Foto: «For eller mot terningkast» – en av metadebattene artikkelforfatteren ikke er så opptatt av.

Debatter om kulturkritikk kommer i to hovedformer. På den ene siden har vi den såkalte metakritikken, som reflekterer og polemiserer over hva kritikk dypest sett er eller bør være. På den andre siden har vi de mer kulturpolitiske diskusjonene, som handler om kritikkens praktiske rammebetingelser: mengden kritikk som produseres, kritikkens synlighet, hvilke verk som prioriteres, kritikernes arbeidsvilkår o.l. Førstnevnte er en utpreget intellektuell og essayistisk øvelse, som hovedsakelig bedrives og leses av spesielt interesserte som allerede deler en overbevisning om både kunsten og kritikkens viktighet. Sistnevnte kommer typisk i form av kronikker og leserinnlegg, og appellerer primært til feltets makthavere, slik som politikere, forlag og kulturredaktører.

Begge typer debatt blusser opp med såpass jevne mellomrom at den som ønsker å ytre seg om kulturkritikk sjelden vil ha vansker med å knytte an til et dagsaktuelt utspill. Denne høsten har ikke vært noe unntak. I slutten av september utkom Kjetil Røeds bok Fra punktum til kolon: Et essay om kritikk og kjærlighet, og i begynnelsen av november skrev forfatteren Agnar Lirhus et varsku i Aftenposten om medias litteraturdekning, som er blitt flittig fulgt opp både i tradisjonelle medier og på sosiale medier.

Røeds essaybok skriver seg inn i en velkjent metakritisk tradisjon, som mobiliserer kritikkeksempler og filosofisk tankegods i søken etter egnede idealer for estetisk vurdering. Lirhus reiser på sin side en typisk kulturpolitisk debatt, som ikke handler om kritikkens utforming så mye som om dens vilkår og samfunnsmessige betydning. Særlig er han opptatt av årsakene til og konsekvensene av det økende skillet mellom bestselgerbøker og alt annet som utgis av litteratur. Satt på spissen kan vi si at det metakritiske prismet sikter inn en langt på vei feltintern (selv)refleksjon over kritikk som håndverksmessig og erkjennelsesmessig praksis, mens det kulturpolitiske prismet fokuserer på kritikken som kulturell institusjon som inngår i et større kretsløp.

«For eller mot terningkast»

De metakritiske debattene er nok mer intellektuelt ansporende, men det står mindre på spill. I den grad de reiser spørsmål, er det gjerne av slaget som det i alle fall i mitt hode ikke gir så mye mening å søke generelle svar på. I journalistisk sammenheng kan det være spørsmålet om «for eller mot terningkast». I akademisk sammenheng kan det være spørsmålet om autoral intensjon, altså om hvorvidt det kunstneren søkte å si eller få til er bestemmende for tolkning, analyse eller evaluering. Eller det kan være forsøk på å meisle ut mer (kvasi)objektive prosedyrer for estetisk vurdering.

Det betyr ikke at metakritikken er tvers gjennom fåfengt. Den utgjør en nødvendig form for røkting og selvransakelse, som kan virke skjerpende og bevisstgjørende. Mest overgripende bidrar den til å holde i gang en løpende samtale om kritikkens funksjoner og ambisjoner (slik kritikken i sin tur holder i gang en løpende samtale om kunstens funksjoner og ambisjoner). Det som kanskje begrenser metakritikkens praktiske nytteverdi, er det vi kan kalle dens utopiske dimensjon, som springer ut av ønsket om å tenke og skrive fram kritiske idealer som alle kan strekke seg etter. Dette siktemålet løsriver den stort sett fra tid og sted, og plasserer den i en «ren sfære» ubesudlet av alt det som gjør de kulturpolitiske kritikk-diskusjonene så innfløkte: lurvete realiteteter, pragmatiske avveielser og åpenlys interessekamp.

Det er selvsagt ikke noe galt i å formulere kritiske dyder som kan tjene som allmenne ledestjerner. Debatten om Røeds bok har handlet mye om dens noe egenartede begrepsapparat (der ord som «kjærlighet» og «vold» figurerer tungt), men like under den noe oppskrudde og oppblåste retoriske overflaten skjuler det seg noen normative tilrådinger som de færreste vil finne spesielt problematiske. Det handler om slikt som at kritikeren bør møte et verk med åpenhet, raushet og respekt, og gjøre et helhjertet forsøk på å forstå og dømme det på dets egne premisser, snarere enn å (for)dømme på grunnlag av personlige kjepphester. Eller at kritikkens drivkraft bør være søken etter innsikt og erkjennelse, ikke markeringsbehov. Eller at vurderingen ikke bør ta form av kjekkaseri og lettvinte karakteristikker, men begrunnes med velfunderte argumenter.

Metakritikkens utopi

Men i denne ideelle sfæren blir selve begrepet «kritikk» langt på vei en abstraksjon, en formløs masse det gjelder å gjete i samlet tropp inn på den rette vei. I tillegg er det ikke godt å få tak på hva slags utopi som egentlig venter der framme et sted. Særlig undrer jeg meg på hvor mye mangfold det ville bli plass til hvis metakritikkens idealer skulle få fullt fotfeste. Ville det vært et fremskritt for kritikken om alle lot seg overbevise av Røeds (eller andres) normative anvisninger? Eller for kulturen? Eller for kulturens lesere, seere og lyttere? Jeg er ikke overbevist, selv om det utvilsomt høres forlokkende ut for de av oss som har pådratt oss en godt over gjennomsnittlig sterk interesse for kunst og kritikk. Jeg er ikke sikker på om noe metakritiske ideal representerer noen universell utopi. Fra innsiden av boblen er det lett å glemme at mange ikke har mulighet til å krype inn og ta del i den lune innforståttheten som råder der, enten fordi de ikke har fritiden til det, eller den økonomiske og kulturelle kapitalen som kreves. Andre har simpelthen ikke noe spesielt ønske om å fylle tilværelsen halvt opp med romaner, filmer og kunstutstillinger, fordi et liv har så mye annet å by på.

De formentlig allmenngyldige normene som metakritikken stiller opp er nok først og fremst gyldige og innbydende for et nokså snevert segment av aktører i kjernen av kulturfeltet. Det som havner i blindsonen, er behovet for et mangfold av inngangsporter og inngangsnivåer, slik at flest mulig har anledning til å delta ut fra egne interesser og forutsetninger. Min betenkelighet med metakritikkens utopiske dimensjon henger slik sett ikke først og fremst sammen med at den er virkelighetsfjern – det er den åpenbart også (og så å si per definisjon, i kraft av være utopisk). Skepsisen bunner mest i en mistro til at det egentlig er spesielt tjenlig å gjete kritikken som sådan i noen bestemt retning.

Nettopp her ligger årsaken til at de kulturpolitiske debattene har større praktisk relevans og nytteverdi: Det er fint med idealer for kritikken i sin alminnelighet, men det virkelig avgjørende er kritikkfeltets totale sammensetning. Jeg mener det er behov for en betydelig bredere vifte av kritiske idealer og praksiser enn noe normativt enkeltperspektiv er i stand til å romme. Slik sett er det viktigere å diskutere hvordan kritikkfeltet som totalitet ser ut, som et slags økosystem.

Verdien av flerstemthet

Jeg påstår selvsagt ikke at metakritiske utforskninger søker noen direkte ensretting av kritikken, men det er vanskelig å se de allmenne og normative refleksjonene som noen annet enn et forsøk på å stake ut en i alle fall noenlunde distinkt og felles kurs. Verdien av flerstemthet og forskjellighet tapes av syne, og det skapes et bilde av kulturkritikken som mer enhetlig enn jeg tror den både kan og bør være. Samstemthet er nemlig kun hensiktsmessig i den grad det finnes helt utvetydige og ukontroversielle interesser og formål. Det er for eksempel nokså enkelt å fastslå om en bruksanvisning til en ny bokhylle er god, rett og slett fordi vi alle vet nøyaktig hva teksten og illustrasjonene skal hjelpe oss å gjøre: å sette sammen planker og skruer slik at de raskest og enklest mulig blir til en bokhylle. Men når det gjelder det vi i neste omgang plasserer i hyllen – slik som bøker, CD’er eller DVD’er – er det uendelig mye vanskeligere å enes om hva som er godt eller dårlig, rett og slett fordi det ikke lar seg gjøre å si noe generelt om hva slags interesser og formål vi vil at dikt, romaner, musikk og filmer skal fylle.

Likeledes er det udelt positivt når medisinsk forskning gjør nye funn, siden enhver vet hva slik forskning er til for. Formålet er utvetydig – å utvikle nye eller mer effektive medisiner eller behandlingsmetoder – og derfor er det også åpenbart ønskelig å komme fram til entydige og endelige svar. Om derimot forskerfellesskapet innen estetisk filosofi en dag skulle proklamere at det omsider kan sette to streker under svaret i alle spørsmål om kunstnerisk kvalitet, så ville – og burde! – responsen være latter snarere enn lettelse. I smaksdommenes domene er visshet og enighet simpelthen ikke særlig etterstrebelsesverdig.

Naturligvis er det mulig å peke på visse løselige funksjoner som kunst og populærkultur har, slik som innsikt, underholdning, kontemplasjon, sanselig nytelse, fellesskap, identitet, osv. Men straks vi forsøker å pakke ut disse sekkebetegnelse, så åpenbarer det seg et voldsomt mylder som unndrar seg generalisering, og som gjerne ikke lar seg anvende på opplagt eller entydig vis i diskusjoner av enkeltverk. Kritikkens generelle formål lar seg kun formulere på et høyt abstraksjonsnivå. Fra et fugleperspektiv kan vi se den som den felles infrastrukturen vi har skapt for å drøfte kulturelle frembringelsers betydning, relevans og verdi. Med andre ord: Kritikkens overgripende funksjon er å forvalte en kollektiv samtale om hvordan og i hvilken grad ulike verk lykkes (eller ikke lykkes) med å fylle kunstens utallige formål og interesser. Siden vi ikke alle deler de samme interessene og vurderingene – og det heller ikke er noe meningsfullt mål at vi skal gjøre det – er vi tjent med at den kollektive samtalen er mangesidig og variert.

Kunstverkers motstridende formål

Innenfor økologien vil det nødvendigvis finnes en rekke langt snevrere utsynsposisjoner. Mange kunstnere og kritikere vil si at deres virke er tuftet på det de ynder å kalle et kunstsyn, det vil si en spissere og mer koherent oppfatning av bestemte kunstneriske formål og kvaliteters særlige fortrinn. Og et kunstsyn må man gjerne holde seg med, men fra et demokrati- og samfunnsståsted er det altså ønskelig at det finnes et rikt utvalg av slike kunstsyn, både for at disse skal kunne brynes mot hverandre og for at det skal finnes et bredt spekter av kunstuttrykk, kunsterfaringer og kunstdiskusjoner for ulike formål, interesser og publikumsgrupper. At økologien skulle samle seg om noe bestemt perspektiv – uansett hvor raust, inkluderende og ubestridelig det måtte virke fra innsiden – står for meg mer som et dystopisk enn et utopisk scenario.

Jeg vil nemlig insistere på at filmer, bøker osv. har – og skal ha – motstridende formål. Kunsten bør for eksempel utfordre våre moralske eller ideologiske forutsetninger, eller blottstille institusjonelle brister. Men den bør også støtte opp om det vi kjenner, akter og beundrer. I så måte er det bra at vi har fortellinger som feirer rettssystemet, demokratiet, vitenskapen, den romantiske kjærligheten, nasjonalmyter og så videre, samtidig som det er bra at vi har fortellinger som problematiserer og pirker i akkurat de samme tingene. Å dyrke kun ett av formålene ville vært fatalt; det ville vært å henfalle til enten den totale selvtilfredshet eller håpløshet.

Eller for å ta en annen litt annen innfallsvinkel: Med henblikk på økosystemets helhet bør vi ønske velkommen både kritikk som er nærsynt og monomant opptatt av verks rent estetiske/formmessige aspekter og kritikk som overser slikt til fordel for noe annet (som tematikk eller prepresentasjon av kjønn eller klasse). Et virkelig problem har vi først dersom ett av idealene skulle dominere fullstendig.

Finnes ingen målestokk

Poenget er at vi alle har noen mer eller mindre veldefinerte og gjennomtenkte forestillinger om hva som er «god kulturkritikk», og disse er det all grunn til å foredle og argumentere for. Selve poenget med kritikk er jo å søke en eller annen form for samforståelse og samhørighet. Samtidig finnes det ikke noe ideal, eller sett av idealer, som kan uttømme eller forløse alle de funksjoner, formål, betydninger og verdier som kunst og kritikk kan ha. Et ideal er per definisjon normativt, det vil si at det fremhever noen aspekter og beskjærer andre fra alt det som er mulig. Men det finnes ingen målestokk som kan gi noe sikkert eller allmenngyldig svar på hva det er «riktig» å beskjære – og særlig ikke for de som har andre forutsetninger og ståsteder enn oss selv.

Slik sett er det verdt å løfte blikket, å forsøke å ta inn hvordan hele det kritiske økosystemet fungerer, og reflektere over alle de interesser og formål som kritikken kan eller bør ha i et samfunn. Det er her det kulturpolitiske perspektivet kommer til sin rett, med sitt siktemål om å se de større sammenhengene – og vekselvirkningene – mellom kulturkritikk og kulturell produksjon, distribusjon og resepsjon. De vurderingene vi gjør oss av kritikkfeltet som helhet, og om kretsløpet det inngår i, er selvsagt også normative, og må nødvendigvis finne veigrep i våre egne idealer og vårt eget syn på kunsten og kritikkens sentrale funksjoner og oppgaver.

I neste Rushprint-innlegg skal diskusjonen bringes nærmere bakkenivå. Da skal jeg skissere mine kritiske idealer, og i et siste innlegg skal jeg drøfte hvordan det norske økosystemet harmonerer med disse.

Erlend Lavik er professor i medievitenskap ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UIB), der han er tilknyttet bachelorprogrammet i TV-produksjon og masterprogrammet i manusutvikling for serier. Han er også forfatter av bl.a boken TV-serier: The Wire og den tredje gullalderen (2014). Hans tidligere innlegg kan du lese her.