Hvor gamle kan vi ha vært, kusinemor og jeg? 14-15 år? Voksne og ansvarlige nok til å overtale våre foreldre til å la oss bo tre uker alene i det gamle fiskerhuset på ferieøya på Sør-Vestlandet. For barnslige til å drive med skandaløse utskeielser som drikking, røyking og guttejakt. Som et ektepar falt vi raskt inn i rutiner: Kneip med nugatti til frokost, posesuppe med makaroni til middag, smågodt og chips døgnet rundt. Tremenningen min sluttet seg til oss, en lokal kjendis etter hun hadde vunnet shetlandsponnien Miss Penny fra Pennyklubben. Vår hestegale trio søkte tilflukt fra ungdomsskolens røffe klima i barndommens uskyldsrene sommerrike. Dagene gikk med til å lese tegneserier, leie Miss Penny rundt (hun var for liten til at vi kunne ri på henne), utforske heia, klatre i fjell med fossefall, ro fra bukt til bukt i den lille røde plastjolla, bade hvis vi var modige nok, plukke flått fra den tynne magehuden.

En solrik ettermiddag mens vi plasket rundt i jolla i nabobukta, hørte vi lyden av en motordur som raskt nærmet seg: Det var den oransje speedbåten til den beryktede firmenningen min, som hadde alle platene til Iron Maiden. Panisk grep vi årene og prøvde å ro vekk. Men den oransje båten freste mot oss i full fart. Vi visste godt hva vi hadde i vente, og gjorde oss så flate vi kunne. Ganske riktig: I siste liten før impact dro Iron Maiden en krapp sving rundt oss (tilsvarende når en bil sladder), og sprutet oss ned med en liten flodbølge fra kjølen.

Etter den fuktige overtyren tok det ikke lang tid før jentegjengen vår slo seg sammen med Iron Maidens guttegjeng, som foruten Iron Maiden besto av broren til tremenningen min og storebroren til Iron Maiden, et mer fintfølende eksemplar av gutteslekten som kusinemor og jeg fniste av fordi han prøvde å være «gentleman» og hjelpe oss i land fra båtene (noe vi utmerket godt klarte på egen hånd). For oss hestejenter var det fullstendig nytt å skulle sosialisere med jevnaldrende gutter. Men som slektninger var de mindre skumle enn uhyrene på ungdomsskolen, og vi var selvfølgelig nysgjerrige på hva slags vesener «gutter» var, foruten eksemplarene vi kjente fordi de var brødre eller fettere.

Aktivitetsrepertoaret vårt fikk med dette en kraftig utvidelse. Vi fikk være eksosryper i Iron Maidens speedbåt med utflukter langt ut i sundet mot havgapet, der bølgene var større. Vi byttet på å stå fremme på baugen og holde oss fast i trossa mens den som styrte påhengsen fikk båten til å hoppe på bølgene; i denne leken var det om å gjøre å sette sjøbein for å unngå å falle på sjøen. Vi prøvde oss på vannski bak Iron Maidens brors større båt, noe jeg hadde stor respekt for etter jeg hørte om en gutt som mer eller mindre fikk revet av ballene fordi han satte pinnen fast mellom beina. På kveldene spilte vi poker, testet hverandres kunnskaper med quizen i Illustrert Vitenskap og hørte på Iron Maiden, Metallica, Sepultura og Slayer. Iron Maiden og jeg hadde en konstant konkurranse gående i form av hissige krangler som plaget livet av de andre i gjengen. Jeg blåste meg opp og tøffet meg for å unngå å bli plassert i båsen som forsvarsløs feminin, en skjebne som av en eller annen grunn fremsto som verre enn døden. I denne forsamlingen vant jentene respekt ved å tone ned det barnslig myke og dyrke det harde i form av teknologi og naturvitenskap, bråkete musikk, strabasiøs klatring med hopping fra stein til stein, fartsfulle båter, lukten av bensin. Og hver natt dro vi på langturer inn i maskulinitetens høyborg: 80-tallets voldsfilmer.

Jeg visste det ikke da, men kavalkaden av voldsfilmer vi så på usensurerte piratkopierte VHS’er i Iron Maidens kjellerstue (uten adgang for foreldre) skulle bli den tredje hjørnesteinen i filmutdannelsen min, hvorav den første var Disney-filmer og den andre romantiske komedier à la Pretty Woman, Dirty Dancing og Den Blå Lagunen. Hver natt skjedde det samme: Midt i den andre filmen gikk Iron Maidens storebror og la seg i naborommet, og de andre sovnet en etter en på den lange, brune sofaen. Unntaket var Iron Maiden og jeg, som holdt hverandre våkne med kommentarer, vitser og analyser gjennom opptil fire filmer per natt.

Hvilke filmer var det vi så? Foruten knaggene vold/horror/sci fi var den største fellesnevneren den ikke ukjente østerrikske bodybuilderen Arnold Schwarzenegger, som 20 år senere skulle undertegne min bachelorgrad i statsvitenskap i kraft av å være Californias guvernør. Steven Spielbergs klassiker Haisommer var godkjent til tross for den litt vamle familieidyllen, siden den bød på like store mengder blod, gørr og forlokkende, plaskende kvinnelår som gikk ned på høykant i haikjeften (og selvfølgelig internaliserte jeg tenåringsguttenes glupske blikk på kvinnekroppen). Ellers gikk det i Alien & Aliens, Conan the Barbarian, Bladerunner, The Terminator (fortsatt en av favorittfilmene mine), Rambo: First Blood Part I & II, Commando, The Fly, Hellraiser, Predator, RoboCop og Total Recall. Kanskje var kontrasten mellom lett og luftig sommeridyll og monstre nedkjempet av individualistiske muskelbunter en pedagogisk vinneroppskrift som appellerte til en ung kvinne i spagaten mellom barndom og nær forestående pubertet.

Jeg reflekterte ikke stort over at de fleste av karakterene var menn, med en vakker, hjelpeløs kvinne slengt inn som krydder her og der. Selvfølgelig skinte Alien/Aliens som et skrikende unntak med den ujålete Løytnant Ripley (Sigourney Weaver) i hovedrollen, som med mesterlige ingeniørkunnskaper, kjølige analyser, empatiske lederegenskaper, jordnær skepsis, modig handlekraft og evnen til å improvisere (for en CV!) var den eneste som kunne stå imot de høyt utviklede rovdyrene som herjet i fremtidens romkolonier. I motsetning til de mannlige kollegene kastet ikke Ripley bort tid og krefter på å drive med karslig posering eller frike ut når «ekskrementene nådde takviften» («the shit hit the fan» i Kjell og Kari Risviks oversettelse av Zadie Smiths roman NW).

Med hemmelig fryd registrerte jeg at guttene anerkjente Ripley som heltemateriale på linje med Arnold, samtidig som de nøt å se henne i undertøyet i filmenes tredjeaktstvist før hun kunne ta en velfortjent hvil i den Snøhvit-lignende kryo-søvnboksen.

Filmhistoriene lignet de greske mytene jeg hadde slukt siden jeg var barn: Alle inneholdt definerte helter og monsterskikkelser, enten i form av rene monstre som i Alien(s), Haisommer, Predator, Hellraiser og Terminator, eller monstrøse autoriteter/regimer som i Rambo, Bladerunner, RoboCop og Total Recall. Filmskaperne la ikke skjul på at de var mer interessert i kampscenene enn dramatiseringen av idyllen og freden som sto på spill. Allikevel var det essensielt at heltene sto for det gode og monstrene for det onde.

At jeg egentlig var et følsomt og kunstnerisk barn, holdt jeg tett om i denne forsamlingen av kjellermennesker. Ingen skulle vite at jeg kunne falle i staver over spørsmålet om hvilken nyanse av mintgrønn som var finest: Den lyseste man ser i pistasj-iskrem, eller den litt mørkere som nærmer seg turkis. Dessuten var jeg en reddhare som led av jevnlige mareritt, og hadde bare nylig sluttet å drømme om en levende, gigantisk appelsin med flammer i stedet for skall som jaget meg fra kjeller til loft drevet av en uutslukkelig trang til å utslette meg (en oransje Terminator!). I de nattlige filmkavalkadene kunne jeg hevde meg, fordi jeg hadde et slags språk for å beskrive hva vi så, hvilke kvaliteter filmene hadde eller ikke hadde. Var monstereffektene troverdige? Var heltenes vitser morsomme? Hang tidsreisenes logikk på greip? Hvorfor lagde Cyberdyne en robot som snakket gebrokkent østerriksk-engelsk? Var det ikke litt forutsigbart at hvert monster måtte drepes minst to ganger før faren var overvunnet? Og var det ikke påfallende at kvinnenes hår og sminke holdt seg like fresh etter de hadde blitt slept flere døgn gjennom jungelen/verdensrommet/den urbane undergrunnen?

Iron Maiden og jeg kjeklet til lyden av peprende maskingevær og tordnende bazookaer mens de andre sov. Når rulleteksten på nattens fjerde film dukket opp og grålysningen piplet inn gjennom persiennene, var det på tide å rusle hjem. Kusinemor, tremenningen og jeg vaklet over broen til bukta vår og la oss ordløst i køyesenga på barnerommet; det falt oss aldri inn å bruke dobbeltsengen til foreldrene mine på loftet, til det var vi ikke voksne nok. Kaotiske bilder av blodige lemmer, fall fra mange etasjer, pulveriserte glassvegger, eksploderende romskip og slimete uhyrer som sprengte folk innenfra fulgte med oss inn i søvne. Samtidig var det noe betryggende ved filmenes verdensbilde: Trusselen ble alltid overvunnet ved hjelp av heltemot, kløkt og en solid dose skamløshet. Det gjaldt bare å aldri gi opp og innse at en viss mengde kløning og feiling måtte til for å ankomme katarsispunktet symmetriske to timer etter historien begynte. Bare når motstanderen var påviselig skutt/sprengt/hodeløst/blåst ut i verdensrommet kunne vi puste ut.

I sommeren uten voksne var det kanskje ikke så rart at jeg begynte å fantasere om heltene i filmene, som vippet mellom å representere foreldrefigurer og mer romantiske beskyttere. I smug levde jeg meg inn i rollen til Sarah Connor, en ubehjelpelig servitør som må beskyttes og læres opp av den fryktløse fremtidssoldaten Kyle Reese i kampen mot utryddermaskinen Cyberdyne Systems Model 101 («I am a cybernetic organism. Living tissue over a metal endoskeleton»). I dette scenarioet var den sårbare, men ukuelige menneskekroppen like eggende som Schwarzeneggers ustoppelige metall-legeme, et nådeløst våpen i menneskeform. Brad Fiedels pulserende lydspor som utforsker spennet mellom hard metallisk synthesizer og mykt, følsomt pianospill ga meg frysninger og nørte opp under de første spirene til seksuell oppvåkning. Denne vekslende dynamikken fikk jeg i dobbel dose i Commando, der Schwarzenegger må beskytte både datteren (spilt av metoo-bevegelsens opphavsperson Alyssa Milano!) og en vakker flyvertinne han får på slep (spilt av en plettfri nydelig Rae Dawn Chong). Også Ripley må beskytte en ung pike, den eneste gjenlevende i en romkoloni invadert av glinsende rovdyr i Aliens, som overlever fordi hun makter å holde seg usynlig.

For hver voldsfilm økte identitetskrisen: Ville jeg helst være helten eller den som ble beskyttet? Fantes det en rolle – et kjønn – som passet for meg i fremtidens voksenliv?

Mot slutten av sommerferien eskaperte kranglingen med Iron Maiden. Etter en spesielt hissig duell ble jeg så provosert at jeg klorte ham til blods i kinnet, og frydet meg da jeg registrerte at han nesten begynte å gråte. Instinktivt skjønte jeg at han ville ha noe fra meg, noe jeg aldri i livet var villig til å gå med på. Tremenningen min hadde utviklet seg til å bli en yppig skjønnhet og var av natur mer føyelig og smilende enn moduset som kusinemor og jeg pleiet. Da fetteren min sluttet seg til gjengen og åpenbart beundret tremenningens feminine vesen, ble jeg slått av like mengder forakt og misunnelse. Hvorfor måtte jeg være så vanskelig? Hvordan kunne jeg være så uavklart om noe som virket så uunngåelig – det forventede spillet mellom kjønnene?

En vakker julidag spurte Iron Maiden om jeg kunne bli med ham ut i speedbåten, for det var noe han ville vise meg på den andre siden av sundet, ved foten av det stupbratte fjellet på fastlandet.

– Hva er det, spurte jeg mistenksomt.

– Det er en hemmelighet, sa han. – Det er bare noe fint jeg vil vise deg.

Med et mutt steinansikt som maskerte en dyp angst satte jeg meg på baugen mens båten kløyvde de små, krappe bølgene med skumtopper pisket opp av nordvesten. Det var ukomfortabelt å sitte der fremme, men målet var å holde meg langt unna Iron Maiden nå som vi ikke hadde de andre i gjengen som buffer. Hva var det han ville vise meg? En slags skatt? En labradorstein? En fuglunge?

Vel fremme ved foten av fjellet satte Iron Maiden meg i land. Umiddelbart rygget han med båten til det var rundt ti meter mellom oss, så stoppet han motoren og lot seg drive.

Jeg var strandet! Så snart det gikk opp for meg at jeg var blitt lurt, ble jeg fylt av hellig vrede. Jeg plukket opp noen steiner, brølte og kastet dem så hardt jeg kunne rett mot ham. Hvordan våget han å gjøre meg hjelpeløs?

– Jeg vil snakke med deg om noe, sa han. På nytt vrælte jeg og kastet en stein. Han dukket.

– Jeg skjønner at du er sint, men det var det jeg ville snakke med deg om. Vi krangler jo hele tiden, det er umulig å få sagt noe uten at du angriper meg. Derfor måtte jeg kidnappe deg.

– Kom og hent meg, din drittsekk! skrek jeg ukontrollert og kastet flere steiner. Her fantes ingenting av Ripleys strategiske sinnelag: Hvorfor skulle han hente meg hvis jeg prøvde å drepe ham?

– Jeg er forelsket i deg! ropte han. – Du er intelligent, kul og morsom. Men du er også aggressiv, sta og voldelig. Det virker som om du hater meg. Men jeg er glad i deg. Det var bare det jeg ville si.

Æsj! Det var dette jeg hadde fryktet og gjettet, uten at min forutanelse gjorde scenarioet mindre avskyelig. Jeg nektet å se på ansiktet hans, men visste at det var åpent, sårbart og skremt, kanskje med en liten dæsj forventning. Etter å ha lagt en snedig plan hadde han blottlagt sjelen sin for meg. Nå ventet han åndeløst på reaksjonen.

Hva var dette for noe? Hvordan kunne han være forelsket i meg? Hva var det han forventet – et bryllup? Et ligg? Jeg var ikke engang en ordentlig jente! Jeg var bare et skall som svevde gjennom det knøttlille øysamfunnet på sommerstid, midlertidig trygg fra de mer kyniske urbane tenåringene på Østlandet. Jeg ville eksistere gjennom andres historier, andres farer og dødsfall og redninger og dramatiske oppgjør og lykkelige gjenforeninger. Jeg ville ikke ha min egen kropp, jeg hørte ikke hjemme i den, den matchet ikke det formløse, frihetsbejaende indre som muterte mange ganger i sekundet. Jeg ville ikke engang tenke på fysisk nærhet med en kverulerende headbanger. At vi hadde mye til felles med vår intellektuelle rastløshet og dyrkingen av voldsfilmer fikk så være. Jeg var ikke klar. Ingenting skulle tilstøte kroppen min mot min vilje. Ingenting!

– Dra til helvete! skrek jeg av full hals, selv om jeg på det tidspunktet fortsatt trodde litt på Gud og tok det andre bud på alvor. Jeg hadde gått tom for steiner, så jeg snudde ryggen til og ble stående og furte. Hvordan skulle jeg komme meg ut av denne situasjonen? Ingen andre visste at vi var her ute. Livet mitt var i Iron Maidens klamme pailabber. Han var både monsteret og helten!

Gradvis endret atmosfæren seg. En måke skrek; det hørtes ut som en hånlatter. Motoren ble startet igjen, og motorlyden nærmet seg. Jeg snudde meg ikke.

– Kom om bord, sa han. – Så glemmer vi dette her.

Fremdeles uten å møte blikket hans kløv jeg om bord i båten. Jeg satte meg til rette på baugen og stirret hardnakket ut mot det åpne hav mens han kjørte rolig tilbake til øya.

Plutselig syntes jeg voldsomt synd på ham. Det han hadde gjort, var ekstremt modig. Han hadde risikert alt for å fortelle meg at han hadde følelser for meg. Reaksjonen min hadde vært ekstrem. Tok han inn over seg hvor motbydelig og skremmende jeg syntes det hele var? Han hadde utlevert seg, kanskje for første gang i livet, og blitt spyttet på. Det var jeg som var monsteret her. Jeg fortjente å bli skutt ut av luftslusen og virvlet ut i verdensrommet for å fryse langsomt i hjel alene mens Ripley mumlesang «You are … my lucky star …».

Ingen av oss nevnte den torpederte kjærlighetserklæringen med et ord. Futten gikk ut av voldsfilmseansene. I stedet ble vi sittende og spille poker og «kjøttkake» hele natten med den karismatiske fetteren min som gjengens nye midtpunkt og leder. Den sadistiske volden som taperne i «kjøttkake» blir utsatt for (kollektiv mishandling av taperens hånd til den hovner opp og blir rød som en ustekt kjøttkake) var en smertefull og utilfredsstillende erstatning for den sublimerte volden på tv-skjermen.

Fra min tilbaketrukne post observerte jeg samtalen sprette livlig mellom kusinemor, fetter og Iron Maiden mens tremenningen smilte innbydende fra sofakroken. Selv følte jeg meg like usynlig som Ripleys protesjé Newt, noe som var like mye en lettelse som en kilde til ydmykelse. Jeg savnet å gi meg hen til voldsfilmenes oppjagende dramaturgi og markante forløsning. Jeg savnet den høye innsatsen, heltenes utvetydige emosjonelle engasjement og den totale mangelen på ambivalens.

Sommeren med Schwarzenegger fikk en antiklimaktisk slutt idet foreldrene mine inntok det gamle fiskerhuset med lillebror på slep. Kusinemor og jeg fikk kjeft for de skitne tallerkenene, rotet og skittentøyet som fløt i mine oldeforeldres ærverdige gemakker. Var det slik vi skjøttet tilliten vi hadde blitt vist?

De voksnes tilstedeværelse umuliggjorde flere cinematiske voldsorgier og brakte alt tilbake til kjedsommelig normalitet. En uke senere var sommerferien over. I fullastet bil kjørte vi mot ferjeleiet for å begynne den lange turen tilbake til Østlandet. Idet vi passerte Iron Maidens hus, kastet jeg et lengselsfullt blikk mot vinduene i kjellerstua, der vi hadde tilbrakt så mange timer i blodig virkelighetsflukt. Så han meg gjennom alle vinduene mellom oss? Eller satt han fordypet i nok en voldsfilmtranse? Hadde han fått tak i noe nytt jeg ikke hadde sett ennå?

Iron Maidens fremstøt mot min uskyld hadde prellet av mot hypermobiliserte forsvarsverk. Jeg ville aldri få vite hva jeg gikk glipp av den sommeren. Hele fire år skulle forløpe før jeg våget meg utpå romantiske farvann. Filmutdannelsen som ble døpt i et høyteknologisk macho blodbad skulle ta 21 år å fullføre.

Og usynligheten? Den er både en gave og en forbannelse. Usynligheten var romvesenet Predators dødeligste egenskap. Stille, stille snike seg innpå byttet. Vente på det riktige øyeblikket. Vente, vente, vente … så detonere!

JOHN MATRIX (Schwarzeneggers karakter i Commando): Don’t break radio silence until they see me.

CINDY (den heite flyvertinnen som hjelper ham): How will I know?

JOHN MATRIX: Because all fucking hell is going to break loose.

Hilde Susan Jægtnes er forfatter. Du kan lese hennes tidligere innlegg her.