I sommer ble den nordiske filmoffentligheten enda fattigere med nedleggelsen av CPH PIX og avviklingen av svenske lokalavisers filmanmeldelser. Filmanmelderiets død i lokalpressen har også for lengst innhentet oss her hjemme. Men står også festivaldøden for tur, spør Kjetil Lismoen.
Foto fra Cinemateket – der mange av Oslos festivaler viser film.
I sommer er det spesielt to hendelser på filmfronten som har vakt oppsikt i våre naboland. Etter 15 år besluttet eierne av den danske filmfestivalen CPH PIX å legge ned festivalen for langfilm. Samtidig valgte det svenske nyhetsbyrået TT å legge ned sin satsing på filmanmeldelser.
Begge hendelser har framkalt til dels sterke reaksjoner hos enkelte danske og svenske kulturkommentatorer. Det snakkes om en svekket filmoffentlighet og spillefilmens tilbakegang. Og igjen pekes det på manglende kulturpolitisk vilje hos lokale kulturmyndigheter og aviseierne.
CPH PIX, som oppsto ved at Natfilmfestivalen og Copenhagen film festival av økonomiske årsaker slo seg sammen, har vært en sentral arena for ny nordisk spillefilm. Den samme begrunnelsen som førte til sammenslåingen, anvendes nå for å forklare nødvendigheten av å legge ned CPH PIX: Det er ikke finansering til det.
Det er underlig at en av Nord-Europas store kulturbyer ikke kan holde liv i CPH PIX. Men det handler om mer enn penger. København har allerede en svært populær festival, CPH DOX, som er verdens tredje største festival for dokumentar. Dessuten finnes det for mange fiksjonsfestivaler internasjonalt, mener DFIs direktør Claus Ladegaard. «Det er voldsom trengsel i markedet», sier han til Politiken.
Spillefilmen er altså på retur, som følge av endringer i kinomarkedet og strømmegigantenes dominans. Det synes også å være noe av begrunnelsen for at TT legger ned sine faste anmeldelser som er blitt benyttet av en stor del av Sveriges lokalaviser. TT begrunner nedleggelsen med at filmanmeldelser ikke lenger etterspørres som før. Men for avisene, som for lengst har kvittet seg med sine anmeldere, blir resultatet at ingen filmer anmeldes overhodet.
Dette vil ramme utenlandsk og norsk film spesielt, fordi disse filmene ofte er avhengig av anmeldelsene og festivalene for å i det hele tatt få oppmerksomhet innen de får kinopremiere.
Anmelderdøden har for lengst også innhentet norske lokalaviser. For 15 år siden fikk hver eneste nye norske spillefilm fyldig dekning og anmeldelse i norske lokalaviser. I dag skal en regissør av en ny norsk film være fornøyd om hen i det hele tatt får anmeldelser i de store riksavisene. Samtalene om filmene finner du på sosiale medier. Det har resultert i en fragmentert filmoffentlighet, der det er få store samtaler og debatter om filmen. Det massive tilbudet hos strømmetjenestene gjør at folk har nok med å følge sin serie. Selv vi som følger feltet profesjonelt kommer til kort.
Men foreløpig er ikke den norske filmoffentligheten blitt rammet av den danske festivaldøden. De fleste norske festivalene holder stand, til tross for pandemi og en spillefilm på vikende front. Men det har gått på stumpene løs. De digitale utgavene under pandemien har kanskje åpnet de regionalt orienterte festivalene littegrann overfor andre deler av landet. Men for relasjonen til det lokale publikummet, som utgjør kjernen i en hver festival, har kinolukningene vært en katastrofe. Slik kinoene sliter med å få publikum tilbake, står også festivalene overfor noen bratte år for å lokke det større publikummet tilbake.
Men de er viktigere enn noen gang. For det er festivalene som i dag kan dyrke den formen for offentlig samtale som har forsvunnet fra kultursidene i avisene. De arrangerer seminarer som kan sette agenda for ordskiftet, de bringer oss nærmere verden der ute og hjelper oss med å sette den i kontekst. For den norske filmbransjen har festivalene blitt eneste anledningen man har til å møtes og snakke om hva man holder på med.
Derfor kom avlysningen av Kanonprisen i fjor som et hardt slag. Det skyldtes ikke bare pandemi, men også utfordringer med kapasiteten og strenge GDPR-regler som kompliserer den digitale avstemmingen. Kanonprisen er så tett forbundet med Kosmorama film festival i Trondheim at det er vanskelig å se for seg at andre kan ta over. Prisen står og faller på om festivalen får den på beina igjen.
Oslo Pix, som starter like etter Haugesund i slutten av august, har hatt mye til felles med den nå nedlagte CPH PIX. Da mange av oss begynte å snakke høyere om behovet for en stor internasjonal filmfestival i hovedstaden for over 10-12 år siden, pekte vi på det man hadde fått til i København. Danskene ble invitert til Oslo for å fortelle om sin tilnærming. Det ble lagt planer. Den nye festivalen skulle videreføre den gamle Oslo Internasjonale film festivals solide kuratering, med en ny organisatorisk kraft og finansiell støtte fra Nordisk Film Kino og NFI. Ikke minst skulle hovedstadens private næringsliv lokkes til den røde løperen som sponsorer. Oslo skulle endelig få en festival som kunne måle seg med festivalene i Stockholm og København.
Men slik gikk det ikke. Etter en del prøving og feiling endte man opp med Oslo Pix, en mer nedskalert og beskjeden affære. Festivalen har hatt noen tøffe år og sliter i skyggen av sin mer kjente søsterfestival, Film fra Sør (som også drives av Festivalkontoret). Den har blitt viktig for de mindre norske filmene, selv om den ennå ikke har en klar identitet. Men filmlivet i Oslo trenger den sårt.
Det blir den største utfordringen for festivalene framover: De må rett og slett være uunnværlige, for publikum, den offentlige samtalen og bransjen, for å kunne ha livets rett. Tilskuddene fra Norsk filminstitutts festivalutvalg er en buffer få greier seg uten. Men hvor lenge står den fast? Skjebnen til CPH PIX kan også norske festivaler risikere å dele, om de ikke makter å få satt særlig spillefilmen på agendaen igjen. De tøffe tidene krever at det ikke lenger holder å være «god nok». Man må, som CPH DOX, være noe i nærheten av eksepsjonell.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
I sommer ble den nordiske filmoffentligheten enda fattigere med nedleggelsen av CPH PIX og avviklingen av svenske lokalavisers filmanmeldelser. Filmanmelderiets død i lokalpressen har også for lengst innhentet oss her hjemme. Men står også festivaldøden for tur, spør Kjetil Lismoen.
Foto fra Cinemateket – der mange av Oslos festivaler viser film.
I sommer er det spesielt to hendelser på filmfronten som har vakt oppsikt i våre naboland. Etter 15 år besluttet eierne av den danske filmfestivalen CPH PIX å legge ned festivalen for langfilm. Samtidig valgte det svenske nyhetsbyrået TT å legge ned sin satsing på filmanmeldelser.
Begge hendelser har framkalt til dels sterke reaksjoner hos enkelte danske og svenske kulturkommentatorer. Det snakkes om en svekket filmoffentlighet og spillefilmens tilbakegang. Og igjen pekes det på manglende kulturpolitisk vilje hos lokale kulturmyndigheter og aviseierne.
CPH PIX, som oppsto ved at Natfilmfestivalen og Copenhagen film festival av økonomiske årsaker slo seg sammen, har vært en sentral arena for ny nordisk spillefilm. Den samme begrunnelsen som førte til sammenslåingen, anvendes nå for å forklare nødvendigheten av å legge ned CPH PIX: Det er ikke finansering til det.
Det er underlig at en av Nord-Europas store kulturbyer ikke kan holde liv i CPH PIX. Men det handler om mer enn penger. København har allerede en svært populær festival, CPH DOX, som er verdens tredje største festival for dokumentar. Dessuten finnes det for mange fiksjonsfestivaler internasjonalt, mener DFIs direktør Claus Ladegaard. «Det er voldsom trengsel i markedet», sier han til Politiken.
Spillefilmen er altså på retur, som følge av endringer i kinomarkedet og strømmegigantenes dominans. Det synes også å være noe av begrunnelsen for at TT legger ned sine faste anmeldelser som er blitt benyttet av en stor del av Sveriges lokalaviser. TT begrunner nedleggelsen med at filmanmeldelser ikke lenger etterspørres som før. Men for avisene, som for lengst har kvittet seg med sine anmeldere, blir resultatet at ingen filmer anmeldes overhodet.
Dette vil ramme utenlandsk og norsk film spesielt, fordi disse filmene ofte er avhengig av anmeldelsene og festivalene for å i det hele tatt få oppmerksomhet innen de får kinopremiere.
Anmelderdøden har for lengst også innhentet norske lokalaviser. For 15 år siden fikk hver eneste nye norske spillefilm fyldig dekning og anmeldelse i norske lokalaviser. I dag skal en regissør av en ny norsk film være fornøyd om hen i det hele tatt får anmeldelser i de store riksavisene. Samtalene om filmene finner du på sosiale medier. Det har resultert i en fragmentert filmoffentlighet, der det er få store samtaler og debatter om filmen. Det massive tilbudet hos strømmetjenestene gjør at folk har nok med å følge sin serie. Selv vi som følger feltet profesjonelt kommer til kort.
Men foreløpig er ikke den norske filmoffentligheten blitt rammet av den danske festivaldøden. De fleste norske festivalene holder stand, til tross for pandemi og en spillefilm på vikende front. Men det har gått på stumpene løs. De digitale utgavene under pandemien har kanskje åpnet de regionalt orienterte festivalene littegrann overfor andre deler av landet. Men for relasjonen til det lokale publikummet, som utgjør kjernen i en hver festival, har kinolukningene vært en katastrofe. Slik kinoene sliter med å få publikum tilbake, står også festivalene overfor noen bratte år for å lokke det større publikummet tilbake.
Men de er viktigere enn noen gang. For det er festivalene som i dag kan dyrke den formen for offentlig samtale som har forsvunnet fra kultursidene i avisene. De arrangerer seminarer som kan sette agenda for ordskiftet, de bringer oss nærmere verden der ute og hjelper oss med å sette den i kontekst. For den norske filmbransjen har festivalene blitt eneste anledningen man har til å møtes og snakke om hva man holder på med.
Derfor kom avlysningen av Kanonprisen i fjor som et hardt slag. Det skyldtes ikke bare pandemi, men også utfordringer med kapasiteten og strenge GDPR-regler som kompliserer den digitale avstemmingen. Kanonprisen er så tett forbundet med Kosmorama film festival i Trondheim at det er vanskelig å se for seg at andre kan ta over. Prisen står og faller på om festivalen får den på beina igjen.
Oslo Pix, som starter like etter Haugesund i slutten av august, har hatt mye til felles med den nå nedlagte CPH PIX. Da mange av oss begynte å snakke høyere om behovet for en stor internasjonal filmfestival i hovedstaden for over 10-12 år siden, pekte vi på det man hadde fått til i København. Danskene ble invitert til Oslo for å fortelle om sin tilnærming. Det ble lagt planer. Den nye festivalen skulle videreføre den gamle Oslo Internasjonale film festivals solide kuratering, med en ny organisatorisk kraft og finansiell støtte fra Nordisk Film Kino og NFI. Ikke minst skulle hovedstadens private næringsliv lokkes til den røde løperen som sponsorer. Oslo skulle endelig få en festival som kunne måle seg med festivalene i Stockholm og København.
Men slik gikk det ikke. Etter en del prøving og feiling endte man opp med Oslo Pix, en mer nedskalert og beskjeden affære. Festivalen har hatt noen tøffe år og sliter i skyggen av sin mer kjente søsterfestival, Film fra Sør (som også drives av Festivalkontoret). Den har blitt viktig for de mindre norske filmene, selv om den ennå ikke har en klar identitet. Men filmlivet i Oslo trenger den sårt.
Det blir den største utfordringen for festivalene framover: De må rett og slett være uunnværlige, for publikum, den offentlige samtalen og bransjen, for å kunne ha livets rett. Tilskuddene fra Norsk filminstitutts festivalutvalg er en buffer få greier seg uten. Men hvor lenge står den fast? Skjebnen til CPH PIX kan også norske festivaler risikere å dele, om de ikke makter å få satt særlig spillefilmen på agendaen igjen. De tøffe tidene krever at det ikke lenger holder å være «god nok». Man må, som CPH DOX, være noe i nærheten av eksepsjonell.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
