Å etablere et norsk dokumentarselskap med finansielle muskler og en internasjonal orientering er en drøm de fleste dokumentarister bærer med seg på et eller annet tidspunkt. UpNorth Film er en slik internasjonalt innrettet konstellasjon, det samme har Oslo Pictures vært med sin markante dokumentaravdeling. Men nå tar utviklingen i den vesle norske dokumentarbransjen en ny vending. I forbindelse med endringer i Oslo Pictures avslutter nå tre sentrale dokumentarister samarbeidet med selskapet: Tommy Gulliksen, Tonje Hessen Schei og Bjarte Mørner Tveit har brutt ut og startet DOX Division. Med seg tar de Gulliksen og Hessen Scheis nye produksjoner og en god del visjoner de ikke fikk virkeliggjort i det gamle selskapet.

De tre har brukt mye tid på å få til en ryddig overgang fra Oslo Pictures, forteller de da Rushprint møter dem i deres nye lokaler i kaffebygget på Filipstadkaia i Oslo. Vi ser danskebåten bryte gjennom morgendisen, godt synlig fra Gulliksens kontorvindu. Det gir den rette følelsen av oppdrift for et selskap som nå ønsker å nå ut – langt ut. Men bak utfartstrangen ligger ingen luftige drømmer, men mange års nitidig nettverksbygging fra tre av våre driftigste dokumentarister.

– De fleste av våre tidligere produksjoner har jo vært internasjonalt orienterte, med finansiering fra NFI i ryggen, sier Hessen Schei. – Vi går nå videre med de samme finansieringskildene, samt noen nye finansiører som er interessert i oss tre. Det er veldig spennende. Vi har alle tre erfaring og internasjonale nettverk som er ganske unike. Derfor oppleves dette som en realistisk vei videre, slik jeg ser det.

– Jeg kommer til å være hovedprodusent i selskapet, forteller Mørner Tveit. – Men så vil vi trenge flere samarbeidspartnere, også executive produsenter og funksjoner innen annet produsentarbeid. Tommy og Tonje skal ha regi på de filmene selskapet satser på først, og for meg er det en stor trygghet å ha slike mennesker i disse viktige lederposisjonene.

Prosjektorienterte investorer

Det var i våres at det gikk ut en pressemelding om at Hessen Schei og Mørner Tveit fulgte etter Gulliksen til Oslo Pictures. Pressemeldingen de sender ut denne uken på vegne av Dox Division blir ikke så ulik. Ambisjonene er de samme.

– Vi gikk sammen inn i Oslo Pictures fordi vi hadde veldig tro på samarbeidet mellom oss tre. Og det har ikke endret seg. Det er den drivkraften vi tar med oss videre, forteller Hessen Schei.

– For meg var inngangen til Oslo Pictures Tommy og Tonje, og de prosjektene de presenterte meg for. Det er hva jeg var interessert i da og det er hva jeg er interessert i nå, understreker Mørner Tveit.

Siste årets erfaringer har gjort at de har fått forsterket troen på at det er prosjektene som skal være styrende, det er de som skal tiltrekke seg nye finansiører.

– Min erfaring er at det vanskelig å få et selskap til å bli viktigere enn filmene, sier Gulliksen. – Da jeg kom inn i Oslo Pictures hadde vi er stor grunnbemanning med mange faste ansatte, men det var likevel få til å tenke på selskapet da prosjektene gikk i full gang. Jeg tror det er vanskelig å unngå. Foran etableringen av Dox Division har vi derfor spurt oss selv: Ønsker vi helst at investorer skal gå inn i selskapet eller filmene våre?

Strømmerne endrer spillereglene

Tidligere fantes det ikke mange investorer som så verdien av å gå inn i dokumentarprosjekter. Men noe har endret seg fundamentalt, påpeker Mørner Tveit.

– Markedet har endret seg etter framveksten av de store strømmerne. Nå kan man gå direkte til beslutningstakerne i disse selskapene. Det er, som Tommy sier, filmene som skal i fokus, ikke selskapet. Investorene vi interesserer oss for er interessert i prosjektene, ikke nødvendigvis å kjøpe seg inn med aksjer i selskapet. Tidligere besto finansieringen av større norske dokumentarprosjekter gjerne av et lappeteppe av en 20-30 finansiører. I dag er det mulig å få en solid finansiering gjennom de nye aktørene, men også ved at allmennkringkasterne må møte denne konkurransen ved å komme på banen. Det er nå rom for å lage større ambisiøse dokumentarer fra Norge. Da vi i Piraya produserte Muldvarpen ble den solgt til 170 territorier, den gikk på kino i Japan og er på Netflix i Japan. Både Tommy og Tonjes filmer befinner seg i den kategorien. Det er der ambisjonsnivået skal ligge.

Men disse finansiørene behøver ikke være norske, og de behøver ikke være enkeltpersoner, mener Hessen Schei. Det finnes mange ulike samarbeidspartnere, og ikke alle tenker på at de skal få tilbake sine investeringen umiddelbart.

Fra et investorperspektiv er det noen fordeler med dokumentar, istemmer Gulliksen.

– Risikoen er mindre. Og så har vi streamerne som ikke bryr seg om sjangertilhørighet. Om du ser Tiger King eller Stranger Things har ingen betydning for Netflix. Det har bidratt til å øke markedsverdien på dokumentaren.

Vi er godt på vei inn i den nye verden, mener de.

– I den gamle ble vi oppfordret av NFI til å pushe en tv-deal med en østerriksk tv-kanal, det var en målbar størrelse for at norsk film kom ut i verden. Men de 5.000 euroene vi fikk bidro kanskje ikke til å bygge så mye industri, sier Gulliksen.

Vanntette skott og kontroll

Men for å nå ambisjonene trenger man gode hjelpere. De har alle jobbet på krevende prosjekter, både kunstnerisk og ikke minst juridisk. Da trenger man et robust apparat rundt seg, påpeker Mørner Tveit.

– Man er avhengig av et av dyktige folk, også med hensyn til sikkerhet, etikk og jus. Det er funksjoner man ikke ser i filmene, men som ofte hører med på kompliserte prosjekter. Det hjelper ikke om vi tre er trygge på at prosjektet tåler møte med vær varsom-plakaten. Vi må også ha en prosess med et stort team på vår side som sørger for at våre kontakter i kanalene står fjellstøtt når de representerer filmene videre internt i deres systemer

Det er også noe av motivasjonen for å etablere et selskap der man har full kontroll, sier Gulliksen.

– Vi kan bestemme etter hvilke prinsipper vi skal jobbe, vi kan ha vanntette skott og kontroll. Det gir meg en større trygghet på at vi kan ta de risikoene som hører med kompliserte og krevende prosjekter. Vi har alle drevet flere selskaper og et sentralt spørsmål for meg vil alltid være: hvem har nøklene til butikken? Kan du garantere at prosjektet blir slik du forespeiler kilder, medarbeidere og investorer? Det er vanskelig om ikke innholdsmennesker sitter på kontrollen, tror jeg.

De største prosjektene kan ikke bare hvile på norsk finansiering, understreker de. Men samtidig er norsk grunnfinansiering et enorm konkurransefortrinn internasjonalt.

– Om vi for eksempel skal ha med oss store amerikanske investorer, så ser det rart ut om vi ikke har norsk finansiering i bunnen, sier Gulliksen. – Den norske tilskuddsmodellen er en enorm styrke å ha i ryggen internasjonalt. Det merker vi overalt vi beveger oss. Jeg var i L.A. for et par uker siden der en amerikansk investor gjorde rede for hvordan de vurderte internasjonale prosjekter. Noe av det første de fremhever er om det på nasjonalt nivå finnes gode tilskuddsordninger. De kan nesten ikke tro at såkalt soft money, som kommer fra blant annet norske tilskuddsordninger, kan utgjøre halvparten av budsjettet i Norge. Det minsker risikoen på en måte de ikke er vant med i USA.

Første prosjektet: Sound of Ice

Det første samarbeidsprosjektet til de tre er Gulliksens dokumentarfilm Sound of Ice. Den handler om kunstneren Terje Isungsets forsøk på å øke klimabevisstheten ved å lage musikk av is-instrumenter fra klodens mest truede isbreer. Filmen er den del av selskapets strategi med kinofilmer for et internasjonalt publikum.

– Det blir et forsøk på å lage en film om klimatrusselen som er mer basert følelser, forteller Gulliksen. Isungsets reise er så nerdeaktig og fascinerende, og samtidig så visuell vakker, at den berører vårt forhold til naturen på en grunnleggende måte. Det handler altså ikke om den faktaorienterte debatten, eller mangel på sådan, men vårt behov på et følelsesmessig plan for å beskytte naturen. Hvor vakkert det er og hvordan en sånn fortelling kan gripe hva som står på spill på en måte FNs klimapanel ikke kan. Det er en stemme jeg tror vi trenger.

Hessen Schei kan fortelle om overveldende respons internasjonalt på prosjektet.

– Jeg tror ikke jeg har vært med på et prosjekt som har vekket så stor interesse ute. Både fra investorer og markedet generelt. Jeg synes prosjektet gjenspeiler ambisjonsnivået i selskapet godt. Denne filmen skal nå ut internasjonalt til så mange som mulig.

– Og det som er gøy med filmen, avslutter Mørner Tveit, er at den går ut og utforsker verden. Den har ambisjoner, men vi vet jo ikke hva som venter oss. Det vi skal forsøke å fange involverer mange mennesker som kommer til å prege filmen. Det er hva som driver meg som produsent: Å være med på å lage filmer som utforsker verden og følger spennende og uforutsigbare mennesker og prosesser.