Ble Cannesfestivalen den restarten filmbransjen sårt trenger? Hvilke forventninger kan publikum nå ha foran filmåret som kommer? Kjetil Lismoen og Aleksander Huser gir deg høydepunktene fra årets festival. De forsøker også å sette fingeren på hva som gjør at festivalen fortsatt kan omtales som verdens viktigste.
I helgen ble Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes delt ut til Ruben Östlund for Triangle of Sadness. Östlunds film var ikke nødvendigvis kritikernes favoritt. Men det viser vel hvordan hovedjuryen i Cannes sjelden er på linje med kritikernes konsensus. Juryen består som regel av utøvende filmfolk, ikke profesjonelle synsere.
På noen måter ble årets festival en høydare for svenskene: ikke bare fikk de Gullpalmen, men de fikk også prisen for beste manus til Tarek Saleh for Boy from Heaven. Og om vi skal legge godviljen til, så kan vi kanskje si at Ali Abassi med prisvinner Holy Spider også på sett og vis er svensk.
Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen og kritiker og journalist Aleksander Huser ser her nærmere på alle disse tre filmene som deltok i hovedkonkurransen. De forsøker også å danne seg et helhetlig bilde av årets filmprogram. Var det en god årgang? Vil årets festival kunne gi filmindustrien den restarten den sårt trenger? Vil storfilmer som Top Gun og Elvis lokke publikum tilbake?
Den spesielle atmosfæren i Cannes gjør den til et unikt vindu inn til verdensfilmen. Ingen kan «make you or break you» som Cannes, her hylles filmer opp i skyene og slaktes nådeløst. Omhyllet av glamour, innflydde influensere og endeløst blitzregn får ukjente filmkunstnere en mulighet til å vise seg på rød løper. Vil denne fascinerende schizofrenien ta slutt når festivalen snart får en ny sjef? Og vil festivalen da omsider skjerpe seg og inkludere flere kvinnelige filmskapere?
Ble Cannesfestivalen den restarten filmbransjen sårt trenger? Hvilke forventninger kan publikum nå ha foran filmåret som kommer? Kjetil Lismoen og Aleksander Huser gir deg høydepunktene fra årets festival. De forsøker også å sette fingeren på hva som gjør at festivalen fortsatt kan omtales som verdens viktigste.
I helgen ble Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes delt ut til Ruben Östlund for Triangle of Sadness. Östlunds film var ikke nødvendigvis kritikernes favoritt. Men det viser vel hvordan hovedjuryen i Cannes sjelden er på linje med kritikernes konsensus. Juryen består som regel av utøvende filmfolk, ikke profesjonelle synsere.
På noen måter ble årets festival en høydare for svenskene: ikke bare fikk de Gullpalmen, men de fikk også prisen for beste manus til Tarek Saleh for Boy from Heaven. Og om vi skal legge godviljen til, så kan vi kanskje si at Ali Abassi med prisvinner Holy Spider også på sett og vis er svensk.
Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen og kritiker og journalist Aleksander Huser ser her nærmere på alle disse tre filmene som deltok i hovedkonkurransen. De forsøker også å danne seg et helhetlig bilde av årets filmprogram. Var det en god årgang? Vil årets festival kunne gi filmindustrien den restarten den sårt trenger? Vil storfilmer som Top Gun og Elvis lokke publikum tilbake?
Den spesielle atmosfæren i Cannes gjør den til et unikt vindu inn til verdensfilmen. Ingen kan «make you or break you» som Cannes, her hylles filmer opp i skyene og slaktes nådeløst. Omhyllet av glamour, innflydde influensere og endeløst blitzregn får ukjente filmkunstnere en mulighet til å vise seg på rød løper. Vil denne fascinerende schizofrenien ta slutt når festivalen snart får en ny sjef? Og vil festivalen da omsider skjerpe seg og inkludere flere kvinnelige filmskapere?
