Vidunderlige Grimstad er her, Norges mest intime filmfestival.

Æ glær mæ!

De fleste filmene i konkurranseprogrammet har fått en eller annen form for offentlig støtte, og ganske mange av dem fra Norsk Filminstitutt. Min erfaring er at konsulentene landet rundt stort sett er ganske enige om hvilke prosjekter som er «mest støtteverdige».

Kvalitet i innhold og form stråler fram av seg selv.

Noe som skal under lupen under årets festival er «Verdien av en kortfilm», et tema som aldri slutter å engasjere. For er de korte formatene alltid bare et skritt på veien mot større himler? Kan kortfilm være nok?

Selv har jeg vært opptatt av kortfilmen som et selvstendig kunstuttrykk, den behøver ikke å forsvares som «talentutvikling». Kortfilmfestivalen eksisterer jo nettopp fordi det var et behov for å fremheve denne måten å lage film på; at noen ønsket å være kortfilmskapere, og at det var nok.

Men hvordan tydeliggjøre kortfilmen som egen fortellerform, og dermed også få arenaer hvor kortfilmen kan nå et større publikum? Hvor i alle dager er NRK? Jeg kommer tilbake til det.

Fryktløse kortfilmskapere

Hvordan har det så vært med kortfilmene de siste årene, i min periode som konsulent?

Kvaliteten på søknadene var gjennomgående høy. Som konsulent kunne jeg i hver runde lett ha gitt midler til dobbelt så mange filmer. Nesten alt som ramlet ned i postkassa på Filmens Hus, var dramabaserte korthistorier med en tydelig begynnelse, midt og slutt. I det store og det hele var det få søknader som jeg vil kalle rene formeksperimenter eller kunstfilmer; underforstått filmer uten narrativ.

Som aktiv kortfilmutøver rundt årtusenskiftet, slår det meg at det faktisk var flere uttalte formindividualister da enn nå – for eksempel Therese Jacobsen.

Jeg har skrytt av henne før her på Rushprint. På Biblioteksentralens nettside beskrives hun og makkeren Erik Vang som «Norges fremste filmregissører innen den eksperimenterende kortfilmen. Filmmediet for Vang og Jacobsen er det bærende».

Så svinger det også av FearLESS fra 2003, en kortfilm om ei jentes heftige reise i eget psykologisk brennende landskap (slik jeg forstår den). Jacobsen og Vang, som kalte seg Apekosmonautene, samt en rekke andre kreatører, lagde filmer du kunne kjenne igjen om du kom sent inn i kinosalen uten å kjenne programmet: «Å ja, det her må være en film av Therese…».

Å lære seg å se, er en ubevisst prosess. Barnets øyne går av seg selv i landskapet. Å bli filmskaper, er å lære seg å se en gang til. Det var det Apekosmonautene gjorde og andre dyktige kortfilmskapere gjør.

En av de gamle traverne i kortfilmmiljøet, Anne Haugsgjerd, er i år tilbake med en ny novellefilm. I More women, more cry, en produksjon NFI har støttet, er det sorgen over tiden som går og dertilhørende skrukker, som settes under lupen.

Annes filmer –  den forrige handlet om kampen for å få solgt maleriene til den avdøde faren, kunstmaleren – er dypt personlige emosjonsspeil som sier noe om hva som opptar henne her  og nå, hva som engasjerer på Nesoddlandet. Om du kommer inn i salen for sent, er det ikke vanskelig å kjenne igjen fortellerstemmen.

Av andre perler jeg gleder meg til å se, er Julie Engaas nydelige strek i Uten oss. Hennes visualitet har en varhet som alltid har fasinert meg. Og Alexander Turpins knyttneve Paradis har en sjelden fortellerkraft, hvor barna tar på seg ansvaret for å redde verden. Jeg håper denne filmen når langt ut, da jeg aldri har sett noe lignende før.

Ikke bare en vei til større formater

Kortfilmen er, som nevnt, en egen kunstform. Men det har vært et ønske fra mange om å knytte kortfilmene nærmere opp til utvikling av spillefilm og dramaserier. Ikke minst var min daværende sjef, Ståle Stein Berg, en tydelig eksponent for et slikt syn da han skisserte føringene for framtidas utviklingsordninger.

Jeg kan ikke se at det er noe galt i en slik praksis, og at talentitviklingsordningen NEO nå blir en arena for det. Men da så lenge det hele tiden er en selvstendig kortfilmsatsing, hvor formatet respekteres som noe som er nok i seg selv.

En av de store forskjellene på Nye Veier og NEO, er at det ikke lenger finnes noen garanti for at du – når du kommer inn i ordningen – får midler hele veien fra utvikling til ferdig film eller dramaserie. Nye Veier gav frihet, men kunne også bli en kunstnerisk sovepute; nå må det søkes trinn for trinn.

Som kortfilmkonsulent fra 2018 til og med nyåret 2022, da jeg dessverre måtte slutte fordi jeg ble syk, hadde jeg som uttalt politikk å gi så mange som mulig sjansen. Det er derfor NFI i fjor gav femti kortfilmbevilgninger, noe som er rekord.

Men når det gis mindre til flere, som blir resultatet av en slik praksis, kan det lett presse produksjonene på lønn og profesjonell gjennomføring. Selvfølgelig er det en nedre grense, for profesjonaliteten skal respekteres. Og det skal være mulig å hente en rimelig inntekt fra prosjektet, noe ikke minst Elin Kristensen hos Midtnorsk Filmsenter har vært opptatt av.

Om det noen ganger ble for lite penger kan så være; selv er jeg usikker da ingen ting er sikkert med kunst. «For lite» gjør enkelte ganger at skaperen tvinges til å gå nye veier og faktisk lager en bedre film. Men det kan også gjøre den dårligere. Kunstnerisk kvalitet handler mest om viljen til å strekke seg lengst mulig, og ikke nødvendigvis alltid om å ha full meny av bevilgninger og utstyr.

Så hvor er NRK?

Noe jeg ikke klarte å få til, selv om gudene skal vite at jeg prøvde, var å få NRK på banen som sentral visningsarena for norsk kortfilm. Mange av kortfilmkonsulentene har hatt det som et ideelt mål. For hvorfor skal du på den ene siden ha en skattefinansiert institusjon som bevilger penger til kortfilmer (NFI), og på den andre siden et like skattefinansiert NRK som ikke viser noen interesse for å vise disse filmene? Vi snakker her om førti til femti millioner kroner i året, om vi legger bevilgningene fra NFI og de regionale filmsentrene til sammen.

Aftenposten.no er i dag den store publikumsvisningsarenaen for norsk kortfilm, og gjør en fabelaktig innsats. Men du får ikke se filmene om du ikke har abonnement. Selv om det som vises for det meste er betalt av…nettopp, skattebetalerne!

Ja, jeg er klar over at Filmbib.no er et flott tilbud, men tjenesten har dessverre ikke klart å nå de helt store publikumsmassene. I min enkle verden burde Filmbib.no vært knyttet til NRK på samme måte som YR er en samarbeidstjeneste mellom Meteorologisk Institutt og NRK. Et forslag noen kan ta opp?

Grimstad er endelig tilbake som fysisk visningsarena! Som de andre deltakerne gleder jeg meg til å se gamle kollegaer og nye filmer.

Jeg er stolt over at de NFI-støttede filmene har gjort det godt de siste årene – ja, de har vunnet de fleste prisene på festivalen – og at også mange av dem kom gjennom nåløyet i år.

Det nye av året i NFI er at kortfilmen, som de andre formatene, nå dekkes av to konsulenter. Det blir spennende å se hva Nina Barbosa Blad og Rodrigo Stoicheff får utrettet som kortfilm- og NEO-konsulenter. For spørsmålet vil alltid være: Er det støtteordningene som er mest avgjørende for kvaliteten, eller blir filmene aldri bedre enn sine skapere?

Det merkeligste jeg var med på som filmkonsulent, var et møte med en av landets mest kjente filmprodusenter. Han og en juniorprodusent var på besøk for å selge inn en kortfilm.  Rett opp i ansiktet – før jeg fikk presentert prosjektet – fikk jeg plutselig høre: «Jeg kan ikke skjønne i det hele tatt at noen holder på med kortfilm!» At du på kortfilmkonsulentens kontor, i innsalgsmodus, plumper ut med dette, er ikke til å tro. Jeg valgte å holde på maska mens jeg gløttet bort på juniorprodusenten, som av naturlige grunner så beskjemmet ned.

Hva skal vi så med kortfilmen?

Skape og leve!

For 45. gang!

Gratulerer Grimstad og alt filmfolk!

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er konsulent i NFI. Han var den siste rendyrkede kortfilmkonsulenten innen ordningen ble lagt om i 2020.