Norsk distributør utsetter film om skytemassakre

Norsk distributør utsetter film om skytemassakre

Den norske distributøren utsetter kinopremieren på det australske dramaet «Nitram». Årsaken er skytetragedien i Oslo forrige helg og sammenfallet i tematikk. Hva er det ved filmen som gjør den så opprivende for de pårørende og overlevende?

«Basert på den tragiske hendelsen i helgen i Oslo og i forhold til de pårørende, har vi i Another World Entertainment bestemt oss for å utsette premieren på Nitram på ubestemt tid.»

Det var den knappe meldingen Rushprint fikk fra den norske distributøren Marius Olsen da vi henvendte oss til ham i går.

Nitram er en prisbelønt film som skildrer forløpet til skytemassakren ved Port Arthur på Tasmania i 1996. Da henrettet Arthur Bryant 35 mennesker og skadet 23. Motivene hans var uklare, han hadde vært inn og ut av psykiatrien siden han var liten.

Regissør Justin Kurzel forsøker i filmen å tegne et portrett av Bryant og hans nærmeste, uten å bruke virkelige navn, for å indirekte skildre hva som ledet fram til den uhyrlige handlingen. Han klipper blant annet inn arkivopptak av den virkelige Bryant fra 1979 da han som tenåring var innlagt på sykehus for brannskader etter en fyrverkeri-ulykke. Scenen uttrykker essensen av Kurzels tilnærming og fastslår at filmen ikke kan oppfattes som bare fiksjon.

Kurzel dikter videre på kjente kjensgjerninger og stanser like før massakren finner sted. Filmen er ikke like voldelig som regissørens tidligere historiske filmer, deriblant The Snowtown Murders, også den basert på en kjent sak. Han forsøker ikke å komme til bunns i hva som drev massemorderen, men snarere mange av de ytre omstendighetene som bidro – ikke minst hvor lett tilgang han fikk til automatvåpen uten våpenlisens. Det ledet til en endring av våpenlovene i Australia. Likevel: Kurzel har flere ganger påpekt at det fortsatt er altfor enkelt å skaffe seg våpen i hjemlandet.

Caleb Landry Jones fikk skuespillerpris i Cannes i fjor for sin tolkning av massemorderen. Anerkjente profiler som Judy Davis og Anthony LaPaglia bidrar også til et sterkt ensemble som løfter filmen. Om filmen i det hele tatt burde vært laget, hersker det uenighet om i Australia. Kritikerne anerkjenner filmens kvaliteter og berømmer Kurzel for å utelate selve massakren og gi oss mer kontekst. Men om den gir oss noen dypere innsikter, kan diskuteres.

Kurzel unngår å psykologisere og komme med enkle forklaringer. Han stiller indirekte spørsmål om hvordan et samfunn skal forholde seg til et psykiatrisk tilfelle som Bryant og hvorfor ingen så faresignalene og grep inn på et tidligere tidspunkt. Men han unngår å rette pekefingre.

Filmen kan sammenliknes med Gus vant Sants Gullpalmevinner fra 1999, Elephant. Det er også en ganske fri gjendiktning av forløpet til en massakre, ved Columbine high school i USA. Gus van Sant valgte å skildre udåden, men på en skånsom måte, utenfor kamerabildet. Likevel oppleves realismen i Kurzels film som mer truende, mer virkelighetsnær.

For de pårørende og overlevende oppleves filmen naturligvis som opprivende, selv om den er laget med de beste intensjoner. Den inviterer kanskje til flere viktige diskusjoner. Men akkurat nå er ikke rette tidspunktet her hjemme for større forståelse og empati med en massemorder og hans motiver.

Norsk distributør utsetter film om skytemassakre

Norsk distributør utsetter film om skytemassakre

Den norske distributøren utsetter kinopremieren på det australske dramaet «Nitram». Årsaken er skytetragedien i Oslo forrige helg og sammenfallet i tematikk. Hva er det ved filmen som gjør den så opprivende for de pårørende og overlevende?

«Basert på den tragiske hendelsen i helgen i Oslo og i forhold til de pårørende, har vi i Another World Entertainment bestemt oss for å utsette premieren på Nitram på ubestemt tid.»

Det var den knappe meldingen Rushprint fikk fra den norske distributøren Marius Olsen da vi henvendte oss til ham i går.

Nitram er en prisbelønt film som skildrer forløpet til skytemassakren ved Port Arthur på Tasmania i 1996. Da henrettet Arthur Bryant 35 mennesker og skadet 23. Motivene hans var uklare, han hadde vært inn og ut av psykiatrien siden han var liten.

Regissør Justin Kurzel forsøker i filmen å tegne et portrett av Bryant og hans nærmeste, uten å bruke virkelige navn, for å indirekte skildre hva som ledet fram til den uhyrlige handlingen. Han klipper blant annet inn arkivopptak av den virkelige Bryant fra 1979 da han som tenåring var innlagt på sykehus for brannskader etter en fyrverkeri-ulykke. Scenen uttrykker essensen av Kurzels tilnærming og fastslår at filmen ikke kan oppfattes som bare fiksjon.

Kurzel dikter videre på kjente kjensgjerninger og stanser like før massakren finner sted. Filmen er ikke like voldelig som regissørens tidligere historiske filmer, deriblant The Snowtown Murders, også den basert på en kjent sak. Han forsøker ikke å komme til bunns i hva som drev massemorderen, men snarere mange av de ytre omstendighetene som bidro – ikke minst hvor lett tilgang han fikk til automatvåpen uten våpenlisens. Det ledet til en endring av våpenlovene i Australia. Likevel: Kurzel har flere ganger påpekt at det fortsatt er altfor enkelt å skaffe seg våpen i hjemlandet.

Caleb Landry Jones fikk skuespillerpris i Cannes i fjor for sin tolkning av massemorderen. Anerkjente profiler som Judy Davis og Anthony LaPaglia bidrar også til et sterkt ensemble som løfter filmen. Om filmen i det hele tatt burde vært laget, hersker det uenighet om i Australia. Kritikerne anerkjenner filmens kvaliteter og berømmer Kurzel for å utelate selve massakren og gi oss mer kontekst. Men om den gir oss noen dypere innsikter, kan diskuteres.

Kurzel unngår å psykologisere og komme med enkle forklaringer. Han stiller indirekte spørsmål om hvordan et samfunn skal forholde seg til et psykiatrisk tilfelle som Bryant og hvorfor ingen så faresignalene og grep inn på et tidligere tidspunkt. Men han unngår å rette pekefingre.

Filmen kan sammenliknes med Gus vant Sants Gullpalmevinner fra 1999, Elephant. Det er også en ganske fri gjendiktning av forløpet til en massakre, ved Columbine high school i USA. Gus van Sant valgte å skildre udåden, men på en skånsom måte, utenfor kamerabildet. Likevel oppleves realismen i Kurzels film som mer truende, mer virkelighetsnær.

For de pårørende og overlevende oppleves filmen naturligvis som opprivende, selv om den er laget med de beste intensjoner. Den inviterer kanskje til flere viktige diskusjoner. Men akkurat nå er ikke rette tidspunktet her hjemme for større forståelse og empati med en massemorder og hans motiver.

MENY