Filmene til Andrea White Hveding preges av en suggestiv glød som er unik, mener Gunnar Iversen. De kombinerer en hypnotisk sensualitet med en kjerne av mørke som har en imponerende kraft.

Foto fra «Jorden hvisker til deg».
Kunstens oppgave er å stille spørsmål mer enn å gi svar. Kunstens oppgave er ikke bare å skape stemninger, fortelle historier og gi kommentarer til den verden vi lever i. Skal en film bli virkelig god kunst må filmen også ville noe mer. Utfordre og overraske mer enn å stryke oss med hårene, og våge å være sammensatt, mystisk og unnvikende. Skape koblinger og pusterom som kan åpne opp for nye opplevelser og livssyn. Søke etter nye former og et nytt innhold som åpner opp mer enn de lukker oss inn vante forestillinger. En ny norsk filmregissør som utfordrer med åpne og søkende filmer, er Andrea White Hveding.
Filmene til Andrea White Hveding preges av en suggestiv glød som er unik. Ikke bare i den forstand at deres filmer er personlige, men også i den forstand at Hvedings filmer rommer øyeblikk som kan oppleves på svært forskjellige måter (White Hveding er ikke-binær og bruker ikke ordene «hun» og «henne» om seg selv, men «de» og «dere».). Det er filmer som åpner seg opp for tilskueren, og lager suggererende hemmelighetsfulle mellomrom. De befinner seg et sted hinsides eller mellom kategoriene dokumentar eller fiksjon, og gir inntrykk av en intens subjektivitet. Samtidig er filmene enkle som vakre sanger. De kombinerer en hypnotisk sensualitet med en kjerne av mørke som har en imponerende kraft.
Ved årets utgave av Festspillene i Nord Norge var Andrea White Hveding såkalt «ungkunstner», og den lange kortfilmen Jorden hvisker til deg ble vist ved festspillene. Sammen med den drøyt timelange Jeg er meg forrevet, som også ble ferdigstilt i 2022, er dette Andreas foreløpige hovedverk. Begge disse filmene viser at regissøren er et spennende nytt talent som våger å gå sine egne veier. Spesielt Jeg er meg forrevet klarer på en mesterlig måte å finne et unikt filmuttrykk, som preges av hviskinger og pust.
Tilsynelatende enkel i uttrykket, og med en dvelende rytme, tegner White Hvedings Jeg er meg forrevet et bilde av livet utenfor samfunnets sentrum. Det er likevel kanskje den sugende og intense måten filmen inviterer oss til å oppleve verden på en annerledes måte, som er mest imponerende. Andrea White Hveding er kompromissløs i sine formvalg, men filmene er ikke vanskelige eller krevende. De må likevel oppleves på sine egne premisser, med en spesiell innlevelse og åpenhet, som ikke minst kommer av en langsom og dvelende rytme som gjør at vi synker inn i en egen filmverden.
Andrea White Hveding har sin utdannelse fra Nordland kunst og filmhøyskole i Kabelvåg. Til tross for sin unge alder har Hveding rukket å markere seg både med egne filmer og utstillinger, og som fotograf på Camilla Figenschous siste film. Hveding har selv plassert seg innenfor feltet slow cinema, så det er noen åpenbare likhetstrekk med Figenschous filmer, men Hveding har et helt eget tonefall og en egen rytme i filmuttrykket. Begge disse regissørene tar oss imidlertid med til hemmelige steder og inn i hemmelige rom der både natur og mennesker framtrer i et helt eget skimrende lys.
Allerede i den lille kortfilmen Idiom (2018) aner man at Andrea White Hveding ønsker å gi oss et annet perspektiv på verden. Her deler vi blikket til en person som tilsynelatende befinner seg på jakt på vidda. Men det er ikke ryper eller annet vilt vi ser, og perspektivet er snevert og forvrengt. Vi ser ned mot jorden, på stein med mønster av lav, siv eller en strand, og ikke ut over det vide landskapet, alt mens brokker av lyd bryter inn på lydsporet. Truende drønn av torden, men også barnestemmer kan høres over de svart-hvite bildene. Og like brått som den begynner tar bare filmen slutt.
Idiom er ingen typisk Hveding-film, men vi aner allerede her noen av regissørens grep og klanger. Ikke minst er lydarbeidet som alltid imponerende, en egen montasje av ulike lyder som skaper en suggestiv bakgrunn til de stiliserte bildene. Lyden åpner bildene opp og gir dem en ny fylde. Og perspektivet er hemmelighetsfullt og mystisk. Som tilskuer pendler man mellom å bli sugd inn i stemningen, men mangelen på enkle forklaringer eller fragmenter av fortellinger gjør at vi også holdes litt på avstand. Denne pendlingen mellom intens nærhet og en avstandsskapende modernistisk stilisering, skal senere bli et av Andrea White Hvedings fremste kjennetegn som filmkunstner.
I andre tidlige filmer aner vi noen av de grepene som senere skal rendyrkes i Hvedings modne og mer betydningsfulle filmer. Filmer som The mystery solo (2019) og Å vokse opp baklengs (2019) er svært forskjellige, men begge preges av lange tagninger og bildefragmenter som bare delvis forteller en helhetlig historie. I The mystery solo ser vi også hvordan observasjon står sentralt i Andrea White Hvedings filmkunst. Vi ser en mann i et sandtak eller på en industritomt. Han kjører moped i den løse sanden, røyker en sigarett, og da noen andre går forbi snakker han om at han blir filmet. Kanskje kan filmen ses som et slags portrett, men det er et portrett som viser et helt vanlig menneske og som ikke skisserer et levd liv. I stedet ser vi inn i et liv, deler et lite øyeblikk, da et menneske kjører i sanden.
Å vokse opp baklengs er en mer kompleks og ambisiøs film, men også her ser vi hvordan tilsynelatende enkel observasjon kombineres med en skildring av et eller flere mennesker sett i et knust speil. Åpningen er sterk og slår an en helt spesiell tone. Første bilde viser et barn på stranden. Barnet har nesten helt dekket et menneske med sand. Så klippes det brått til et bilde av en kvinne som nærmest ligger i fosterstilling på gulvet i et hus. Hun ligger en lang stund, som om hun er dekket av tilværelsens sand, før hun står opp og begynner å skifte sengeklær. Resten av filmen synes å skildre en oppvekst eller et familieliv, men om det er barnet eller «morens» perspektiv vi får er usikkert.
I disse og andre kortfilmer og videoer som Andrea White Hveding har laget, ser vi de mest sentrale byggesteinene i Hvedings filmkunst. Et søkende, dvelende og nølende kamera, som gjennom lange tagninger og ofte håndholdt stil skaper en helt egen pustende rytme og puls. En observerende grunntone som noen ganger er dominerende, men andre ganger ligger under en fragmentert historie. En vekt på lyd som et grep for å puste liv i filmbilder, og en intens følelse av nærvær. Dette er også sentrale grep i filmene Jorden hvisker til deg og Jeg er meg forrevet.
Festspillfilmen Jorden hvisker til deg har en skarp tone som kan oppleves som mollstemt og uhyggelig. I forbindelse med Festspillene i Nord-Norge skildret festspilldirektør Ragnhei∂ur Skúladottir filmen med følgende ord: «Denne filmen tar for seg hvordan et liv med angst kan trigge indre bilder, følelsen av et mørke og tanken på noe større mellom individet og universet. Det er en skildring av en person som befinner seg like dypt inn i noe vondt, som i den gode forelskelsen.»
De første to minuttene i Jorden hvisker til deg befinner vi oss i mørket. En hviskende stemme taler til oss. «Jeg har vært her før», sier stemmen. Så presenterer kamera oss for et rom, et interiør, det materielle som omkranser et liv. Hvor vi er og når hendelsene finner sted kompliseres av bilder som åpenbart eksisterer på to ulike tidsplan, og dette skaper et bilde av hvordan minner, tanker og fortrengte opplevelser kryper inn på kvinnen som etter hvert oppleves som filmens hovedperson.
På den ene siden følger vi den middelaldrende Heidi i hennes hverdagsliv. Hun våkner om morgenen, hun går på jobb, og hun slapper av om kvelden. Hun jobber på en gård og gjør klart rom til nye gjester. På den andre siden ledes vi inn i et indre rom eller en indre tilstand. Om lag ti minutter inn i filmen kommer en scene som fortetter den krypende uhyggen som vi har begynt å fornemme. Heidi ligger i sengen og sover, og hun har sin partner ved sin side i sengen, men ved sengegavlen står i en dobbelteksponering en naken mann. Han lener seg truende over sengen og kvinnen.
Mot slutten av filmen kommer en ny og lignende dobbelteksponering. Litt tidligere har Heidi gått til sengs, og hennes mann stryker henne over armen og hvisker at han elsker henne. Mens de sover ser vi imidlertid hvordan en spøkelsesaktig hånd stryker henne over armen, på samme måte som tidligere. Stemmen fra filmens begynnelse, som er regissørens egen, forteller om opplevelsen av å våkne på morgenen og befinne seg i en lammende angstfylt usikkerhet. Blir jeg angrepet eller omfavnet nå, spør stemmen, er det deg eller han som er hos meg? Den spøkelsesaktige nakne mannen, og hans hånd som både kjærtegner og lukker seg som en neve, illustrerer denne angstfylte usikkerheten kvinnen lever i.
På sin hjemmeside har Andrea White Hveding beskrevet kjernen i Jorden hvisker til deg som å være «en skildring av post-traumatisk stresslidelse og voldstraumer. En person befinner seg like dypt inn i noe vondt, som i den gode kjærligheten. I bakgrunnen av traumeportrettet filmes det dokumentarisk på Kvitnes gård.» Man behøver imidlertid ikke denne forklaringen eller opplysningen for å sanse et sterkt ubehag og en uhyggestemning som antyder seksuell vold. Her spiller spesielt bruken av lyd en avgjørende rolle i filmen.
Det særegne med Jorden hvisker til deg er hvordan bruken av lyd, og kanskje spesielt blandingen av ambient lyd med det som kan karakteriseres som lydnærbilder eller nærlyd, lader helt hverdagslige interiører eller sysler med en truende uhyggelig klang. Vi ser jo bare kvinnen i sin hverdag, enten på jobb på Kvitnes gård i Vesterålen, eller hjemme med sin partner. Nærværet av noe uhyggelig, et pustende demonisk nærvær, kommer gjennom hvordan lyden forvandler det hverdagslige til noe skremmende. Enten det er stormen som får huset til å skjelve og lysekronen til å klirre, eller nærlyd av pust, inhalering av røyk, dyr som beveger seg i fjøset eller helt vanlige huslyder, alt får en truende undertone. Kamera vandrer tilsynelatende på egenhånd gjennom et spiskammer der tørket kjøtt henger fra taket, eller stopper nysgjerrig opp ved en vaskemaskin der såpeskummet synes mot kanten av trommelen, og alt dette hverdagslige har blitt til noe uhyggelig.
Angsten kvinnen har opplevd omskaper selv det aller mest hverdagslige til noe truende, og etablerer en fundamental tvil knyttet til partnerens kjærtegn også. Hun hjemsøkes av fortidens traumatiske opplevelse, det såret hun vil skal leges, men som hun ikke kan unngå å holde åpent, slik at det ikke kan leges. Bruken av lyd omskaper det enkle ytre rommet til noe mer mørkt og angstfylt. Et indre rom som lades av lydene omkring henne.
Den engelske filmforskeren Davina Quinlivan skrev for snart ti år siden den fascinerende boken «The Place of Breath in Cinema». Inspirert av den franske feministen Luce Irigaray forsøker Quinlivan her å studere hvordan både skildringen av pust og den pustende kroppen i film og filmen selv som et slags pustende nærvær, skaper en egen spesiell følelse av noe taktilt og haptisk. Det er som om enkelte filmer ikke bare skildrer pustende kropper på en spesiell måte, slår Quinlivan fast, men noe av filmens mystiske kjerne som medium ligger i at vi kan føle oss fysisk berørte av noe som er helt immaterielt. Det er jo bare lys og mørke, bilder og lyd, men likevel føles det ikke bare sterkt, men som en direkte fysisk berøring. Andrea White Hvedings filmer hadde vært gode eksempler for Davina Quinlivan, og Jorden hvisker til deg er et godt eksempel på noe av det spesielle ved filmmediet. Det er også en film som rører ved noe helt sentralt i oss.
Tilsynelatende følger vi bare en kvinne som kalles Heidi i sine hverdagssysler. Og vi studerer inngående husene som hun bebor ved å være i dem og leve i dem. Men det er stemninger, fornemmelser, sansninger og følelser som manes fram, og som berører oss og føles som både kjærtegn og truende knyttnever. Denne dypt personlige filmen, der Andrea White Hveding ikke bare har ansvaret for manus, foto og regi, men også for klipp og lyddesign, synes selv å ha en egen kropp. Ikke bare ved at kameraet føles som et eget nærvær, en spesiell pustende kropp som utforsker verden omkring seg, men fordi filmen til syvende og sist rekker ut en slags «hånd» til oss tilskuere – og tar på oss. Også her er det imidlertid snakk om et slags dobbeltbilde. Et kjærtegn og en hviskende pust, men også en uhyggelig trussel som skaper en hudløs sårbarhet.
Langfilmen Jeg er meg forrevet framstår kanskje som Andrea White Hvedings foreløpige hovedverk. Ikke bare fordi den har spillefilmlengde, men også fordi den utvikler motiver og stilgrep som finnes i de kortere filmene. Lengden har imidlertid noe å si. Det brede lerretet gir Hveding muligheter til å folde ut en enda mer sammensatt stemning. I enda større grad enn Jorden hvisker til deg er Jeg er meg forrevet et eksempel på slow cinema: langsom film. Hveding gir oss tilskuere tid. Tid til å synke inn i livsrom og stemninger, tid til å nistirre på virkelighetens overflate, på en måte vi sjelden gjør i andre sammenhenger, og tid til å bli en del av en søken etter å lytte og se på en ny måte. Og tid til å puste med kunst på en annen måte enn det som er vanlig.
Samtidig er Jeg er meg forrevet en mer stillferdig og forsiktig film. Lydbildet er mer nedtonet, med diskrete musikkinnslag, og scenene lengre og mer dvelende. Også denne gangen, som i de fleste av Hvedings filmer, har kamera et helt eget nærvær, og denne kamera-tilstedeværelsen skaper et inntrykk av at det vi opplever i filmen er sett av en tredje person. Først og fremst skildrer filmen øyeblikk i livet til to personer, men Hvedings kamera blir en slags tredjeperson som gir et ekstra blikk på det som skildres.
Å gi et sammendrag eller handlingsreferat av Jeg er meg forrevet er en vanskelig eller umulig oppgave. Det er ikke alltid så klart hva som skjer heller, eller hvilken betydning de enkelte delene har i helheten, men det er ikke så viktig. Vi forstår at det handler om samklang og evnen til å se andre like mye som å fortelle historier eller å skildre personer. Det er stemninger som står i sentrum, og om Jorden hvisker til deg kretser om livets sår, som ikke leges på en enkel måte, handler Hvedings langfilm om helbredelse, og om en søken etter å bli hel igjen.
Siste lange sekvens i filmen skildrer kraniosakralterapeuten Liv Skrudland. Hun sitter innendørs ved et vindu, men åpner en glassdør og går barbeint ut i snøen. Hun holder om en furustamme, gnir snø i ansiktet eller i hendene, går inn igjen, men må nok en gang åpne døra slik at hun kan kjenne vinden i ansiktet. Hun puster dypt ut. Og hun gnir nok en gang snø i hendene. Når hun lukker døren, glir kamera over hennes ansikt. Tidligere har kamera konsentrert seg på hennes øre, som for å vise hvordan hun lytter til verden og naturen, nå er det hele ansiktet vi ser, selv om det er fra siden på respektfull avstand. Hun er beveget. Hun gråter, men det siste hemmelighetsfulle bildet kan antyde at det er mer av livsglede enn av en uklar sorg.
Jeg er meg forrevet er i to deler, nærmest som to satser i et musikkstykke, og i begge delene varieres temaer og motiver på forskjellige måter. Liv Skrudland har nærmest en hovedrolle, selv om hun ikke egentlig sier noe, og heller ikke presenteres i særlig grad. Vi forstår imidlertid fort at hun bedriver en form for spirituell helbredelse eller terapi. I begynnelsen ser vi henne med en liten gruppe mennesker som ligger i snøen i forbindelse med et opphold i en svettehytte, og andre ganger ser vi henne i naturen. Den andre hovedpersonen er «hestehviskeren» Sigmunn Salomonsen som vi ser med sine dyr. Han har en spesiell kontakt med dyrene.
Noen ganger skaper Andrea White Hveding nærmest assosiative montasjer, som i begynnelsen da vi beveger oss fra menneskekropper i snøen til nærbilder av dyr i et fjøs, og så til kjøtt som henger fra taket etter slakt. Andre ganger er tagningene langsomme og ettertenksomme, og vi observerer på avstand Sigmunn med sine hester eller Liv som er i samklang med naturen. «De sakte bildene er der for å skape et pusterom», skriver Andrea i en epost, «Jeg ønsker at de som ser på skal legge merke til noe i seg selv, kanskje til og med uten å merke det.»
Selv om Hvedings film kretser omkring naturens helende kraft og terapiens helbredelse, og skaper en annen rytme og puls enn den vi opplever i Jorden hvisker til deg, er det først og fremst en film som oppfordrer til innlevelse og ro. Filmen puster annerledes, med en annen kroppslig stillhet og ro. Den kan nesten synes enkel og observerende i uttrykket, preget av en sterk dokumentarisk impuls, men krever innlevelse og intuisjon. Den ønsker å gjøre noe usynlig synlig, men på en mer forsiktig måte enn i Jorden hvisker til deg. Filmen har da også et lydspor som ikke skaper noen følelse av uhygge. Snarere tvert imot ønsker filmen å få oss til å puste i en spesiell rytme, som for eksempel i en lang scene der Sigmunn bærer en stokk i snøen og reallyden tones ned til fordel for en særegen rytmisk pust. Nok en gang gjør lyden noe spesielt med bildene, og lader dem med en spesiell glød.
På et spørsmål om lydens rolle har Andrea White Hveding svart: «Lyd kjennes på mange måter som et element som sitter nærmest kroppen, og kan direkte overføre en stemning eller følelse.» I Jeg er meg forrevet er imidlertid både lyddesignen, som for øvrig er ved Rune Baggerud denne gangen, og det levende og flytende kameraarbeidet, et forsøk på å hele det som er ute av balanse. At filmen har et klart miljøperspektiv er åpenbart, men det er en helt annen «miljøaktivisme» enn den vi vanligvis tenker på.
Hveding ønsker å skildre mennesker som står utenfor mange av våre vestlige forestillinger, og filmen forsøker nærmest å hypnotisere oss til å finne vår egen pust i en samklang med naturen og landskapet. Jeg kom stadig til å tenke på prologen i Andrej Tarkovskijs selvbiografiske film Speil (1974) når jeg så Jeg er meg forrevet første gang. Selv om Tarkovskijs film er svært forskjellig fra Hvedings film, er det likevel en felles holdning og metode i de to filmene. En nesten hypnotisk estetikk der vi tilskuere skal heles ved å leve oss inn i en egen stemning og livsfølelse.
Selv om Hvedings film skildrer to mennesker som søker en helt egen form for samklang med naturen og universet, er Hveding selv med i filmen som den «pustende kropp» som har laget filmen. Det fraværende nærmest insisterer på å bli et nærvær i filmen, som gang på gang tar oss med hinsides det materielle som omgir våre liv. Langsomt hypnotiseres vi av de rolige bildene, deler det rolige åndedrettet, og synker inn i en film som nærmest er en forlengelse av den terapien Liv står for i filmen.
For å beskrive det særegne og musikalske i Andrea White Hvedings filmer, og spesielt Jorden hvisker til deg og Jeg er meg forrevet, kan kanskje et ord fra musikken benyttes. I ordet klangforestillingsevne ligger evnen til å samordne og skape en særegen helhet av grunnelementene i musikk: rytme og tempo, harmonisk form, melodi og dynamikk, og klang. Det er kanskje ikke tilfeldig at lyd spiller en helt spesiell rolle i Andrea White Hvedings filmer.
Hvedings filmer er ikke krevende og vanskelige, men de er heller ikke som vanlige filmer. De krever en egen tålmodighet og innfølingsevne av oss, og en vilje til langsomt å bli ført inn i et rom eller en tilstand som kan berøre oss. Det er ikke snakk om filmer som forteller enkle historier. Og det er heller ikke snakk om filmer som påstår og avslører, som vi vanligvis tenker på når dokumentarfilmen diskuteres. I stedet befinner Hvedings filmer seg et sted mellom dokumentar og fiksjon. De tar ofte utgangspunkt i virkelige mennesker og steder, men dette er først og fremst et springbrett for en følelse, stemning eller sansning. Jorden hvisker til deg og Jeg er meg forrevet er filmer som prøver og nøler, men som samtidig sikkert leder oss inn i et eksistensielt alvor og en følelse av utsatthet som er medrivende og sterk.
Om filmene til Andrea White Hveding utfordrer oss er det ofte ved å si nei til bilder og lyder som er «pene» og åpenbare. Hvedings filmer er fulle av øyeblikk som en filmkonsulent kanskje ville ristet på hodet av og ment hørte hjemme på gulvet i klipperommet, for å bruke et noe gammeldags uttrykk. Men Andrea våger å la bildet stå i ro, våger å utfordre vår drift etter postkortvakre bilder og tydelige historier med forklaringer og motivasjon. Ved å holde bildene lengre enn de fleste peker Hveding på hvor konvensjonelle og flate mange av de «vellykkete» filmene egentlig er. Hveding våger også å fokusere på det hverdagslige, alt som er tilsynelatende ubetydelig, hverdagslig, banalt og enkelt, men som får en helt egen skinnende sårbarhet.
En av styrkene til Andrea White Hvedings filmer er deres evne til å skape doble bilder og tvetydige mellomrom. Steder der angst og sensuell glede glir over i hverandre, både på godt og vondt. Filmene til Hveding inviterer oss inn i et hemmelig rom, hensetter oss i en helt egen stemning, og åpner verden opp for oss på en måte som bare film kan gjøre. Jorden hvisker til deg og Jeg er meg forrevet er filmer som utfordrer og overrasker. Som våger å vike unna når vi ønsker oss klare svar og enkle fortellinger, og som ikke lukker oss inne i vante og vanlige forestillinger.
Verden blir renset og som ny igjen i Andrea White Hvedings filmer. Vårt blikk på våre omgivelser, både på naturen som omkranser oss og våre medmennesker, blir utvidet og sanselig på en ny måte. Og vi hører verden omkring menneskene som en hviskende pust som sier at himmelen, snøen, ilden, og dyrene, de lyver aldri.
Dette er artikkel nummer 98 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan lese her.
Foto fra «Jorden hvisker til deg».
Kunstens oppgave er å stille spørsmål mer enn å gi svar. Kunstens oppgave er ikke bare å skape stemninger, fortelle historier og gi kommentarer til den verden vi lever i. Skal en film bli virkelig god kunst må filmen også ville noe mer. Utfordre og overraske mer enn å stryke oss med hårene, og våge å være sammensatt, mystisk og unnvikende. Skape koblinger og pusterom som kan åpne opp for nye opplevelser og livssyn. Søke etter nye former og et nytt innhold som åpner opp mer enn de lukker oss inn vante forestillinger. En ny norsk filmregissør som utfordrer med åpne og søkende filmer, er Andrea White Hveding.
Filmene til Andrea White Hveding preges av en suggestiv glød som er unik. Ikke bare i den forstand at deres filmer er personlige, men også i den forstand at Hvedings filmer rommer øyeblikk som kan oppleves på svært forskjellige måter (White Hveding er ikke-binær og bruker ikke ordene «hun» og «henne» om seg selv, men «de» og «dere».). Det er filmer som åpner seg opp for tilskueren, og lager suggererende hemmelighetsfulle mellomrom. De befinner seg et sted hinsides eller mellom kategoriene dokumentar eller fiksjon, og gir inntrykk av en intens subjektivitet. Samtidig er filmene enkle som vakre sanger. De kombinerer en hypnotisk sensualitet med en kjerne av mørke som har en imponerende kraft.
Ved årets utgave av Festspillene i Nord Norge var Andrea White Hveding såkalt «ungkunstner», og den lange kortfilmen Jorden hvisker til deg ble vist ved festspillene. Sammen med den drøyt timelange Jeg er meg forrevet, som også ble ferdigstilt i 2022, er dette Andreas foreløpige hovedverk. Begge disse filmene viser at regissøren er et spennende nytt talent som våger å gå sine egne veier. Spesielt Jeg er meg forrevet klarer på en mesterlig måte å finne et unikt filmuttrykk, som preges av hviskinger og pust.
Tilsynelatende enkel i uttrykket, og med en dvelende rytme, tegner White Hvedings Jeg er meg forrevet et bilde av livet utenfor samfunnets sentrum. Det er likevel kanskje den sugende og intense måten filmen inviterer oss til å oppleve verden på en annerledes måte, som er mest imponerende. Andrea White Hveding er kompromissløs i sine formvalg, men filmene er ikke vanskelige eller krevende. De må likevel oppleves på sine egne premisser, med en spesiell innlevelse og åpenhet, som ikke minst kommer av en langsom og dvelende rytme som gjør at vi synker inn i en egen filmverden.
Andrea White Hveding har sin utdannelse fra Nordland kunst og filmhøyskole i Kabelvåg. Til tross for sin unge alder har Hveding rukket å markere seg både med egne filmer og utstillinger, og som fotograf på Camilla Figenschous siste film. Hveding har selv plassert seg innenfor feltet slow cinema, så det er noen åpenbare likhetstrekk med Figenschous filmer, men Hveding har et helt eget tonefall og en egen rytme i filmuttrykket. Begge disse regissørene tar oss imidlertid med til hemmelige steder og inn i hemmelige rom der både natur og mennesker framtrer i et helt eget skimrende lys.
Allerede i den lille kortfilmen Idiom (2018) aner man at Andrea White Hveding ønsker å gi oss et annet perspektiv på verden. Her deler vi blikket til en person som tilsynelatende befinner seg på jakt på vidda. Men det er ikke ryper eller annet vilt vi ser, og perspektivet er snevert og forvrengt. Vi ser ned mot jorden, på stein med mønster av lav, siv eller en strand, og ikke ut over det vide landskapet, alt mens brokker av lyd bryter inn på lydsporet. Truende drønn av torden, men også barnestemmer kan høres over de svart-hvite bildene. Og like brått som den begynner tar bare filmen slutt.
Idiom er ingen typisk Hveding-film, men vi aner allerede her noen av regissørens grep og klanger. Ikke minst er lydarbeidet som alltid imponerende, en egen montasje av ulike lyder som skaper en suggestiv bakgrunn til de stiliserte bildene. Lyden åpner bildene opp og gir dem en ny fylde. Og perspektivet er hemmelighetsfullt og mystisk. Som tilskuer pendler man mellom å bli sugd inn i stemningen, men mangelen på enkle forklaringer eller fragmenter av fortellinger gjør at vi også holdes litt på avstand. Denne pendlingen mellom intens nærhet og en avstandsskapende modernistisk stilisering, skal senere bli et av Andrea White Hvedings fremste kjennetegn som filmkunstner.
I andre tidlige filmer aner vi noen av de grepene som senere skal rendyrkes i Hvedings modne og mer betydningsfulle filmer. Filmer som The mystery solo (2019) og Å vokse opp baklengs (2019) er svært forskjellige, men begge preges av lange tagninger og bildefragmenter som bare delvis forteller en helhetlig historie. I The mystery solo ser vi også hvordan observasjon står sentralt i Andrea White Hvedings filmkunst. Vi ser en mann i et sandtak eller på en industritomt. Han kjører moped i den løse sanden, røyker en sigarett, og da noen andre går forbi snakker han om at han blir filmet. Kanskje kan filmen ses som et slags portrett, men det er et portrett som viser et helt vanlig menneske og som ikke skisserer et levd liv. I stedet ser vi inn i et liv, deler et lite øyeblikk, da et menneske kjører i sanden.
Å vokse opp baklengs er en mer kompleks og ambisiøs film, men også her ser vi hvordan tilsynelatende enkel observasjon kombineres med en skildring av et eller flere mennesker sett i et knust speil. Åpningen er sterk og slår an en helt spesiell tone. Første bilde viser et barn på stranden. Barnet har nesten helt dekket et menneske med sand. Så klippes det brått til et bilde av en kvinne som nærmest ligger i fosterstilling på gulvet i et hus. Hun ligger en lang stund, som om hun er dekket av tilværelsens sand, før hun står opp og begynner å skifte sengeklær. Resten av filmen synes å skildre en oppvekst eller et familieliv, men om det er barnet eller «morens» perspektiv vi får er usikkert.
I disse og andre kortfilmer og videoer som Andrea White Hveding har laget, ser vi de mest sentrale byggesteinene i Hvedings filmkunst. Et søkende, dvelende og nølende kamera, som gjennom lange tagninger og ofte håndholdt stil skaper en helt egen pustende rytme og puls. En observerende grunntone som noen ganger er dominerende, men andre ganger ligger under en fragmentert historie. En vekt på lyd som et grep for å puste liv i filmbilder, og en intens følelse av nærvær. Dette er også sentrale grep i filmene Jorden hvisker til deg og Jeg er meg forrevet.
Festspillfilmen Jorden hvisker til deg har en skarp tone som kan oppleves som mollstemt og uhyggelig. I forbindelse med Festspillene i Nord-Norge skildret festspilldirektør Ragnhei∂ur Skúladottir filmen med følgende ord: «Denne filmen tar for seg hvordan et liv med angst kan trigge indre bilder, følelsen av et mørke og tanken på noe større mellom individet og universet. Det er en skildring av en person som befinner seg like dypt inn i noe vondt, som i den gode forelskelsen.»
De første to minuttene i Jorden hvisker til deg befinner vi oss i mørket. En hviskende stemme taler til oss. «Jeg har vært her før», sier stemmen. Så presenterer kamera oss for et rom, et interiør, det materielle som omkranser et liv. Hvor vi er og når hendelsene finner sted kompliseres av bilder som åpenbart eksisterer på to ulike tidsplan, og dette skaper et bilde av hvordan minner, tanker og fortrengte opplevelser kryper inn på kvinnen som etter hvert oppleves som filmens hovedperson.
På den ene siden følger vi den middelaldrende Heidi i hennes hverdagsliv. Hun våkner om morgenen, hun går på jobb, og hun slapper av om kvelden. Hun jobber på en gård og gjør klart rom til nye gjester. På den andre siden ledes vi inn i et indre rom eller en indre tilstand. Om lag ti minutter inn i filmen kommer en scene som fortetter den krypende uhyggen som vi har begynt å fornemme. Heidi ligger i sengen og sover, og hun har sin partner ved sin side i sengen, men ved sengegavlen står i en dobbelteksponering en naken mann. Han lener seg truende over sengen og kvinnen.
Mot slutten av filmen kommer en ny og lignende dobbelteksponering. Litt tidligere har Heidi gått til sengs, og hennes mann stryker henne over armen og hvisker at han elsker henne. Mens de sover ser vi imidlertid hvordan en spøkelsesaktig hånd stryker henne over armen, på samme måte som tidligere. Stemmen fra filmens begynnelse, som er regissørens egen, forteller om opplevelsen av å våkne på morgenen og befinne seg i en lammende angstfylt usikkerhet. Blir jeg angrepet eller omfavnet nå, spør stemmen, er det deg eller han som er hos meg? Den spøkelsesaktige nakne mannen, og hans hånd som både kjærtegner og lukker seg som en neve, illustrerer denne angstfylte usikkerheten kvinnen lever i.
På sin hjemmeside har Andrea White Hveding beskrevet kjernen i Jorden hvisker til deg som å være «en skildring av post-traumatisk stresslidelse og voldstraumer. En person befinner seg like dypt inn i noe vondt, som i den gode kjærligheten. I bakgrunnen av traumeportrettet filmes det dokumentarisk på Kvitnes gård.» Man behøver imidlertid ikke denne forklaringen eller opplysningen for å sanse et sterkt ubehag og en uhyggestemning som antyder seksuell vold. Her spiller spesielt bruken av lyd en avgjørende rolle i filmen.
Det særegne med Jorden hvisker til deg er hvordan bruken av lyd, og kanskje spesielt blandingen av ambient lyd med det som kan karakteriseres som lydnærbilder eller nærlyd, lader helt hverdagslige interiører eller sysler med en truende uhyggelig klang. Vi ser jo bare kvinnen i sin hverdag, enten på jobb på Kvitnes gård i Vesterålen, eller hjemme med sin partner. Nærværet av noe uhyggelig, et pustende demonisk nærvær, kommer gjennom hvordan lyden forvandler det hverdagslige til noe skremmende. Enten det er stormen som får huset til å skjelve og lysekronen til å klirre, eller nærlyd av pust, inhalering av røyk, dyr som beveger seg i fjøset eller helt vanlige huslyder, alt får en truende undertone. Kamera vandrer tilsynelatende på egenhånd gjennom et spiskammer der tørket kjøtt henger fra taket, eller stopper nysgjerrig opp ved en vaskemaskin der såpeskummet synes mot kanten av trommelen, og alt dette hverdagslige har blitt til noe uhyggelig.
Angsten kvinnen har opplevd omskaper selv det aller mest hverdagslige til noe truende, og etablerer en fundamental tvil knyttet til partnerens kjærtegn også. Hun hjemsøkes av fortidens traumatiske opplevelse, det såret hun vil skal leges, men som hun ikke kan unngå å holde åpent, slik at det ikke kan leges. Bruken av lyd omskaper det enkle ytre rommet til noe mer mørkt og angstfylt. Et indre rom som lades av lydene omkring henne.
Den engelske filmforskeren Davina Quinlivan skrev for snart ti år siden den fascinerende boken «The Place of Breath in Cinema». Inspirert av den franske feministen Luce Irigaray forsøker Quinlivan her å studere hvordan både skildringen av pust og den pustende kroppen i film og filmen selv som et slags pustende nærvær, skaper en egen spesiell følelse av noe taktilt og haptisk. Det er som om enkelte filmer ikke bare skildrer pustende kropper på en spesiell måte, slår Quinlivan fast, men noe av filmens mystiske kjerne som medium ligger i at vi kan føle oss fysisk berørte av noe som er helt immaterielt. Det er jo bare lys og mørke, bilder og lyd, men likevel føles det ikke bare sterkt, men som en direkte fysisk berøring. Andrea White Hvedings filmer hadde vært gode eksempler for Davina Quinlivan, og Jorden hvisker til deg er et godt eksempel på noe av det spesielle ved filmmediet. Det er også en film som rører ved noe helt sentralt i oss.
Tilsynelatende følger vi bare en kvinne som kalles Heidi i sine hverdagssysler. Og vi studerer inngående husene som hun bebor ved å være i dem og leve i dem. Men det er stemninger, fornemmelser, sansninger og følelser som manes fram, og som berører oss og føles som både kjærtegn og truende knyttnever. Denne dypt personlige filmen, der Andrea White Hveding ikke bare har ansvaret for manus, foto og regi, men også for klipp og lyddesign, synes selv å ha en egen kropp. Ikke bare ved at kameraet føles som et eget nærvær, en spesiell pustende kropp som utforsker verden omkring seg, men fordi filmen til syvende og sist rekker ut en slags «hånd» til oss tilskuere – og tar på oss. Også her er det imidlertid snakk om et slags dobbeltbilde. Et kjærtegn og en hviskende pust, men også en uhyggelig trussel som skaper en hudløs sårbarhet.
Langfilmen Jeg er meg forrevet framstår kanskje som Andrea White Hvedings foreløpige hovedverk. Ikke bare fordi den har spillefilmlengde, men også fordi den utvikler motiver og stilgrep som finnes i de kortere filmene. Lengden har imidlertid noe å si. Det brede lerretet gir Hveding muligheter til å folde ut en enda mer sammensatt stemning. I enda større grad enn Jorden hvisker til deg er Jeg er meg forrevet et eksempel på slow cinema: langsom film. Hveding gir oss tilskuere tid. Tid til å synke inn i livsrom og stemninger, tid til å nistirre på virkelighetens overflate, på en måte vi sjelden gjør i andre sammenhenger, og tid til å bli en del av en søken etter å lytte og se på en ny måte. Og tid til å puste med kunst på en annen måte enn det som er vanlig.
Samtidig er Jeg er meg forrevet en mer stillferdig og forsiktig film. Lydbildet er mer nedtonet, med diskrete musikkinnslag, og scenene lengre og mer dvelende. Også denne gangen, som i de fleste av Hvedings filmer, har kamera et helt eget nærvær, og denne kamera-tilstedeværelsen skaper et inntrykk av at det vi opplever i filmen er sett av en tredje person. Først og fremst skildrer filmen øyeblikk i livet til to personer, men Hvedings kamera blir en slags tredjeperson som gir et ekstra blikk på det som skildres.
Å gi et sammendrag eller handlingsreferat av Jeg er meg forrevet er en vanskelig eller umulig oppgave. Det er ikke alltid så klart hva som skjer heller, eller hvilken betydning de enkelte delene har i helheten, men det er ikke så viktig. Vi forstår at det handler om samklang og evnen til å se andre like mye som å fortelle historier eller å skildre personer. Det er stemninger som står i sentrum, og om Jorden hvisker til deg kretser om livets sår, som ikke leges på en enkel måte, handler Hvedings langfilm om helbredelse, og om en søken etter å bli hel igjen.
Siste lange sekvens i filmen skildrer kraniosakralterapeuten Liv Skrudland. Hun sitter innendørs ved et vindu, men åpner en glassdør og går barbeint ut i snøen. Hun holder om en furustamme, gnir snø i ansiktet eller i hendene, går inn igjen, men må nok en gang åpne døra slik at hun kan kjenne vinden i ansiktet. Hun puster dypt ut. Og hun gnir nok en gang snø i hendene. Når hun lukker døren, glir kamera over hennes ansikt. Tidligere har kamera konsentrert seg på hennes øre, som for å vise hvordan hun lytter til verden og naturen, nå er det hele ansiktet vi ser, selv om det er fra siden på respektfull avstand. Hun er beveget. Hun gråter, men det siste hemmelighetsfulle bildet kan antyde at det er mer av livsglede enn av en uklar sorg.
Jeg er meg forrevet er i to deler, nærmest som to satser i et musikkstykke, og i begge delene varieres temaer og motiver på forskjellige måter. Liv Skrudland har nærmest en hovedrolle, selv om hun ikke egentlig sier noe, og heller ikke presenteres i særlig grad. Vi forstår imidlertid fort at hun bedriver en form for spirituell helbredelse eller terapi. I begynnelsen ser vi henne med en liten gruppe mennesker som ligger i snøen i forbindelse med et opphold i en svettehytte, og andre ganger ser vi henne i naturen. Den andre hovedpersonen er «hestehviskeren» Sigmunn Salomonsen som vi ser med sine dyr. Han har en spesiell kontakt med dyrene.
Noen ganger skaper Andrea White Hveding nærmest assosiative montasjer, som i begynnelsen da vi beveger oss fra menneskekropper i snøen til nærbilder av dyr i et fjøs, og så til kjøtt som henger fra taket etter slakt. Andre ganger er tagningene langsomme og ettertenksomme, og vi observerer på avstand Sigmunn med sine hester eller Liv som er i samklang med naturen. «De sakte bildene er der for å skape et pusterom», skriver Andrea i en epost, «Jeg ønsker at de som ser på skal legge merke til noe i seg selv, kanskje til og med uten å merke det.»
Selv om Hvedings film kretser omkring naturens helende kraft og terapiens helbredelse, og skaper en annen rytme og puls enn den vi opplever i Jorden hvisker til deg, er det først og fremst en film som oppfordrer til innlevelse og ro. Filmen puster annerledes, med en annen kroppslig stillhet og ro. Den kan nesten synes enkel og observerende i uttrykket, preget av en sterk dokumentarisk impuls, men krever innlevelse og intuisjon. Den ønsker å gjøre noe usynlig synlig, men på en mer forsiktig måte enn i Jorden hvisker til deg. Filmen har da også et lydspor som ikke skaper noen følelse av uhygge. Snarere tvert imot ønsker filmen å få oss til å puste i en spesiell rytme, som for eksempel i en lang scene der Sigmunn bærer en stokk i snøen og reallyden tones ned til fordel for en særegen rytmisk pust. Nok en gang gjør lyden noe spesielt med bildene, og lader dem med en spesiell glød.
På et spørsmål om lydens rolle har Andrea White Hveding svart: «Lyd kjennes på mange måter som et element som sitter nærmest kroppen, og kan direkte overføre en stemning eller følelse.» I Jeg er meg forrevet er imidlertid både lyddesignen, som for øvrig er ved Rune Baggerud denne gangen, og det levende og flytende kameraarbeidet, et forsøk på å hele det som er ute av balanse. At filmen har et klart miljøperspektiv er åpenbart, men det er en helt annen «miljøaktivisme» enn den vi vanligvis tenker på.
Hveding ønsker å skildre mennesker som står utenfor mange av våre vestlige forestillinger, og filmen forsøker nærmest å hypnotisere oss til å finne vår egen pust i en samklang med naturen og landskapet. Jeg kom stadig til å tenke på prologen i Andrej Tarkovskijs selvbiografiske film Speil (1974) når jeg så Jeg er meg forrevet første gang. Selv om Tarkovskijs film er svært forskjellig fra Hvedings film, er det likevel en felles holdning og metode i de to filmene. En nesten hypnotisk estetikk der vi tilskuere skal heles ved å leve oss inn i en egen stemning og livsfølelse.
Selv om Hvedings film skildrer to mennesker som søker en helt egen form for samklang med naturen og universet, er Hveding selv med i filmen som den «pustende kropp» som har laget filmen. Det fraværende nærmest insisterer på å bli et nærvær i filmen, som gang på gang tar oss med hinsides det materielle som omgir våre liv. Langsomt hypnotiseres vi av de rolige bildene, deler det rolige åndedrettet, og synker inn i en film som nærmest er en forlengelse av den terapien Liv står for i filmen.
For å beskrive det særegne og musikalske i Andrea White Hvedings filmer, og spesielt Jorden hvisker til deg og Jeg er meg forrevet, kan kanskje et ord fra musikken benyttes. I ordet klangforestillingsevne ligger evnen til å samordne og skape en særegen helhet av grunnelementene i musikk: rytme og tempo, harmonisk form, melodi og dynamikk, og klang. Det er kanskje ikke tilfeldig at lyd spiller en helt spesiell rolle i Andrea White Hvedings filmer.
Hvedings filmer er ikke krevende og vanskelige, men de er heller ikke som vanlige filmer. De krever en egen tålmodighet og innfølingsevne av oss, og en vilje til langsomt å bli ført inn i et rom eller en tilstand som kan berøre oss. Det er ikke snakk om filmer som forteller enkle historier. Og det er heller ikke snakk om filmer som påstår og avslører, som vi vanligvis tenker på når dokumentarfilmen diskuteres. I stedet befinner Hvedings filmer seg et sted mellom dokumentar og fiksjon. De tar ofte utgangspunkt i virkelige mennesker og steder, men dette er først og fremst et springbrett for en følelse, stemning eller sansning. Jorden hvisker til deg og Jeg er meg forrevet er filmer som prøver og nøler, men som samtidig sikkert leder oss inn i et eksistensielt alvor og en følelse av utsatthet som er medrivende og sterk.
Om filmene til Andrea White Hveding utfordrer oss er det ofte ved å si nei til bilder og lyder som er «pene» og åpenbare. Hvedings filmer er fulle av øyeblikk som en filmkonsulent kanskje ville ristet på hodet av og ment hørte hjemme på gulvet i klipperommet, for å bruke et noe gammeldags uttrykk. Men Andrea våger å la bildet stå i ro, våger å utfordre vår drift etter postkortvakre bilder og tydelige historier med forklaringer og motivasjon. Ved å holde bildene lengre enn de fleste peker Hveding på hvor konvensjonelle og flate mange av de «vellykkete» filmene egentlig er. Hveding våger også å fokusere på det hverdagslige, alt som er tilsynelatende ubetydelig, hverdagslig, banalt og enkelt, men som får en helt egen skinnende sårbarhet.
En av styrkene til Andrea White Hvedings filmer er deres evne til å skape doble bilder og tvetydige mellomrom. Steder der angst og sensuell glede glir over i hverandre, både på godt og vondt. Filmene til Hveding inviterer oss inn i et hemmelig rom, hensetter oss i en helt egen stemning, og åpner verden opp for oss på en måte som bare film kan gjøre. Jorden hvisker til deg og Jeg er meg forrevet er filmer som utfordrer og overrasker. Som våger å vike unna når vi ønsker oss klare svar og enkle fortellinger, og som ikke lukker oss inne i vante og vanlige forestillinger.
Verden blir renset og som ny igjen i Andrea White Hvedings filmer. Vårt blikk på våre omgivelser, både på naturen som omkranser oss og våre medmennesker, blir utvidet og sanselig på en ny måte. Og vi hører verden omkring menneskene som en hviskende pust som sier at himmelen, snøen, ilden, og dyrene, de lyver aldri.
Dette er artikkel nummer 98 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan lese her.