En av de mest minneverdige scenene i «Alle hater Johan» var også en av de mest krevende. Regissør Hallvar Witzø viser klipp og gjenforteller hva som skjedde da en tjuefire tonns tung kranbil gikk i grøfta på Frøya.

Du kan se scenen etter teksten
Denne scenen er faktisk inspirert av virkelige hendelser. I bygda mi skjedde noe tilsvarende, der en mann som hadde ordnet seg et forhold fra Thailand fikk et ufrivillig bytte. Han ble veldig forelsket i hun første som kom, men etter en formell feil som skjedde på flyplassen dro hun og det kom en annen dame kort tid etterpå. Men det forholdet skar seg fort. Jeg husker pappa satt på kontoret og hjalp kompisen med å skrive et kjærlighetsbrev til hun første som han fortsatt var forelsket i. Husker pappa spurte: «Ja, ka du ska sei da?» Og kompisen svarte: «Sei at æ savne’a. Og e gla ti’a.» Pappa hamret på sin elektroniske skrivemaskin: «I miss you and I love you very much.» Jeg syns det er søt historie om kjærlighet og vennskap og har lenge ønsket å bruke dette minnet til noe. I Erlends (Loe) hender ble det veldig fint syns jeg.
Grunnen til at jeg valgte dette klippet er fordi det sier mye om Johan og hva vi ville oppnå med filmen. Den har mye hjerte og uttrykker et absurd univers. Jeg liker å fortelle svære ting i ellers ganske små konsentrerte rammer. Blandingen er alltid mest interessant når dramaet tas på fulle alvor i en situasjon som er ganske langt ute på den realistiske greina.
Noe av det viktigste for meg i Alle hater Johan er at verken filmen eller karakterene skulle på noe tidspunkt være bevisst komikken. Jeg syns det er morsomst når filmen prøver å være så dramatisk og emosjonell som mulig oppi en absurd situasjon. For Johan er dette en fæl situasjon som bringer frem hans urkrefter. Pål Sverre er glitrende god til å balansere nettopp dette tragiske i en komisk situasjon.
Scenen var vel så utfordrende historiemessig som den var teknisk krevende. Jeg og Erlend har gjort Johan så sterk og bestemt at nesten ingen hindringer i verden kan stagge han. Så om hans store kjærlighet ble tatt fra han, hvordan skulle vi hindre han i å avverge den byråkratiske kidnappingen som Pey utsettes for? Vi fant ut at vi måtte gjøre det i en slags tretrinns rakett. Først: Johan måtte bli skadet, sånn skikkelig. En Ford Sedan på ribbeina ble løsningen. Dernest: for at Johan skulle mislykkes i å hindre at Pey forlater øya, kom ideen om at den eneste kollektivtransporten til øya var med sjøfly. Sist, og aller viktigst: Vi ville få Johan innelåst i lang tid for å hindre at han bare finner Pey og gjenforenes. Løsningen ble et uheldig dynamittkast på Johans nemesis, postmannen Frode.
Rent teknisk var scenen vanskelig på flere måter, både med tanke på sikkerhet og logistikk. Stuntkordinator Otto Tangstad fant en finurlig løsning for å løfte bilen med et slags vektstangprinsipp med motvekter og vaiere som gjorde fronten på bilen ca 50 kilo tung. Men veinettet til location der ute på øya er mildt sagt upålitelig. Vårt første forsøk med en tjuefire tonns tung kranbil gikk i grøfta bokstavlig talt. Grusveien klart ikke å bære en så tung bil. Den eneste veien til location var sperret i over et døgn før vi fikk bilen ut og erstattet med en lettere terreng-truck.
Som et lite kirsebær på toppen så revna buksa til Pål Sverre da han tok første løftet på bilen. Uten reserve på akkurat den buksa måtte gaffateip og litt knipeøvelse fra Pål Sverre til for å komme oss rundt det. Men tross strabasene så syns jeg scenen har blitt veldig tøff, takket være skuespillerne, Otto og Karl Erik Brøndbo (foto) som utførte det tekniske veldig fint så jeg kunne fokusere på mitt.
Directors’s Cut er en artikkelserie der regissører viser enkeltscener og forteller om tanken bak dem. Les tidligere innlegg her.
Du kan se scenen etter teksten
Denne scenen er faktisk inspirert av virkelige hendelser. I bygda mi skjedde noe tilsvarende, der en mann som hadde ordnet seg et forhold fra Thailand fikk et ufrivillig bytte. Han ble veldig forelsket i hun første som kom, men etter en formell feil som skjedde på flyplassen dro hun og det kom en annen dame kort tid etterpå. Men det forholdet skar seg fort. Jeg husker pappa satt på kontoret og hjalp kompisen med å skrive et kjærlighetsbrev til hun første som han fortsatt var forelsket i. Husker pappa spurte: «Ja, ka du ska sei da?» Og kompisen svarte: «Sei at æ savne’a. Og e gla ti’a.» Pappa hamret på sin elektroniske skrivemaskin: «I miss you and I love you very much.» Jeg syns det er søt historie om kjærlighet og vennskap og har lenge ønsket å bruke dette minnet til noe. I Erlends (Loe) hender ble det veldig fint syns jeg.
Grunnen til at jeg valgte dette klippet er fordi det sier mye om Johan og hva vi ville oppnå med filmen. Den har mye hjerte og uttrykker et absurd univers. Jeg liker å fortelle svære ting i ellers ganske små konsentrerte rammer. Blandingen er alltid mest interessant når dramaet tas på fulle alvor i en situasjon som er ganske langt ute på den realistiske greina.
Noe av det viktigste for meg i Alle hater Johan er at verken filmen eller karakterene skulle på noe tidspunkt være bevisst komikken. Jeg syns det er morsomst når filmen prøver å være så dramatisk og emosjonell som mulig oppi en absurd situasjon. For Johan er dette en fæl situasjon som bringer frem hans urkrefter. Pål Sverre er glitrende god til å balansere nettopp dette tragiske i en komisk situasjon.
Scenen var vel så utfordrende historiemessig som den var teknisk krevende. Jeg og Erlend har gjort Johan så sterk og bestemt at nesten ingen hindringer i verden kan stagge han. Så om hans store kjærlighet ble tatt fra han, hvordan skulle vi hindre han i å avverge den byråkratiske kidnappingen som Pey utsettes for? Vi fant ut at vi måtte gjøre det i en slags tretrinns rakett. Først: Johan måtte bli skadet, sånn skikkelig. En Ford Sedan på ribbeina ble løsningen. Dernest: for at Johan skulle mislykkes i å hindre at Pey forlater øya, kom ideen om at den eneste kollektivtransporten til øya var med sjøfly. Sist, og aller viktigst: Vi ville få Johan innelåst i lang tid for å hindre at han bare finner Pey og gjenforenes. Løsningen ble et uheldig dynamittkast på Johans nemesis, postmannen Frode.
Rent teknisk var scenen vanskelig på flere måter, både med tanke på sikkerhet og logistikk. Stuntkordinator Otto Tangstad fant en finurlig løsning for å løfte bilen med et slags vektstangprinsipp med motvekter og vaiere som gjorde fronten på bilen ca 50 kilo tung. Men veinettet til location der ute på øya er mildt sagt upålitelig. Vårt første forsøk med en tjuefire tonns tung kranbil gikk i grøfta bokstavlig talt. Grusveien klart ikke å bære en så tung bil. Den eneste veien til location var sperret i over et døgn før vi fikk bilen ut og erstattet med en lettere terreng-truck.
Som et lite kirsebær på toppen så revna buksa til Pål Sverre da han tok første løftet på bilen. Uten reserve på akkurat den buksa måtte gaffateip og litt knipeøvelse fra Pål Sverre til for å komme oss rundt det. Men tross strabasene så syns jeg scenen har blitt veldig tøff, takket være skuespillerne, Otto og Karl Erik Brøndbo (foto) som utførte det tekniske veldig fint så jeg kunne fokusere på mitt.
Directors’s Cut er en artikkelserie der regissører viser enkeltscener og forteller om tanken bak dem. Les tidligere innlegg her.