«Jeg ville skildre aborten som en fysisk opplevelse.»

«Jeg ville skildre aborten som en fysisk opplevelse.»

– Når en abort er illegal, blir alt så vilkårlig. Man vet aldri hvem man kan stole på, forteller Audrey Diwan om sin filmversjon av «Hendelsen» av Annie Ernaux. – Jeg gjennomlevde selv en abort for et par år siden og var på utkikk etter noe å lese som kunne speile mine opplevelser.

I begynnelsen av september hadde den etterlengtede filmatiseringen av Annie Ernaux-boka Hendelsen endelig norsk kinopremiere. Filmen har vunnet både kritikerprisen og Gulløven i Venezia, og den har sanket en rekke andre internasjonale priser og nominasjoner. Regissør og medforfatter Audrey Diwan har kun regissert én spillefilmfilm tidligere, Mais vous êtes fou, i 2019. Den fikk aldri norsk kinopremiere. Hun er dermed et ubeskrevet blad for nordmenn flest. Men det vil Hendelsen ganske sikkert endre på. Ved å filmatisere en av bøkene til Annie Ernaux har Diwan ikke bare laget en film om sekstitallet, men samtidig truffet en nerve i vår egen tid. Men mer om det litt senere.

Hva var det som fikk henne til å bestemme seg for at akkurat denne boka, om illegal abort i Frankrike på 1960-tallet, skulle bli til hennes andre spillefilm som regissør?

– Det var en lang prosess. Jeg gjennomlevde selv en abort for et par år siden og var på utkikk etter noe jeg kunne lese som speilet mine opplevelser rundt det. Jeg fant ingen bøker som skildret det jeg lette etter, men en venn av meg gjorde meg oppmerksom på Hendelsen. Jeg har alltid vært fan av Annie Ernaux som forfatter, men av en eller annen grunn hadde jeg aldri lest denne før. Men da jeg endelig tok fatt på den, klarte jeg ikke legge den fra meg et minutt før jeg var ferdig med hele. Jeg måtte bare finne ut hva som skjedde.

Hun innså underveis i fortellingen at det var én stor forskjell mellom hennes egen, lovlig gjennomførte abort og den ulovlige som blir skildret i boka:

–  Når abort er lovlig er det en masse regler og rutiner man må gå gjennom, på godt og vondt. Når den er illegal blir alt så vilkårlig. Man vet aldri hvem man kan stole på, hvem som kan ende opp med å tyste på deg hvis du spør dem om hjelp, om en person bare vil snu seg den andre veien eller om du plutselig får politiet på døra. For meg som hadde ligget på et sykehus med min egen abort ble tanken på dette tilfeldige, kaotiske, helt uutholdelig. Denne tanken ble værende hos meg i lang tid, helt til jeg innså at jeg ønsket å fortelle denne historien som film. Jeg ville skildre den som en fysisk opplevelse, en opplevelse vi alle kan dele gjennom å kjenne på kroppen hva denne unge jenta må gjennomgå.

Med hjelp fra Ernaux

Filmen inneholder sterke og usentimentale scener som understøtter det fysiske aspektet som har vært så viktig for regissør Diwan (Alle fotos er kreditert Another World Entertainment. Toppfoto er av Andy Cropa, Scanpix.)

Som på sin første spillefilm har Diwan også denne gangen samarbeidet med den drevne manusforfatteren Marcia Romano. Sammen har de to transformert Annie Ernauxs selvbiografiske roman til en intens, nærmest thriller-aktig filmopplevelse.

– Ernaux selv var også involvert i prosessen, hvilket var uvurderlig for oss. Hun kunne hjelpe oss å fylle ut rollefigurene og hendelsesforløpet, men hun var også tydelig på at jeg som filmskaper hadde full kreativ og kunstnerisk frihet til å fortelle historien på min måte. Men hun hjalp meg med å få det beste ut av den.

 – Har du et eksempel på noen endringer du gjorde, eller kreative friheter du tok deg?

 – Noe helt konkret som kom opp i manusarbeidet, var at i dagens samfunn er det mye mer naturlig å snakke om sex enn det var da historien utspilte seg på 60-tallet. I og med at filmen handler om abort og kroppslig autonomi, var det naturlig for oss å inkludere noen flere refleksjoner rundt sex i filmen også. Et eksempel er når den ene venninna til Anne viser de to andre hvordan hun onanerer – jeg opplevde det samme som ung. Så deler av mitt liv er også flettet sammen med historien til Ernaux, og inn i Annes egen historie, og noen mer moderne innslag i dialogen.

Med kamera tett på

«Vi jobbet med å finne rollefiguren fysisk i kroppen hennes, og vi fant Anne der inne.»

Hovedrolleinnehaver Anamaria Vartolomei (f. 1999 i Romania) har fått stor oppmerksomhet i kjølvannet av sin imponerende rolleprestasjon, med en rekke internasjonale priser. Hun hadde sin første filmrolle allerede i 2011, men har hittil vært et ukjent ansikt utenfor Frankrikes grenser.

– Hvordan visste du at du hadde funnet filmens Anne i Anamaria?

– Ett aspekt som spilte inn var nettopp at Anamaria er vant til å spille i film. Måten vi ville fortelle historien på betød at vedkommende som skulle spille Anne kom til å ha filmkameraer tett opp i ansiktet store deler av tiden, og med Anamaria visste jeg at det ikke kom til å være noe problem. Hun er proff og kom ikke til å bli distrahert av alt det tekniske – denne rollen krevde absolutt alt av hennes fokus, så det hadde ikke gått. Hun stilte også spørsmål helt fra starten av, hvordan skal jeg gjøre dette og hvor skal dette skje, og så videre.

Anamaria og regissøren så også mange filmer sammen og fikk nærmest vårt eget språk ut fra alle de referansene de etter hvert delte.

– Dermed var det veldig lett for oss å jobbe sammen på sett, vi forsto fort hva den andre mente uten å bruke masse tid på å forklare noe. Vi måtte imidlertid jobbe en del med at hun ikke skulle smile hele tiden! Anamaria er en naturlig blid person, hun smiler mye. Før vi startet innspilling øvde vi på at hun ikke fikk lov til å smile uansett hva som skjedde rundt henne, og uansett hva jeg gjorde eller sa. En ting hun selv tok opp er at fordi hun er så ung, har hun ikke selv opplevd den typen smerte som rollefiguren hennes gjennomgår. Hun var litt bekymret for hvordan hun skulle klare å skildre dette på en troverdig måte, men da sa jeg bare at det skulle vi finne fram til sammen. Vi jobbet med å finne rollefiguren fysisk i kroppen hennes, og vi fant Anne der inne.

Ingen helter

«Man skal ha forståelse for at også disse rollefigurene er et produkt av sin tid.»

De mest fremtredende birollefigurene i filmen er uten tvil Annes to venninner, Hélène (Luàna Bajrami, kjent fra Portrett av en kvinne i flammer) og Brigitte. Diwan forteller at Anamaria Vartolomei var delaktig i å velge de rette skuespillerne til disse to sentrale rollene.

– Jeg visste at jeg ville ha Luàna Bajrami i den ene rollen, hun er god. Men jeg var usikker på den andre rollen. Etter flere runder med prøver sto vi igjen med to skuespillere. Anamaria hadde pratet med både Luàna og de to andre underveis i prosessen, og hun sa til meg at det burde være Louise Orry-Diquéro som fikk rollen. Og sånn ble det. Det var jo også viktig at de tre venninnene hadde god kjemi seg imellom i filmen, så det var ingen ulempe at de tre skuespillerne allerede kom godt overens.

– Fortell litt om guttene og mennene i filmen. Noen av dem er ganske distanserte gjennom hele filmen, mens andre plutselig skal ta stor plass. Hva var det du ønsket deg fra disse figurene?

 – Det var viktig for meg å ikke dømme dem uten videre, og at man skal ha forståelse for at også disse rollefigurene er et produkt av sin tid. Samtidig er det ekstremt krevende for Anne å omgås mennesker totalt uten evne og vilje til å forstå hennes situasjon, som allerede er svært vanskelig for henne. Men heldigvis kan jo mennesker utvikle seg, og vi ser jo mot slutten av filmen at én av dem til og med hjelper Anne. Så er det ikke sånn at han får lov til å bli den store helten bare av den grunn. Akkurat som de kvinnelige hovedpersonene måtte også de mannlige birollene være ekte mennesker av kjøtt og blod, hverken rene helter eller rene skurker.

De individuelle historiene

Hendelsen, dens karakterer og handling, er uten tvil et produkt av 60-tallet, selv om Annie Ernauxs bok først kom ut i 2000. Samtidig er temaene som belyses utvilsomt like universelt aktuelle i 2022.

– Det finnes som kjent fortsatt mange mennesker som er imot abort. Jeg mener at vi ikke kan ha en saklig debatt om et tema som dette uten å ha en viss forståelse for hva de berørte kvinnene gjennomgår på det personlige planet.

– Dette er historien til én spesifikk jente, men det er også historien til utallige jenter og kvinner overalt og til alle tider. De individuelle historiene er så viktige å løfte fram, fordi uten dem kan vi aldri forstå hvordan noe oppleves for alle enkeltindividene. I tillegg er det både i Frankrike og ellers i verden en så sterk tradisjon for at såkalte kvinnelige eller feminine temaer er noe man ikke skal snakke om offentlig, og at det ikke er noe allmenngyldig. Vi skal holde kjeft om disse tingene, liksom. Det vil jeg ikke være med på.

«Jeg ville skildre aborten som en fysisk opplevelse.»

«Jeg ville skildre aborten som en fysisk opplevelse.»

– Når en abort er illegal, blir alt så vilkårlig. Man vet aldri hvem man kan stole på, forteller Audrey Diwan om sin filmversjon av «Hendelsen» av Annie Ernaux. – Jeg gjennomlevde selv en abort for et par år siden og var på utkikk etter noe å lese som kunne speile mine opplevelser.

I begynnelsen av september hadde den etterlengtede filmatiseringen av Annie Ernaux-boka Hendelsen endelig norsk kinopremiere. Filmen har vunnet både kritikerprisen og Gulløven i Venezia, og den har sanket en rekke andre internasjonale priser og nominasjoner. Regissør og medforfatter Audrey Diwan har kun regissert én spillefilmfilm tidligere, Mais vous êtes fou, i 2019. Den fikk aldri norsk kinopremiere. Hun er dermed et ubeskrevet blad for nordmenn flest. Men det vil Hendelsen ganske sikkert endre på. Ved å filmatisere en av bøkene til Annie Ernaux har Diwan ikke bare laget en film om sekstitallet, men samtidig truffet en nerve i vår egen tid. Men mer om det litt senere.

Hva var det som fikk henne til å bestemme seg for at akkurat denne boka, om illegal abort i Frankrike på 1960-tallet, skulle bli til hennes andre spillefilm som regissør?

– Det var en lang prosess. Jeg gjennomlevde selv en abort for et par år siden og var på utkikk etter noe jeg kunne lese som speilet mine opplevelser rundt det. Jeg fant ingen bøker som skildret det jeg lette etter, men en venn av meg gjorde meg oppmerksom på Hendelsen. Jeg har alltid vært fan av Annie Ernaux som forfatter, men av en eller annen grunn hadde jeg aldri lest denne før. Men da jeg endelig tok fatt på den, klarte jeg ikke legge den fra meg et minutt før jeg var ferdig med hele. Jeg måtte bare finne ut hva som skjedde.

Hun innså underveis i fortellingen at det var én stor forskjell mellom hennes egen, lovlig gjennomførte abort og den ulovlige som blir skildret i boka:

–  Når abort er lovlig er det en masse regler og rutiner man må gå gjennom, på godt og vondt. Når den er illegal blir alt så vilkårlig. Man vet aldri hvem man kan stole på, hvem som kan ende opp med å tyste på deg hvis du spør dem om hjelp, om en person bare vil snu seg den andre veien eller om du plutselig får politiet på døra. For meg som hadde ligget på et sykehus med min egen abort ble tanken på dette tilfeldige, kaotiske, helt uutholdelig. Denne tanken ble værende hos meg i lang tid, helt til jeg innså at jeg ønsket å fortelle denne historien som film. Jeg ville skildre den som en fysisk opplevelse, en opplevelse vi alle kan dele gjennom å kjenne på kroppen hva denne unge jenta må gjennomgå.

Med hjelp fra Ernaux

Filmen inneholder sterke og usentimentale scener som understøtter det fysiske aspektet som har vært så viktig for regissør Diwan (Alle fotos er kreditert Another World Entertainment. Toppfoto er av Andy Cropa, Scanpix.)

Som på sin første spillefilm har Diwan også denne gangen samarbeidet med den drevne manusforfatteren Marcia Romano. Sammen har de to transformert Annie Ernauxs selvbiografiske roman til en intens, nærmest thriller-aktig filmopplevelse.

– Ernaux selv var også involvert i prosessen, hvilket var uvurderlig for oss. Hun kunne hjelpe oss å fylle ut rollefigurene og hendelsesforløpet, men hun var også tydelig på at jeg som filmskaper hadde full kreativ og kunstnerisk frihet til å fortelle historien på min måte. Men hun hjalp meg med å få det beste ut av den.

 – Har du et eksempel på noen endringer du gjorde, eller kreative friheter du tok deg?

 – Noe helt konkret som kom opp i manusarbeidet, var at i dagens samfunn er det mye mer naturlig å snakke om sex enn det var da historien utspilte seg på 60-tallet. I og med at filmen handler om abort og kroppslig autonomi, var det naturlig for oss å inkludere noen flere refleksjoner rundt sex i filmen også. Et eksempel er når den ene venninna til Anne viser de to andre hvordan hun onanerer – jeg opplevde det samme som ung. Så deler av mitt liv er også flettet sammen med historien til Ernaux, og inn i Annes egen historie, og noen mer moderne innslag i dialogen.

Med kamera tett på

«Vi jobbet med å finne rollefiguren fysisk i kroppen hennes, og vi fant Anne der inne.»

Hovedrolleinnehaver Anamaria Vartolomei (f. 1999 i Romania) har fått stor oppmerksomhet i kjølvannet av sin imponerende rolleprestasjon, med en rekke internasjonale priser. Hun hadde sin første filmrolle allerede i 2011, men har hittil vært et ukjent ansikt utenfor Frankrikes grenser.

– Hvordan visste du at du hadde funnet filmens Anne i Anamaria?

– Ett aspekt som spilte inn var nettopp at Anamaria er vant til å spille i film. Måten vi ville fortelle historien på betød at vedkommende som skulle spille Anne kom til å ha filmkameraer tett opp i ansiktet store deler av tiden, og med Anamaria visste jeg at det ikke kom til å være noe problem. Hun er proff og kom ikke til å bli distrahert av alt det tekniske – denne rollen krevde absolutt alt av hennes fokus, så det hadde ikke gått. Hun stilte også spørsmål helt fra starten av, hvordan skal jeg gjøre dette og hvor skal dette skje, og så videre.

Anamaria og regissøren så også mange filmer sammen og fikk nærmest vårt eget språk ut fra alle de referansene de etter hvert delte.

– Dermed var det veldig lett for oss å jobbe sammen på sett, vi forsto fort hva den andre mente uten å bruke masse tid på å forklare noe. Vi måtte imidlertid jobbe en del med at hun ikke skulle smile hele tiden! Anamaria er en naturlig blid person, hun smiler mye. Før vi startet innspilling øvde vi på at hun ikke fikk lov til å smile uansett hva som skjedde rundt henne, og uansett hva jeg gjorde eller sa. En ting hun selv tok opp er at fordi hun er så ung, har hun ikke selv opplevd den typen smerte som rollefiguren hennes gjennomgår. Hun var litt bekymret for hvordan hun skulle klare å skildre dette på en troverdig måte, men da sa jeg bare at det skulle vi finne fram til sammen. Vi jobbet med å finne rollefiguren fysisk i kroppen hennes, og vi fant Anne der inne.

Ingen helter

«Man skal ha forståelse for at også disse rollefigurene er et produkt av sin tid.»

De mest fremtredende birollefigurene i filmen er uten tvil Annes to venninner, Hélène (Luàna Bajrami, kjent fra Portrett av en kvinne i flammer) og Brigitte. Diwan forteller at Anamaria Vartolomei var delaktig i å velge de rette skuespillerne til disse to sentrale rollene.

– Jeg visste at jeg ville ha Luàna Bajrami i den ene rollen, hun er god. Men jeg var usikker på den andre rollen. Etter flere runder med prøver sto vi igjen med to skuespillere. Anamaria hadde pratet med både Luàna og de to andre underveis i prosessen, og hun sa til meg at det burde være Louise Orry-Diquéro som fikk rollen. Og sånn ble det. Det var jo også viktig at de tre venninnene hadde god kjemi seg imellom i filmen, så det var ingen ulempe at de tre skuespillerne allerede kom godt overens.

– Fortell litt om guttene og mennene i filmen. Noen av dem er ganske distanserte gjennom hele filmen, mens andre plutselig skal ta stor plass. Hva var det du ønsket deg fra disse figurene?

 – Det var viktig for meg å ikke dømme dem uten videre, og at man skal ha forståelse for at også disse rollefigurene er et produkt av sin tid. Samtidig er det ekstremt krevende for Anne å omgås mennesker totalt uten evne og vilje til å forstå hennes situasjon, som allerede er svært vanskelig for henne. Men heldigvis kan jo mennesker utvikle seg, og vi ser jo mot slutten av filmen at én av dem til og med hjelper Anne. Så er det ikke sånn at han får lov til å bli den store helten bare av den grunn. Akkurat som de kvinnelige hovedpersonene måtte også de mannlige birollene være ekte mennesker av kjøtt og blod, hverken rene helter eller rene skurker.

De individuelle historiene

Hendelsen, dens karakterer og handling, er uten tvil et produkt av 60-tallet, selv om Annie Ernauxs bok først kom ut i 2000. Samtidig er temaene som belyses utvilsomt like universelt aktuelle i 2022.

– Det finnes som kjent fortsatt mange mennesker som er imot abort. Jeg mener at vi ikke kan ha en saklig debatt om et tema som dette uten å ha en viss forståelse for hva de berørte kvinnene gjennomgår på det personlige planet.

– Dette er historien til én spesifikk jente, men det er også historien til utallige jenter og kvinner overalt og til alle tider. De individuelle historiene er så viktige å løfte fram, fordi uten dem kan vi aldri forstå hvordan noe oppleves for alle enkeltindividene. I tillegg er det både i Frankrike og ellers i verden en så sterk tradisjon for at såkalte kvinnelige eller feminine temaer er noe man ikke skal snakke om offentlig, og at det ikke er noe allmenngyldig. Vi skal holde kjeft om disse tingene, liksom. Det vil jeg ikke være med på.

MENY