Hvordan krigen endret «My Favorite War»

Hvordan krigen endret «My Favorite War»

– Alle fortalte meg at de så filmen med helt andre øyne etter invasjonen. Ukrainerne var helt lamslått, forteller Ilze Burkovska Jacobsen om «My Favorite War» – en norsk dokumentar som har fått fornyet og skremmende aktualitet etter den russiske invasjonen av Ukraina.

Foto: Ilze Burkovska Jacobsen (i midten) under en støttedemonstrasjon i Riga.

My Favorite War (2020) av Ilze Burkovska Jacobsen har fått ny aktualitet med den russiske invasjonen av Ukraina. Filmen skildrer Burkovska Jacobsens egen oppvekst i Latvia under Sovjetunionen og den indoktrineringen de ble utsatt for. Putinregimets propaganda og hjernevasking av egne borgere i dagens Russland har framkalt mange ubehagelige minner for Burkovska Jacobsen. Den forherligelsen av krig hun vokste opp med som barn i en av Sovjetunionens underlagte små nasjoner, ser ut til å fortsatt leve i beste velgående. En hver latvier kjenner denne krigen på kroppen, på en helt annen måte enn man gjør i Norge, forteller hun. Burkovska Jacobsen har den siste tiden oppholdt seg mye i den latviske hovedstaden Riga.

– Å være her i Norge nå er ganske annerledes, fordi krigen ikke går like tett innpå nordmenn som den gjør på latviere. Selv om det geografisk ikke er så langt unna Norge, er det langt unna mentalt. Samholdet vi har hatt i Riga etter invasjonen er helt slående. Da jeg kom til rolige Tønsberg i april, ble jeg stresset av å ikke ha det ukrainske flagget rundt meg. Jeg fikk rett og slett en fysisk reaksjon på det. Jeg kjøpte et ukrainsk flagg fra noen av de ukrainske flyktningene som var her. Da jeg skulle henge det opp, falt jeg på trappa og låret mitt fikk et stort blåmerke. Sønnen min kalte det et typisk mamma-øyeblikk hvor jeg virret rundt, tok fram en IKEA-kjøkkenstol, balanserte, ramlet og lå der med stolen over meg. Da jeg stod i dusjen etter ulykken, tenkte jeg «når blåmerket heles blir det jo gult og blått», småler hun.

Ilze Burkovska Jacobsen under en støttedemonstrasjon i Riga.

Ser filmen med nye øyne

My Favorite War har fått lang levetid etter premieren i 2020.

– På grunn av Covid-19 har den fått en utstrakt visningsperiode. Den kom på NRK 3. mai i år og kommer til å ligge på websiden framover. Jeg hadde en innsamling for UNICEF for barna i Ukraina med en gang krigen begynte, med Den norske ambassaden i Riga i spissen. Fra ambassaden var det mange som hadde vært på premieren på filmen i Riga, i 2020. Alle fortalte meg at de så filmen med helt andre øyne etter at krigen har brutt ut. Ukrainerne fra Den ukrainske ambassaden var helt lamslått av filmen, fordi det gikk så sterkt innpå dem.

Filmen skal snart på ukrainsk tv.

– Ukrainsk tv har bedt om et intervju med meg i forbindelse med filmen. Jeg har tenkt å reise dit snart. Tv-selskapet mener at det er en viktig film for dem, som viser hvorfor vi ikke skal lengte tilbake til Sovjetunionen. For dem handler filmen om at vi legger Sovjettiden bak oss. Vi ser framover.

Om hun visste at krigen i Ukraina skulle bryte ut, hadde hun kanskje hatt en annen tittel på filmen.

– Jeg fikk idéen til filmen i 2010. Jeg hadde sett mye på den politiske utviklingen i Russland. Jeg hadde mange ulike avslutninger på filmen underveis. Noen av de inneholdt arkivklipp fra det russiske militæret i dag, men jeg droppet dem sommeren 2019. Jeg kan ikke spå framtiden som filmskaper, men jeg så signalene fra det russiske krigsmaskineriet og hadde mine bekymringer. Jeg tror filmen hadde vært sterkere og mer direkte, i dagens lys, hvis jeg hadde inkludert disse arkivklippene. Men jeg valgte en avslutning som prøver å ta et så langt skritt tilbake i tid som mulig. Derfor valgte jeg symbolikken med diktatorene som drukner i elven. Kanskje avslutningen egentlig er mer trøstende for oss som seere? For akkurat som Stalin, Lenin og Hitler, vil også Putin dø.

Fra lanseringen av filmen i 2020.

Handler også om våre valg

Da Rushprint snakket med Burkovska Jacobsen foran premieren i 2020, omtalte hun filmen sin også som en vekker: «Den veien mange er inne på nå, mot ufrihet, er urovekkende. Husk at det kan bli utrolig dystert når du ikke kjemper – for demokratiet, rett og slett.».

 Derfor handler ikke filmen bare om fortiden, men om de valgene vi tar i dag.

– Når vi snakker om valg, kan vi også snakke om forbruk. Hva velger vi å forbruke og hvorfor? Hvordan kan du påvirke verden med forbruket ditt? Vi vet at vi noen ganger gjennom våre valg bidrar til utryddingen av regnskogen. Vi støtter på den måten ødeleggelsen av vår egen planet. «Men det er jo bare denne ene gangen. Jeg har så dårlig råd. Jeg blir tvunget til å kjøpe all den dritten som er så billig og produsert av de største selskapene», tenker man. Vi føler at vi ikke har noe valg. Det er en parallell der til jenta i My Favorite War.

Akkurat nå er hun bekymret for at våpenleveransene til Ukraina går veldig tregt.

– Filmen gikk på kino i Frankrike. Det kom en fransk journalist til Riga for å intervjue meg og andre filmskapere der. De skulle ta bilder fra et sted i Riga som er politisk ladet. Det er et monument der som er til minne om andre verdenskrig, som egentlig er seiersparken for russere. I år ble de bedt om å ikke dra dit for å hylle den russiske hæren. Det oppfattes ikke som et seiersmonument, men et symbol på russisk okkupasjon. De kom likevel og la blomster der. Det resulterte i at parlamentet har bestemt seg for å rive ned monumentet.

My favorite war

Et aktivistisk filmmiljø

På vei fra fotoshooten med den franske avisen, så hun en familie med et lite barn i armene sine.

– De gikk mot et kontor for ukrainske flyktninger i Riga. Det var søndag og stengt. Det ble et Matrix-øyeblikk. Jeg tenkte: Hvis jeg går bort til dem nå, vet jeg at jeg blir involvert. Da har jeg tatt den røde pillen og blir dratt inn i en virkelighet som er ganske annerledes enn min. Og det ble den. Det var en familie fra Mariupol som hadde blitt evakuert til Russland. De var på en buss på vei til Polen, men de hadde valgt å gå av i Riga. Det ble en ettermiddag der jeg i all hastighet prøvde å innkvartere dem på hotell.

Hun opplevde en «morsom» situasjon helt i starten av krigen.

– En sminkør som jeg har jobbet sammen med, lette etter et sted å bo for en ukrainsk filmsminkør. Da kranglet alle i det latviske filmmiljøet om hvem som skulle ta henne imot i hjemmet sitt, fordi alle ville gjøre det. Det ble en konkurranse om hvem som bodde best. Etter hvert kom flere ukrainske filmfolk til Riga. Vi har blant annet skaffet brukte datamaskiner og funnet folk som kan reparere og installere dem. Det er mye aktivisme i filmmiljøet akkurat nå. Først var vi veldig lamslått, fordi vi følte oss veldig hjelpesløse. Så tenkte vi på hva vi kan gjøre, ikke bare som aktivister, men også som filmfolk.

Vi må ikke bli altfor vant til krigen, understreker hun.

– Vi klarer ikke å leve i en alarmerende frysetilstand. Vi er programmerte til å fortsette. Siden faren for krig ikke er i hverdagen vår direkte, har vi blitt vant til krigen. Vi prøver for vår egen sinnstilstands del å tilpasse oss situasjonen. Men vi må huske på krigen hele tiden, fordi veldig mye står på spill. Folk som tror på demokrati er overbevist om at Ukraina kommer til å vinne på sikt. Men jeg håper at de kan vinne i løpet av 6-7 måneder og ikke to eller 20 år. Før eller siden kommer de til å vinne. Jeg er ikke russofob. Jeg har en sovjetisk bakgrunn. Barndommen min var i Sovjetunionen. Russisk kultur står meg veldig nær, men jeg kan ikke akseptere en imperialistisk tankegang og oppførsel fra Russlands side nå. Jeg har mine russiske venner og kolleger i Riga som står sammen med hele den demokratiske verden og fordømmer krigføringen. Noen av dem har foreldre som støtter Russland. Det er vondt å se hvordan familier er blitt splittet og verdensbildet er så forskjellig mellom generasjonene.

My favorite war

Nytt animasjonsprosjekt

Hennes neste prosjekt er en kort animasjonsdokumentar.

– Igjen prøver jeg å ta et skritt lenger tilbake i tid. Jeg har intervjuet tre unge latviere som forteller om sin barndom da foreldrene deres dro for å jobbe i Vesten, da de var 9-14 år gamle. De ble igjen hos bestemødrene sine. Nå er de voksne og kan ha et tilbakeblikk på det. Filmen handler om verdiene vi har i livet, om penger og kjærlighet. Jeg snakker om materialisme i filmen, om hva vi har mistet av nærhet. Fenomenet der foreldre har reist vekk for å forsørge sine barn har eksistert i minst 100 år. Det er et globalt fenomen. Du finner det i Latin-Amerika, hvor mødre reiser til USA for å jobbe, du har Filippinene, mange land i Asia, og de rike arabiske landene som tar imot arbeidskraft fra dem. I filmen er det tre barn som det gikk bra med. Men det er millioner av barn som vokser opp uten nærheten fra foreldrene sine, som de savner dypt.

Den første arbeidstittelen på filmen var «Penga eller meg?»

– Jeg begynner med animasjonen nå. Intervjuene er gjort. Filmen blir ferdig i februar neste år. De jeg intervjuet hadde til felles at de ikke ville ha egne barn. De har en sårhet i seg. Ingen av dem har lån. De er veldig obs på å ha så lite forbruk som mulig og er imot materialisme. Jeg intervjuet en jente som bodde med faren og en veldig gammel bestemor da hun var 12-14 år. Hun forteller at faren sendte bilder av henne til moren som viste hvor mye hun hadde vokst; ved siden av bokhyllen eller tv-en, for å kunne måle det. Så en dag dro hun til flyplassen for å ta imot moren sammen med faren, og hun kjente ikke moren igjen. Moren hadde blitt tynn og gikk med en caps hvor det stod «UK». Så dyttet faren henne litt fram, og hun tenkte om hun skulle gi henne en klem eller ta henne i hånden.


Produsent av My Favorite War er Trond Jacobsen i Bivrost film. Du kan se My Favorite Warnrk.no.


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hvordan krigen endret «My Favorite War»

Hvordan krigen endret «My Favorite War»

– Alle fortalte meg at de så filmen med helt andre øyne etter invasjonen. Ukrainerne var helt lamslått, forteller Ilze Burkovska Jacobsen om «My Favorite War» – en norsk dokumentar som har fått fornyet og skremmende aktualitet etter den russiske invasjonen av Ukraina.

Foto: Ilze Burkovska Jacobsen (i midten) under en støttedemonstrasjon i Riga.

My Favorite War (2020) av Ilze Burkovska Jacobsen har fått ny aktualitet med den russiske invasjonen av Ukraina. Filmen skildrer Burkovska Jacobsens egen oppvekst i Latvia under Sovjetunionen og den indoktrineringen de ble utsatt for. Putinregimets propaganda og hjernevasking av egne borgere i dagens Russland har framkalt mange ubehagelige minner for Burkovska Jacobsen. Den forherligelsen av krig hun vokste opp med som barn i en av Sovjetunionens underlagte små nasjoner, ser ut til å fortsatt leve i beste velgående. En hver latvier kjenner denne krigen på kroppen, på en helt annen måte enn man gjør i Norge, forteller hun. Burkovska Jacobsen har den siste tiden oppholdt seg mye i den latviske hovedstaden Riga.

– Å være her i Norge nå er ganske annerledes, fordi krigen ikke går like tett innpå nordmenn som den gjør på latviere. Selv om det geografisk ikke er så langt unna Norge, er det langt unna mentalt. Samholdet vi har hatt i Riga etter invasjonen er helt slående. Da jeg kom til rolige Tønsberg i april, ble jeg stresset av å ikke ha det ukrainske flagget rundt meg. Jeg fikk rett og slett en fysisk reaksjon på det. Jeg kjøpte et ukrainsk flagg fra noen av de ukrainske flyktningene som var her. Da jeg skulle henge det opp, falt jeg på trappa og låret mitt fikk et stort blåmerke. Sønnen min kalte det et typisk mamma-øyeblikk hvor jeg virret rundt, tok fram en IKEA-kjøkkenstol, balanserte, ramlet og lå der med stolen over meg. Da jeg stod i dusjen etter ulykken, tenkte jeg «når blåmerket heles blir det jo gult og blått», småler hun.

Ilze Burkovska Jacobsen under en støttedemonstrasjon i Riga.

Ser filmen med nye øyne

My Favorite War har fått lang levetid etter premieren i 2020.

– På grunn av Covid-19 har den fått en utstrakt visningsperiode. Den kom på NRK 3. mai i år og kommer til å ligge på websiden framover. Jeg hadde en innsamling for UNICEF for barna i Ukraina med en gang krigen begynte, med Den norske ambassaden i Riga i spissen. Fra ambassaden var det mange som hadde vært på premieren på filmen i Riga, i 2020. Alle fortalte meg at de så filmen med helt andre øyne etter at krigen har brutt ut. Ukrainerne fra Den ukrainske ambassaden var helt lamslått av filmen, fordi det gikk så sterkt innpå dem.

Filmen skal snart på ukrainsk tv.

– Ukrainsk tv har bedt om et intervju med meg i forbindelse med filmen. Jeg har tenkt å reise dit snart. Tv-selskapet mener at det er en viktig film for dem, som viser hvorfor vi ikke skal lengte tilbake til Sovjetunionen. For dem handler filmen om at vi legger Sovjettiden bak oss. Vi ser framover.

Om hun visste at krigen i Ukraina skulle bryte ut, hadde hun kanskje hatt en annen tittel på filmen.

– Jeg fikk idéen til filmen i 2010. Jeg hadde sett mye på den politiske utviklingen i Russland. Jeg hadde mange ulike avslutninger på filmen underveis. Noen av de inneholdt arkivklipp fra det russiske militæret i dag, men jeg droppet dem sommeren 2019. Jeg kan ikke spå framtiden som filmskaper, men jeg så signalene fra det russiske krigsmaskineriet og hadde mine bekymringer. Jeg tror filmen hadde vært sterkere og mer direkte, i dagens lys, hvis jeg hadde inkludert disse arkivklippene. Men jeg valgte en avslutning som prøver å ta et så langt skritt tilbake i tid som mulig. Derfor valgte jeg symbolikken med diktatorene som drukner i elven. Kanskje avslutningen egentlig er mer trøstende for oss som seere? For akkurat som Stalin, Lenin og Hitler, vil også Putin dø.

Fra lanseringen av filmen i 2020.

Handler også om våre valg

Da Rushprint snakket med Burkovska Jacobsen foran premieren i 2020, omtalte hun filmen sin også som en vekker: «Den veien mange er inne på nå, mot ufrihet, er urovekkende. Husk at det kan bli utrolig dystert når du ikke kjemper – for demokratiet, rett og slett.».

 Derfor handler ikke filmen bare om fortiden, men om de valgene vi tar i dag.

– Når vi snakker om valg, kan vi også snakke om forbruk. Hva velger vi å forbruke og hvorfor? Hvordan kan du påvirke verden med forbruket ditt? Vi vet at vi noen ganger gjennom våre valg bidrar til utryddingen av regnskogen. Vi støtter på den måten ødeleggelsen av vår egen planet. «Men det er jo bare denne ene gangen. Jeg har så dårlig råd. Jeg blir tvunget til å kjøpe all den dritten som er så billig og produsert av de største selskapene», tenker man. Vi føler at vi ikke har noe valg. Det er en parallell der til jenta i My Favorite War.

Akkurat nå er hun bekymret for at våpenleveransene til Ukraina går veldig tregt.

– Filmen gikk på kino i Frankrike. Det kom en fransk journalist til Riga for å intervjue meg og andre filmskapere der. De skulle ta bilder fra et sted i Riga som er politisk ladet. Det er et monument der som er til minne om andre verdenskrig, som egentlig er seiersparken for russere. I år ble de bedt om å ikke dra dit for å hylle den russiske hæren. Det oppfattes ikke som et seiersmonument, men et symbol på russisk okkupasjon. De kom likevel og la blomster der. Det resulterte i at parlamentet har bestemt seg for å rive ned monumentet.

My favorite war

Et aktivistisk filmmiljø

På vei fra fotoshooten med den franske avisen, så hun en familie med et lite barn i armene sine.

– De gikk mot et kontor for ukrainske flyktninger i Riga. Det var søndag og stengt. Det ble et Matrix-øyeblikk. Jeg tenkte: Hvis jeg går bort til dem nå, vet jeg at jeg blir involvert. Da har jeg tatt den røde pillen og blir dratt inn i en virkelighet som er ganske annerledes enn min. Og det ble den. Det var en familie fra Mariupol som hadde blitt evakuert til Russland. De var på en buss på vei til Polen, men de hadde valgt å gå av i Riga. Det ble en ettermiddag der jeg i all hastighet prøvde å innkvartere dem på hotell.

Hun opplevde en «morsom» situasjon helt i starten av krigen.

– En sminkør som jeg har jobbet sammen med, lette etter et sted å bo for en ukrainsk filmsminkør. Da kranglet alle i det latviske filmmiljøet om hvem som skulle ta henne imot i hjemmet sitt, fordi alle ville gjøre det. Det ble en konkurranse om hvem som bodde best. Etter hvert kom flere ukrainske filmfolk til Riga. Vi har blant annet skaffet brukte datamaskiner og funnet folk som kan reparere og installere dem. Det er mye aktivisme i filmmiljøet akkurat nå. Først var vi veldig lamslått, fordi vi følte oss veldig hjelpesløse. Så tenkte vi på hva vi kan gjøre, ikke bare som aktivister, men også som filmfolk.

Vi må ikke bli altfor vant til krigen, understreker hun.

– Vi klarer ikke å leve i en alarmerende frysetilstand. Vi er programmerte til å fortsette. Siden faren for krig ikke er i hverdagen vår direkte, har vi blitt vant til krigen. Vi prøver for vår egen sinnstilstands del å tilpasse oss situasjonen. Men vi må huske på krigen hele tiden, fordi veldig mye står på spill. Folk som tror på demokrati er overbevist om at Ukraina kommer til å vinne på sikt. Men jeg håper at de kan vinne i løpet av 6-7 måneder og ikke to eller 20 år. Før eller siden kommer de til å vinne. Jeg er ikke russofob. Jeg har en sovjetisk bakgrunn. Barndommen min var i Sovjetunionen. Russisk kultur står meg veldig nær, men jeg kan ikke akseptere en imperialistisk tankegang og oppførsel fra Russlands side nå. Jeg har mine russiske venner og kolleger i Riga som står sammen med hele den demokratiske verden og fordømmer krigføringen. Noen av dem har foreldre som støtter Russland. Det er vondt å se hvordan familier er blitt splittet og verdensbildet er så forskjellig mellom generasjonene.

My favorite war

Nytt animasjonsprosjekt

Hennes neste prosjekt er en kort animasjonsdokumentar.

– Igjen prøver jeg å ta et skritt lenger tilbake i tid. Jeg har intervjuet tre unge latviere som forteller om sin barndom da foreldrene deres dro for å jobbe i Vesten, da de var 9-14 år gamle. De ble igjen hos bestemødrene sine. Nå er de voksne og kan ha et tilbakeblikk på det. Filmen handler om verdiene vi har i livet, om penger og kjærlighet. Jeg snakker om materialisme i filmen, om hva vi har mistet av nærhet. Fenomenet der foreldre har reist vekk for å forsørge sine barn har eksistert i minst 100 år. Det er et globalt fenomen. Du finner det i Latin-Amerika, hvor mødre reiser til USA for å jobbe, du har Filippinene, mange land i Asia, og de rike arabiske landene som tar imot arbeidskraft fra dem. I filmen er det tre barn som det gikk bra med. Men det er millioner av barn som vokser opp uten nærheten fra foreldrene sine, som de savner dypt.

Den første arbeidstittelen på filmen var «Penga eller meg?»

– Jeg begynner med animasjonen nå. Intervjuene er gjort. Filmen blir ferdig i februar neste år. De jeg intervjuet hadde til felles at de ikke ville ha egne barn. De har en sårhet i seg. Ingen av dem har lån. De er veldig obs på å ha så lite forbruk som mulig og er imot materialisme. Jeg intervjuet en jente som bodde med faren og en veldig gammel bestemor da hun var 12-14 år. Hun forteller at faren sendte bilder av henne til moren som viste hvor mye hun hadde vokst; ved siden av bokhyllen eller tv-en, for å kunne måle det. Så en dag dro hun til flyplassen for å ta imot moren sammen med faren, og hun kjente ikke moren igjen. Moren hadde blitt tynn og gikk med en caps hvor det stod «UK». Så dyttet faren henne litt fram, og hun tenkte om hun skulle gi henne en klem eller ta henne i hånden.


Produsent av My Favorite War er Trond Jacobsen i Bivrost film. Du kan se My Favorite Warnrk.no.


 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY