Norsk okkupasjonsdrama har ikke bare bestått av helter og krigshandlinger, påpeker Jan Erik Holst. Det finnes mindre kjente filmer og historier som fortjener å hentes fram igjen.
Okkupasjonsfilmene er desidert den mest tallrike genren i den norske filmhistorien. De omfatter nær innpå 40 verk; dramatiseringer så vel som dokumentarfilmer. At genren også inneholder mer dyptpløyende studier av skyld og skam er kanskje ikke like kjent, nå som nye storfilmer om oppofrelse og heltemot er tilbake på kinoene med Gulltransporten, Krigsseileren og Kampen om Narvik.
Det var naturlig at genren så dagens lys umiddelbart etter at freden kom og avløste fem krevende okkupasjonsår. Vi vi leve, med regi av Rolf Randall og Olav Dalgard, var den første i sitt slag og Englandsfarere, med regi Toralf Sandø, den andre. Begge utkom året etter freden og var basert på litterære og dokumentariske kilder. Filmene var utmerkede fortellinger om norske helter i motstandsbevegelsen, noe som var ganske naturlig så kort tid etter krigen og med den statusen denne bevegelsen hadde hatt blant meningmann i nesten hele okkupasjonstiden.
To liv (1946), i regi av Titus Vibe-Müller, basert på et teaterstykke av Finn Bø, var en litt mindre kjent film. Den fortalte om en av krigsårenes alvorligste forbrytelser, angiveriet. Godt spill av datidens store skuespillere, Erling Drangsholt og Sigrun Otto, gav filmen positive anmeldelser. To år senere kom en av de mest kjente krigsbiografiene, Kampen om Tungtvannet, en fransk-norsk co-produksjon i regi av Jean Dreville og Titus Vibe Müller. Den beskrev kanskje det mest spektakulære angrepet fra alliert side i Norge: sprengningen av Norsk Hydros tungtvanns-anlegg på Rjukan. Historien la grunnlaget for den mer kjente Heroes of Telemark, med Kirk Douglas i hovedrollen, en amerikansk produksjon fra 1965. I 2015 kom som kjent en ny norsk fjernsynsserie om de dramatiske hendelsene, i regi av Per Olav Sørensen.

Arne Skouen er nok den norske filmregissør som har bidratt sterkest i denne genren. Med Nødlanding (1952), Ni liv (1957), Omringet (1960) og Kalde spor (1962) fortalte han om autentiske og dramatiske hendelser fra krigens dager. Filmene fikk oppmerksomhet i så vel Frankrike (Cannesfestivalen) som i USA, hvor Ni liv ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Felles for filmene er Skouens gode grep om hverdagshelten og de dagligdagse historiene, godt forankret i neo-realismen. Kalde spor innvarslet imidlertid en endring i genren. Filmen problematiserte innsatsen for de allierte mot tyskerne opp mot egne preferanser og valg og ble på mange måter en viktig del av modernismen i norsk film på 1960 tallet. Arne Skouen sier i en intervjufilm av René Bjerke at han hadde studert Antonionis filmer og selv funnet sitt eget, norske filmspråk. Etter manges mening er Kalde spor kanskje Skouens beste film, ikke minst for sin eksistensielle vinkling og for nylig avdøde mesterskuespiller Toralv Maurstads innsats.
Shetlandsgjengen (1954) i regi av engelskmannen Michael Forlong, ble en annen sentral historisk og biografisk film. Den fortalte om den åpne sjøveien mellom Storbritannia og Norge under krigen hvor norske fiskeskøyter fraktet utstyr og agenter til hjemmefronten og tok med seg flyktninger tilbake. Filmen var basert på to dokumentarromaner, Nordsjøbussen av David Howarth og Shetlands-Larsen av Frithjof Sælen. Mange av de medvirkende spilte seg selv i filmen, slik at den ble et unikt stykke virkelighetsdramatikk.
En co-produksjon verdt å nevne er også den norsk-jugoslaviske Blodveien fra 1955, en dramatisk-biografisk historie fra Nord-Norge, hvor jugoslaviske, polske og sovjetiske krigsfanger gjennom tvangsarbeid var med på å bygge en viktig veiforbindelse. Regien var ved Kåre Bergstrøm og Rados Novakovic. Fotografen Ragnar Sørensen fikk gode omtaler for sitt fremragende fotoarbeid i filmen.
I slik en natt (1958), med regi av Sigval Maartmann Moe, var en mer jordnær og menneskelig krigshistorie om jødiske barn som måtte flykte til Sverige i 1942. En tilsvarende historie ligger til grunn for den nye norske EFA-prisbelønnede filmen Flukten over grensen, med regi av Johanne Helgeland fra 2020.
En litt glemt krigsfilm er Det største spillet (1967), historien om Gunvald Tomstad, en av de mange som hadde radioforbindelse med England under krigens første år. Handlingen finner sted på Sørlandet og Tomstad melder seg inn i Nasjonal Samling (NS) – det nasjonal-sosialistiske norske partiet som stod i nær kontakt med den tyske okkupasjonsmakten – for å skjule sin virksomhet. Regien var ved Knut Bohwim, etter et manuskript av Sigurd Evensmo. Bohwims kollega i Teamfilm A/S, Knut Andersen, laget sitt bidrag til den biografiske krigsfilmen med Brent jord i 1969 – om befolkningen i Finnmark som fikk lide under tyskernes brente jords taktikk. Den fikk en oppfølger i co-produksjonen Under en steinhimmel (1974), med Andersen i co-regi med Igor Maslennikov, og med det sovjetiske selskapet Lenfilm som co-produsent.

På 1970- og -80 tallet tok de norske okkupasjonsdramaene en ny vending. Det ble produsert filmer som skildret vennskap og kjærlighetsliv mellom tyskere og nordmenn. Først ute var Bobbys krig (1974) i regi av Arnljot Berg, med deltagelse på Berlinalen samme år. Den alkoholiserte og arbeidsløse jazzmusikeren Robert Lund har eneansvar for sønnen Bobby. De to bor i en kummerlig leilighet der regningsbud og kreditorer er med på å gjøre tilværelsen temmelig grå. Uten jobb og penger må han skaffe det meste av det de trenger på tvilsomme måter. Robert sliter med å få spillejobber, og for å overleve den triste hverdagen flykter far og sønn inn i drømmer og fantasier. Robert forteller skrøner for å sette farge på hverdagen, og historiene blir stadig mer fantastiske. Fra fortellinger om glansperioden som musiker, går historiene over til å handle om en hemmelig fortid som spion og storforbryter. Bobby elsker dem, og selv når det blir klart for ham at faren ikke snakker sant, velger han å fortrenge sannheten. Midt i dette får Bobby en ny venn, en venn som også er fiende. En tysk soldat blir Bobbys fortrolige og hjelper dem når det ser som mørkest ut. Nå er det Bobbys tur til å rive faren ut av tristessen, og det blir hans voksende styrke og kjærlighet til faren som gir et slags håp.
Bobbys krig var en intens, men lavmælt film, tydelig inspirert av den italienske neo-realismen (1942 – 1952), som inspirerte mange filmskapere til å gi sine filmer en ny realisme, et nytt innhold og en ny stil. Den «skjulte» virkeligheten skulle fram, dagliglivet presenteres for vanlige folk, tingene fokuseres «slik de var». Menneskene ble beskrevet i sine egne omgivelser, i sitt eget miljø hvor alle tingene og detaljene var viktige. Ofte var barn sentrale i de neo-realistiske filmene.

Faneflukt (1975) i regi av Eldar Einarson fortsatte i den nye stilen. I 1941 treffer den unge kjøkkenpiken Liv den tyske underoffiseren Franz mens hun arbeider i messa. Dette er et forhold som omgivelsene, og særlig Livs far, ikke kan godta og paret bestemmer seg for å flykte til Sverige. Det Liv ikke vet, er at Franz allerede er gift i Tyskland. Filmen har et realistisk formspråk og et annet historisk perspektiv enn hva norske krigsfilmer fram til da hadde hatt, og ble et av de viktige eksemplene på en alternativ krigsfortelling.
På 1970-, -80 og -90 tallet så vi også andre spennende saks- og individorienterte okkupasjonshistorier. Den klassiske helt/skurk-modellen var erstattet med langt mer nyanserte og moderne krigsskildringer. Fotografen Bjørn Lien regisserte Belønningen (1980), et realistisk men indignert drama om den mildere behandlingen som krigsprofitørene, de såkalte brakkebaronene, fikk etter krigen. Filmens lille mann, som havner i deres edderkoppnett, blir offeret som taper kampen om sannheten og rettferdigheten.
En annen og høyst levende og personlig historie er Hans Petter Molands debutfilm, Secondløitnanten (1992). Under den tyske invasjonen fra 9. april 1940 var deler av det norske offiserskorpset og det politiske apparatet rådville, ofte lammet; noen var preget av unnfallenhet og/eller av nazisympatier. En pensjonert sjøkaptein griper sitt aldrende gevær og sin møllspiste underoffisers-uniform fra 1905. Den nylig avdøde skuespillerlegenden Espen Skjønberg gjør en karakterfast og handlekraftig figur, mer helt enn mange andre av de flyktende og rådville offiserene. Og som så mange andre okkupasjonsfilmer er denne direkte inspirert av en virkelig historie, den til bestefaren til manusforfatteren Axel Hellstenius.

Fra begynnelsen av 1980-tallet rykket de kvinnelige regissørene frem i norsk film. Og perspektivet ble et annet, også i krigsfilmene.
Liten Ida (1981), en svensk-norsk samproduksjon i regi av Laila Mikkelsen, har kraft og innlevelse. Den lille jenta kikker med store og forskremte øyne inn i de voksnes vrange verden. Hendelsene filtreres videre gjennom hennes inntrykksvare sinn. Ida mobbes fordi moren har vært sammen med en tysk SS-offiser. Mot slutten av krigen, og i etterkrigsårene, utsettes hun for både ondskap og overgrep som sårer hardt, vondt og varig. Syvåringen Sunniva Lindekleiv gjør en følsom og moden tittelrolle. Hun vant, sammen med Lise Fjeldstad og Rønnaug Alten, svenskenes nasjonale filmpris Guldbaggen for sin helstøpte innsats i filmen.
Løperjenten, Vibeke Løkkebergs film fra 1981, var ytterligere et verk i skyggen av krigen, selv om handlingen utspilte seg noen år senere. Filmen fikk kritikerprisen ved Den norske filmfestivalen i Haugesund. Men Løkkeberg har i et intervju uttalt at bergenserne i salen pep under utdelingen. Byens kinodirektør skal dessuten ha uttalt at filmen var «en skam for Bergen og den verste, mest amatørmessige filmen som er laget». Så det er ikke lett å bli profet i egen by! Filmen er en viktig del av Norges filmarv og kom i 1995 på UNESCOs oversikt over de 15 mest betydningsfulle filmene fra Norge.
Begrepet «Løperjenten» var en slags ungpikeutgave av det østlandske uttrykket «Visergutt» og filmen beskriver Bergen anno 1948. Filmens hovedperson er den syv år gamle Kamilla, som vokser opp i et samfunn under gjenoppbygging og i en familie i full oppløsning.
Foreldrene er mest opptatt av penger og seg selv. Men i sin jevnaldrende venn Svein, finner Kamilla kjærligheten og solidariteten hun savner. Sammen går de to barna storøyde gjennom et liv og en tilværelse preget av svartebørs og ekteskapskriser. Filmens engelske tittel er også The story of Kamilla.
Disse to filmene, sammen med Anja Breiens middelalder-drama Forfølgelsen fra samme år, utgjorde kjernen i det som det amerikanske filminstituttet kalte «Norway – the land of the female directors» året etter, da norske filmer turnerte over hele USA.

Men også menn kan regissere kvinnelige historier. Leidulv Risans Krigerens hjerte (1992) var en gripende kjærlighetsfortelling, i beste forstand et kraftfullt og følelsesmettet melodrama. Tittelen kan fremstå som litt svulstig og banal, men dette motvirkes av Anneke von der Lippes fremragende innsats, noe hun også ble belønnet med en Amandapris for. I en stilsikker filmdebut spiller hun en nordnorsk kvinne i spenningen mellom to menn: en finsk vinterkriger som deserterer, og en tysk offiser. Konfliktene er tydelige og tragiske, tolkningene blodfulle og modne.
En bemerkelsesverdig norsk-tysk co-produksjon kom i 2012 med tittelen To liv – Zwei Leben, i regi av Georg Maas og med Liv Ullmann i en ledende rolle. Den fortalte om en dobbel krigsforbrytelse: først om nazistenes Lebensborn-prosjekt, hvor tyske soldater og offiserer gjorde norske kvinner gravide for å utvikle og rense «den ariske rase». Dernest DDRs identitetstyverier, hvor bortførte Lebensborn-barn som hadde vokst opp på barnehjem i Øst-Tyskland, ble byttet ut med Stasi-agenter som skulle bli spioner i Norge. Filmen var Tysklands offisielle Oscarbidrag det året og ble short-listet. Norske Ståle Stein Berg var medforfatter av manuskriptet og filmen var co-produsert av Axel Helgeland.
En annen fascinerende krigshistorie med kvinnelig hovedrolle er Spionen, om skuespillerinnen Sonja Wigert, som var Josef Terbovens gode venninne og dobbelagent i Sverige under den annen verdenskrig. Ingrid Bolsø Berdal spiller den kjente stjernen som i det virkelige liv hadde en rekke roller i norske og svenske filmer. Regien er ved Jens Jonsson og filmen kom høsten 2019.

Knut Erik Jensen har skildret vår nordligste landsdel i flere filmer, både dokumentære og dramatiske. Duetten Stella polaris (1993) og Brent av frost (1997) skildrer med eksperimentell innlevelse og nymodulert dramatikk samtiden i Finnmark blandet med fascinerende erindringsbilder fra den annen verdenskrig og den etterfølgende kalde krigen. De er krevende men også fascinerende filmer, mesterlig fotografert av Svein Krøvel og bringer nye og problematiserende historier omkring helter og forrædere.
Den kaldeste, og merkelig nok en av få spionorienterte norske etterkrigsfilmer, er Jensens Iskyss (2008) basert på Alf R. Jacobsens roman med samme navn. Den er bygd på historien om den UD-ansatte tjenestekvinnen Gunvor Galtung Haavik, som spionerte for russerne i over 20 år. Filmen forteller om den russiske krigsfangen Vladimir og den norske sykepleieren Vera som møtes da Norge og Sovjet er allierte i kampen mot nazistene. Men i den kalde krigen som følger etter freden blir landene fiender.
Jensens perspektiv er Finnmarkingens. For dem var sovjetrusserne venner, de frigjorde landsdelen, de gav styrke og stemme til motstanden og, ikke minst, de trakk seg tilbake og la ikke beslag på fylket, noe mange trodde de ville. Egentlig er det synd og skam at Jensens siste krigsfilmprosjekt, Lengsel etter nåtid, ikke er støttet av Norsk filminstitutt på noen måte.

Med Max Manus (2008) vendte vi tilbake til heltefilmenes verden. Filmen bygger på den virkelige historien om Max Manus (1914 – 1966) som hadde kjempet i den finske Vinterkrigen, ble soldat i Kompani Linge i de frie norske styrkene i England under den annen verdenskrig og senere storsabotør i Norge. Filmen fikk enorm publisitet og mottagelse og ble belønnet med en rekke priser og utmerkelser i Norge og utlandet.
Senere har andre dramatiseringer av kjente heltefortellinger fulgt: Historien om Jan Baalsrud, slik vi møtte den i Ni liv (1957) ble fortalt med nye øyne i storfilmen Den 12. mann i 2017 i Harald Zwarts regi.
Det sterkeste filmverket i denne nyeste samlingen av okkupasjonsdramaer, er i mine øyne Erik Poppes Kongens nei (2016).
Vi følger dette dramaet fra første dag 9. april 1940 først og fremst gjennom kong Haakon og kronprins Olav – og ved å iaktta en famlende regjering ledet av statsminister Nygaardsvold. Den forhandlingsinnstilte utenriksministeren Halvdan Koht, med stortingspresident Hambro i bakgrunnen, følger begivenhetene. Samtidig foregår det også et drama på den tyske ambassaden i Oslo. Den tyske sendemannen har ikke vært informert om hva som var på gang. På linje med den norske regjerningen er også han forhandlingsinnstilt, men overkjøres av de militære og Berlin.
For regissør Erik Poppe har det vært viktig å være så historisk korrekt som mulig, under beskrivelsen av hva som skjedde i aprildagene. Det ligger grundige undersøkelser bak manuset til Jan Trygve Røyneland og Harald Rosenløw-Eeg, inspirert av Alf R. Jacobsens bok med samme navn.

Det kanskje viktigste og mest betimelige av de nye okkupasjonsdramaene er Den største forbrytelsen (2020), basert på Marte Michelets dokumentarbok med samme tittel, (Gyldendal 2014). Den handler om en autentisk jødisk familie som fengsles og føres med D/S Donau til konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen, bortsett fra hovedpersonen Charles Braude. Filmen, så vel som boken, stiller store spørsmål om nordmenns medvirkning til denne tragiske massedeportasjonen. Det er et gripende og sterkt verk Erik Svensson har regissert om det forferdelige norske bidraget til Holocaust. Filmen er renskåret rundt den jødiske familien Braude, opprinnelig fra Litauen, en vanlig norsk familie som inntil de skjebnesvangre dagene i november 1942 hadde levd sine liv i trygghet med sin slakterbutikk på Grünerløkka i Oslo.
Filmen starter før 9. april 1940 med et boksemesterskap mot Sverige, hvor Charles, ypperlig fremstilt av Jakob Oftebro, går seirende ut av matchen. I november 1942 hentes faren, godt spilt av den gresk-svenske skuespilleren Michalis Koutsogiannakis, og de tre sønnene, til arbeidsleiren Berg utenfor Tønsberg. Vold og fornedrelse rammer familien, ofte drevet fram av forfyllede statspolitifolk og fangevoktere.
Kommandanten i leiren, som Nikolai Cleve Broch gir skremmende ansikt og uttrykk til, er selv bokser og vil ha match med Charles. Denne kvier seg etter at faren har gitt ham den innstendige oppfordring om å ligge lavt. «Du kan aldri beseire dem, hold deg unna». Dette, sammen med fru Braudes stille apati hjemme i butikken på Grünerløkka, selv om hun hadde fått tilbud om å flykte til Sverige, gir et tragisk og dekkende bilde av hvordan mange jøder reagerte på volden og trusselen. De led og holdt kjeft mens de ventet på at det hele skulle gå over.

Filmens andre sentrale figur er politiinspektør Knut Rød, lavmælt spilt av Anders Danielsen Lie. Rød var mannen som organiserte hele den norske deportasjonen. Som en produksjonsleder i en storfilm ledet han logistikken på en kald og nøktern måte. Men mennesket Rød får vi likevel et mystisk glimt av. En kveld oppsøkes han av en nabo, en jødisk kone som spør om han har hørt noe. Hun ber ham ringe politikammeret, noe også Rød later som om han gjør, for senere å forsikre kvinnen om at det ikke foreligger noen planer. Denne fremføringen er så underlig og subtil at den jødiske kvinnen umiddelbart flykter med sitt barn til Sverige. Danielsen-Lies spill er i denne scenen av ypperste klasse.
Marte Michelet har som nevnt problematisert hjemmefrontens rolle i flere av sine bøker. En film som gikk direkte inn i denne problematikken lenge før Michelet kom med sin bok, og som også problematiserte de fem okkupasjonsårene på en ny måte, var Bente Erichsens Over grensen (1987) om det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldman, som skulle hjelpes over til Sverige i 1942. De ble funnet ihjelslått og ranet året etter. Rettssaken mot de to grenselosene, som fulgte dem over, endte i 1947 med frifinnelse, da de hevdet de drepte i nødverge, ettersom det var tyskere i området.
Tidligere Aftenposten-kritiker Per Haddal skriver i antologien «To liv – Zwei Leben» (Redaktør Jan Erik Holst, Bokbyen forlag 2019): «Bente Erichsens film er kanskje den modigste og vesentligste av alle disse oppgjørsfilmene. Den behandler noe etterkrigs-Norge ikke ville høre om, noe som stred mot de offisiøse versjoner: Hvordan kunne to grenseloser bli frikjent etter den annen verdenskrig for drap på to jødiske flyktninger som de skulle bringe over svenskegrensen i 1942? Og som de ranet? Hvorfor ble det i 1987 gjort forsøk på å stoppe hennes film som stilte ubehagelige spørsmål, om grådighet, antisemittisme, fortielse? Hva med ønsket om å dekke over det ubehagelige? Inspirert av de avslørende thrillerne til Costa-Gavras (Z, Missing, osv.) redegjør Bente Erichsen langsomt, nøkternt og velorganisert for den rystende saksgangen. Og rekonstruerer hendelsene ved Skriktjern.»

Mange av dokumentarfilmene om den norske krigserfaringen er biografiske, som f.eks Strengt hemmelig – Skuddene på Karl Marthinsen fra 2010 om nasjonalsosialisten Karl Marthinsen. Han var sjef for Statspolitiet og etter hvert også for Hirden, NS sin norske utgave av de tyske stormtroppene. Marthinsen ble likvidert på Blindern av motstandsbevegelsen Oslogjengen. Han var også i hovedsak ansvarlig for deportasjonen av de norske jødene til Tyskland og fremstilles i spillefilmen Den største forbrytelsen (se ovenfor) av Mads Ousdal. Bak filmen står regissør Benedicte Maria Orvung, som oppdaget at hun var i nær slekt med Marthinsen, og hvordan historien var holdt hemmelig i familien.
Av andre vesentlige biografiske dokumentarfilmer fra Norge under den annen verdenskrig vil jeg nevne Nordlands Jeanne’Arc, om Liv Grannes fra Mosjøen som ble Norges høyest dekorerte kvinne etter krigen. Filmen kom i 2021 og er regissert av Fredrik Horn Akselsen. Det finnes flere dokumentarfilmer om kvinners innsats i motstandsarbeidet under den annen verdenskrig: Elsa Kvammes film Ingen hverdag mer om Ruth Mayer og Gunvor Hofmo, og Gunhild Westhagen Magnors kommende film om Eva Jørgensen (gift Kløvstad), som ble leder av Milorg på Hamar under svært dramatiske omstendigheter under krigen, men forbigått etter krigen da andre motstandsfolk fikk honnør for sin innsats. For Westhagen Magnor ligger kjernen i historien nettopp der: Som første kvinnelige Milorg-leder skulle Jørgensen møte motstand fra to leire – både fra tyskerne og de Milorg-mennene som ikke aksepterte henne som leder.

Tore Severin Netlands to filmer om motstandsmannen Asbjørn Sunde, Sabotøren eller kureren og Offer og spion er fra henholdsvis 2017 og 2018. Mysteriet Holst i regi av Stian Trovik er fra 2013 og Gulosten, regi Fredrik Horn Akselsen fra 2015.
Professor Bjørn Sørenssen skriver i antologien «To liv – Zwei Leben» følgende om krigens direkte betydning for norsk dokumentarfilm: «En annen viktig kilde for etableringen av en norsk dokumentarfilmtradisjon var også et direkte resultat av krigen. Den norske kongen og regjeringen dro i eksil i London, nesten hele den norske handelsflåten, verdens 4. største, ble stilt til disposisjon for de allierte og en norsk militærstyrke ble etablert med baser i Storbritannia og Canada. Disse styrkene fikk egen filmtjeneste med assistanse og opplæring fra britiske dokumentarfilmveteraner».
Julen 2022 har sett to verk fra hittil ubehandlede sider av okkupasjonen. Gulltransporten er en historie som har ligget ubehandlet siden tidlig på 1980 tallet, da produksjonssjef Svein Toreg gikk svanger med den i Filmgruppe I A/S. Av ulike årsaker ble den ikke ble realisert da. Nå er det en annen side av dette spenningstemaet som er presentert. TV-filmen har løpende konflikter av klassisk type, her utspilles det en kamp på liv og død mellom flyktende og jagende. Tyskerne var blitt beordret av Adolf Hitler til å skaffe Norges Banks gullbeholdning for enhver pris, det var naturligvis usedvanlig viktig for deres krigføring. Gulltransporten er et spennende men noe heseblesende kappløp gjennom norske landskap, fra Oslo til Trøndelag, i lastebiler, med tog, fly og båt. Regissør Hallvard Bræins Børning-filmer ligger som bakteppe og forklarer godt at han ble hyret som regissør til denne serien.
Filmfotograf Oskar Dahlsbakken leverer fremragende kinofilmbasert foto med solide kamerakjøringer. Filmen er påkostet og helstøpt, selv om man kunne ønske seg et noe mer engasjerende skuespillegalleri.
Det finner man imidlertid i Kampen om Narvik. Filmen har kostet rundt 80 millioner kroner og er en av norgeshistoriens dyreste. Dette er ingen sann historie, men inspirert av virkelige hendelser. Manus er skrevet av Christopher Grøndahl. For at publikum skal kunne bli involvert emosjonelt, presenteres historien gjennom de to fiktive hovedkarakterene Gunnar og Ingrid. I kontrast til den tradisjonelle norske krigsfilmens mannsdominans, kan Kampen om Narvik by på en mer interessant kjønnsbalanse. Gunnar og Ingrid skilles fra hverandre. Han er soldaten i kamp mot tyskerne, hun er stuepike på et av de lokale hotellene og tolk for dem. Samtidig pågår et viktig møte mellom Narviks ordfører, den tyske og den britiske konsulen om den svenske jernmalmen som fraktes fra Kiruna med jernbane og skipes ut fra Narviks havn. Malmen er essensiell for begge lands krigsindustri, men for Storbritannia er det også vesentlig å få stanset denne forsyningslinjen til tyskerne. En spennende storfilm, regissert av Erik Skjoldbjærg og produsert av Aage Aaberge, som vil stå som en milepæl i årene som kommer.

Hvorfor vil vi fortsatt være opptatt av den annen verdenskrig? Fordi, som professor Gunnar Iversen tidligere har skrevet i sin gjennomgang av norsk krigsfilm her på rushprint.no:
«Krigens hendelser og opplevelser er en viktig del av nasjonen Norges identitetsarbeid, fremdeles viktig for hvordan nasjonen skaper og gjenskaper seg selv kontinuerlig. Våre forestillinger om krigen er preget av våre behov for å orientere oss i vår egen samtid. Derfor får vi følelsen av at krigen ennå ikke er over.»
Den annen verdenskrig vil nok derfor i lang tid fremover bidra med gode historier til norsk filmproduksjon, bare manusforfattere, produsenter og regissører evner å gjøre dem aktuelle, i lys av krisene i Afghanistan, Gaza, Libanon, Syria og Ukraina. Det er ofte nødvendig for å aktualisere den gamle krigen for nye generasjoner, som ikke alltid ser nødvendigheten av stadig å repetere årene 1939 – 1945. Det finnes jo så mange andre aktuelle kriger, som en student sa til meg, da jeg brukte det forslitte uttrykket «under krigen» i en forelesning. Jeg fikk noe å tenke på da.
Jan Erik Holst er forfatter og redaktør.
Okkupasjonsfilmene er desidert den mest tallrike genren i den norske filmhistorien. De omfatter nær innpå 40 verk; dramatiseringer så vel som dokumentarfilmer. At genren også inneholder mer dyptpløyende studier av skyld og skam er kanskje ikke like kjent, nå som nye storfilmer om oppofrelse og heltemot er tilbake på kinoene med Gulltransporten, Krigsseileren og Kampen om Narvik.
Det var naturlig at genren så dagens lys umiddelbart etter at freden kom og avløste fem krevende okkupasjonsår. Vi vi leve, med regi av Rolf Randall og Olav Dalgard, var den første i sitt slag og Englandsfarere, med regi Toralf Sandø, den andre. Begge utkom året etter freden og var basert på litterære og dokumentariske kilder. Filmene var utmerkede fortellinger om norske helter i motstandsbevegelsen, noe som var ganske naturlig så kort tid etter krigen og med den statusen denne bevegelsen hadde hatt blant meningmann i nesten hele okkupasjonstiden.
To liv (1946), i regi av Titus Vibe-Müller, basert på et teaterstykke av Finn Bø, var en litt mindre kjent film. Den fortalte om en av krigsårenes alvorligste forbrytelser, angiveriet. Godt spill av datidens store skuespillere, Erling Drangsholt og Sigrun Otto, gav filmen positive anmeldelser. To år senere kom en av de mest kjente krigsbiografiene, Kampen om Tungtvannet, en fransk-norsk co-produksjon i regi av Jean Dreville og Titus Vibe Müller. Den beskrev kanskje det mest spektakulære angrepet fra alliert side i Norge: sprengningen av Norsk Hydros tungtvanns-anlegg på Rjukan. Historien la grunnlaget for den mer kjente Heroes of Telemark, med Kirk Douglas i hovedrollen, en amerikansk produksjon fra 1965. I 2015 kom som kjent en ny norsk fjernsynsserie om de dramatiske hendelsene, i regi av Per Olav Sørensen.

Arne Skouen er nok den norske filmregissør som har bidratt sterkest i denne genren. Med Nødlanding (1952), Ni liv (1957), Omringet (1960) og Kalde spor (1962) fortalte han om autentiske og dramatiske hendelser fra krigens dager. Filmene fikk oppmerksomhet i så vel Frankrike (Cannesfestivalen) som i USA, hvor Ni liv ble nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. Felles for filmene er Skouens gode grep om hverdagshelten og de dagligdagse historiene, godt forankret i neo-realismen. Kalde spor innvarslet imidlertid en endring i genren. Filmen problematiserte innsatsen for de allierte mot tyskerne opp mot egne preferanser og valg og ble på mange måter en viktig del av modernismen i norsk film på 1960 tallet. Arne Skouen sier i en intervjufilm av René Bjerke at han hadde studert Antonionis filmer og selv funnet sitt eget, norske filmspråk. Etter manges mening er Kalde spor kanskje Skouens beste film, ikke minst for sin eksistensielle vinkling og for nylig avdøde mesterskuespiller Toralv Maurstads innsats.
Shetlandsgjengen (1954) i regi av engelskmannen Michael Forlong, ble en annen sentral historisk og biografisk film. Den fortalte om den åpne sjøveien mellom Storbritannia og Norge under krigen hvor norske fiskeskøyter fraktet utstyr og agenter til hjemmefronten og tok med seg flyktninger tilbake. Filmen var basert på to dokumentarromaner, Nordsjøbussen av David Howarth og Shetlands-Larsen av Frithjof Sælen. Mange av de medvirkende spilte seg selv i filmen, slik at den ble et unikt stykke virkelighetsdramatikk.
En co-produksjon verdt å nevne er også den norsk-jugoslaviske Blodveien fra 1955, en dramatisk-biografisk historie fra Nord-Norge, hvor jugoslaviske, polske og sovjetiske krigsfanger gjennom tvangsarbeid var med på å bygge en viktig veiforbindelse. Regien var ved Kåre Bergstrøm og Rados Novakovic. Fotografen Ragnar Sørensen fikk gode omtaler for sitt fremragende fotoarbeid i filmen.
I slik en natt (1958), med regi av Sigval Maartmann Moe, var en mer jordnær og menneskelig krigshistorie om jødiske barn som måtte flykte til Sverige i 1942. En tilsvarende historie ligger til grunn for den nye norske EFA-prisbelønnede filmen Flukten over grensen, med regi av Johanne Helgeland fra 2020.
En litt glemt krigsfilm er Det største spillet (1967), historien om Gunvald Tomstad, en av de mange som hadde radioforbindelse med England under krigens første år. Handlingen finner sted på Sørlandet og Tomstad melder seg inn i Nasjonal Samling (NS) – det nasjonal-sosialistiske norske partiet som stod i nær kontakt med den tyske okkupasjonsmakten – for å skjule sin virksomhet. Regien var ved Knut Bohwim, etter et manuskript av Sigurd Evensmo. Bohwims kollega i Teamfilm A/S, Knut Andersen, laget sitt bidrag til den biografiske krigsfilmen med Brent jord i 1969 – om befolkningen i Finnmark som fikk lide under tyskernes brente jords taktikk. Den fikk en oppfølger i co-produksjonen Under en steinhimmel (1974), med Andersen i co-regi med Igor Maslennikov, og med det sovjetiske selskapet Lenfilm som co-produsent.

På 1970- og -80 tallet tok de norske okkupasjonsdramaene en ny vending. Det ble produsert filmer som skildret vennskap og kjærlighetsliv mellom tyskere og nordmenn. Først ute var Bobbys krig (1974) i regi av Arnljot Berg, med deltagelse på Berlinalen samme år. Den alkoholiserte og arbeidsløse jazzmusikeren Robert Lund har eneansvar for sønnen Bobby. De to bor i en kummerlig leilighet der regningsbud og kreditorer er med på å gjøre tilværelsen temmelig grå. Uten jobb og penger må han skaffe det meste av det de trenger på tvilsomme måter. Robert sliter med å få spillejobber, og for å overleve den triste hverdagen flykter far og sønn inn i drømmer og fantasier. Robert forteller skrøner for å sette farge på hverdagen, og historiene blir stadig mer fantastiske. Fra fortellinger om glansperioden som musiker, går historiene over til å handle om en hemmelig fortid som spion og storforbryter. Bobby elsker dem, og selv når det blir klart for ham at faren ikke snakker sant, velger han å fortrenge sannheten. Midt i dette får Bobby en ny venn, en venn som også er fiende. En tysk soldat blir Bobbys fortrolige og hjelper dem når det ser som mørkest ut. Nå er det Bobbys tur til å rive faren ut av tristessen, og det blir hans voksende styrke og kjærlighet til faren som gir et slags håp.
Bobbys krig var en intens, men lavmælt film, tydelig inspirert av den italienske neo-realismen (1942 – 1952), som inspirerte mange filmskapere til å gi sine filmer en ny realisme, et nytt innhold og en ny stil. Den «skjulte» virkeligheten skulle fram, dagliglivet presenteres for vanlige folk, tingene fokuseres «slik de var». Menneskene ble beskrevet i sine egne omgivelser, i sitt eget miljø hvor alle tingene og detaljene var viktige. Ofte var barn sentrale i de neo-realistiske filmene.

Faneflukt (1975) i regi av Eldar Einarson fortsatte i den nye stilen. I 1941 treffer den unge kjøkkenpiken Liv den tyske underoffiseren Franz mens hun arbeider i messa. Dette er et forhold som omgivelsene, og særlig Livs far, ikke kan godta og paret bestemmer seg for å flykte til Sverige. Det Liv ikke vet, er at Franz allerede er gift i Tyskland. Filmen har et realistisk formspråk og et annet historisk perspektiv enn hva norske krigsfilmer fram til da hadde hatt, og ble et av de viktige eksemplene på en alternativ krigsfortelling.
På 1970-, -80 og -90 tallet så vi også andre spennende saks- og individorienterte okkupasjonshistorier. Den klassiske helt/skurk-modellen var erstattet med langt mer nyanserte og moderne krigsskildringer. Fotografen Bjørn Lien regisserte Belønningen (1980), et realistisk men indignert drama om den mildere behandlingen som krigsprofitørene, de såkalte brakkebaronene, fikk etter krigen. Filmens lille mann, som havner i deres edderkoppnett, blir offeret som taper kampen om sannheten og rettferdigheten.
En annen og høyst levende og personlig historie er Hans Petter Molands debutfilm, Secondløitnanten (1992). Under den tyske invasjonen fra 9. april 1940 var deler av det norske offiserskorpset og det politiske apparatet rådville, ofte lammet; noen var preget av unnfallenhet og/eller av nazisympatier. En pensjonert sjøkaptein griper sitt aldrende gevær og sin møllspiste underoffisers-uniform fra 1905. Den nylig avdøde skuespillerlegenden Espen Skjønberg gjør en karakterfast og handlekraftig figur, mer helt enn mange andre av de flyktende og rådville offiserene. Og som så mange andre okkupasjonsfilmer er denne direkte inspirert av en virkelig historie, den til bestefaren til manusforfatteren Axel Hellstenius.

Fra begynnelsen av 1980-tallet rykket de kvinnelige regissørene frem i norsk film. Og perspektivet ble et annet, også i krigsfilmene.
Liten Ida (1981), en svensk-norsk samproduksjon i regi av Laila Mikkelsen, har kraft og innlevelse. Den lille jenta kikker med store og forskremte øyne inn i de voksnes vrange verden. Hendelsene filtreres videre gjennom hennes inntrykksvare sinn. Ida mobbes fordi moren har vært sammen med en tysk SS-offiser. Mot slutten av krigen, og i etterkrigsårene, utsettes hun for både ondskap og overgrep som sårer hardt, vondt og varig. Syvåringen Sunniva Lindekleiv gjør en følsom og moden tittelrolle. Hun vant, sammen med Lise Fjeldstad og Rønnaug Alten, svenskenes nasjonale filmpris Guldbaggen for sin helstøpte innsats i filmen.
Løperjenten, Vibeke Løkkebergs film fra 1981, var ytterligere et verk i skyggen av krigen, selv om handlingen utspilte seg noen år senere. Filmen fikk kritikerprisen ved Den norske filmfestivalen i Haugesund. Men Løkkeberg har i et intervju uttalt at bergenserne i salen pep under utdelingen. Byens kinodirektør skal dessuten ha uttalt at filmen var «en skam for Bergen og den verste, mest amatørmessige filmen som er laget». Så det er ikke lett å bli profet i egen by! Filmen er en viktig del av Norges filmarv og kom i 1995 på UNESCOs oversikt over de 15 mest betydningsfulle filmene fra Norge.
Begrepet «Løperjenten» var en slags ungpikeutgave av det østlandske uttrykket «Visergutt» og filmen beskriver Bergen anno 1948. Filmens hovedperson er den syv år gamle Kamilla, som vokser opp i et samfunn under gjenoppbygging og i en familie i full oppløsning.
Foreldrene er mest opptatt av penger og seg selv. Men i sin jevnaldrende venn Svein, finner Kamilla kjærligheten og solidariteten hun savner. Sammen går de to barna storøyde gjennom et liv og en tilværelse preget av svartebørs og ekteskapskriser. Filmens engelske tittel er også The story of Kamilla.
Disse to filmene, sammen med Anja Breiens middelalder-drama Forfølgelsen fra samme år, utgjorde kjernen i det som det amerikanske filminstituttet kalte «Norway – the land of the female directors» året etter, da norske filmer turnerte over hele USA.

Men også menn kan regissere kvinnelige historier. Leidulv Risans Krigerens hjerte (1992) var en gripende kjærlighetsfortelling, i beste forstand et kraftfullt og følelsesmettet melodrama. Tittelen kan fremstå som litt svulstig og banal, men dette motvirkes av Anneke von der Lippes fremragende innsats, noe hun også ble belønnet med en Amandapris for. I en stilsikker filmdebut spiller hun en nordnorsk kvinne i spenningen mellom to menn: en finsk vinterkriger som deserterer, og en tysk offiser. Konfliktene er tydelige og tragiske, tolkningene blodfulle og modne.
En bemerkelsesverdig norsk-tysk co-produksjon kom i 2012 med tittelen To liv – Zwei Leben, i regi av Georg Maas og med Liv Ullmann i en ledende rolle. Den fortalte om en dobbel krigsforbrytelse: først om nazistenes Lebensborn-prosjekt, hvor tyske soldater og offiserer gjorde norske kvinner gravide for å utvikle og rense «den ariske rase». Dernest DDRs identitetstyverier, hvor bortførte Lebensborn-barn som hadde vokst opp på barnehjem i Øst-Tyskland, ble byttet ut med Stasi-agenter som skulle bli spioner i Norge. Filmen var Tysklands offisielle Oscarbidrag det året og ble short-listet. Norske Ståle Stein Berg var medforfatter av manuskriptet og filmen var co-produsert av Axel Helgeland.
En annen fascinerende krigshistorie med kvinnelig hovedrolle er Spionen, om skuespillerinnen Sonja Wigert, som var Josef Terbovens gode venninne og dobbelagent i Sverige under den annen verdenskrig. Ingrid Bolsø Berdal spiller den kjente stjernen som i det virkelige liv hadde en rekke roller i norske og svenske filmer. Regien er ved Jens Jonsson og filmen kom høsten 2019.

Knut Erik Jensen har skildret vår nordligste landsdel i flere filmer, både dokumentære og dramatiske. Duetten Stella polaris (1993) og Brent av frost (1997) skildrer med eksperimentell innlevelse og nymodulert dramatikk samtiden i Finnmark blandet med fascinerende erindringsbilder fra den annen verdenskrig og den etterfølgende kalde krigen. De er krevende men også fascinerende filmer, mesterlig fotografert av Svein Krøvel og bringer nye og problematiserende historier omkring helter og forrædere.
Den kaldeste, og merkelig nok en av få spionorienterte norske etterkrigsfilmer, er Jensens Iskyss (2008) basert på Alf R. Jacobsens roman med samme navn. Den er bygd på historien om den UD-ansatte tjenestekvinnen Gunvor Galtung Haavik, som spionerte for russerne i over 20 år. Filmen forteller om den russiske krigsfangen Vladimir og den norske sykepleieren Vera som møtes da Norge og Sovjet er allierte i kampen mot nazistene. Men i den kalde krigen som følger etter freden blir landene fiender.
Jensens perspektiv er Finnmarkingens. For dem var sovjetrusserne venner, de frigjorde landsdelen, de gav styrke og stemme til motstanden og, ikke minst, de trakk seg tilbake og la ikke beslag på fylket, noe mange trodde de ville. Egentlig er det synd og skam at Jensens siste krigsfilmprosjekt, Lengsel etter nåtid, ikke er støttet av Norsk filminstitutt på noen måte.

Med Max Manus (2008) vendte vi tilbake til heltefilmenes verden. Filmen bygger på den virkelige historien om Max Manus (1914 – 1966) som hadde kjempet i den finske Vinterkrigen, ble soldat i Kompani Linge i de frie norske styrkene i England under den annen verdenskrig og senere storsabotør i Norge. Filmen fikk enorm publisitet og mottagelse og ble belønnet med en rekke priser og utmerkelser i Norge og utlandet.
Senere har andre dramatiseringer av kjente heltefortellinger fulgt: Historien om Jan Baalsrud, slik vi møtte den i Ni liv (1957) ble fortalt med nye øyne i storfilmen Den 12. mann i 2017 i Harald Zwarts regi.
Det sterkeste filmverket i denne nyeste samlingen av okkupasjonsdramaer, er i mine øyne Erik Poppes Kongens nei (2016).
Vi følger dette dramaet fra første dag 9. april 1940 først og fremst gjennom kong Haakon og kronprins Olav – og ved å iaktta en famlende regjering ledet av statsminister Nygaardsvold. Den forhandlingsinnstilte utenriksministeren Halvdan Koht, med stortingspresident Hambro i bakgrunnen, følger begivenhetene. Samtidig foregår det også et drama på den tyske ambassaden i Oslo. Den tyske sendemannen har ikke vært informert om hva som var på gang. På linje med den norske regjerningen er også han forhandlingsinnstilt, men overkjøres av de militære og Berlin.
For regissør Erik Poppe har det vært viktig å være så historisk korrekt som mulig, under beskrivelsen av hva som skjedde i aprildagene. Det ligger grundige undersøkelser bak manuset til Jan Trygve Røyneland og Harald Rosenløw-Eeg, inspirert av Alf R. Jacobsens bok med samme navn.

Det kanskje viktigste og mest betimelige av de nye okkupasjonsdramaene er Den største forbrytelsen (2020), basert på Marte Michelets dokumentarbok med samme tittel, (Gyldendal 2014). Den handler om en autentisk jødisk familie som fengsles og føres med D/S Donau til konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen, bortsett fra hovedpersonen Charles Braude. Filmen, så vel som boken, stiller store spørsmål om nordmenns medvirkning til denne tragiske massedeportasjonen. Det er et gripende og sterkt verk Erik Svensson har regissert om det forferdelige norske bidraget til Holocaust. Filmen er renskåret rundt den jødiske familien Braude, opprinnelig fra Litauen, en vanlig norsk familie som inntil de skjebnesvangre dagene i november 1942 hadde levd sine liv i trygghet med sin slakterbutikk på Grünerløkka i Oslo.
Filmen starter før 9. april 1940 med et boksemesterskap mot Sverige, hvor Charles, ypperlig fremstilt av Jakob Oftebro, går seirende ut av matchen. I november 1942 hentes faren, godt spilt av den gresk-svenske skuespilleren Michalis Koutsogiannakis, og de tre sønnene, til arbeidsleiren Berg utenfor Tønsberg. Vold og fornedrelse rammer familien, ofte drevet fram av forfyllede statspolitifolk og fangevoktere.
Kommandanten i leiren, som Nikolai Cleve Broch gir skremmende ansikt og uttrykk til, er selv bokser og vil ha match med Charles. Denne kvier seg etter at faren har gitt ham den innstendige oppfordring om å ligge lavt. «Du kan aldri beseire dem, hold deg unna». Dette, sammen med fru Braudes stille apati hjemme i butikken på Grünerløkka, selv om hun hadde fått tilbud om å flykte til Sverige, gir et tragisk og dekkende bilde av hvordan mange jøder reagerte på volden og trusselen. De led og holdt kjeft mens de ventet på at det hele skulle gå over.

Filmens andre sentrale figur er politiinspektør Knut Rød, lavmælt spilt av Anders Danielsen Lie. Rød var mannen som organiserte hele den norske deportasjonen. Som en produksjonsleder i en storfilm ledet han logistikken på en kald og nøktern måte. Men mennesket Rød får vi likevel et mystisk glimt av. En kveld oppsøkes han av en nabo, en jødisk kone som spør om han har hørt noe. Hun ber ham ringe politikammeret, noe også Rød later som om han gjør, for senere å forsikre kvinnen om at det ikke foreligger noen planer. Denne fremføringen er så underlig og subtil at den jødiske kvinnen umiddelbart flykter med sitt barn til Sverige. Danielsen-Lies spill er i denne scenen av ypperste klasse.
Marte Michelet har som nevnt problematisert hjemmefrontens rolle i flere av sine bøker. En film som gikk direkte inn i denne problematikken lenge før Michelet kom med sin bok, og som også problematiserte de fem okkupasjonsårene på en ny måte, var Bente Erichsens Over grensen (1987) om det jødiske ekteparet Rakel og Jacob Feldman, som skulle hjelpes over til Sverige i 1942. De ble funnet ihjelslått og ranet året etter. Rettssaken mot de to grenselosene, som fulgte dem over, endte i 1947 med frifinnelse, da de hevdet de drepte i nødverge, ettersom det var tyskere i området.
Tidligere Aftenposten-kritiker Per Haddal skriver i antologien «To liv – Zwei Leben» (Redaktør Jan Erik Holst, Bokbyen forlag 2019): «Bente Erichsens film er kanskje den modigste og vesentligste av alle disse oppgjørsfilmene. Den behandler noe etterkrigs-Norge ikke ville høre om, noe som stred mot de offisiøse versjoner: Hvordan kunne to grenseloser bli frikjent etter den annen verdenskrig for drap på to jødiske flyktninger som de skulle bringe over svenskegrensen i 1942? Og som de ranet? Hvorfor ble det i 1987 gjort forsøk på å stoppe hennes film som stilte ubehagelige spørsmål, om grådighet, antisemittisme, fortielse? Hva med ønsket om å dekke over det ubehagelige? Inspirert av de avslørende thrillerne til Costa-Gavras (Z, Missing, osv.) redegjør Bente Erichsen langsomt, nøkternt og velorganisert for den rystende saksgangen. Og rekonstruerer hendelsene ved Skriktjern.»

Mange av dokumentarfilmene om den norske krigserfaringen er biografiske, som f.eks Strengt hemmelig – Skuddene på Karl Marthinsen fra 2010 om nasjonalsosialisten Karl Marthinsen. Han var sjef for Statspolitiet og etter hvert også for Hirden, NS sin norske utgave av de tyske stormtroppene. Marthinsen ble likvidert på Blindern av motstandsbevegelsen Oslogjengen. Han var også i hovedsak ansvarlig for deportasjonen av de norske jødene til Tyskland og fremstilles i spillefilmen Den største forbrytelsen (se ovenfor) av Mads Ousdal. Bak filmen står regissør Benedicte Maria Orvung, som oppdaget at hun var i nær slekt med Marthinsen, og hvordan historien var holdt hemmelig i familien.
Av andre vesentlige biografiske dokumentarfilmer fra Norge under den annen verdenskrig vil jeg nevne Nordlands Jeanne’Arc, om Liv Grannes fra Mosjøen som ble Norges høyest dekorerte kvinne etter krigen. Filmen kom i 2021 og er regissert av Fredrik Horn Akselsen. Det finnes flere dokumentarfilmer om kvinners innsats i motstandsarbeidet under den annen verdenskrig: Elsa Kvammes film Ingen hverdag mer om Ruth Mayer og Gunvor Hofmo, og Gunhild Westhagen Magnors kommende film om Eva Jørgensen (gift Kløvstad), som ble leder av Milorg på Hamar under svært dramatiske omstendigheter under krigen, men forbigått etter krigen da andre motstandsfolk fikk honnør for sin innsats. For Westhagen Magnor ligger kjernen i historien nettopp der: Som første kvinnelige Milorg-leder skulle Jørgensen møte motstand fra to leire – både fra tyskerne og de Milorg-mennene som ikke aksepterte henne som leder.

Tore Severin Netlands to filmer om motstandsmannen Asbjørn Sunde, Sabotøren eller kureren og Offer og spion er fra henholdsvis 2017 og 2018. Mysteriet Holst i regi av Stian Trovik er fra 2013 og Gulosten, regi Fredrik Horn Akselsen fra 2015.
Professor Bjørn Sørenssen skriver i antologien «To liv – Zwei Leben» følgende om krigens direkte betydning for norsk dokumentarfilm: «En annen viktig kilde for etableringen av en norsk dokumentarfilmtradisjon var også et direkte resultat av krigen. Den norske kongen og regjeringen dro i eksil i London, nesten hele den norske handelsflåten, verdens 4. største, ble stilt til disposisjon for de allierte og en norsk militærstyrke ble etablert med baser i Storbritannia og Canada. Disse styrkene fikk egen filmtjeneste med assistanse og opplæring fra britiske dokumentarfilmveteraner».
Julen 2022 har sett to verk fra hittil ubehandlede sider av okkupasjonen. Gulltransporten er en historie som har ligget ubehandlet siden tidlig på 1980 tallet, da produksjonssjef Svein Toreg gikk svanger med den i Filmgruppe I A/S. Av ulike årsaker ble den ikke ble realisert da. Nå er det en annen side av dette spenningstemaet som er presentert. TV-filmen har løpende konflikter av klassisk type, her utspilles det en kamp på liv og død mellom flyktende og jagende. Tyskerne var blitt beordret av Adolf Hitler til å skaffe Norges Banks gullbeholdning for enhver pris, det var naturligvis usedvanlig viktig for deres krigføring. Gulltransporten er et spennende men noe heseblesende kappløp gjennom norske landskap, fra Oslo til Trøndelag, i lastebiler, med tog, fly og båt. Regissør Hallvard Bræins Børning-filmer ligger som bakteppe og forklarer godt at han ble hyret som regissør til denne serien.
Filmfotograf Oskar Dahlsbakken leverer fremragende kinofilmbasert foto med solide kamerakjøringer. Filmen er påkostet og helstøpt, selv om man kunne ønske seg et noe mer engasjerende skuespillegalleri.
Det finner man imidlertid i Kampen om Narvik. Filmen har kostet rundt 80 millioner kroner og er en av norgeshistoriens dyreste. Dette er ingen sann historie, men inspirert av virkelige hendelser. Manus er skrevet av Christopher Grøndahl. For at publikum skal kunne bli involvert emosjonelt, presenteres historien gjennom de to fiktive hovedkarakterene Gunnar og Ingrid. I kontrast til den tradisjonelle norske krigsfilmens mannsdominans, kan Kampen om Narvik by på en mer interessant kjønnsbalanse. Gunnar og Ingrid skilles fra hverandre. Han er soldaten i kamp mot tyskerne, hun er stuepike på et av de lokale hotellene og tolk for dem. Samtidig pågår et viktig møte mellom Narviks ordfører, den tyske og den britiske konsulen om den svenske jernmalmen som fraktes fra Kiruna med jernbane og skipes ut fra Narviks havn. Malmen er essensiell for begge lands krigsindustri, men for Storbritannia er det også vesentlig å få stanset denne forsyningslinjen til tyskerne. En spennende storfilm, regissert av Erik Skjoldbjærg og produsert av Aage Aaberge, som vil stå som en milepæl i årene som kommer.

Hvorfor vil vi fortsatt være opptatt av den annen verdenskrig? Fordi, som professor Gunnar Iversen tidligere har skrevet i sin gjennomgang av norsk krigsfilm her på rushprint.no:
«Krigens hendelser og opplevelser er en viktig del av nasjonen Norges identitetsarbeid, fremdeles viktig for hvordan nasjonen skaper og gjenskaper seg selv kontinuerlig. Våre forestillinger om krigen er preget av våre behov for å orientere oss i vår egen samtid. Derfor får vi følelsen av at krigen ennå ikke er over.»
Den annen verdenskrig vil nok derfor i lang tid fremover bidra med gode historier til norsk filmproduksjon, bare manusforfattere, produsenter og regissører evner å gjøre dem aktuelle, i lys av krisene i Afghanistan, Gaza, Libanon, Syria og Ukraina. Det er ofte nødvendig for å aktualisere den gamle krigen for nye generasjoner, som ikke alltid ser nødvendigheten av stadig å repetere årene 1939 – 1945. Det finnes jo så mange andre aktuelle kriger, som en student sa til meg, da jeg brukte det forslitte uttrykket «under krigen» i en forelesning. Jeg fikk noe å tenke på da.
Jan Erik Holst er forfatter og redaktør.