Et satirisk blikk på brautende nasjonalisme og en empati med de små øyeblikkene gjør «Titina» til en annerledes film om vår polarhistorie. Men veien fram til kritikerros og internasjonal premiere i Los Angeles har vært lang og tornefull. Kajsa Næss gir deg historien om den vesle filmideen som vokste til en av årets norske storfilmer.
Kajsa Næss møter opp til Filmsamtalen med et solid søvnunderskudd etter premieren på Animation is Film-festivalen i Los Angeles og kritikerros her hjemme. Etter norsk premiere følger premierer rundt om i Europa, fra Gøteborg til Sevilla film festival der hun er nominert til en debutantpris.
For Titina er en internasjonal film, med et omfattende team av animatører og samprodusenter utenfor Norge. Det ga Næss mange utfordringer under pandemien, da hun i halvannet år i realiteten var bofast i Brüssel der animasjonsstudioet holder til. Her forteller hun om hvordan de sammen med Siri Dokkens strek fant fram til filmens uttrykk, godt hjulpet av forfatter Per Schreiners satiriske blikk.
Filmen henvender seg til hele familien, men tar noen «sjanser»: Hunden Titina er ikke tilført menneskelige trekk, slik animasjonsfilm for barn har for vane. Næss utdyper tankegangen bak dette valget, og hvorfor Nobile og Titina, snarere enn Amundsen, måtte bli de vi har mest sympati med. Hun er også opptatt av 1920-tallet som tidskapsel og varsel om hva som skulle komme. I filmen gjenskapes og harseleres det med fascismens estetikk på en måte som Mussolinis fanskare – blant annet i den nye italienske regjeringen – neppe vil like. Men den italienske ambassadøren i Norge var i hvert fall godt fornøyd etter premieren, forteller hun.
Programleder er Kjetil Lismoen.
Et satirisk blikk på brautende nasjonalisme og en empati med de små øyeblikkene gjør «Titina» til en annerledes film om vår polarhistorie. Men veien fram til kritikerros og internasjonal premiere i Los Angeles har vært lang og tornefull. Kajsa Næss gir deg historien om den vesle filmideen som vokste til en av årets norske storfilmer.
Kajsa Næss møter opp til Filmsamtalen med et solid søvnunderskudd etter premieren på Animation is Film-festivalen i Los Angeles og kritikerros her hjemme. Etter norsk premiere følger premierer rundt om i Europa, fra Gøteborg til Sevilla film festival der hun er nominert til en debutantpris.
For Titina er en internasjonal film, med et omfattende team av animatører og samprodusenter utenfor Norge. Det ga Næss mange utfordringer under pandemien, da hun i halvannet år i realiteten var bofast i Brüssel der animasjonsstudioet holder til. Her forteller hun om hvordan de sammen med Siri Dokkens strek fant fram til filmens uttrykk, godt hjulpet av forfatter Per Schreiners satiriske blikk.
Filmen henvender seg til hele familien, men tar noen «sjanser»: Hunden Titina er ikke tilført menneskelige trekk, slik animasjonsfilm for barn har for vane. Næss utdyper tankegangen bak dette valget, og hvorfor Nobile og Titina, snarere enn Amundsen, måtte bli de vi har mest sympati med. Hun er også opptatt av 1920-tallet som tidskapsel og varsel om hva som skulle komme. I filmen gjenskapes og harseleres det med fascismens estetikk på en måte som Mussolinis fanskare – blant annet i den nye italienske regjeringen – neppe vil like. Men den italienske ambassadøren i Norge var i hvert fall godt fornøyd etter premieren, forteller hun.
Programleder er Kjetil Lismoen.
