«De passet ikke til ideen om krigshelter.»

«De passet ikke til ideen om krigshelter.»

Respekten satt i ryggraden, sier Gunnar Vikene om innspillingen av «Krigsseileren». Skildringene av krigens grusomheter er også et middel for å forstå de menneskelige konsekvensene av dem i fredstid.

– Historiene gjorde inntrykk og gjør det ennå.

Rundt 1980, da Gunnar Vikene var tretten år – jobbet han sammen med faren sin som håndverker. Flere av kollegene var tidligere krigsseilere og skjebnene deres var sterk kost for et ungt sinn.

Andre verdenskrig hadde også rammet hans egen familie. To slektninger var elever ved Holen skole på Laksevåg, som ble bombet av britiske fly. Tolvåringen Anton Olai omkom, søsteren Gerd Inger overlevde.

– I dag er hun 86 år gammel og skal på premieren. Hun har levd et godt liv, men er fortsatt preget av bombingen. Går ned i kjelleren hvis det kommer torden og høye lyder.

Konsekvensene av bombene er gjengitt i en fortvilet sekvens i Krigsseileren, med foreldre som leter etter barna sine i ruinen av planker. En av dem som gjorde akkurat dette var faren til Gerd Inger.

– Britenes mål var den tyske ubåtbasen, men 193 sivile ble drept, hvorav 61 var barn ved Holen skole. Hendelsen passer ikke inn i narrativet om gode allierte og onde nazister og ble også i stor grad fortiet etter krigen.

Måtte få det ut av hodet

«Fra Stortingets talerstol ble det argumentert mot å gi dem erstatning fordi de «bare ville drikke opp pengene». Det er skammelig.» Foto: Vikene under innspillingen med noen av skuespillerne og statistene (kred på alle fotos: Merfilm)

Historiene som skulle bli til Krigsseileren har fulgt Vikene siden barndommen, og de har blitt stadig flere. Det er lenge siden filmskaperen samlet og bearbeidet dem til en ferdig fortelling.

– Men jeg trodde aldri at jeg ville komme i posisjon til å fortelle den.

Så, i 2015, satt regissøren på loftet sammen med datteren sin og så nyhetssendinger om krig i Syria, om sivile som måtte flykte fra hjemmene sine. Situasjonen var gjenkjennelig:

– Jeg pekte bort på Laksevåg og sa: Der ble folk i vår egen familie drept.

Vikene forstod at historien han hadde gått med i flere tiår bare måtte lages.

– Jeg måtte få det ut av hodet. Prosjektet ble også delvis til i sinne over diskusjonen om hvor mange Syria-flyktninger vi hadde råd til å ta imot. Det ble viktig for meg å påpeke at vi også har slike erfaringer i Norge. Sivile ofre uten innflytelse på sin egen situasjon.

Han ga manuset til Maria Ekerhovd, som ringte entusiastisk tilbake etter tre timer.

– Hun er den eneste som kunne fått dette til.

«Stjernefaktoren spilte ingen rolle»

Krigsseileren fikk akkurat de skuespillerne Vikene ville ha; Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen og Ine Willman. At de er kjente ansikter for publikum, var underordnet de yrkesmessige ferdighetene. Blant de mer krevende dagene på settet var scener fra en liten flåte, spilt inn på Malta, i tretti varmegrader.

– Stjernefaktoren spilte ingen rolle, det handlet kun om prestasjon. De er kjente fordi de er gode. Jeg trengte skuespillere i særklasse, som kunne skape noe autentisk i scener som er koreograferte. Som sprintene rundt i skipene – de er éntagninger og fysisk krevende. Ine brukte halvannet år på å lære seg bergensk. Til slutt eide hun språket og kunne improvisere.

Vikenes første samarbeid med Kristoffer Joner var Himmelfall i 2002. Siden da har de to vært kompiser.

– Jeg tenkte jo på om innspillingen kunne påvirke vennskapet da jeg så hvor fysisk og psykisk krevende rollen var. Nå er vi nærmere hverandre enn noen gang.

Respekt i ryggmargen

«Krigsseilerne hadde vært på havet hvor ingen hadde sett dem eller hadde oversikt over hva de hadde utrettet.»

Fotograf Sturla Brandth Grøvlen har vært Vikenes førstevalg siden han så gjennombruddsfilmen Victoria (En natt i Berlin) i 2015.

– Han jobber jo stort sett utenfor Norge, med store internasjonale navn. At han skulle si ja til å bruke halvannet år på Krigsseileren hadde jeg aldri trodd. Si nei til alt det andre og ja til dette. Og jeg har aldri blitt så imponert i hele mitt liv. Fotografen er den som er nærmest skuespillerne, og da må du være ekstremt sensitiv. Han har betydd enormt mye for filmen.

-Var dere preget av den alvorlige tematikken under innspillingen?

 – Helt klart. Respekten satt i ryggmargen på skuespillerne og alle i staben. Vi var jo bare borte fra familiene våre i fire måneder, var trygge, og kunne kommunisere med de hjemme hver dag, det var ingenting mot de vi laget film om.

Vikene har dyp kjennskap til krigsseilerhistorien. Han har lest sjøforklaringer, sett alt som finnes av dokumentaropptak og har brukt historikeren Bjørn Tore Rosendahl som konsulent. Rosendahl bistod også forfatteren Jon Michelet i arbeidet med En sjøens helt – seks bestselgere om krigsseileren Halvor Skramstad.

– Hva er ditt forhold til Michelets romansyklus?

– Jeg er utrolig imponert over hvordan han har opplyst folk om krigsseilerne. Han har solgt en million bøker, de har hatt enorm betydning. Jeg leste ti sider av den første boka da jeg skjønte at tankegodset kom til å sige inn i mitt eget prosjekt, så jeg måtte gi meg. Men jeg gleder meg til å gjenoppta lesningen etter filmpremieren.

Traumer og selvmedisinering

 Innsatsen til besetningen på den norske handelsflåten under andre verdenskrig er omtalt som det viktigste norske bidraget til de alliertes seier. Men da freden kom, ble de ikke mottatt som helter.

– Det store flertallet fikk ingenting i erstatning. I 1972 kom det riktignok en ex gratia-utbetaling, en erstatning uten at Staten erkjente ansvar.

– De fikk en godtgjørelse på 180 kroner per seilte måned. Det de fikk for fem år med krig, borte fra familiene sine, tilsvarer ca 70 000 kroner i dag.

Den første offentlige beklagelsen til krigsseilerne kom fra daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i 2013. Den første sittende statsministeren som i offentlighet stilte seg bak denne beklagelsen var Jonas Gahr Støre i forbindelse med en førvisning av Krigsseileren på Akershus festning i august.

– Hvorfor sitter det så langt inne, tror du?

– Det er et forbanna godt spørsmål. Krigsseilerne kom hjem en etter en, ikke i en samlet flaggborg. Mens Jens Christian Hauge fra motstandsgruppen Milorg ble forsvarsminister, var det ingen som snakket krigsseilernes sak i Regjeringen. De var en brokete forsamling som ikke passet til ideen om en krigshelt. De hadde verken uniform eller våpen. De hadde vært på havet hvor ingen hadde sett dem eller hadde oversikt over hva de hadde utrettet. De var traumatiserte og drev med selvmedisinering – kollegaene til faren min drakk på jobb. Det førte til stigmatisering, fra Stortingets talerstol ble det argumentert mot å gi dem erstatning fordi de «bare ville drikke opp pengene». Det er skammelig.

Konsekvensene av krig

Fotograf Sturla Brandth Grøvlen og Kristoffer Joner.

 Vikene, omtaler Krigsseileren som en antikrigsfilm snarere enn en krigsfilm.

– Enkelte filmer som utspiller seg under krig har et romantisk skjær. Det har vi gjort alt vi kunne for å unngå – i musikken, i skuespillet, i alt. Det er ingenting romantisk ved krig. De grafiske skildringene i filmen er for at folk skal forstå hvorfor de reagerer som de gjør etterpå. Konsekvensene av krig.

Krigsseileren går langt i å skildre desperasjon, smerte og fysiske skader.

– Hvorfor er det så grusomt? Fordi det er sant. Dette er hendelser folk har opplevd. Alle krigsrelaterte hendelser i filmen er basert på situasjoner som faktisk har skjedd.

– Hva slags diskusjoner håper du Krigsseileren åpner for?

– Folk med tilknytning til tematikken får sterke reaksjoner. Det er også rørende å vise filmen til folk som ikke kjenner til denne delen av historien. Elever har blitt fanget av karakterene og handlingen og knytter dem til hendelser i Europa i dag.

I forbindelse med arbeidet med filmen har Vikene fått kontakt med barn av krigsseilere, mennesker som forteller om traumer som går i arv, om å vokse opp med psykotiske foreldre som kunne true med øks.

En av dem hadde aldri fortalt noen om den vanskelige oppveksten til sin egen familie.

– Men nå skulle han ta dem med på filmen og fortelle dem om hvordan det var, og hvordan han har hatt det. Slike sterke reaksjoner berører oss som har laget filmen veldig. Da kjennes arbeidet vårt meningsfullt.


Krigsseileren har norsk kinopremiere i morgen.


 

«De passet ikke til ideen om krigshelter.»

«De passet ikke til ideen om krigshelter.»

Respekten satt i ryggraden, sier Gunnar Vikene om innspillingen av «Krigsseileren». Skildringene av krigens grusomheter er også et middel for å forstå de menneskelige konsekvensene av dem i fredstid.

– Historiene gjorde inntrykk og gjør det ennå.

Rundt 1980, da Gunnar Vikene var tretten år – jobbet han sammen med faren sin som håndverker. Flere av kollegene var tidligere krigsseilere og skjebnene deres var sterk kost for et ungt sinn.

Andre verdenskrig hadde også rammet hans egen familie. To slektninger var elever ved Holen skole på Laksevåg, som ble bombet av britiske fly. Tolvåringen Anton Olai omkom, søsteren Gerd Inger overlevde.

– I dag er hun 86 år gammel og skal på premieren. Hun har levd et godt liv, men er fortsatt preget av bombingen. Går ned i kjelleren hvis det kommer torden og høye lyder.

Konsekvensene av bombene er gjengitt i en fortvilet sekvens i Krigsseileren, med foreldre som leter etter barna sine i ruinen av planker. En av dem som gjorde akkurat dette var faren til Gerd Inger.

– Britenes mål var den tyske ubåtbasen, men 193 sivile ble drept, hvorav 61 var barn ved Holen skole. Hendelsen passer ikke inn i narrativet om gode allierte og onde nazister og ble også i stor grad fortiet etter krigen.

Måtte få det ut av hodet

«Fra Stortingets talerstol ble det argumentert mot å gi dem erstatning fordi de «bare ville drikke opp pengene». Det er skammelig.» Foto: Vikene under innspillingen med noen av skuespillerne og statistene (kred på alle fotos: Merfilm)

Historiene som skulle bli til Krigsseileren har fulgt Vikene siden barndommen, og de har blitt stadig flere. Det er lenge siden filmskaperen samlet og bearbeidet dem til en ferdig fortelling.

– Men jeg trodde aldri at jeg ville komme i posisjon til å fortelle den.

Så, i 2015, satt regissøren på loftet sammen med datteren sin og så nyhetssendinger om krig i Syria, om sivile som måtte flykte fra hjemmene sine. Situasjonen var gjenkjennelig:

– Jeg pekte bort på Laksevåg og sa: Der ble folk i vår egen familie drept.

Vikene forstod at historien han hadde gått med i flere tiår bare måtte lages.

– Jeg måtte få det ut av hodet. Prosjektet ble også delvis til i sinne over diskusjonen om hvor mange Syria-flyktninger vi hadde råd til å ta imot. Det ble viktig for meg å påpeke at vi også har slike erfaringer i Norge. Sivile ofre uten innflytelse på sin egen situasjon.

Han ga manuset til Maria Ekerhovd, som ringte entusiastisk tilbake etter tre timer.

– Hun er den eneste som kunne fått dette til.

«Stjernefaktoren spilte ingen rolle»

Krigsseileren fikk akkurat de skuespillerne Vikene ville ha; Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen og Ine Willman. At de er kjente ansikter for publikum, var underordnet de yrkesmessige ferdighetene. Blant de mer krevende dagene på settet var scener fra en liten flåte, spilt inn på Malta, i tretti varmegrader.

– Stjernefaktoren spilte ingen rolle, det handlet kun om prestasjon. De er kjente fordi de er gode. Jeg trengte skuespillere i særklasse, som kunne skape noe autentisk i scener som er koreograferte. Som sprintene rundt i skipene – de er éntagninger og fysisk krevende. Ine brukte halvannet år på å lære seg bergensk. Til slutt eide hun språket og kunne improvisere.

Vikenes første samarbeid med Kristoffer Joner var Himmelfall i 2002. Siden da har de to vært kompiser.

– Jeg tenkte jo på om innspillingen kunne påvirke vennskapet da jeg så hvor fysisk og psykisk krevende rollen var. Nå er vi nærmere hverandre enn noen gang.

Respekt i ryggmargen

«Krigsseilerne hadde vært på havet hvor ingen hadde sett dem eller hadde oversikt over hva de hadde utrettet.»

Fotograf Sturla Brandth Grøvlen har vært Vikenes førstevalg siden han så gjennombruddsfilmen Victoria (En natt i Berlin) i 2015.

– Han jobber jo stort sett utenfor Norge, med store internasjonale navn. At han skulle si ja til å bruke halvannet år på Krigsseileren hadde jeg aldri trodd. Si nei til alt det andre og ja til dette. Og jeg har aldri blitt så imponert i hele mitt liv. Fotografen er den som er nærmest skuespillerne, og da må du være ekstremt sensitiv. Han har betydd enormt mye for filmen.

-Var dere preget av den alvorlige tematikken under innspillingen?

 – Helt klart. Respekten satt i ryggmargen på skuespillerne og alle i staben. Vi var jo bare borte fra familiene våre i fire måneder, var trygge, og kunne kommunisere med de hjemme hver dag, det var ingenting mot de vi laget film om.

Vikene har dyp kjennskap til krigsseilerhistorien. Han har lest sjøforklaringer, sett alt som finnes av dokumentaropptak og har brukt historikeren Bjørn Tore Rosendahl som konsulent. Rosendahl bistod også forfatteren Jon Michelet i arbeidet med En sjøens helt – seks bestselgere om krigsseileren Halvor Skramstad.

– Hva er ditt forhold til Michelets romansyklus?

– Jeg er utrolig imponert over hvordan han har opplyst folk om krigsseilerne. Han har solgt en million bøker, de har hatt enorm betydning. Jeg leste ti sider av den første boka da jeg skjønte at tankegodset kom til å sige inn i mitt eget prosjekt, så jeg måtte gi meg. Men jeg gleder meg til å gjenoppta lesningen etter filmpremieren.

Traumer og selvmedisinering

 Innsatsen til besetningen på den norske handelsflåten under andre verdenskrig er omtalt som det viktigste norske bidraget til de alliertes seier. Men da freden kom, ble de ikke mottatt som helter.

– Det store flertallet fikk ingenting i erstatning. I 1972 kom det riktignok en ex gratia-utbetaling, en erstatning uten at Staten erkjente ansvar.

– De fikk en godtgjørelse på 180 kroner per seilte måned. Det de fikk for fem år med krig, borte fra familiene sine, tilsvarer ca 70 000 kroner i dag.

Den første offentlige beklagelsen til krigsseilerne kom fra daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i 2013. Den første sittende statsministeren som i offentlighet stilte seg bak denne beklagelsen var Jonas Gahr Støre i forbindelse med en førvisning av Krigsseileren på Akershus festning i august.

– Hvorfor sitter det så langt inne, tror du?

– Det er et forbanna godt spørsmål. Krigsseilerne kom hjem en etter en, ikke i en samlet flaggborg. Mens Jens Christian Hauge fra motstandsgruppen Milorg ble forsvarsminister, var det ingen som snakket krigsseilernes sak i Regjeringen. De var en brokete forsamling som ikke passet til ideen om en krigshelt. De hadde verken uniform eller våpen. De hadde vært på havet hvor ingen hadde sett dem eller hadde oversikt over hva de hadde utrettet. De var traumatiserte og drev med selvmedisinering – kollegaene til faren min drakk på jobb. Det førte til stigmatisering, fra Stortingets talerstol ble det argumentert mot å gi dem erstatning fordi de «bare ville drikke opp pengene». Det er skammelig.

Konsekvensene av krig

Fotograf Sturla Brandth Grøvlen og Kristoffer Joner.

 Vikene, omtaler Krigsseileren som en antikrigsfilm snarere enn en krigsfilm.

– Enkelte filmer som utspiller seg under krig har et romantisk skjær. Det har vi gjort alt vi kunne for å unngå – i musikken, i skuespillet, i alt. Det er ingenting romantisk ved krig. De grafiske skildringene i filmen er for at folk skal forstå hvorfor de reagerer som de gjør etterpå. Konsekvensene av krig.

Krigsseileren går langt i å skildre desperasjon, smerte og fysiske skader.

– Hvorfor er det så grusomt? Fordi det er sant. Dette er hendelser folk har opplevd. Alle krigsrelaterte hendelser i filmen er basert på situasjoner som faktisk har skjedd.

– Hva slags diskusjoner håper du Krigsseileren åpner for?

– Folk med tilknytning til tematikken får sterke reaksjoner. Det er også rørende å vise filmen til folk som ikke kjenner til denne delen av historien. Elever har blitt fanget av karakterene og handlingen og knytter dem til hendelser i Europa i dag.

I forbindelse med arbeidet med filmen har Vikene fått kontakt med barn av krigsseilere, mennesker som forteller om traumer som går i arv, om å vokse opp med psykotiske foreldre som kunne true med øks.

En av dem hadde aldri fortalt noen om den vanskelige oppveksten til sin egen familie.

– Men nå skulle han ta dem med på filmen og fortelle dem om hvordan det var, og hvordan han har hatt det. Slike sterke reaksjoner berører oss som har laget filmen veldig. Da kjennes arbeidet vårt meningsfullt.


Krigsseileren har norsk kinopremiere i morgen.


 

MENY