Sabaya er regissert av kurdisk-svenske Hogir Hirori. Filmen hadde premiere på Sundance film festival, der den vant pris for beste regi i klassen World Cinema. Den vant også blant annet Guldbaggen for beste dokumentar under Stockholm filmfestival. Filmen følger organisasjonen Yazidi Home-senterets arbeid med å hente yezidiske kvinner ut av IS-fangenskap i leiren AL Hol i Syria.

Den svenske nettavisen Kvartal gikk i forrige uke hardt ut mot filmen, og har viet mye spalteplass til å kritisere SVTs visning av den. De har blant annet gått ut med påstander om at filmens nå avdøde hovedperson selv tilbød IS å kjøpe barna til de kidnappede kvinnene – en påstand de ikke kan dokumentere og som den nå avdøde hovedpersonen ikke kan forsvare seg mot. Kvartals kritikk går også på at flere av filmens scener er fabrikkert, blant annet en sekvens som viser den dramatiske redningen av filmens hovedkarakter «Leila».

I sin imøtegåelse av kritikken bekrefter regissøren at karakteren i den omtalte scenen, som viser redningen av en tildekket kvinne, ikke er den samme karakteren vi senere møter som «Leila». Scenen er ikke en rekonstruksjon, men er filmet dokumentarisk og viser hvordan en slik redningsaksjon foregår.

I sitt svar på kritikken fra Kvartal innrømmer SVTs redaktør Axel Arnø at regissøren kunne vært tydeligere på de metodene han har brukt – både overfor SVT og overfor publikum – men at det ikke er aktuelt å ta ned eller klippe om filmen.

Den anerkjente svensk-italienske dokumentarregissøren Erik Gandini gikk samtidig ut i Dagens Nyheter og forsvarte dokumentarens kunstneriske frihet, og etterlyser SVT og SFIs støtte til denne sjangerforståelsen:

«När Public Services trovärdighet nu ifrågasätts är det högst önskvärt att SVT och SFI står upp för och försvarar den svenska filmtraditionen. Finns hos publiken tvivel om vad denna består i kan SVT, helt i linje med sin folkbildningsambition, komma med upplysningar.»

Gandini henviser til IDFA, Europes største dokumentarfilmfestival, og deres definisjon av den kreative dokumentaren som “en kunstform, som betyr at dokumentarfilmskaperen er kunstner, ikke journalist”

Dokumentarfilm = virkelighetslitteratur? 

Sjangerbetegnelsen «kreativ dokumentarfilm» kunne med fordel diskuteres oftere. I litteraturen er «virkelighetslitteratur» et begrep som har festet seg både hos forleggere og publikum, og som innebærer en felles forståelse av at det vi leser er en kreativt bearbeidet formidling av en subjektivt opplevd virkelighet. Ved publiseringen av disse romanene ligger et juridisk og etisk ansvar hos forlegger ovenfor de virkelige personene som omtales eller berøres av faktiske situasjoner som fremsettes i romanen, mens det i betegnelsen «roman» ligger en publikumskontrakt som tilsier at det vi leser er forfatteres diktning og fortolkning. Enhver ny utgivelse som benytter virkelige menneskers navn i et litterært univers der forfatterens stemme en enerådende,  fordrer nye etiske og juridiske vurderinger og vil kunne vekke viktige diskusjoner om kunstens samfunnsansvar.

I sjangerbetegnelsen «dokumentar» ligger en iboende forventning om å dokumentere. Den kreative dokumentaren løser ofte dette ved å synliggjøre sine kreative grep og metoder. Ved å være transparent omkring filmskaperens relasjon til den virkeligheten som bearbeides på lerret eller skjerm, og synliggjøre de metode som er brukt i fremstillingen, forankres en kontrakt med publikum der forventinger om «objektivitet» imøtegås.

Kunstnerisk bearbeiding

I spennet mellom den kunstneriske friheten og den redaksjonelle etterretteligheten, oppstår utfordringer som er både krevende og enormt spennende.

En god dokumentarfilmregissør kjennetegnes ved sine evner til å formidle virkeligheten slik hen ser den – med sitt eget særlige blikk, i sin fortolkning og fra sitt perspektiv. En god regissør viser meg en virkelighet jeg selv ikke har forutsetning for å se. Deri ligger dens styrke, og dens mellommenneskelige og demokratiske potensiale.

Ideen om den objektive gjengivelsen av virkeligheten, der kamera var en «flue på veggen» som objektivt observerte og dokumenterte hendelser er en teori de fleste forlot en gang på 70-tallet. Enhver kamerabevegelse, valg av utsnitt og ethvert klipp innebærer en manipulering av publikums opplevelse uavhengig av filmens sjanger.  Filmspråkets kreative grep brukes for å skape følelser, innlevelse, overganger og fremdrift. For å kunne fortelle historier fra en kompleks virkelighet kreves det nødvendigvis forenklinger og utelatelser.

Kreative grep kan også brukes for å beskytte de medvirkedes identitet, slik jeg opplever at det gjøres f.eks  i Sabaya. Filmens historie omhandler en stor gruppe kvinner. Ved å flette disse sammen og etablere en hovedkarakter skapes identifikasjon og fremdrift i fortellingen. I filmens åpningssekvens ligger en tekstplakat som forteller at kvinnenes navn, alder og fødested er forandret – underforstått av hensyn til deres sikkerhet. Om denne informasjonen er tilstrekkelig for å etablere en «publikumskontrakt» som forsvarer fremstillingen av flere karakterhistorier som én, kan sikkert diskuteres. Men scenen er en dokumentasjon av den virkelige situasjonen i AL-Hol-leiren som «Leila» har vært i – i hvert fall om vi skal tro regissør, produsent og SVT.

Undergraving av troverdighet 

Refleksjonen om hvem som forteller og hvorfor, er noe vi som lesere og seere må trenes opp til, i en stadig viktigere pågående krig om sannhet og definisjonsmakt. Det er også kritikken av filmen Sabaya et eksempel på.

Vi har tidligere sett lignende forsøk på å diskreditere dokumentarfilmer fra Syria, der det blant annet ble hevdet at De hvite hjelmene ikke fantes i virkeligheten, men var iscenesatt av skuespillere. Den syriske konflikten har utløst et vepsebol av konspirasjonsteorier der sterke krefter forsøker a diskreditere filmer som Sundancevinneren The Last men i Aleppo.

Jag skal være forsiktig med å spekulere i hva som er Kvartals agenda, og hvorfor de går så hardt ut mot Sabaya. Etter et raskt googlesøk finner  jeg en artikkel i Aftonbladet som sier at  «Kvartal hävdar att de startades ”som en reaktion på ett trasigt offentligt samtal”. Men syftet var och är att skänka konservatismen intellektuell styrka i frågor om migration och ekonomi.»

Sabayas underliggende tematikk og SVTs dekning av den kurdiske konflikten er brennende aktuell for tiden. Nylig gikk Erdogan ut mot Sveriges EU-søknad med krav om at SVT må slutte å intervjue kurdiske ledere. Det kan stå store krefter bak kampen om sannheten, og kildekritikk er en stadig mer krevende øvelse.

Kontekst og forventning

Kunsten skaper et rom der nettopp fortolkning og forståelse av estetiske utrykk står i sentrum.  I kunstens verden har vi mulighet for å utforske nye og radikale tanker og ideer, utfordre etablerte forestillinger og eksperimentere med nye perspektiver og opplevelser. På filmfestivalene står kreativiteten og kunsten i høysetet – deres injurierende kraft er begrenset, og de gjør ikke hevd på å presentere sannhet.

Hos allmennkringkasterne våre ligger det en annen forventning hos publikum i møte med betegnelsen dokumentar – og deres troverdighet står på spill dersom vi lefler med begrepet «å dokumentere». Å holde balansen mellom regissørens kunstneriske frihet og den redaksjonelle etterretteligheten krever store ressurser og et godt og åpent samarbeid mellom plattform og produsent/regissør. Disse ressursene blir dessverre stadig mer begrenset, med den konsekvens at plattformene i stadig større grad foretrekker personlige historier og tabloid underholdning, som ikke utfordrer noens virkelighetsforståelse, og dermed unnlater å skape debatt.

Dokumentarfilmen bærer et viktig samfunnsansvar i en tid der sannhet og krav til dokumentasjon forhandles i et offentlig rom der stadig nye visningsplattformer med ulike agendaer preger fortellinger og formidling. Uansett distribusjonsform har vi som dokumentarister et ansvar både overfor de faktiske menneskene vi berører i våre historier, og overfor det publikummet vi formidler til. Dersom vi fraskriver oss dette ansvaret, risikerer vi å miste potensen, og evnen til å tre inn i den virkeligheten vi ønsker å være i dialog med. Og dersom man ønsker å kun forholde seg til fakta, kan man som Werner Herzog sier det: lese telefonkatalogen.

KriStine Ann Skaret er produsent og tidligere dokumentarkonsulent i NFI og Midtnorsk filmsenter.