Pandemien har lært oss teknikker og gitt oss en kultur for nye samhandlingsformer, mener produsent Dag Hoel. Med sju internasjonale premierer de siste årene i Berlin, Cannes, Venezia, Tribeca og Toronto, er han vår mest aktive samprodusent med utlandet. Hva er det som driver ham i jakten på internasjonale prosjekter?
Når Rushprint kontakter ham befinner Dag Hoel seg på filmfestivalen i San Sebastian i Nord-Spania med to filmer: Den kubanske spillefilmen Vicenta B. av Carlos Lechuga og den nicaraguanske spillefilmen Daughter of Rage av Laura Baumeister de Montis.
– Begge filmene har hatt verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto (TIFF). De har blitt godt mottatt her i San Sebastian. Filmfestivalen er viktig for den spansktalende verden. Publikummet her omfavner de gode latinamerikanske filmene. Filmmarkedet i San Sebastian er dessuten blant de beste som finnes – om man er interessert i latinamerikansk film. Når en speider etter samproduksjoner, er dette stedet å være. Kveldstimene med uformelle møter på barene i gamlebyen er uvurderlige. Festivalen legger til rette for gode møter.
Hoel har de siste årene hatt en skikkelig teft for samproduksjoner. Noe som har gjort at han har hatt premierer på verdens største festivaler. Med latinamerikanske produksjoner har han hatt 7 internasjonale premierer de seneste årene – i Berlin, Cannes, Venezia, Tribeca og Toronto.
– Hvordan begynte din internasjonale karriere med samproduksjoner?
– Jeg har en lang historie med samproduksjoner, ikke bare med latinamerikanske. Men de latinamerikanske samproduksjonene begynte med at Sørfond ble etablert for at norske produsenter skulle bistå produksjoner i fattige land. Før jeg begynte å produsere film, jobbet jeg i femten år som fotoreporter, ofte i Mellom-Amerika. Med Sørfond fikk jeg muligheten til å ta opp igjen arbeidet i kulturer som jeg kjente fra mitt tidligere liv.
Han fikk gjennomslag i Sørfond med støtte til en argentinsk film som heter Deshora av Barbara Sarasola Day.
– Filmen hadde premiere på Berlinalen i 2013. Å komme til Berlin og ha verdenspremiere der, var en øyenåpner for en enkel sjel som meg. Jeg møtte et entusiastisk publikum av cineaster. Et publikum som åpnet opp verden for seg selv gjennom filminteressen. Dette var mennesker jeg følte meg velkommen hos og som jeg kunne kommunisere med. Jeg ble motivert.
Etter Deshora begynte han å få henvendelser fra produsenter over hele Latin-Amerika.
– Med årene har jeg fått et godt nettverk. Når noen i nettverket har en produksjon som kan være av interesse for meg, spør de meg til råds om hvordan mulighetene er. Jeg leser manus, kommer med mine synspunkter og vurderer fram og tilbake prosjektets muligheter for å oppnå støtte. I norsk sammenheng er de latinamerikanske prosjektene i hovedsak prisgitt Sørfond. Fra et tidlig stadium bidrar jeg inn i samtaler med samprodusenter i andre land. Ofte er det både fire og fem land, og enda flere finansieringskilder. Sørfond kommer inn som toppfinansiering mot slutten av prosessen. Da kan jeg ha vært med prosjektet i flere år. Om prosjektet ikke får norsk støtte, så har jeg da investert mye tid i noe som jeg ikke høster frukter av. Men ofte har den tiden vært en god tid. Den har en egenverdi.
La Familia (2017) av Gustavo Rondón Córdova fra Venezuela, gjorde det veldig godt.
– Den hadde premiere i Cannes, i kritikeruken. Det ble en flott reise for den filmen. Retablo (2017) av Alvaro Delgado-Aparicio, som er en film fra Peru som omhandler homofili i indianske samfunn, som jo er et tabubelagt tema, fikk også en fantastisk reise. Den hadde premiere i Berlin og vant omtrent 40 priser over hele verden. Å være delaktig i disse filmene har bidratt til å gi meg en internasjonal karriere.
– Hva er din motivasjon for å samprodusere med land i sør?
– Min motivasjon er å bidra til at filmfortellinger fra land i sør også kan nå oss i vår del av verden. Filmskapere i sør sliter fryktelig med å finansiere filmene sine. Det å kunne bidra med noen kroner og innsikter, og få filmene inn i et europeisk marked, er viktig for meg. Vi lever under en kulturimperialisme også på filmfronten. Mange av filmfortellingene som når oss er stereotypier. Det å bidra til mangfold av fortellinger og på denne måten speile verden, er for meg den viktigste motivasjonen.
– Hvordan fungerer støtteordningen i Sørfond?
– Den fungerer bra. Man kan innvende at det er uforutsigbart. Det er ikke nødvendigvis de beste prosjektene som får støtte. Det frustrerer, men jeg klandrer ikke Sørfond. De har mange hensyn som skal ivaretas. Jeg har hatt 7 prosjekter gjennom Sørfond og har vært en av de heldige som har fått støtte opp gjennom årene. Avslagene rister jeg av meg, selv om det tar litt ekstra tid med prosjekter jeg har arbeidet lenge med og har stor tro på.
Det har vært vanskelig å samprodusere på tvers av landegrensene under pandemien.
– Jeg har vært med på et prosjekt som heter Contactado (2020) av Marité Ugás, som er et stort regissørnavn fra Peru. Contactado er hennes nyeste film (les vår anmeldelse av den her). Den var ferdig i 2020 og hadde premiere i hovedprogrammet i Tribeca, og det var ingen som satt i salen. Festivalen ble nettbasert. Pandemien har vært en katastrofe for mange av filmene som kom ut i den perioden. De nådde ikke ut til publikum. Derfor er det herlig å være her i San Sebastian nå og kjenne på at ting begynner å røre ordentlig på seg igjen. Det er fint å møte gamle kjente.
Så vet vi samtidig at omstendighetene i verden er slik at vi må bli mer nøkterne forbrukere, bli mer utslippsfrie og reise mindre, understreker han.
– Det får konsekvenser for hvordan vi skal produsere film i framtida. Pandemien har lært oss teknikker og gitt oss en kultur for nye samhandlingsformer. Større andeler av produksjonsapparatet vil heretter samvirke på nettet, men vi skal også møtes og kjøpe runder i barene i San Sebastian. Hvem vet, kanskje vi skal reise til færre festivaler og være der mye lenger? Skal vi reise med tog? Ikke godt å si.
Han har også produsert filmer med lokal forankring, som Trondheimsreisen (2018) av Magnus Skatvold. Han framhever det gode produksjonsmiljøet i Trondheim som har vokst fram gjennom 20 år.
– Da jeg startet opp rundt årtusenskiftet, var det knapt noen som trodde det var mulig å produsere noe av betydning utenfor Oslo. Man snakket om hvor viktig det var å konsolidere bransjen i Oslo, fordi bransjen var så liten. Den hadde ikke muskler til å spre seg utover i landet: Da ville det hele falle sammen. Dette kunne en høre på filminstituttet. Men ingen mener slikt tøv i dag. Vi har et godt utviklet nettverk med regionale filmsentre, investeringsfond og liknende. Vi er på god vei mot noe som er fornuftig og mye bedre enn det som var. Og så vil kampen mellom sentrum og periferi vedvare. Den skal vi leve med. Den holder blodtrykket oppe der det skal være.
Trondheimsreisen ble en stor suksess lokalt og er et referansepunkt for mange i Trondheim i dag (les også Gunnar Iversens gjennomgang av filmen).
– Filmen er basert på filmarkiver fra Trondheim. De eldste er over 100 år gamle. Vi bruker bruddstykker fra byens filmhistorie og skaper en ny filmfortelling med hjelp fra intervjuer med mennesker som lever i dag. Med sine betraktninger gir de den nye fortellingen kanter vi som tilskuere støter mot. Den måten å fortelle på er blitt videreført. Bergen har laget sin egen film basert på samme konsept: Bergen – i all beskjedenhet (2020) av Frode Fimland. Det er enda en film fra Stavanger som er på vei. Den heter Ska sei! og er regissert av Geir Mæland. Det er fint å se hvordan et konsept vi bygde i Trondheim for noen år siden frister andre til å gjøre noe liknende.
Dokumentarfilmen har hatt en betydelig utvikling på de 20 årene Hoel har vært aktiv.
– Vi har i dag sterke produksjonsselskap og regissører som når ut i verden. Folk kommer til meg her i San Sebastian og spør om jeg kjenner den og den dokumentaristen i Norge, og det gjør jeg jo. Norsk dokumentar er en suksesshistorie.
Dokumentarsiden av den norske filmindustrien var på et tidlig tidspunkt flinkere til å nå ut internasjonalt enn de som jobbet med fiksjon.
– Dokumentaristene bygde seg et internasjonalt renommé. Kanskje har det sammenheng med at vi måtte ut for å finansiere filmene: Det fantes lite penger til dokumentarer i Norge. Slik bygde vi nettverk ute. Kanskje hadde det også å gjøre med at det fantes et internasjonalt publikum for filmene. I dag er det gode tider for norsk fiksjonsfilm og serier utover i verden. Men det begynte med dokumentaristene.
De to filmene han har hatt premiere med i San Sebastian vil fortsette sin festivalreise.
– Begge filmene vil få norsk premiere på Film fra Sør i høst. Så får vi se hvordan det utvikler seg videre. Ellers har jeg et annet prosjekt jeg jobber med som jeg kommer til å bruke tid på framover. Det er en tv-serie om lakseoppdrett. Vi er nettopp ferdig med første utviklingsfasen og skal finne en tv-partner. Lakseoppdrett er, som oljeproduksjon, en sentral del av den nye norske økonomien. Det utspiller seg konflikter om hvordan oppdrettet kan og bør foregå. Pengeinteresser står mot økologisk forvaltning. På samme måte som vi har hatt tv-serier om oljeproduksjonen i Norge, som den dokumentariske Olja! og tv-dramaet Lykkeland, er det på tide å lage den store fortellingen om lakseoppdrettet i Norge.
Hans nyeste norske produksjon er en film som heter Norge vårt Norge, regissert av Lyder Selvig – i 1929!
– Jeg har jobbet en del med arkivstoff opp gjennom årene. Norge vårt Norge er en dokumentarfilm som er to timer lang. Den er en ikonisk stumfilm. I sin tid gjorde den suksess, først i Norge. Nordmenn gikk mann av huse for å få se i levende bilder hvordan landet deres så ut! Dernest kom suksessen i Sverige og USA. Filmen var sett av flere mennesker i USA enn de aller fleste senere norske filmer. Så ble filmen praktisk talt glemt.
For tre år siden inngikk han en avtale med filmfestivalen Kosmorama om nypremiere på Norge vårt Norge.
– Nasjonalbiblioteket restaurerte og digitalisere filmen. Komponisten Trygve Brøske skrev et nytt verk til filmen, og i mars i år hadde vi nypremiere med Trygves symfoniske verk. Det ble en festforestilling i en fullsatt Olavshall med symfoniorkester og operasolister. En formidabel opplevelse! Ekstra fint var det å ha besøk av Lyder Selvigs familie, som fikk oppleve at kunstnerskapet til Selvig fikk nytt liv. Vi kommer til å gjøre flere filmkonserter med symfoniorkester. Og vi har gjort opptak fra nypremieren, så filmen vil etter hvert bli tilgjengelig som kinofilm.
Pandemien har lært oss teknikker og gitt oss en kultur for nye samhandlingsformer, mener produsent Dag Hoel. Med sju internasjonale premierer de siste årene i Berlin, Cannes, Venezia, Tribeca og Toronto, er han vår mest aktive samprodusent med utlandet. Hva er det som driver ham i jakten på internasjonale prosjekter?
Når Rushprint kontakter ham befinner Dag Hoel seg på filmfestivalen i San Sebastian i Nord-Spania med to filmer: Den kubanske spillefilmen Vicenta B. av Carlos Lechuga og den nicaraguanske spillefilmen Daughter of Rage av Laura Baumeister de Montis.
– Begge filmene har hatt verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto (TIFF). De har blitt godt mottatt her i San Sebastian. Filmfestivalen er viktig for den spansktalende verden. Publikummet her omfavner de gode latinamerikanske filmene. Filmmarkedet i San Sebastian er dessuten blant de beste som finnes – om man er interessert i latinamerikansk film. Når en speider etter samproduksjoner, er dette stedet å være. Kveldstimene med uformelle møter på barene i gamlebyen er uvurderlige. Festivalen legger til rette for gode møter.
Hoel har de siste årene hatt en skikkelig teft for samproduksjoner. Noe som har gjort at han har hatt premierer på verdens største festivaler. Med latinamerikanske produksjoner har han hatt 7 internasjonale premierer de seneste årene – i Berlin, Cannes, Venezia, Tribeca og Toronto.
– Hvordan begynte din internasjonale karriere med samproduksjoner?
– Jeg har en lang historie med samproduksjoner, ikke bare med latinamerikanske. Men de latinamerikanske samproduksjonene begynte med at Sørfond ble etablert for at norske produsenter skulle bistå produksjoner i fattige land. Før jeg begynte å produsere film, jobbet jeg i femten år som fotoreporter, ofte i Mellom-Amerika. Med Sørfond fikk jeg muligheten til å ta opp igjen arbeidet i kulturer som jeg kjente fra mitt tidligere liv.
Han fikk gjennomslag i Sørfond med støtte til en argentinsk film som heter Deshora av Barbara Sarasola Day.
– Filmen hadde premiere på Berlinalen i 2013. Å komme til Berlin og ha verdenspremiere der, var en øyenåpner for en enkel sjel som meg. Jeg møtte et entusiastisk publikum av cineaster. Et publikum som åpnet opp verden for seg selv gjennom filminteressen. Dette var mennesker jeg følte meg velkommen hos og som jeg kunne kommunisere med. Jeg ble motivert.
Etter Deshora begynte han å få henvendelser fra produsenter over hele Latin-Amerika.
– Med årene har jeg fått et godt nettverk. Når noen i nettverket har en produksjon som kan være av interesse for meg, spør de meg til råds om hvordan mulighetene er. Jeg leser manus, kommer med mine synspunkter og vurderer fram og tilbake prosjektets muligheter for å oppnå støtte. I norsk sammenheng er de latinamerikanske prosjektene i hovedsak prisgitt Sørfond. Fra et tidlig stadium bidrar jeg inn i samtaler med samprodusenter i andre land. Ofte er det både fire og fem land, og enda flere finansieringskilder. Sørfond kommer inn som toppfinansiering mot slutten av prosessen. Da kan jeg ha vært med prosjektet i flere år. Om prosjektet ikke får norsk støtte, så har jeg da investert mye tid i noe som jeg ikke høster frukter av. Men ofte har den tiden vært en god tid. Den har en egenverdi.
La Familia (2017) av Gustavo Rondón Córdova fra Venezuela, gjorde det veldig godt.
– Den hadde premiere i Cannes, i kritikeruken. Det ble en flott reise for den filmen. Retablo (2017) av Alvaro Delgado-Aparicio, som er en film fra Peru som omhandler homofili i indianske samfunn, som jo er et tabubelagt tema, fikk også en fantastisk reise. Den hadde premiere i Berlin og vant omtrent 40 priser over hele verden. Å være delaktig i disse filmene har bidratt til å gi meg en internasjonal karriere.
– Hva er din motivasjon for å samprodusere med land i sør?
– Min motivasjon er å bidra til at filmfortellinger fra land i sør også kan nå oss i vår del av verden. Filmskapere i sør sliter fryktelig med å finansiere filmene sine. Det å kunne bidra med noen kroner og innsikter, og få filmene inn i et europeisk marked, er viktig for meg. Vi lever under en kulturimperialisme også på filmfronten. Mange av filmfortellingene som når oss er stereotypier. Det å bidra til mangfold av fortellinger og på denne måten speile verden, er for meg den viktigste motivasjonen.
– Hvordan fungerer støtteordningen i Sørfond?
– Den fungerer bra. Man kan innvende at det er uforutsigbart. Det er ikke nødvendigvis de beste prosjektene som får støtte. Det frustrerer, men jeg klandrer ikke Sørfond. De har mange hensyn som skal ivaretas. Jeg har hatt 7 prosjekter gjennom Sørfond og har vært en av de heldige som har fått støtte opp gjennom årene. Avslagene rister jeg av meg, selv om det tar litt ekstra tid med prosjekter jeg har arbeidet lenge med og har stor tro på.
Det har vært vanskelig å samprodusere på tvers av landegrensene under pandemien.
– Jeg har vært med på et prosjekt som heter Contactado (2020) av Marité Ugás, som er et stort regissørnavn fra Peru. Contactado er hennes nyeste film (les vår anmeldelse av den her). Den var ferdig i 2020 og hadde premiere i hovedprogrammet i Tribeca, og det var ingen som satt i salen. Festivalen ble nettbasert. Pandemien har vært en katastrofe for mange av filmene som kom ut i den perioden. De nådde ikke ut til publikum. Derfor er det herlig å være her i San Sebastian nå og kjenne på at ting begynner å røre ordentlig på seg igjen. Det er fint å møte gamle kjente.
Så vet vi samtidig at omstendighetene i verden er slik at vi må bli mer nøkterne forbrukere, bli mer utslippsfrie og reise mindre, understreker han.
– Det får konsekvenser for hvordan vi skal produsere film i framtida. Pandemien har lært oss teknikker og gitt oss en kultur for nye samhandlingsformer. Større andeler av produksjonsapparatet vil heretter samvirke på nettet, men vi skal også møtes og kjøpe runder i barene i San Sebastian. Hvem vet, kanskje vi skal reise til færre festivaler og være der mye lenger? Skal vi reise med tog? Ikke godt å si.
Han har også produsert filmer med lokal forankring, som Trondheimsreisen (2018) av Magnus Skatvold. Han framhever det gode produksjonsmiljøet i Trondheim som har vokst fram gjennom 20 år.
– Da jeg startet opp rundt årtusenskiftet, var det knapt noen som trodde det var mulig å produsere noe av betydning utenfor Oslo. Man snakket om hvor viktig det var å konsolidere bransjen i Oslo, fordi bransjen var så liten. Den hadde ikke muskler til å spre seg utover i landet: Da ville det hele falle sammen. Dette kunne en høre på filminstituttet. Men ingen mener slikt tøv i dag. Vi har et godt utviklet nettverk med regionale filmsentre, investeringsfond og liknende. Vi er på god vei mot noe som er fornuftig og mye bedre enn det som var. Og så vil kampen mellom sentrum og periferi vedvare. Den skal vi leve med. Den holder blodtrykket oppe der det skal være.
Trondheimsreisen ble en stor suksess lokalt og er et referansepunkt for mange i Trondheim i dag (les også Gunnar Iversens gjennomgang av filmen).
– Filmen er basert på filmarkiver fra Trondheim. De eldste er over 100 år gamle. Vi bruker bruddstykker fra byens filmhistorie og skaper en ny filmfortelling med hjelp fra intervjuer med mennesker som lever i dag. Med sine betraktninger gir de den nye fortellingen kanter vi som tilskuere støter mot. Den måten å fortelle på er blitt videreført. Bergen har laget sin egen film basert på samme konsept: Bergen – i all beskjedenhet (2020) av Frode Fimland. Det er enda en film fra Stavanger som er på vei. Den heter Ska sei! og er regissert av Geir Mæland. Det er fint å se hvordan et konsept vi bygde i Trondheim for noen år siden frister andre til å gjøre noe liknende.
Dokumentarfilmen har hatt en betydelig utvikling på de 20 årene Hoel har vært aktiv.
– Vi har i dag sterke produksjonsselskap og regissører som når ut i verden. Folk kommer til meg her i San Sebastian og spør om jeg kjenner den og den dokumentaristen i Norge, og det gjør jeg jo. Norsk dokumentar er en suksesshistorie.
Dokumentarsiden av den norske filmindustrien var på et tidlig tidspunkt flinkere til å nå ut internasjonalt enn de som jobbet med fiksjon.
– Dokumentaristene bygde seg et internasjonalt renommé. Kanskje har det sammenheng med at vi måtte ut for å finansiere filmene: Det fantes lite penger til dokumentarer i Norge. Slik bygde vi nettverk ute. Kanskje hadde det også å gjøre med at det fantes et internasjonalt publikum for filmene. I dag er det gode tider for norsk fiksjonsfilm og serier utover i verden. Men det begynte med dokumentaristene.
De to filmene han har hatt premiere med i San Sebastian vil fortsette sin festivalreise.
– Begge filmene vil få norsk premiere på Film fra Sør i høst. Så får vi se hvordan det utvikler seg videre. Ellers har jeg et annet prosjekt jeg jobber med som jeg kommer til å bruke tid på framover. Det er en tv-serie om lakseoppdrett. Vi er nettopp ferdig med første utviklingsfasen og skal finne en tv-partner. Lakseoppdrett er, som oljeproduksjon, en sentral del av den nye norske økonomien. Det utspiller seg konflikter om hvordan oppdrettet kan og bør foregå. Pengeinteresser står mot økologisk forvaltning. På samme måte som vi har hatt tv-serier om oljeproduksjonen i Norge, som den dokumentariske Olja! og tv-dramaet Lykkeland, er det på tide å lage den store fortellingen om lakseoppdrettet i Norge.
Hans nyeste norske produksjon er en film som heter Norge vårt Norge, regissert av Lyder Selvig – i 1929!
– Jeg har jobbet en del med arkivstoff opp gjennom årene. Norge vårt Norge er en dokumentarfilm som er to timer lang. Den er en ikonisk stumfilm. I sin tid gjorde den suksess, først i Norge. Nordmenn gikk mann av huse for å få se i levende bilder hvordan landet deres så ut! Dernest kom suksessen i Sverige og USA. Filmen var sett av flere mennesker i USA enn de aller fleste senere norske filmer. Så ble filmen praktisk talt glemt.
For tre år siden inngikk han en avtale med filmfestivalen Kosmorama om nypremiere på Norge vårt Norge.
– Nasjonalbiblioteket restaurerte og digitalisere filmen. Komponisten Trygve Brøske skrev et nytt verk til filmen, og i mars i år hadde vi nypremiere med Trygves symfoniske verk. Det ble en festforestilling i en fullsatt Olavshall med symfoniorkester og operasolister. En formidabel opplevelse! Ekstra fint var det å ha besøk av Lyder Selvigs familie, som fikk oppleve at kunstnerskapet til Selvig fikk nytt liv. Vi kommer til å gjøre flere filmkonserter med symfoniorkester. Og vi har gjort opptak fra nypremieren, så filmen vil etter hvert bli tilgjengelig som kinofilm.
