Det kreves nytenkning om både hva en kortfilm er, så vel som hvor den kan nå sitt publikum, mener avtroppende filmkonsulent Cecilie Stranger-Thorsen. Og er det slik at filmskaperne fortsatt opplever at de må «spørre om lov», undrer hun.

Foto fra «The Wonders beneath the sea» – fjorårets Gullstolvinner i Grimstad
«Hva skal vi med kortfilmen?» spør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i Rushprint 2. juni 2022. Mens åremålet mitt hos Viken filmsenter går mot slutten tenker jeg at nettopp dette spørsmålet er den største utfordringen å levere videre til den nye film- og spillkonsulenten.
Hva betyr egentlig «kort» film i en medievirkelighet hvor seriefråtsing og franchiser dominerer og hvor spillefilmen er det nye korte? Samtidig som våre daglige digitale innholdsstrømmer preges av mengder av ultrakorte, fragmentariske fortellinger. Kort er hett, men disse strømmene av mikrofortellinger eksisterer nærmest helt uten medvirkning av norske filmskapere. Å skulle utnytte disse mulighetene bedre krever fleksibilitet i tilskuddsordningene og nytenkning fra filmskaperne.
Bransjesamtalen om kortfilm er, som Lars Daniel gjengir, orientert mot den tilsynelatende motsetningen mellom «talentutvikling» og «kunstuttrykk»: Skal formatet trene filmskapere i å lage lengre narrative fortellinger og organisere en produksjon med en stab lønnet etter forbundssatser, eller skal det dyrkes frem et eget formspråk?
Som Lars Daniel må også jeg konstatere at overvekten av søkerne til Viken filmsenter orienterer seg mot tradisjonelle, narrative fortellinger. På tross av en mer fleksibel tilskuddsordning som eksplisitt åpner for scener, fragmenter, eksperimenter, utforsking, så er det enda søknader om full produksjon av kostnadskrevende fortellinger med tre-akt struktur som dominerer.
Ettersom både NFI og Viken filmsenter de siste årene har prioritert å støtte flere prosjekter med mindre tilskudd har budsjettene i søknadene for så vidt krympet tilsvarende – men ambisjonene er nøyaktig de samme. Av og til må jeg erkjenne at jeg innstiller til avslag med de beste intensjoner: håpet om at søkerne tvinges til å fokusere på kjernen av produksjonen og finne frem til noe unikt.
Lars Daniel er ikke den første som etterlyser større ansvar fra NRK om å vise kortfilm. Jeg ønsker at vi tenker mindre på anerkjennelsen fra de tradisjonelle distributørene og mer på hvordan kortfilmens utforskende praksis kan føre til ulike formater og distribusjonsformer.
Tre av filmskaperne som fikk fordypningsstipend fra Viken filmsenter i 2019 er aktuelle i kortfilmfestival-sammenheng: Ellen Ugelstad prototypet scener som ble til fjorårets Gullstolvinner, The Wonders Beneath the Sea og i årets program finner vi Kaveh Tehranis Sinnsro og Kristian Pedersens Zolle: Resign. Tehranis prosjekt er også en del av et større spillefilmprosjekt.
Thomas Østby utmerker seg også som en søker som kombinerer utforsking og formater på en fri måte. Hans Første stemme i årets program er en delproduksjon av prosjektet Tyngde, som fikk tilskudd i 2020. I fjor deltok han med Enhver har rett til, en kortdokumentar som også er en del av et større prosjekt om aktivisme og klimakamp.
Vår rolle som tilskuddsgiver er ikke å fiksere på gamle definisjoner av talentutvikling og kunstuttrykk. Vår rolle er å gi gode filmskapere de beste forutsetninger for å skape originale uttrykk som skaper avtrykk: i publikums hjerter, i samtalene om film, i en politisk bevissthet eller i synet på oss selv. Da kreves det nytenkning om både hva en kortfilm er, så vel som hvor den kan nå sitt publikum. Tenk om noen av disse underveisfragmentene fant sin vei til innholdsstrømmene i hverdagen, så vel som til bransjefestivaler som ferdige verk?
Under pandemien utlyste flere regionale filmsenter kortkort-konkurranser med pandemitema, og Viken filmsenter fikk inn mange originale, tankevekkende bidrag under overskriften «Stillstander». Disse representerte et langt bredere mangfold av uttrykk enn jeg finner i søknadsbunken. Noen av ideene ble deretter videreutviklet som prosjekter eller som del av filmskapernes arbeidsmetode, og alle er enda tilgjengelig som et tidsdokument over en forvirrende tid.
Hvordan kan det ha seg at filmskapere ikke oftere bruker sitt eget medium til å reflektere med? Inviterer våre støtteordninger til passivitet gjennom å kreve en gjennomarbeidet søknad og forventningene om et ferdig produkt: sitter filmskapere og venter på «lov» til å gå i gang? Tenk om en billedkunstner eller forfatter ventet på tillatelse før de satt penn eller pensel mot papiret for å utforske egne impulser, eller samtidens hendelser?
Som Lars Daniel blir jeg også glad når jeg kan se filmer på Kortfilmfestivalen som vi har gitt tilskudd til – det flotte utvalget i årets program er ikke noe unntak. Men jeg blir like glad når jeg ser filmer fra noen som bare gjør, uten å «spørre om lov» – ofte kort, humoristisk og tablåbasert som filmer fra «Det sporadiske filmkollektivet». For en kraft, og så flaks at ingen har fortalt dem «hvordan vi gjør ting her i denne bransjen».
Ja, hva skal vi med kortfilmen? Jeg håper at dere som har et enda bedre bud enn meg søker jobben min. Annonsen ligger ute.
Ønsker dere en riktig god festival!
Cecilie Stranger-Thorsen er film- og spillkonsulent i Viken filmsenter
Foto fra «The Wonders beneath the sea» – fjorårets Gullstolvinner i Grimstad
«Hva skal vi med kortfilmen?» spør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i Rushprint 2. juni 2022. Mens åremålet mitt hos Viken filmsenter går mot slutten tenker jeg at nettopp dette spørsmålet er den største utfordringen å levere videre til den nye film- og spillkonsulenten.
Hva betyr egentlig «kort» film i en medievirkelighet hvor seriefråtsing og franchiser dominerer og hvor spillefilmen er det nye korte? Samtidig som våre daglige digitale innholdsstrømmer preges av mengder av ultrakorte, fragmentariske fortellinger. Kort er hett, men disse strømmene av mikrofortellinger eksisterer nærmest helt uten medvirkning av norske filmskapere. Å skulle utnytte disse mulighetene bedre krever fleksibilitet i tilskuddsordningene og nytenkning fra filmskaperne.
Bransjesamtalen om kortfilm er, som Lars Daniel gjengir, orientert mot den tilsynelatende motsetningen mellom «talentutvikling» og «kunstuttrykk»: Skal formatet trene filmskapere i å lage lengre narrative fortellinger og organisere en produksjon med en stab lønnet etter forbundssatser, eller skal det dyrkes frem et eget formspråk?
Som Lars Daniel må også jeg konstatere at overvekten av søkerne til Viken filmsenter orienterer seg mot tradisjonelle, narrative fortellinger. På tross av en mer fleksibel tilskuddsordning som eksplisitt åpner for scener, fragmenter, eksperimenter, utforsking, så er det enda søknader om full produksjon av kostnadskrevende fortellinger med tre-akt struktur som dominerer.
Ettersom både NFI og Viken filmsenter de siste årene har prioritert å støtte flere prosjekter med mindre tilskudd har budsjettene i søknadene for så vidt krympet tilsvarende – men ambisjonene er nøyaktig de samme. Av og til må jeg erkjenne at jeg innstiller til avslag med de beste intensjoner: håpet om at søkerne tvinges til å fokusere på kjernen av produksjonen og finne frem til noe unikt.
Lars Daniel er ikke den første som etterlyser større ansvar fra NRK om å vise kortfilm. Jeg ønsker at vi tenker mindre på anerkjennelsen fra de tradisjonelle distributørene og mer på hvordan kortfilmens utforskende praksis kan føre til ulike formater og distribusjonsformer.
Tre av filmskaperne som fikk fordypningsstipend fra Viken filmsenter i 2019 er aktuelle i kortfilmfestival-sammenheng: Ellen Ugelstad prototypet scener som ble til fjorårets Gullstolvinner, The Wonders Beneath the Sea og i årets program finner vi Kaveh Tehranis Sinnsro og Kristian Pedersens Zolle: Resign. Tehranis prosjekt er også en del av et større spillefilmprosjekt.
Thomas Østby utmerker seg også som en søker som kombinerer utforsking og formater på en fri måte. Hans Første stemme i årets program er en delproduksjon av prosjektet Tyngde, som fikk tilskudd i 2020. I fjor deltok han med Enhver har rett til, en kortdokumentar som også er en del av et større prosjekt om aktivisme og klimakamp.
Vår rolle som tilskuddsgiver er ikke å fiksere på gamle definisjoner av talentutvikling og kunstuttrykk. Vår rolle er å gi gode filmskapere de beste forutsetninger for å skape originale uttrykk som skaper avtrykk: i publikums hjerter, i samtalene om film, i en politisk bevissthet eller i synet på oss selv. Da kreves det nytenkning om både hva en kortfilm er, så vel som hvor den kan nå sitt publikum. Tenk om noen av disse underveisfragmentene fant sin vei til innholdsstrømmene i hverdagen, så vel som til bransjefestivaler som ferdige verk?
Under pandemien utlyste flere regionale filmsenter kortkort-konkurranser med pandemitema, og Viken filmsenter fikk inn mange originale, tankevekkende bidrag under overskriften «Stillstander». Disse representerte et langt bredere mangfold av uttrykk enn jeg finner i søknadsbunken. Noen av ideene ble deretter videreutviklet som prosjekter eller som del av filmskapernes arbeidsmetode, og alle er enda tilgjengelig som et tidsdokument over en forvirrende tid.
Hvordan kan det ha seg at filmskapere ikke oftere bruker sitt eget medium til å reflektere med? Inviterer våre støtteordninger til passivitet gjennom å kreve en gjennomarbeidet søknad og forventningene om et ferdig produkt: sitter filmskapere og venter på «lov» til å gå i gang? Tenk om en billedkunstner eller forfatter ventet på tillatelse før de satt penn eller pensel mot papiret for å utforske egne impulser, eller samtidens hendelser?
Som Lars Daniel blir jeg også glad når jeg kan se filmer på Kortfilmfestivalen som vi har gitt tilskudd til – det flotte utvalget i årets program er ikke noe unntak. Men jeg blir like glad når jeg ser filmer fra noen som bare gjør, uten å «spørre om lov» – ofte kort, humoristisk og tablåbasert som filmer fra «Det sporadiske filmkollektivet». For en kraft, og så flaks at ingen har fortalt dem «hvordan vi gjør ting her i denne bransjen».
Ja, hva skal vi med kortfilmen? Jeg håper at dere som har et enda bedre bud enn meg søker jobben min. Annonsen ligger ute.
Ønsker dere en riktig god festival!
Cecilie Stranger-Thorsen er film- og spillkonsulent i Viken filmsenter