My Favorite War skildrer Ilzes egen oppvekst i Latvia, fra gøy på landet med storfamilien til altoppslukende indoktrinering på skolen i byen. Bruken av animasjon lar oss følge unge Ilze tett på, men det var også andre aspekter som gjorde det nødvendig å anvende animasjon, forteller Ilze Burkovska Jacobsen.

– Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg valgte å bruke animasjon. Ett poeng som var avgjørende, er at det ikke finnes arkivfoto som viser hvordan vi faktisk hadde det, vi som levde gjennom denne undertrykkelsen. I materialet som finnes i statlige arkiver er det utelukkende mennesker som ser lykkelige ut. Dessuten finnes det heller ikke verken foto eller video av de militærobjektene som omga meg og oss på de stedene vi bodde.

Den barnlige og skumle streken

Det barnlige blikket er godt bevart i den kjente barnebokillustratøren Svein Nyhus sin strek, og kombinasjonen av denne og Ilzes fortellerstemme gjør at det absurde i mange ellers dystre situasjoner blir fremhevet på en særdeles velfungerende måte. Nyhus og Burkovska Jacobsen har samarbeidet tett om utforminen av karakterene.

– Jeg ville ha Svein som konseptkunstner for filmen, men han sa først nei. Han syntes at historien virket litt for stor for han som «bare er en barnebokillustratør», liksom. Heldigvis fikk hans kone Gro Dahle overtalt ham til å si ja, og så begynte samarbeidet vårt.

– Svein er veldig grundig når han kommer inn i et prosjekt, han lagde massevis av skisser og jeg sendte ham masse fotomateriale. Så ble vi enige om stilen til slutt, om selve streken og hvordan karakterene ser ut. Deretter fikk animatørene tegningene fra Svein. Vi hadde to hovedtegnere i Riga som adapterte tegningene til animasjonen, og så hadde vi bakgrunnsartisten i København som også kopierte Sveins stil. Det dokumentariske går hånd i hånd med det animerte, for det er jeg som har godkjent alle props, alle bakgrunner og ting og tang, og alle karakterene. Jeg hadde spesifikke ønsker for alle karakterene. Det vi er veldig stolte av er at vår film har de karakteristiske svarte øynene til Svein Nyhus, uten pupiller. Det er vanskelig å animere uttrykk og følelser inn i et ansikt som har øyne uten pupiller, så vi er litt ekstra stolte av at vi har fått til det.

– Jeg ville ha Svein fordi han i sin strek har en genial kombinasjon av det barnslige og det skumle. Det får han til helt utrolig fint, det er en følelsesmessig tilnærming. Og siden han tegner øyne sånn, måtte det bli sånn. Mange syns at karakterene da ser litt skumle ut, og det er i grunnen perfekt for denne filmen.

Jakten på den rette aksenten

Filmen er laget med både et latvisk og et engelsk lydspor, og en versjon hvor dialogen er på engelsk mens Ilzes fortellerstemme er på norsk. Samtlige engelske stemmer har en særegen latvisk aksent, så det er aldri tvil om hvor man befinner seg.

– Den latviske versjonen skulle naturlig nok leses av latviske skuespillere. I den engelske versjonen er jo fortsatt arkivmaterialet på latvisk eller russisk, og jeg bestemte meg for å bruke de samme latviske skuespillerne til den engelske dialogen. Kunstnerisk ga jeg meg selv to store utfordringer, ved å jobbe med både gamle mennesker og barn. For å starte med seniorene, så ble alle ganske skremt da jeg ba dem om å snakke på engelsk. Men de greide det, med hjelp av en god coach. Jeg syns at når man hører den latviske aksenten på engelsken, så blir man dratt rett inn i omgivelsene og faktisk tiden som filmen befinner seg i, fordi vi snakker uperfekt. Det høres ut som samtaler fra en annen tid. Hvilket bringer meg over til barna! Flere av barna snakket helt perfekt amerikansk, én gutt snakket klingende britisk. Det fungerte overhodet ikke, så jeg måtte få dem til å snakke med lik aksent som de eldre skuespillerne. Også var det et ideologisk aspekt som også var utrolig morsomt: Disse unge barna klarer ikke lenger å si navnet Lenin med tradisjonell latvisk uttale. Det er noen myke vokaler i det navnet, og de små barna som kom inn, klarte simpelthen ikke å uttale det sånn som vi voksne og eldre ville ha gjort det på latvisk. Jeg ble nesten litt imponert, verden går framover, de klarte ikke lenger å uttale navnet til den som vi måtte tilbe som en gud. Det er et sceneskifte, et epokeskifte som har funnet sted.

– Etter et par runder med barna ble det klart at de ikke klarte å lese Pionér-eden med latvisk uttale av Lenin. Jeg ringte rundt til foreldrene deres og sa at de måtte øve hjemme. Neste gang barna kom til lydstudio møtte de i døra som små partisaner og sa LENIN! på klingende latvisk aksent. Da ble det godkjent.

Indoktrinering i beinmargen

Pionérene, som regissøren nevner, var navnet på den obligatoriske barne- og ungdomstroppen som alle skolebarn måtte være med i. I tillegg til å avsi en ed fikk barna uniformer, og måtte øve på ting som stillestående marsjering og hva man skal gjøre hvis det lander en bombe i nærområdet. I filmen får vi også se den animerte versjonen av unge Ilze på statlig sanksjonert skytetrening.

Hvordan har disse erfaringene og indoktrineringen preget deg videre i livet?

 – Vi ble altså drillet i marsjering fra første klasse. Vi hadde spesielle konkurranser i militærmasjering gjennom hele skolegangen, helt fra starten. De tingene som et sånt system trykker inn i deg som barn, det sitter i beingmargen resten av livet. Jeg møter mine venninner fremdeles, og vi ler av at vi kan stå og marsjere så strakt og stramt som bare det, fordi vi var så skremte den gangen. Jeg var ekstra uheldig med klasselæreren min, hun var en ektetroende kommunist, den siste kommunisten i byen etter 1991 og kuppforsøket mot Gorbatsjov – hun tok siden til dem som forsøkte å kuppe makten fra Gorbatsjov. Så jeg vet at den frykten og disiplinen som ble innprentet hos oss, det var sterkere enn hos mange andre barn. Men for meg er hun et bilde på systemet, og viser fram hvordan det systemet virket med hjernevasking av små barn på en så effektiv måte.

– Og militærtreningen… Jo, det var en militærkonkurranse som het Morgengry, og som jeg viser fram i filmen måtte vi trene til den konkurransen fra og med syvende klasse. Vi måtte lære hvordan vi skulle handle under en atomkrig. Nå, når jeg snakker med folk på min alder og litt yngre, sier de fleste at de trodde vi kom til å bli angrepet av fienden. Jeg personifiserte den evig tilstedeværende frykten i et lite spøkelse som følger etter deg også i filmen, men alle har egne fortellinger om drømmer om hvordan det hele utartet seg. Noen så for seg store raketter som man måtte fange og kaste tilbake, og noen så bare røyk… Så det systemet vi vokste opp i, det greide å plante den spesifikke frykten i oss.

Kaotisk oppbruddsår

My Favorite War er både en nasjonale skildringen av hvordan et moderne europeisk land ble formet, og den personlige skildringen om hvordan det var å vokse opp i det dramatiske brytningspunktet. En av drivkraftene til unge Ilze i filmen, er det sterke ønsket om å bli journalist for å kunne bidra i samfunnet til det frie Latvia.

– Jeg kom til Norge i 1990 og skulle gå et år på folkehøgskole, før jeg skulle hjem og jobbe som journalist for latvisk tv. Jeg kom hit med sovjetisk pass. Latvia hadde erklært uavhengighet, men det var ikke ennå internasjonalt anerkjent, det fulgte først året etter. Så i mitt hode dro jeg fra et fritt land, men juridisk og på papiret kom jeg til Norge fra Sovjetunionen.

– På folkehøgskolen i Molde satt jeg og fulgte med via tv på de omveltningene som fant sted hjemme i Latvia, hvordan militæret angrep sivile i januar 1991, og jeg ville bare hjem. Jeg følte at jeg måtte være der og koke te og kaste meg under tanksene sånn som de andre gjorde. Så fikk jeg et brev fra min mentor i latvisk tv som sa «Ilze, hvis du vil ha noen reell sjanse, så bli i Norge og få deg en ordentlig utdanning der, her blir det bare kaos framover. Kom heller hjem etter at du har fått deg en utdanning». Så skjønte jeg at jeg ikke kunne godt nok norsk til å studere journalistikk. Jeg hadde erfaring med å være programleder fra latvisk skole-tv, og bestemte meg for å sikte mot regi på Høgskolen i Lillehammer. Og der møtte jeg min mann… Vi omtaler oss selv som gullklassen, vi fra 95-kullet. De ble på en måte min norske familie.

Parallellen til Hviterussland

Selv om Latvia rent geografisk ligger nærme Norge, er ikke historien som skildres i filmen noe mange nordmenn sitter med inngående kunnskap om. Burkovska Jacobsen sikter høyt når hun nå skal presentere sin latviske historie for sitt andre hjemland.

– Uansett hvor flytende eller ikke flytende jeg er i norsk, vil jeg aldri slutte å få spørsmålet om hvor jeg egentlig kommer fra. Da vil jeg like gjerne fortelle om det på en interessant måte. Der kommer denne filmen inn.

– Men poenget med filmen er også vise hvordan et menneske føler seg i et autoritært regime. Jeg valgte spesielt de grå fargene og den dystre stemingen i den blokka, for å illustrere hvordan ufrihet føles, at du bare skal ønske å komme deg ut derfra igjen. Mens vi begynte med filmen så vi hvordan det brygget opp rundt oss med disse autoritære styresmaktene i Europa også, det kommer nærmere og nærmere. Jeg er veldig bekymret for Polen, for Ungarn, Kroatia og Tsjekkia – det er mange land hvor folk i usikre tider tyr til det sikre og autoritære. Det var egentlig poenget, å si at den HALLO, den veien mange er på nå, inn mot ufrihet, den beveger man seg inn på seg helt ubemerket, man bare sklir inn i det. Du ofrer litt og litt og litt av de frihetene og den åpenheten som har vært, og så plutselig en dag er du på innsiden av et system hvor du ikke har lov til noe som helst. Et veldig sterkt eksempel på det her og nå er Hviterussland. De er der nå hvor vi var for 30 år siden. Folk er ute på gatene og protesterer.

– Derfor var det viktig for meg å fortelle denne historien, og si at se her, det handler om valg. Husk at det kan bli utrolig dystert når du ikke kjemper – for demokratiet, rett og slett. Det er det som er budskapet.

My favorite war hadde norsk premiere under filmfestivalen i Haugesund og vises under Baltiske filmdager i Oslo og Fredrikstad Animation Festival i oktober. Den vises også på Frogner kino denne helgen. Produsent for er Trond Jacobsen i Bivrost film & tv, konseptuell tegner er Svein Nyhus. På Annecy International Animation Film Festival ble filmen tildelt Annecy Feature film Contrechamp-prisen. Den har så langt deltatt på snart et tyvetalls internasjonale festivaler.

Ilze Burkovska Jacobsen har regissert flere dokumentarfilmer og – serier for norsk og nordisk TV og festivaler, og har vunnet priser for filmen My Mothers Farm (2008). Bivfrost film & tv ble i fjor tildelt en Emmy for produksjonen «Temadagar om seksuelle overgrep» som gikk på NRK Super.