hidden Letters var nylig på kortlisten i Oscarkategorien for beste langdokumentar. Regissør og produsent Violet Du Feng og produsent Mette Cheng Munthe-Kaas i det norske selskapet Ten Thousand Images hentet tidligere i høst hjem prisen som årets beste norske dokumentar på Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF).
I Hidden Letters får vi historien om utviklingen av det hemmelige kinesiske skriftspråket Nushu, som ble utviklet av kvinner og stjålet av menn. Vi følger kvinnene som holder skriftspråket ved like i dag. Ved å fortelle sine egne historier og historiene til kvinnene som kom før dem, får vi innblikk i et helt unikt fellesskap.
I flere generasjoner har kvinner i Kina uttrykt sine frustrasjoner, sorger og lidelser, uten at menn har fått vite om det, heter det blant annet i filmen. Ved å bruke det hemmelige skriftspråket Nushu, utviklet av og for kvinner, kunne de uttrykke seg fritt og sette ord på forbudte og tabubelagte tanker og følelser.
Mette Cheng Munthe-Kaas forteller at moren hennes alltid har sagt at hun bør lage en film om Kina og fenomenet Nushu. Hun selv har alltid ønsket å lage en film om Kina sett fra et annet perspektiv enn det man vanligvis får matet inn fra vestlige medier.
– Jeg har alltid sett etter muligheter for å jobbe med Kina. Jeg er halvt kinesisk selv, og bodde der som ung. Dette filmprosjektet begynte i 2017. I 2016 jobbet jeg med Jean Tsien, som var klippekonsulent (fra Taiwan) på filmen Nowhere to Hide (vinner av hovedprisen på IDFA i 2016) og som bodde i New York. Jeg spurte henne om hun ikke kjente en som tilfeldigvis holdt på med en film om Nushu. Da sa hun «Nei, jeg har aldri hørt om det selv, men du må snakke med Violet.» Hun satte meg i kontakt med Violet du Feng. Vi fant tonen med en gang. Hun hadde også tenkt på dette lenge og lest den samme boken som meg om Nushu, som heter Snow Flower and the Secret Fan av Lisa See. Da bestemte vi oss for å lage denne filmen sammen. Jean Tsien ble også med videre som en av produsentene på filmen.
Violet du Feng ønsket å debutere som regissør i langformatet med denne filmen, på én betingelse: At man klarte å trekke paralleller inn til dagens Kina.
– Nushu er historisk, men hun ville også snakke om hvordan det er å være kvinne i Kina i dag. Så begynte vi å pitche filmidéen på IDFA og Hot Docs. Men fordi hun er en kinesisk regissør, bosatt i USA, var det ikke lett for meg å få filmen fullfinansiert fra Norge gjennom Ten Thousand Images. Derfor bestemte Violet, Jean og jeg oss for å produsere sammen videre.
Nushu og styrke gjennom søsterskap er en litt annen type feminisme enn den man vanligvis hører om i Vesten.
– Nushu handler om at man får styrke fra hverandre gjennom å ha et rom å dele ting med. I dette tilfellet gjennom språk. Dess mer jeg lærte om Nushu, dess mer følte jeg at her er det en viktig og spennende verden å bli kjent med. Her i Norge snakker man mye om likestilling når det kommer til kvinnekamp. Men Nushu er noe som taler mer til konseptet likeverd. I en tid der kvinner ikke fikk lære, skrive eller delta i samfunnet på samme måte som menn, fant de verdi i en form for søsterskap. Gjennom å dele sine erfaringer og utfordringer, støttet de hverandre og ga hverandre styrke, og det ble deres redning.
Hadde du noen aha-opplevelser underveis i prosessen?
– Min aha-opplevelse er hvor aktuelt og universelt Nushu fortsatt er i dag, hvor Kina har beveget seg mer og mer tilbake til et patriarkalsk samfunn. Det var også en aha-opplevelse å se hvordan de kapitalistiske strukturene utnytter seg av en slik hemmelig kulturell skatt, og vrir den til noe man kan tjene penger på. Branding og co-opting er blitt stort.
Det internasjonale arbeidet med filmen gikk ut på å dra rundt og pitche den.
– Etter pitchen på IDFA og Hot Docs møtte vi fått en god del interesse. Da var det nord-afrikanske markedet mest aktuelt. Men vi fikk også finansiering og offentlig distribusjon via ARTE/ZDF (Tyskland/Frankrike) og ITVS (USAs første offentlige tv-finansiør). Så er det mange andre finansiører som har kommet inn via USA og internasjonale fond. Da vi fikk finansiering fra Norge, ble det mest brukt på animasjonsutvikling og etterarbeid (grade, lyd, mastring, grafisk design). Vi har jobbet sammen som produsenter internasjonalt hele tiden. Men jeg har for det meste vært i Norge og jobbet herfra.
Det var den letteste filmen hun har produsert og fått finansiering på.
– Samarbeidet har vært fantastisk hele veien. Covid var den største utfordringen, som kom inn midt i filmingen. På grunn av Covid kunne ikke Violet lenger dra til Kina for å filme. Heldigvis hadde vi co-regissør Zhao Qing som bodde i Kina, og som kunne filme resterende nødvendig opptak. Men Covid ga oss også muligheten til å saumfare materialet som allerede var skutt. Og vi oppdaget da at vi allerede hadde mye materiale til en sterk film.
Opplevde dere motstand fra kinesiske myndigheter da dere spilte inn filmen?
– Det har vært greit å filme der. Violets største ønske er å vise den i Kina og få den distribuert der. Den må gjennom en sensurprosess, som den er i nå. Forhåpentligvis vil den komme gjennom sensurprosessen. Violet har mye erfaring med å jobbe i Kina. En tidligere film hun produserte, Please Remember Me (2015), handlet om hvordan eldre mennesker med Alzheimers i Kina ble behandlet. Den filmen klarte hun ikke bare å få gjennom sensuren i Kina og vist på kinoer der – den har også ført til lovendringer. Hun har et sterkt håp om å kunne gjøre det samme med denne filmen. Nå er den inne i de siste rundene før endelig godkjenning i Kina.
Hun hadde ikke ventet å havne på kortlisten til en Oscar. Selv opplever hun at Oscarkampanjene for små indiefilmer blir tøffere for hvert år.
– Spesielt for en liten indiefilm, der vi konkurrerer med de store studioene og strømmekanalene som pøser millioner inn i kampanjene sine.
Filmen er fortsatt ute på den internasjonale festivalrunden, i tillegg til at den på tirsdag kveld slippes på NRK TV.
– Filmen er nylig blitt lagt ut på Amazon, Google Play og Apple TV (geo-blokkert). 27.mars vil den en ha premiere på Independent Lens (PBS) i USA. Videre kommer den også til å bli vist på tv i ARTE/ZDF-territorier. Vi håper å få til noen enkeltstående kinovisninger i løpet av våren her i Norge.
En spesiell outreach-kampanje er for lengst kommet i gang. Her har filmskaperne invitert internasjonale kunstnere til å bidra med kunstverk til et virtuelt galleri. De har per idag fått inn 335 bidrag. Det blir virtuelt galleri og reisende fysisk galleri i tiden fremover.
– Nå har ikke jeg vært så veldig involvert i selve kampanjen – men jeg var i Geneve med Violet på Impact/outreach days på FIFDH forrige uke og pitchet til potensielle partnerorganisasjoner. Filmen belyser jo den pågående kampen mot patriarkalske strukturer og innarbeidet sexisme. For å støtte kvinner i å uttrykke sine unike erfaringer og utfordringer gjennom kreative kanaler, har impact- og outreach-kampanjen som mål å skape virtuelle rom for å vise frem ulike kunstformer. Disse rommene vil tillate kvinner å veve et landskap av sårbarhet, motstandskraft og kompleksitet mens de tar eierskap over egne historier. Kampanjen ønsker å øke synligheten for kvinnelige kunstnere (uavhengig av formell opplæring), og feire kunst som et middel for motstand og motstandsdyktighet. Til slutt vil denne innsatsen ende opp med opprettelsen av et virtuelt museum for kvinnenes skjulte kunst, med en Augmented-Reality del, der utvalgte kunstnere dukker opp sammen med arbeidet sitt for å dele sin inspirasjon og budskap med seerne.
Hidden Letters slippes på NRKTV tirsdag kveld.
Mette Cheng Munthe-Kaas jobber som produsent og klipper av dokumentarfilm. Hun begynte sin yrkeskarriere som klipper. I 2014 grunnla hun sitt eget produksjonsselskap, Ten Thousand Images AS, som har opparbeidet en sterkt internasjonal profil. Gjennom TTI har Munthe-Kaas produsert og klippet den prisbelønte dokumentaren No Word for Worry (2014), og har siden produsert bl.a. Nowhere to Hide (2016). Filmen er kritikerrost og Emmy-nominert, og vant flere internasjonale priser inkludert førstepremien på IDFA og den norske Amanda for beste Dokumentar. I 2022 var Munthe-Kaas en av produsentene for filmen Hidden Letters, som handler om det kinesiske skriftspråket Nushu, et hemmelig språk utviklet av kvinner. Filmen har blitt vist på en mengde internasjonale filmfestivaler, og ble kortlistet til Oscar i 2023 (Kilde: Nordic Women in film).
«Hidden Letters» var kortlistet til en Oscar og vant den norske dokumentarprisen på BIFF. Nå er den klar for premiere på NRK. Vi har snakket med produsent Mette Cheng Munthe-Kaas om å produsere internasjonalt fra Norge; om hvordan «Hidden Letters» kan bidra til lovendring i Kina og den spesielle outreach-kampanjen bak filmen.
Den norskproduserte Hidden Letters var nylig på kortlisten i Oscarkategorien for beste langdokumentar. Regissør og produsent Violet Du Feng og produsent Mette Cheng Munthe-Kaas i det norske selskapet Ten Thousand Images hentet tidligere i høst hjem prisen som årets beste norske dokumentar på Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF).
I Hidden Letters får vi historien om utviklingen av det hemmelige kinesiske skriftspråket Nushu, som ble utviklet av kvinner og stjålet av menn. Vi følger kvinnene som holder skriftspråket ved like i dag. Ved å fortelle sine egne historier og historiene til kvinnene som kom før dem, får vi innblikk i et helt unikt fellesskap.
I flere generasjoner har kvinner i Kina uttrykt sine frustrasjoner, sorger og lidelser, uten at menn har fått vite om det, heter det blant annet i filmen. Ved å bruke det hemmelige skriftspråket Nushu, utviklet av og for kvinner, kunne de uttrykke seg fritt og sette ord på forbudte og tabubelagte tanker og følelser.
Mette Cheng Munthe-Kaas forteller at moren hennes alltid har sagt at hun bør lage en film om Kina og fenomenet Nushu. Hun selv har alltid ønsket å lage en film om Kina sett fra et annet perspektiv enn det man vanligvis får matet inn fra vestlige medier.
– Jeg har alltid sett etter muligheter for å jobbe med Kina. Jeg er halvt kinesisk selv, og bodde der som ung. Dette filmprosjektet begynte i 2017. I 2016 jobbet jeg med Jean Tsien, som var klippekonsulent (fra Taiwan) på filmen Nowhere to Hide (vinner av hovedprisen på IDFA i 2016) og som bodde i New York. Jeg spurte henne om hun ikke kjente en som tilfeldigvis holdt på med en film om Nushu. Da sa hun «Nei, jeg har aldri hørt om det selv, men du må snakke med Violet.» Hun satte meg i kontakt med Violet du Feng. Vi fant tonen med en gang. Hun hadde også tenkt på dette lenge og lest den samme boken som meg om Nushu, som heter Snow Flower and the Secret Fan av Lisa See. Da bestemte vi oss for å lage denne filmen sammen. Jean Tsien ble også med videre som en av produsentene på filmen.
Violet du Feng ønsket å debutere som regissør i langformatet med denne filmen, på én betingelse: At man klarte å trekke paralleller inn til dagens Kina.
– Nushu er historisk, men hun ville også snakke om hvordan det er å være kvinne i Kina i dag. Så begynte vi å pitche filmidéen på IDFA og Hot Docs. Men fordi hun er en kinesisk regissør, bosatt i USA, var det ikke lett for meg å få filmen fullfinansiert fra Norge gjennom Ten Thousand Images. Derfor bestemte Violet, Jean og jeg oss for å produsere sammen videre.
Nushu og styrke gjennom søsterskap er en litt annen type feminisme enn den man vanligvis hører om i Vesten.
– Nushu handler om at man får styrke fra hverandre gjennom å ha et rom å dele ting med. I dette tilfellet gjennom språk. Dess mer jeg lærte om Nushu, dess mer følte jeg at her er det en viktig og spennende verden å bli kjent med. Her i Norge snakker man mye om likestilling når det kommer til kvinnekamp. Men Nushu er noe som taler mer til konseptet likeverd. I en tid der kvinner ikke fikk lære, skrive eller delta i samfunnet på samme måte som menn, fant de verdi i en form for søsterskap. Gjennom å dele sine erfaringer og utfordringer, støttet de hverandre og ga hverandre styrke, og det ble deres redning.
Hadde du noen aha-opplevelser underveis i prosessen?
– Min aha-opplevelse er hvor aktuelt og universelt Nushu fortsatt er i dag, hvor Kina har beveget seg mer og mer tilbake til et patriarkalsk samfunn. Det var også en aha-opplevelse å se hvordan de kapitalistiske strukturene utnytter seg av en slik hemmelig kulturell skatt, og vrir den til noe man kan tjene penger på. Branding og co-opting er blitt stort.
Det internasjonale arbeidet med filmen gikk ut på å dra rundt og pitche den.
– Etter pitchen på IDFA og Hot Docs møtte vi fått en god del interesse. Da var det nord-afrikanske markedet mest aktuelt. Men vi fikk også finansiering og offentlig distribusjon via ARTE/ZDF (Tyskland/Frankrike) og ITVS (USAs første offentlige tv-finansiør). Så er det mange andre finansiører som har kommet inn via USA og internasjonale fond. Da vi fikk finansiering fra Norge, ble det mest brukt på animasjonsutvikling og etterarbeid (grade, lyd, mastring, grafisk design). Vi har jobbet sammen som produsenter internasjonalt hele tiden. Men jeg har for det meste vært i Norge og jobbet herfra.
Det var den letteste filmen hun har produsert og fått finansiering på.
– Samarbeidet har vært fantastisk hele veien. Covid var den største utfordringen, som kom inn midt i filmingen. På grunn av Covid kunne ikke Violet lenger dra til Kina for å filme. Heldigvis hadde vi co-regissør Zhao Qing som bodde i Kina, og som kunne filme resterende nødvendig opptak. Men Covid ga oss også muligheten til å saumfare materialet som allerede var skutt. Og vi oppdaget da at vi allerede hadde mye materiale til en sterk film.
Opplevde dere motstand fra kinesiske myndigheter da dere spilte inn filmen?
– Det har vært greit å filme der. Violets største ønske er å vise den i Kina og få den distribuert der. Den må gjennom en sensurprosess, som den er i nå. Forhåpentligvis vil den komme gjennom sensurprosessen. Violet har mye erfaring med å jobbe i Kina. En tidligere film hun produserte, Please Remember Me (2015), handlet om hvordan eldre mennesker med Alzheimers i Kina ble behandlet. Den filmen klarte hun ikke bare å få gjennom sensuren i Kina og vist på kinoer der – den har også ført til lovendringer. Hun har et sterkt håp om å kunne gjøre det samme med denne filmen. Nå er den inne i de siste rundene før endelig godkjenning i Kina.
Hun hadde ikke ventet å havne på kortlisten til en Oscar. Selv opplever hun at Oscarkampanjene for små indiefilmer blir tøffere for hvert år.
– Spesielt for en liten indiefilm, der vi konkurrerer med de store studioene og strømmekanalene som pøser millioner inn i kampanjene sine.
Filmen er fortsatt ute på den internasjonale festivalrunden, i tillegg til at den på tirsdag kveld slippes på NRK TV.
– Filmen er nylig blitt lagt ut på Amazon, Google Play og Apple TV (geo-blokkert). 27.mars vil den en ha premiere på Independent Lens (PBS) i USA. Videre kommer den også til å bli vist på tv i ARTE/ZDF-territorier. Vi håper å få til noen enkeltstående kinovisninger i løpet av våren her i Norge.
En spesiell outreach-kampanje er for lengst kommet i gang. Her har filmskaperne invitert internasjonale kunstnere til å bidra med kunstverk til et virtuelt galleri. De har per idag fått inn 335 bidrag. Det blir virtuelt galleri og reisende fysisk galleri i tiden fremover.
– Nå har ikke jeg vært så veldig involvert i selve kampanjen – men jeg var i Geneve med Violet på Impact/outreach days på FIFDH forrige uke og pitchet til potensielle partnerorganisasjoner. Filmen belyser jo den pågående kampen mot patriarkalske strukturer og innarbeidet sexisme. For å støtte kvinner i å uttrykke sine unike erfaringer og utfordringer gjennom kreative kanaler, har impact- og outreach-kampanjen som mål å skape virtuelle rom for å vise frem ulike kunstformer. Disse rommene vil tillate kvinner å veve et landskap av sårbarhet, motstandskraft og kompleksitet mens de tar eierskap over egne historier. Kampanjen ønsker å øke synligheten for kvinnelige kunstnere (uavhengig av formell opplæring), og feire kunst som et middel for motstand og motstandsdyktighet. Til slutt vil denne innsatsen ende opp med opprettelsen av et virtuelt museum for kvinnenes skjulte kunst, med en Augmented-Reality del, der utvalgte kunstnere dukker opp sammen med arbeidet sitt for å dele sin inspirasjon og budskap med seerne.
Hidden Letters slippes på NRKTV tirsdag kveld.
Mette Cheng Munthe-Kaas jobber som produsent og klipper av dokumentarfilm. Hun begynte sin yrkeskarriere som klipper. I 2014 grunnla hun sitt eget produksjonsselskap, Ten Thousand Images AS, som har opparbeidet en sterkt internasjonal profil. Gjennom TTI har Munthe-Kaas produsert og klippet den prisbelønte dokumentaren No Word for Worry (2014), og har siden produsert bl.a. Nowhere to Hide (2016). Filmen er kritikerrost og Emmy-nominert, og vant flere internasjonale priser inkludert førstepremien på IDFA og den norske Amanda for beste Dokumentar. I 2022 var Munthe-Kaas en av produsentene for filmen Hidden Letters, som handler om det kinesiske skriftspråket Nushu, et hemmelig språk utviklet av kvinner. Filmen har blitt vist på en mengde internasjonale filmfestivaler, og ble kortlistet til Oscar i 2023 (Kilde: Nordic Women in film).
Legg igjen en kommentar